Mor forskjellsbehandler

[ltz]

Jeg har i alle år hatt følelsen av at alt jeg har gjort og sagt ikke er godt nok for min mor. Jeg var alltid mors lille jente, og ville ikke være borte fra henne, men etter hvert begynte jeg nesten å hate henne. Hun behandlet meg med lite respekt, og jeg var regelrett redd henne. Hun har aldri vært voldelig, men har alltid hatt en skarp tunge.

Jeg har en søster og jeg har alltid hatt en følelse av at hun er blitt foretrukket, men jeg har aldri sagt noe, og setter stor pris på min søster og hennes familie.

Da jeg var 19 fikk jeg min første sønn. Han var nok det beste som hadde hendt henne, for hun tok praktisk talt over morsrollen fra meg. Det ble så ille, at jeg ikke så noen annen utvei enn å flytte vekk fra henne. Forholdet vårt ble enda mer anstrengt. Jeg ble kritisert for alt jeg sa og gjorde overfor min sønn, men jeg valgte å ikke motsi henne - slik jeg var opplært til...

Min søster fikk sin første sønn 4 år etter meg, og så fikk hun en jente og til sist en liten gutt.

Da jeg var 25 traff jeg mannen i mitt liv, og vi ble umiddelbart sammen. Min sønn var da 6 år og han trivdes med å få en god farsfigur inn i livet sitt, da hans biologiske far nesten aldri stilte opp. Men - min mor var kald overfor min nyfunne kjærlighet, og det var ikke få dryppene hun presterte å komme med

Vi fikk vår første sønn sammen et par år senere, men min mor viste ikke overseg interesse.... Hun hadde nok med min eldste sønn og min søsters to...

Året etter fikk jeg nummer to, og denne virket mer interessant, men ikke så veldig. Dette var svært sårt - også for min mann. Min eldste sønn og min søsters to hadde praktisk talt bodd hos mormor siden de ble født, men våre to ble ikke "innlemmet" i "det gode selskap"...

Min eldste sønn flyttet til sin far på denne tiden, og min mor tilga meg aldri at jeg "ga bort" sønnen min... Vi hadde store problemer med adferden hans hjemme, og det var tross alt til sin biologiske far han flyttet, så jeg så ikke helt problemet hennes. Men - min sønn hadde store problemer psykisk, og kontakten mellom oss var heller dårlig selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å holde på den.

Først da våre to gutter var 4-5 år, ble de invitert til å ligge over hos mormor, men allerede da merket de forskjellen. Min søsters to var ALLTID der - uten unntak - og min eldste sønn kom og gikk som han ville. Mine to fikk skylda for alt som var galt, og min mor forsto overhodet ikke den eldste av dem, som er veldig følsom...

Nå er situasjonen helt låst. I fjor slo min eldste sønn seg helt vrang, og fortalte akkurat hva han mente om meg, og erklærte at han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre. Min mor ga meg skylda med en gang, selv om jeg forsøkte å forklare. Hun sa bare at "det er jo på grunn av oppveksten hans dette" og "da du og mann din ble sammen, glemte dere jo han". For en stygg ting å si!!! Jeg ble helt satt ut og bare gråt og gråt. Ikke engang det gikk inn på henne.

Jeg har nesten ikke vært hos henne det siste året, men nå er det snart bursdagen hennes, og da må vi vel på "pliktbesøk". Jeg lurer på hva jeg kan gjøre, annet enn å gå til psykolog og få hjelp... Jeg syns dette er utrolig vanskelig, for når hun overhodet ikke har forståelse for noe av det jeg sier eller gjør, blir jeg helt oppgitt, og når hun fraskriver unga mine på den måten, blir jeg så utrolig såret!!! Tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger de har ligget over hos henne på 5-6 år, og nå vil de overhodet ikke til henne mer... Min søsters datter regjerer der, og hun gjør akkurat som hun vil... Når mine to da kommer, får de skylda for ting hun gjør, og hun kommer unna. Hun er bare et år eldre enn den eldste og 2 år eldre enn den yngste, så de er jo veldig jevne i alder, men det hjelper ikke. De blir forskjellsbehandlet så til de grader at det er helt sjukt at noen kan gjøre noe slikt mot barnebarna sine! Jeg sier som så at - greit nok at hu ikke kan fordra meg, men barnebarna sine må hun da for pokker kunne behandle som folk!!! Men - mann min sier bare at "det er fælt at de skal lide fordi de har feil far"... da han ikke er fra bygda jeg er oppvokst i, og alle utenforstående nærmest blir betegnet som farlige...

Kan noen komme med noen tips? Er dette normalt? At man har 6 barnebarn, men bare har 4 av dem på besøk? Er det MIN plikt som mor å sørge for at de har kontakt med henne? Skal ikke HUN som mormor ønske å ha kontakt med dem? Nei, jeg blør innvendig... Dette er så vondt, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når unga setter ut piggene mot henne. Jeg prøver så godt jeg kan å forsvare henne eller i det minste forklare at mormor ikke mener noe vondt med det, men hva skal man si? Og - når sant skal sies - jeg vurderer å kutte all kontakt... Men - da er jeg redd jeg mister søstra mi også, og det vil jeg ikke... Hu forsvarer mor og ser ikke forskjellsbehandlinga.. Hu gjorde det, men nå har hu liksom skifta mening, så jeg forstår ingenting lenger... Hva skal jeg gjøre??? Jeg vil jo slett ikke miste søstra mi, for unga våre leker så bra sammen når mormor IKKE er til stede!!!

[også en mor]

Uff. Jeg leser tråden din og kjenner smerten din i hver fiber i kroppen min. Desverre har jeg ikke noe godt råd å komme med, men ville bare gi deg en klem og sende deg noen varme tanker.

[ltz]

Uff. Jeg leser tråden din og kjenner smerten din i hver fiber i kroppen min. Desverre har jeg ikke noe godt råd å komme med, men ville bare gi deg en klem og sende deg noen varme tanker.

Tusen takk. Det er godt å høre at noen forstår...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg kan sterkt anbefale løsningen med å ikke ha så mye kontakt med folk som behandler en dårlig uavhengig av hvilke blodsbånd en måtte ha til dem.

Jeg husker innleggene dine for en god stund siden om sønnen din - du har hatt en del å slite med.

Dette ville jeg bare droppet. Ikke send ungene dine til henne - det er ikke nødvendig. Ha kontakt med henne i den grad du og dine opplever det som positivt, ellers ikke.

[ltz]

Jeg kan sterkt anbefale løsningen med å ikke ha så mye kontakt med folk som behandler en dårlig uavhengig av hvilke blodsbånd en måtte ha til dem.

Jeg husker innleggene dine for en god stund siden om sønnen din - du har hatt en del å slite med.

Dette ville jeg bare droppet. Ikke send ungene dine til henne - det er ikke nødvendig. Ha kontakt med henne i den grad du og dine opplever det som positivt, ellers ikke.

Hei

Det er faktisk også det jeg har gjort, men da får jeg kritikk fra søstra mi. Jeg har faktisk mer behov for å ha kontakt med henne enn med mor... Men - dessverre så tror jeg at min søster er enig med meg innerst inne... Men - der i gården så spiller det større rolle for henne å kunne ha barnepike enn å ta problemet med roten. Dessuten så har jeg en mistanke om at søs og mannen håper på en større arv når mor en dag dør... Jeg driter faktisk i hvilke midler dama sitter på - har jeg alltid gjort, men jeg tror dessverre de syns det er viktig, og da spiller det liksom ingen rolle at mor forskjellsbehandler så til de grader.

Men - jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til det jeg mener er rett - men det svir hver eneste gang jeg får slengt i trynet at "dere er jo aldri der", og jeg vurderer faktisk sterkt å søke profesjonell hjelp så jeg får snakket med noen om alt som har skjedd opp gjennom åra...

Men - uansett - takk for input - det hjelper veldig å vite at jeg faktisk ikke er så unormal...

[frk.s]

Huff - jeg får vondt i magen..

Jeg er fra den "andre siden", men svarer likevel:

Min mormor forguder meg fremfor de andre! Vi har alltid hatt veldig god kontakt og trives i hverandres selskap. jeg vet at hun ikke forskjellsbehandler mht gaver og slikt, men de andre fettere og kusiner merker det vel likevell. Nå er jo jeg voksen, men jeg har sagt tydelig til henne at det blir vannskelig og hun skjønner det og har ihvertfall prøvd å slutte å fremheve meg i alle situasjoner..

Mht til din situasjon ville jeg, om det er mulig, latt den kontakten være så liten som mulig. Litt avhengig av alderen på barna dine tenker jeg det ihvertfall er viktig å støtte deres opplevelse, det de opplever er jo sant. Så de ikke opplever noe, men får input fra deg på noe annet...

Kansskje er det noen andre eldre mennesker de kan være litt sammen med? Din nye manns foreldre?

La dem ihvertfall få slippe å være sammen med henne om det ikke gagner dem på noe vis!

Lykke, lykke til!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hei

Det er faktisk også det jeg har gjort, men da får jeg kritikk fra søstra mi. Jeg har faktisk mer behov for å ha kontakt med henne enn med mor... Men - dessverre så tror jeg at min søster er enig med meg innerst inne... Men - der i gården så spiller det større rolle for henne å kunne ha barnepike enn å ta problemet med roten. Dessuten så har jeg en mistanke om at søs og mannen håper på en større arv når mor en dag dør... Jeg driter faktisk i hvilke midler dama sitter på - har jeg alltid gjort, men jeg tror dessverre de syns det er viktig, og da spiller det liksom ingen rolle at mor forskjellsbehandler så til de grader.

Men - jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til det jeg mener er rett - men det svir hver eneste gang jeg får slengt i trynet at "dere er jo aldri der", og jeg vurderer faktisk sterkt å søke profesjonell hjelp så jeg får snakket med noen om alt som har skjedd opp gjennom åra...

Men - uansett - takk for input - det hjelper veldig å vite at jeg faktisk ikke er så unormal...

Du har lov å be søsteren din slutte å blande seg - med mindre hun kunne tenke seg å blande seg på alvor og faktisk se litt skikkelig på dette og gjøre seg opp noen standpunkter som hun så kan forsvare overfor moren deres også.

[ltz]

Huff - jeg får vondt i magen..

Jeg er fra den "andre siden", men svarer likevel:

Min mormor forguder meg fremfor de andre! Vi har alltid hatt veldig god kontakt og trives i hverandres selskap. jeg vet at hun ikke forskjellsbehandler mht gaver og slikt, men de andre fettere og kusiner merker det vel likevell. Nå er jo jeg voksen, men jeg har sagt tydelig til henne at det blir vannskelig og hun skjønner det og har ihvertfall prøvd å slutte å fremheve meg i alle situasjoner..

Mht til din situasjon ville jeg, om det er mulig, latt den kontakten være så liten som mulig. Litt avhengig av alderen på barna dine tenker jeg det ihvertfall er viktig å støtte deres opplevelse, det de opplever er jo sant. Så de ikke opplever noe, men får input fra deg på noe annet...

Kansskje er det noen andre eldre mennesker de kan være litt sammen med? Din nye manns foreldre?

La dem ihvertfall få slippe å være sammen med henne om det ikke gagner dem på noe vis!

Lykke, lykke til!

Hei

Joda, de har veldig god kontakt med sin bestemor (farmor), og der trives de veldig godt. Syns det betyr alt. Men - jeg syns også at det er forferdelig dårlig av min mor som jo faktisk HAR 6 barnebarn, men da har valgt å konsentrere seg om 4 av dem - min eldste og min søsters 3. Min mann er hellig overbevist om at det er fordi han ikke er fra min hjembygd, for det er jo både min svoger og min eldste sønns far. Man kan jo lure på hvor digert bygdedyret er enkelte ganger...

Syns du har taklet din mormor fint. Min mormor forskjellsbehandlet aldri. Hun hadde 9 barnebarn, og alle var like gjeve. Vi elsket henne over alt, og hun var virkelighetens "teskjekjerring". Det var helt forferdelig da hun døde - jeg var da 23 og jeg skulle ønsket for mine unger at de hadde fått oppleve henne. Min mormor sa til meg at mor var en håndfull, og at faktisk ingen var bra nok for henne... Og da hennes egen mor kunne si det, ja da vet ikke jeg...

Nei, dette er veldig vanskelig, men jeg gjør som best jeg kan. Prøver å forklare unga mine at mormor er den hun er, og at hun ikke er noen dårligere person enn bestemor, selv om hun ikke gjør ting på samme måte som bestemor. Dessverre har de allerede gjort seg opp en mening i en alder av 9 og 10 år, så da får jeg bare svare når de spør....

[ltz]

Du har lov å be søsteren din slutte å blande seg - med mindre hun kunne tenke seg å blande seg på alvor og faktisk se litt skikkelig på dette og gjøre seg opp noen standpunkter som hun så kan forsvare overfor moren deres også.

Er dessverre ikke så enkelt, for hun virker som om hun forsvarer mor... Jeg har ikke sagt noe galt om mor, men har prøvd å forklare min/vår side av saken for henne. For et par år siden så var hun såre enig med meg i at mor forskjellsbehandlet, og hun kom også med et hjertesukk her for noen måneder siden og sa at hun hadde gitt opp å snakke med mor om ting som angikk ungene, for hun hørte ikke. Men - nå har hun nok endret mening, for nå er det så galt at vi ikke er på besøk hos mor en gang i måneden og det er vår skyld at mor forskjellsbehandler fordi vi ikke prakker unga våre på henne... Dette kan jeg faktisk ikke diskutere med henne, for da ender det med at jeg kutter kontakten til henne også... Hun er nok litt for lik mor her - glatter over og overser og prøver å snakke om noe annet når ting blir ubehagelige...

[Gjest black ink]

Stakkars deg. Jeg føler med deg. og jeg vet hvor sårt det er når en forelder ikke lever opp til ens forventninger.

Ja, desverre, er det bare en ting du kan gjøre for å slippe å bli skuffet. Det er å ikke ha forventninger til henne. Det er du som skaper skuffelsen med å ha høye forhåpninger om at hun skal behandle deg likt som di søster og hennes barn.

Jeg har måtte gjort det med mine foerldre. Og heller bli positivt overrasket om de husket bursdagen min, eller gav meg oppmerksomhet. En venninne fotalte meg en gang, at det var jeg som bestemte om jeg skulle bli skuffet eller ei, fordi det var jeg som la lista så høy.

Og forstod jeg inlegget ditt rett, har ikke din mor forandret seg, men allid vært slik? På tide å aksepter at hun er slik? Ingen mennensek forandrer seg om de ikke vil det selv, og her ser det ikke ut som din mor hverken ser problemet, eller vil forandre seg. Da er det eneset du kan gjøre er å senke forventningene.

Gir deg en klem på veien, for dette høres veldig trasig ut.

[ltz]

Stakkars deg. Jeg føler med deg. og jeg vet hvor sårt det er når en forelder ikke lever opp til ens forventninger.

Ja, desverre, er det bare en ting du kan gjøre for å slippe å bli skuffet. Det er å ikke ha forventninger til henne. Det er du som skaper skuffelsen med å ha høye forhåpninger om at hun skal behandle deg likt som di søster og hennes barn.

Jeg har måtte gjort det med mine foerldre. Og heller bli positivt overrasket om de husket bursdagen min, eller gav meg oppmerksomhet. En venninne fotalte meg en gang, at det var jeg som bestemte om jeg skulle bli skuffet eller ei, fordi det var jeg som la lista så høy.

Og forstod jeg inlegget ditt rett, har ikke din mor forandret seg, men allid vært slik? På tide å aksepter at hun er slik? Ingen mennensek forandrer seg om de ikke vil det selv, og her ser det ikke ut som din mor hverken ser problemet, eller vil forandre seg. Da er det eneset du kan gjøre er å senke forventningene.

Gir deg en klem på veien, for dette høres veldig trasig ut.

Har egentlig aldri hatt noen forventninger, for jeg har ikke hatt noen å sammenligne med... Husker bare det flate "å - bra" når jeg kom hjem med SG i Engelsk på ungdomsskola, og det samme flate "åja" når jeg fortalte at min eldste sønns far hadde voldtatt meg under hennes tak mens hun var i huset... Det var nok enklere for henne å akseptere enn det faktum at jeg lot min sønn få lov å bo hos ham...

Nei, jeg har ikke forventninger, men jeg mener at et visst minimum av mennesklighet skal man vise, og de aller fleste prøver vel å behandle barn og barnebarn så og si likt? Klart de fleste har favoritter, men da må man bare prøve å skjule det kanskje? Min mors favoritt er klart den eneste høna i kurven - min niese på 11 år. Hun gjør akkurat som hun vil og er til tider skikkelig ekkel. Hun slåss på jentevis når ting går henne imot og lugger og klorer mine gutter når de har vært der sammen. Når da den ene av dem klager over at hu oppfører seg sånn, får de bare beskjed om ikke å være så pysete!!! Når søs og familien er hos meg, snakker jeg til alle unga. Koster meg ikke en kalori å si til mine egne eller hennes at om de slår, sparker, klyper eller klorer at de må skjerpe seg hvis ikke tar jeg øra deres.

Nei, dette er ikke lett, og når man får den slengt i trynet når man slipper ut en tanke om hvorfor eldstegutten når han enda er enebarn og 6 år gammel overhodet ikke klatrer i trær eller vil prøve å gå på ski, og at VI (søs og jeg) gikk på ski fra vi kunne gå - "jammen, dere hadde en annen mor dere"... Hva hadde du gjort da??? Jeg ble helt flat. Har aldri blitt så tråkka på noen gang! Ikke engang da min eldste sønns far erklærte at jeg var den dårligste mora som fantes, ble jeg mer såra... Når ens egen mor ikke støtter en når livet går en imot, hvor skal man da søke trøst? Når du griner av fortvilelse i telefonen til mor og forteller henne at eldstesønnen har slengt en masse dritt og erklært at han gir f i både deg og brødrene sine og at han ikke vil ha noe mer med deg å gjøre, så sier mor bare flatt: "ja, det er oppveksten hans dette her. når du og mann din ble sammen, glemte dere jo ham. dere overså ham. det er ikke noe rart han er sint".... Jeg har aldri i hele mitt liv kunnet sagt noe sånt til noen... Om så var at man kunne tenkt det, men aldri si det... Hadde min datter ringt meg med et sånt problem, ville jeg prøvd som best jeg kunne å hjelpe! Kanskje snakke med gutten. Forsøke å forstå hva som egentlig hadde hendt. Jeg overlot aldri min sønn til noe som helst. Han var alltid inkludert. Da jeg traff mannen min fikk han den farsfiguren han aldri hadde hatt før, men DET forstår ikke min mor - ikke om jeg sier det aldri så mange ganger. At min mann har stilt opp mye mer enn noen annen stefar ville gjort med de samme problemene, er ikke interessant, for av en eller annen grunn er han ikke bra nok for henne uansett.

Jeg har forsøkt å få henne i tale, men hun bygger opp en usynlig mur rundt seg. La gå at hun ble enke brått og brutalt da hun bare var 28 år, men det skal vel ikke jeg lide for? At det ikke fantes krisepsykiatri i 1973 da far ble borte på sjøen er ikke min skyld. At hun aldri gjorde noe med sin egen situasjon er heller ikke min skyld. Jeg unner henne alt godt, men jeg får alt pepperet hun har dessverre... Jeg ønsker kun å ha et normalt forhold til min mor, men det får jeg nok aldri.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Har egentlig aldri hatt noen forventninger, for jeg har ikke hatt noen å sammenligne med... Husker bare det flate "å - bra" når jeg kom hjem med SG i Engelsk på ungdomsskola, og det samme flate "åja" når jeg fortalte at min eldste sønns far hadde voldtatt meg under hennes tak mens hun var i huset... Det var nok enklere for henne å akseptere enn det faktum at jeg lot min sønn få lov å bo hos ham...

Nei, jeg har ikke forventninger, men jeg mener at et visst minimum av mennesklighet skal man vise, og de aller fleste prøver vel å behandle barn og barnebarn så og si likt? Klart de fleste har favoritter, men da må man bare prøve å skjule det kanskje? Min mors favoritt er klart den eneste høna i kurven - min niese på 11 år. Hun gjør akkurat som hun vil og er til tider skikkelig ekkel. Hun slåss på jentevis når ting går henne imot og lugger og klorer mine gutter når de har vært der sammen. Når da den ene av dem klager over at hu oppfører seg sånn, får de bare beskjed om ikke å være så pysete!!! Når søs og familien er hos meg, snakker jeg til alle unga. Koster meg ikke en kalori å si til mine egne eller hennes at om de slår, sparker, klyper eller klorer at de må skjerpe seg hvis ikke tar jeg øra deres.

Nei, dette er ikke lett, og når man får den slengt i trynet når man slipper ut en tanke om hvorfor eldstegutten når han enda er enebarn og 6 år gammel overhodet ikke klatrer i trær eller vil prøve å gå på ski, og at VI (søs og jeg) gikk på ski fra vi kunne gå - "jammen, dere hadde en annen mor dere"... Hva hadde du gjort da??? Jeg ble helt flat. Har aldri blitt så tråkka på noen gang! Ikke engang da min eldste sønns far erklærte at jeg var den dårligste mora som fantes, ble jeg mer såra... Når ens egen mor ikke støtter en når livet går en imot, hvor skal man da søke trøst? Når du griner av fortvilelse i telefonen til mor og forteller henne at eldstesønnen har slengt en masse dritt og erklært at han gir f i både deg og brødrene sine og at han ikke vil ha noe mer med deg å gjøre, så sier mor bare flatt: "ja, det er oppveksten hans dette her. når du og mann din ble sammen, glemte dere jo ham. dere overså ham. det er ikke noe rart han er sint".... Jeg har aldri i hele mitt liv kunnet sagt noe sånt til noen... Om så var at man kunne tenkt det, men aldri si det... Hadde min datter ringt meg med et sånt problem, ville jeg prøvd som best jeg kunne å hjelpe! Kanskje snakke med gutten. Forsøke å forstå hva som egentlig hadde hendt. Jeg overlot aldri min sønn til noe som helst. Han var alltid inkludert. Da jeg traff mannen min fikk han den farsfiguren han aldri hadde hatt før, men DET forstår ikke min mor - ikke om jeg sier det aldri så mange ganger. At min mann har stilt opp mye mer enn noen annen stefar ville gjort med de samme problemene, er ikke interessant, for av en eller annen grunn er han ikke bra nok for henne uansett.

Jeg har forsøkt å få henne i tale, men hun bygger opp en usynlig mur rundt seg. La gå at hun ble enke brått og brutalt da hun bare var 28 år, men det skal vel ikke jeg lide for? At det ikke fantes krisepsykiatri i 1973 da far ble borte på sjøen er ikke min skyld. At hun aldri gjorde noe med sin egen situasjon er heller ikke min skyld. Jeg unner henne alt godt, men jeg får alt pepperet hun har dessverre... Jeg ønsker kun å ha et normalt forhold til min mor, men det får jeg nok aldri.

Du - du er skuffa og såret. Rettmessig - mora di har behandlet deg ille.

For at du skal forstå bakgrunnen for rådet jeg nå skal gi deg så skal jeg gi deg ett eksempel på min egen mor: Da jeg ikke ville sette henne foran barna mine og ta vare på hennes følelser i forhold til _min_ skilsmisse og heller trengte å prioritere ungene mine - det var snakk om et par dager akkurat da bruddet skjedde - satte hun i gang en hatkampanje som varte to år hvor hun blant annet ønsket meg gruppevoldtatt av fremmede menn fordi jeg ikke eide respekt for min mor.

Så - jeg skjønner greia di - ok?

Det er riktig at man _burde_ kunne forvente av folk at de ter seg noenlunde slik folk skal.

Men - noen gjør altså ikke det. Og de har ikke tenkt å endre seg i dette heller.

Da skal du være klar over en ting: Den eneste du noen gang kan forandre er deg selv. Du kan aldri forandre din mor, søster, sønn eller niese. Du kan kun forandre _deg_.

De er som de er og de kommer ikke til å forandre seg. Du må gjerne håpe, men holder du pusten mens du håper så ender du nok med hjertestans før du ser noen endring.

Man _burde_ kunne ha støtte fra slekta si osv - men du har hatt uflaks og fått en slekt som ikke virker.

Du kan ikke fikse dem.

Da har du altså kun to valg tilbake:

Godta hvordan de behandler deg og dine, eller ikke godta å bli behandlet sånn.

Selv har jeg valgt å ikke ha noen videre kontakt med min mor og etter dette oppdaget hvor artig det er å ha overskudd og selvfølelse igjen. Jeg kan anbefale dette. Man _må_ ikke ha kontakt med slekta si - man kan ha et nettverk som virker isteden.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Er dessverre ikke så enkelt, for hun virker som om hun forsvarer mor... Jeg har ikke sagt noe galt om mor, men har prøvd å forklare min/vår side av saken for henne. For et par år siden så var hun såre enig med meg i at mor forskjellsbehandlet, og hun kom også med et hjertesukk her for noen måneder siden og sa at hun hadde gitt opp å snakke med mor om ting som angikk ungene, for hun hørte ikke. Men - nå har hun nok endret mening, for nå er det så galt at vi ikke er på besøk hos mor en gang i måneden og det er vår skyld at mor forskjellsbehandler fordi vi ikke prakker unga våre på henne... Dette kan jeg faktisk ikke diskutere med henne, for da ender det med at jeg kutter kontakten til henne også... Hun er nok litt for lik mor her - glatter over og overser og prøver å snakke om noe annet når ting blir ubehagelige...

Apropos den teknikken med å glatte ut og skifte tema - den kan du bruke også den. Den er helt kjempefin i enkelte sammenhenger.

Neste gang det kommer en bemerkning om at du ikke er kul mot din mor, så gjør du det samme. Tar hun ikke hintet så sier du fra at dette vil jeg ikke snakke med deg om for da ender det med at du blir nødt til å velge side - og det vil du sikkert ikke?

[ltz]

Apropos den teknikken med å glatte ut og skifte tema - den kan du bruke også den. Den er helt kjempefin i enkelte sammenhenger.

Neste gang det kommer en bemerkning om at du ikke er kul mot din mor, så gjør du det samme. Tar hun ikke hintet så sier du fra at dette vil jeg ikke snakke med deg om for da ender det med at du blir nødt til å velge side - og det vil du sikkert ikke?

Er nok ikke så flink til den teknikken jeg... Har aldri blitt opplært hjemme til å ta opp ting, men er blitt flink til det takket være min mann. Er egentlig mektig lei av at folk glatter over og bruker unnskyldningen "alt for husfreden"...

Kanskje jeg tar tyren ved hornene og drar på besøk til mor en dag, kanskje jeg ikke gjør det. Skal endel til å manne seg opp til DET...

Søs svinger kappa dit vinden blåser og det har jeg lite til overs for...Kommer liksom an på hvilken dag man prater med henne...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Er nok ikke så flink til den teknikken jeg... Har aldri blitt opplært hjemme til å ta opp ting, men er blitt flink til det takket være min mann. Er egentlig mektig lei av at folk glatter over og bruker unnskyldningen "alt for husfreden"...

Kanskje jeg tar tyren ved hornene og drar på besøk til mor en dag, kanskje jeg ikke gjør det. Skal endel til å manne seg opp til DET...

Søs svinger kappa dit vinden blåser og det har jeg lite til overs for...Kommer liksom an på hvilken dag man prater med henne...

Det ble ikke akkurat gitt kurs i å hevde egne meninger i min oppvekst heller, så det kan jeg nok dessverre ikke unnskylde deg med - den egenskapen må man nok rett og slett utstyre seg med i voksen alder. Sammen med selvrespekt som er en god erstatning for respekt som mangler fra andre.

Jeg ville ikke reist hjem til din mor. Hun har såvidt jeg skjønner deg et milehøyt overtak på deg - det ender med at du blir helt knust. Send henne heller et brev og fortell hva som skal til for at du skal gidde å ha kontakt med henne. Og vær konkret - ikke overlat noe til tolkning.

Angående søsteren din så må du velge da - igjen. Skal hun få fortsette å stresse deg opp eller ikke?

Det er lov å si med blid stemme at du - jeg vil ikke snakke om dette jeg. Og deretter fort og effektivt skifte tema. Til noe du har tenkt ut på forhånd så du finner noe å snakke om.

Insisterer hun på å snakke om det så svarer du at du ikke vil og reiser deg og går ut av samtalen fysisk.

respekterer hun ikke dette heller så får du sette deg ned på kvelden og kjenne etter om relasjonen til din søster er meningsfylt for deg eller ikke.

[ltz]

Du - du er skuffa og såret. Rettmessig - mora di har behandlet deg ille.

For at du skal forstå bakgrunnen for rådet jeg nå skal gi deg så skal jeg gi deg ett eksempel på min egen mor: Da jeg ikke ville sette henne foran barna mine og ta vare på hennes følelser i forhold til _min_ skilsmisse og heller trengte å prioritere ungene mine - det var snakk om et par dager akkurat da bruddet skjedde - satte hun i gang en hatkampanje som varte to år hvor hun blant annet ønsket meg gruppevoldtatt av fremmede menn fordi jeg ikke eide respekt for min mor.

Så - jeg skjønner greia di - ok?

Det er riktig at man _burde_ kunne forvente av folk at de ter seg noenlunde slik folk skal.

Men - noen gjør altså ikke det. Og de har ikke tenkt å endre seg i dette heller.

Da skal du være klar over en ting: Den eneste du noen gang kan forandre er deg selv. Du kan aldri forandre din mor, søster, sønn eller niese. Du kan kun forandre _deg_.

De er som de er og de kommer ikke til å forandre seg. Du må gjerne håpe, men holder du pusten mens du håper så ender du nok med hjertestans før du ser noen endring.

Man _burde_ kunne ha støtte fra slekta si osv - men du har hatt uflaks og fått en slekt som ikke virker.

Du kan ikke fikse dem.

Da har du altså kun to valg tilbake:

Godta hvordan de behandler deg og dine, eller ikke godta å bli behandlet sånn.

Selv har jeg valgt å ikke ha noen videre kontakt med min mor og etter dette oppdaget hvor artig det er å ha overskudd og selvfølelse igjen. Jeg kan anbefale dette. Man _må_ ikke ha kontakt med slekta si - man kan ha et nettverk som virker isteden.

Herre Gud. Min mor er jo den rene Guds engel... Fy fanken... unnskyld uttrykket...

Hurra for deg som har kutta kontakten! Bra for deg!

Her er det liksom mer sniiiiiikende. Den ene dagen er hu kooooselig som bare pokker, og neste uke er hu sur og tverr og kommer med de dryppene sine som er så trivelige. Hadde hu bare blåst ut liksom så hadde vi kunnet tatt et skikkelig oppgjør, men det gjør hu altså ikke. Jeg spurte henne rett ut en gang hu satt her hvorfor hu hadde så innmari mye imot mann min - han satt her også. Jeg spurte henne hva pokker han hadde gjort henne, så lenge hu ikke likte ham, og hvorfor hu glorifiserte min eldste sønns far som plutselig ble så innmari svær etter at jeg fant meg en å dele livet mitt med. Da sa hun bare:"Da skal jeg dra hjem jeg, også skal jeg komme tilbake en dag dere er i bedre humør" og så dro hun hjem... Hva gjør man med sånne? Jeg har tatt opp drittslenginga hennes en gang slik at hu grein til meg i telefon, for jeg sprakk skikkelig. Da fikk hu nok ei åpenbaring som varte ca 3 sekunder, for hu har åpenbart ikke lært. Hu slenger ikke dritt lenger, men hu kommer med små drypp som hvor udugelige vi er, hvor rotete vi har det, hvor dårlige biler vi har, hvor gamle vinduer vi har i huset, hvor dårlig kjøkken vi har... osv osv osv... Hva er vitsen liksom? Det er vårt hus, og vi trives her. Det er våre biler og de tar oss fra punkt a til b selv om de ikke er nyeste nye. Nei, jeg skjønner meg ikke på henne. Det skal hun ha at hun har ikke kritisert meg som mor til gutta mine! Bare til eldstemann, for han er åpenbart gullforgylt... De to minste ser hu jo ikke så ofte, og det er kanskje like greit...

Kan nevne et eksempel på hva hu bryr seg om: Jeg kom på Ullevål i hui og hast med alvorlig svangerskapsforgiftning når min mann og jeg skulle ha vårt første. Det var 2 måneder igjen til termin. Jeg var oppblåst som en ballong av alt vannet i kroppen. Hu kom dagen etter fødselen var forløst med keisersnitt. Jeg var fremdeles oppblåst, og var dødsdeppa og tett i nesa og klarte ikke snyte meg for jeg fikk ikke arma opp til nesa så hoven var jeg. Hu satt ved senga og grein og sa:"Så fæl du ser ut..."... 2 år seinere fikk min eldste sønns far (ja, ikke akkurat tjokka slekten liksom) en datter. Mora ble i hui og hast lagt på operasjonsbordet med hjerteinfarkt. Det var "touch and go", men det gikk bra. DETTE var DEN sensasjonen. Hva som hadde skjedd med meg da vi fikk vår sønn, var ikke engang et samtaleemne mer enn 5 minutter, men DETTE gikk hun og messa på i lange tider! Angikk det egentlig henne? Og - i flere år etterpå prata hu som om denne dama var dattera hennes. Jeg reagerte på det med en slags undring, for hu snakka om henne som om hu hadde daglig kontakt med henne - altså mora til halvsøstra til barnebarnet hennes... :S

[Gjest skrangle]

Herre Gud. Min mor er jo den rene Guds engel... Fy fanken... unnskyld uttrykket...

Hurra for deg som har kutta kontakten! Bra for deg!

Her er det liksom mer sniiiiiikende. Den ene dagen er hu kooooselig som bare pokker, og neste uke er hu sur og tverr og kommer med de dryppene sine som er så trivelige. Hadde hu bare blåst ut liksom så hadde vi kunnet tatt et skikkelig oppgjør, men det gjør hu altså ikke. Jeg spurte henne rett ut en gang hu satt her hvorfor hu hadde så innmari mye imot mann min - han satt her også. Jeg spurte henne hva pokker han hadde gjort henne, så lenge hu ikke likte ham, og hvorfor hu glorifiserte min eldste sønns far som plutselig ble så innmari svær etter at jeg fant meg en å dele livet mitt med. Da sa hun bare:"Da skal jeg dra hjem jeg, også skal jeg komme tilbake en dag dere er i bedre humør" og så dro hun hjem... Hva gjør man med sånne? Jeg har tatt opp drittslenginga hennes en gang slik at hu grein til meg i telefon, for jeg sprakk skikkelig. Da fikk hu nok ei åpenbaring som varte ca 3 sekunder, for hu har åpenbart ikke lært. Hu slenger ikke dritt lenger, men hu kommer med små drypp som hvor udugelige vi er, hvor rotete vi har det, hvor dårlige biler vi har, hvor gamle vinduer vi har i huset, hvor dårlig kjøkken vi har... osv osv osv... Hva er vitsen liksom? Det er vårt hus, og vi trives her. Det er våre biler og de tar oss fra punkt a til b selv om de ikke er nyeste nye. Nei, jeg skjønner meg ikke på henne. Det skal hun ha at hun har ikke kritisert meg som mor til gutta mine! Bare til eldstemann, for han er åpenbart gullforgylt... De to minste ser hu jo ikke så ofte, og det er kanskje like greit...

Kan nevne et eksempel på hva hu bryr seg om: Jeg kom på Ullevål i hui og hast med alvorlig svangerskapsforgiftning når min mann og jeg skulle ha vårt første. Det var 2 måneder igjen til termin. Jeg var oppblåst som en ballong av alt vannet i kroppen. Hu kom dagen etter fødselen var forløst med keisersnitt. Jeg var fremdeles oppblåst, og var dødsdeppa og tett i nesa og klarte ikke snyte meg for jeg fikk ikke arma opp til nesa så hoven var jeg. Hu satt ved senga og grein og sa:"Så fæl du ser ut..."... 2 år seinere fikk min eldste sønns far (ja, ikke akkurat tjokka slekten liksom) en datter. Mora ble i hui og hast lagt på operasjonsbordet med hjerteinfarkt. Det var "touch and go", men det gikk bra. DETTE var DEN sensasjonen. Hva som hadde skjedd med meg da vi fikk vår sønn, var ikke engang et samtaleemne mer enn 5 minutter, men DETTE gikk hun og messa på i lange tider! Angikk det egentlig henne? Og - i flere år etterpå prata hu som om denne dama var dattera hennes. Jeg reagerte på det med en slags undring, for hu snakka om henne som om hu hadde daglig kontakt med henne - altså mora til halvsøstra til barnebarnet hennes... :S

"Jeg spurte henne rett ut en gang hu satt her hvorfor hu hadde så innmari mye imot mann min - han satt her også. Jeg spurte henne hva pokker han hadde gjort henne, så lenge hu ikke likte ham, og hvorfor hu glorifiserte min eldste sønns far som plutselig ble så innmari svær etter at jeg fant meg en å dele livet mitt med. Da sa hun bare:"Da skal jeg dra hjem jeg, også skal jeg komme tilbake en dag dere er i bedre humør" og så dro hun hjem..."

Hehehehehe, det var dagens gode latter Det er nok ikke så mye å få gjort

[ltz]

Det ble ikke akkurat gitt kurs i å hevde egne meninger i min oppvekst heller, så det kan jeg nok dessverre ikke unnskylde deg med - den egenskapen må man nok rett og slett utstyre seg med i voksen alder. Sammen med selvrespekt som er en god erstatning for respekt som mangler fra andre.

Jeg ville ikke reist hjem til din mor. Hun har såvidt jeg skjønner deg et milehøyt overtak på deg - det ender med at du blir helt knust. Send henne heller et brev og fortell hva som skal til for at du skal gidde å ha kontakt med henne. Og vær konkret - ikke overlat noe til tolkning.

Angående søsteren din så må du velge da - igjen. Skal hun få fortsette å stresse deg opp eller ikke?

Det er lov å si med blid stemme at du - jeg vil ikke snakke om dette jeg. Og deretter fort og effektivt skifte tema. Til noe du har tenkt ut på forhånd så du finner noe å snakke om.

Insisterer hun på å snakke om det så svarer du at du ikke vil og reiser deg og går ut av samtalen fysisk.

respekterer hun ikke dette heller så får du sette deg ned på kvelden og kjenne etter om relasjonen til din søster er meningsfylt for deg eller ikke.

Skulle ønske jeg var så sterk som deg... Ja, mor har overtaket. Det sier mann min også. "Du er jo livredd henne!" sier han. Stemmer antakelig... Jeg sier aldri imot henne eller banker i bordet og sier at NÅ er det pokker meg nok. Jeg begynner å grine om det er noe, og da er jo hele poenget punktert, spør du meg... Svigermor sier hun skal ta fatt henne, men hva gagner det meg??? Ingenting! Da får jeg bare beskjed om at "du og xx angrep meg jo", for det sa hu da hu begynte å rosemale sønnen min og svigermor påpekte at min mann hadde gjort så mye for ham som ikke var forventet av ham og at han pokker meg hadde å oppføre seg som folk!

Jeg setter pris på forholdet min søster og jeg har, men hva skal man si? Nå har vi egentlig planlagt å gjøre noe sammen, men jeg får se om det blir noe av. Hu sto der med tårevåte øyne i sommer da jeg snakka med henne om forholdet med min eldste sønn. Jeg er steinhard på det at jeg ikke ønsker å ta opp igjen kontakta, for det er tross alt HAN som har oppført seg som en dritt og HAN skylder meg en unnskyldning. Noe jeg antakelig aldri får, men jeg har ikke godt av å grave mer i det forholdet på grunn av vanskene vi hadde med ham da han var liten. De 4 åra vi fikk sammen som var bra, kan dessverre ikke helt veie opp alt det som hendte da, og jeg kan ikke finne meg i å bli kalt alt mulig av min sønn som jeg har gitt så enormt mye av meg selv til. Men - søs mener at vi må jo prøve og sammenligner ham med sin sønn som har adhd... Ikke akkurat det samme, spør du meg, når man blir trua på livet av en det lyyyyser ut av øya på og får beskjed om at man er sjuk på sinnet og at man har prøvd å drepe noen??? Hva er det? Nei, jeg tror ikke hun forstår, og det får jeg faktisk ikke gjort noe med.

Jeg får vel antakelig bare manne meg opp, men hvordan gjør man det?

[ltz]

"Jeg spurte henne rett ut en gang hu satt her hvorfor hu hadde så innmari mye imot mann min - han satt her også. Jeg spurte henne hva pokker han hadde gjort henne, så lenge hu ikke likte ham, og hvorfor hu glorifiserte min eldste sønns far som plutselig ble så innmari svær etter at jeg fant meg en å dele livet mitt med. Da sa hun bare:"Da skal jeg dra hjem jeg, også skal jeg komme tilbake en dag dere er i bedre humør" og så dro hun hjem..."

Hehehehehe, det var dagens gode latter Det er nok ikke så mye å få gjort

Antakelig ikke... Er HÅPLØST et riktig ord her, kanskje??? Vet ikke helt om jeg skal glise eller grine av oppførselen hennes, som minner mer om en 10-åring enn ei dame på 65...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Herre Gud. Min mor er jo den rene Guds engel... Fy fanken... unnskyld uttrykket...

Hurra for deg som har kutta kontakten! Bra for deg!

Her er det liksom mer sniiiiiikende. Den ene dagen er hu kooooselig som bare pokker, og neste uke er hu sur og tverr og kommer med de dryppene sine som er så trivelige. Hadde hu bare blåst ut liksom så hadde vi kunnet tatt et skikkelig oppgjør, men det gjør hu altså ikke. Jeg spurte henne rett ut en gang hu satt her hvorfor hu hadde så innmari mye imot mann min - han satt her også. Jeg spurte henne hva pokker han hadde gjort henne, så lenge hu ikke likte ham, og hvorfor hu glorifiserte min eldste sønns far som plutselig ble så innmari svær etter at jeg fant meg en å dele livet mitt med. Da sa hun bare:"Da skal jeg dra hjem jeg, også skal jeg komme tilbake en dag dere er i bedre humør" og så dro hun hjem... Hva gjør man med sånne? Jeg har tatt opp drittslenginga hennes en gang slik at hu grein til meg i telefon, for jeg sprakk skikkelig. Da fikk hu nok ei åpenbaring som varte ca 3 sekunder, for hu har åpenbart ikke lært. Hu slenger ikke dritt lenger, men hu kommer med små drypp som hvor udugelige vi er, hvor rotete vi har det, hvor dårlige biler vi har, hvor gamle vinduer vi har i huset, hvor dårlig kjøkken vi har... osv osv osv... Hva er vitsen liksom? Det er vårt hus, og vi trives her. Det er våre biler og de tar oss fra punkt a til b selv om de ikke er nyeste nye. Nei, jeg skjønner meg ikke på henne. Det skal hun ha at hun har ikke kritisert meg som mor til gutta mine! Bare til eldstemann, for han er åpenbart gullforgylt... De to minste ser hu jo ikke så ofte, og det er kanskje like greit...

Kan nevne et eksempel på hva hu bryr seg om: Jeg kom på Ullevål i hui og hast med alvorlig svangerskapsforgiftning når min mann og jeg skulle ha vårt første. Det var 2 måneder igjen til termin. Jeg var oppblåst som en ballong av alt vannet i kroppen. Hu kom dagen etter fødselen var forløst med keisersnitt. Jeg var fremdeles oppblåst, og var dødsdeppa og tett i nesa og klarte ikke snyte meg for jeg fikk ikke arma opp til nesa så hoven var jeg. Hu satt ved senga og grein og sa:"Så fæl du ser ut..."... 2 år seinere fikk min eldste sønns far (ja, ikke akkurat tjokka slekten liksom) en datter. Mora ble i hui og hast lagt på operasjonsbordet med hjerteinfarkt. Det var "touch and go", men det gikk bra. DETTE var DEN sensasjonen. Hva som hadde skjedd med meg da vi fikk vår sønn, var ikke engang et samtaleemne mer enn 5 minutter, men DETTE gikk hun og messa på i lange tider! Angikk det egentlig henne? Og - i flere år etterpå prata hu som om denne dama var dattera hennes. Jeg reagerte på det med en slags undring, for hu snakka om henne som om hu hadde daglig kontakt med henne - altså mora til halvsøstra til barnebarnet hennes... :S

Mora mi er også sånn giftig under overflaten, dette kom etter at jeg for første gang i mitt liv satte en grense for henne og holdt på den. Ungene mine trengte meg, skilsmissen var meget vanskelig, jeg satte ikke engang min egen dødsangst i prossessen foran hennes behov - kun ungene mine. Men det var ikke nok.

Da ble det omsider såpass grelt og klart hvordan hun var - og jeg var godt i gang med prosjekt rydde i livet allerede så jeg valgte å overholde den grensen jeg satte og forlange at den ble respektert - altså med dette baluba som resultat.

Men det var mye mindre slitsomt med det enn med alle dryppene i årene før - det er det jeg vil få gjennom til deg.

Du må rett og slett gi blaffen i hva mora di og søsteren sin sier og mener og tenker.

Javel - de bryr seg ikke om deg. Da kan vi konstatere det - og så må vi gå videre. Klarte ikke mora di å bli glad i deg slik du er da du var et nydelig lite barn så greier hun det ikke nå heller. Men det er ikke din skyld eller ditt ansvar og det er din frihet å la være å leve med konsekvensene av det.

Du kan rett og slett bare si stopp og fylle dagene med noe annet.

Det blri for gæli når du skal begynne å gå hos psykolog for at de skal få fortsette å kødde med deg vettu - da er det bedre å droppe psykologen og heller finne noen andre å utnevne til slekt.

Det har jeg gjort, men en veldig morsom historie som resultat - men den passer ikke i denne tråden :-)