NHD/Håper du har svar

[Gjest Altea]

Jeg lurer på om du har pasienter som er foreldre til barn som sliter,er det vanlig at de selv ender opp i psykiatrien?

Føler meg jo egentlig frisk,vi hadde en fantastisk sommer men så begynte skolen,og da begynte også problemene til barna.

Det går så utrolig mye inn på meg,det er vondt inni meg og jeg føler hele tiden at jeg sitter med gråten i halsen.

Det er som om jeg bærer en sorg.

Og det virker som de som har med barna å gjøre har bestemt seg for at jeg er alvorlig psykisk syk,pga at de ser langt tilbake istedenfor å forholde seg til nåtiden.

Jeg blir så lei,det som gjør meg mentalt sliten er jo nettopp disse møtene,og alt de sier på møtene.

Sykdommen min er blitt bedre,hva kan jeg gjøre for å renvaske meg?

Kan en psykolog hjelpe meg med dette?

[frosken]

Hvilken betydning har deres evt. syn på deg på det som skjer på møter og i forhold til barna dinè?

Du har skrevet en del i det siste om det å være frisk eller ikke, og jeg synes du ofte beskriver at du har det ok når du ikke utsettes for store belastninger. Det å ha barn som sliter mye er en vesentlig belastning, og dermed får du også en del symptomer av det. Du er vel også uføretrygdet som følge av din sårbarhet, og det virker ikke som at du tenker at du kan begynne å jobbe, så det er kanskje ikke urimelig at hjelpeapparatet mener du har noe psykiske vansker i større eller mindre grad?

Er det sikkert at det er viktig at barnas hjelpere oppfatter deg som uten psykiske plager?

(Det kan godt hende det har betydning, og det kan også godt hende at du utsettes for nedvurdering som følge av deres syn. Jeg lurer bare på om det kan hjelpe deg å bli tydeligere på hvorfor det har betydning?)

[Gjest Altea]

Hvilken betydning har deres evt. syn på deg på det som skjer på møter og i forhold til barna dinè?

Du har skrevet en del i det siste om det å være frisk eller ikke, og jeg synes du ofte beskriver at du har det ok når du ikke utsettes for store belastninger. Det å ha barn som sliter mye er en vesentlig belastning, og dermed får du også en del symptomer av det. Du er vel også uføretrygdet som følge av din sårbarhet, og det virker ikke som at du tenker at du kan begynne å jobbe, så det er kanskje ikke urimelig at hjelpeapparatet mener du har noe psykiske vansker i større eller mindre grad?

Er det sikkert at det er viktig at barnas hjelpere oppfatter deg som uten psykiske plager?

(Det kan godt hende det har betydning, og det kan også godt hende at du utsettes for nedvurdering som følge av deres syn. Jeg lurer bare på om det kan hjelpe deg å bli tydeligere på hvorfor det har betydning?)

Det har betydning om hva de tenker om meg,føler de ser ned på meg,jeg er uføretrygdet og ikke særlig stilfull.

Hadde jeg hatt jobb og vært en stilig dame med et fint utseende hadde de respektert meg,men jeg er bare meg.

Og jeg er lei av å bli sett på som svak og syk,var på gruppe i dag og der sa de "du er sterk du som klarer å stå i alt dette uten å knekke sammen".

Bare de andre kunne se det,at jeg er sterk og ikke svak.

[Gjest Altea]

Hvilken betydning har deres evt. syn på deg på det som skjer på møter og i forhold til barna dinè?

Du har skrevet en del i det siste om det å være frisk eller ikke, og jeg synes du ofte beskriver at du har det ok når du ikke utsettes for store belastninger. Det å ha barn som sliter mye er en vesentlig belastning, og dermed får du også en del symptomer av det. Du er vel også uføretrygdet som følge av din sårbarhet, og det virker ikke som at du tenker at du kan begynne å jobbe, så det er kanskje ikke urimelig at hjelpeapparatet mener du har noe psykiske vansker i større eller mindre grad?

Er det sikkert at det er viktig at barnas hjelpere oppfatter deg som uten psykiske plager?

(Det kan godt hende det har betydning, og det kan også godt hende at du utsettes for nedvurdering som følge av deres syn. Jeg lurer bare på om det kan hjelpe deg å bli tydeligere på hvorfor det har betydning?)

Og jeg må jo si at jeg er redd for å miste barna pga psykiske lidelser. Men det blir jo feil når ting går bra hjemme,det er jo på skolen de har problemer,forstår ingenting jeg.

Er lei.

[frosken]

Det har betydning om hva de tenker om meg,føler de ser ned på meg,jeg er uføretrygdet og ikke særlig stilfull.

Hadde jeg hatt jobb og vært en stilig dame med et fint utseende hadde de respektert meg,men jeg er bare meg.

Og jeg er lei av å bli sett på som svak og syk,var på gruppe i dag og der sa de "du er sterk du som klarer å stå i alt dette uten å knekke sammen".

Bare de andre kunne se det,at jeg er sterk og ikke svak.

Har dere en fungerende koordinator i ansvarsgruppen for tiden? I såfall synes jeg du skal ta det opp med vedkommende. Du fortjener respekt for at du orker å stå i en såpass vanskelig situasjon år etter år. Du fortjener egentlig enda mer respekt enn de fleste, nettopp fordi du i tillegg til belastningene knyttet til barna også har belastninger relatert til at du er sårbar for mye stress.

Synes du formulerer det på en grei måte. Kanskje ansvarsgruppa kan reflektere litt over at deres oppgave er å støtte familien som helhet, ikke forholde seg til deg på måter som du opplever som nedbrytende.

[frosken]

Og jeg må jo si at jeg er redd for å miste barna pga psykiske lidelser. Men det blir jo feil når ting går bra hjemme,det er jo på skolen de har problemer,forstår ingenting jeg.

Er lei.

Ut i fra dine beskrivelser, så sliter barna i skolesammenheng i ganske stor grad. Derfor er det viktig at både barn, skole og foreldre gis hjelp og veiledning slik at situasjonen kan bedres. Har noe vanskelig for å se fra meg at det er aktuelt med omsorgsovertakelse, men kanskje kan eldste gutten din i perioder måtte ha mer intensiv behandling/oppfølgning enn hva som kan gjøres når han bor hjemme. Hvis det foreslås, så er det viktig å tenke langsiktig i forhold til at han trenger ferdigheter som voksen som gjør at han kan ha et ok liv.

[Gjest Altea]

Ut i fra dine beskrivelser, så sliter barna i skolesammenheng i ganske stor grad. Derfor er det viktig at både barn, skole og foreldre gis hjelp og veiledning slik at situasjonen kan bedres. Har noe vanskelig for å se fra meg at det er aktuelt med omsorgsovertakelse, men kanskje kan eldste gutten din i perioder måtte ha mer intensiv behandling/oppfølgning enn hva som kan gjøres når han bor hjemme. Hvis det foreslås, så er det viktig å tenke langsiktig i forhold til at han trenger ferdigheter som voksen som gjør at han kan ha et ok liv.

Alt jeg ønsker er at barna mine skal ha det godt,og jeg tenker på fremtiden demmes hele tiden,særlig med tanke på han eldste.

Det er tungt.

[Gjest Altea]

Har dere en fungerende koordinator i ansvarsgruppen for tiden? I såfall synes jeg du skal ta det opp med vedkommende. Du fortjener respekt for at du orker å stå i en såpass vanskelig situasjon år etter år. Du fortjener egentlig enda mer respekt enn de fleste, nettopp fordi du i tillegg til belastningene knyttet til barna også har belastninger relatert til at du er sårbar for mye stress.

Synes du formulerer det på en grei måte. Kanskje ansvarsgruppa kan reflektere litt over at deres oppgave er å støtte familien som helhet, ikke forholde seg til deg på måter som du opplever som nedbrytende.

Men jeg vet ikke hva jeg skal si til koordinatoren,føler meg så liten nå.

Det var godt å lese at du mener det.

[frosken]

Alt jeg ønsker er at barna mine skal ha det godt,og jeg tenker på fremtiden demmes hele tiden,særlig med tanke på han eldste.

Det er tungt.

Synes det er svært forståelig at du synes det er tungt. Guttene dine trenger i det minste neppe å lure på om de har en mor som er glad i dem:-)

Tror ikke det finnes noen enkle oppskrifter som kan gjøre hverdagen bedre: dessverre må du nok bare ta en dag av gangen, og bidra som best du kan også på alle møtene.

[frosken]

Men jeg vet ikke hva jeg skal si til koordinatoren,føler meg så liten nå.

Det var godt å lese at du mener det.

Kanskje du kan sende vedkommende en mail hvor du sier noe av det du har sagt i denne tråden. Vis frem styrken din, og forklar at det er nedbrytende for deg at de stadig fokuserer på dine problemer i stedet for å gi deg støtte på at du faktisk orker å stå i en svært belastende situasjon.

Er du forresten medlem av noen foreldreforening slik at du kan diskutere med andre foreldre?

[Gjest Altea]

Synes det er svært forståelig at du synes det er tungt. Guttene dine trenger i det minste neppe å lure på om de har en mor som er glad i dem:-)

Tror ikke det finnes noen enkle oppskrifter som kan gjøre hverdagen bedre: dessverre må du nok bare ta en dag av gangen, og bidra som best du kan også på alle møtene.

Takk.

Får gjøre mitt beste,men nå er jeg redd jeg skal knekke sammen av alt dette.

[Gjest Altea]

Kanskje du kan sende vedkommende en mail hvor du sier noe av det du har sagt i denne tråden. Vis frem styrken din, og forklar at det er nedbrytende for deg at de stadig fokuserer på dine problemer i stedet for å gi deg støtte på at du faktisk orker å stå i en svært belastende situasjon.

Er du forresten medlem av noen foreldreforening slik at du kan diskutere med andre foreldre?

Ja jeg kan jo skrive det,blir litt lettere.

Er ikke med i noe foreldreforening,de har jo enda ikke kommet frem til sikre diagnoser på sønnen min.

[Gjest Geir]

Alt jeg ønsker er at barna mine skal ha det godt,og jeg tenker på fremtiden demmes hele tiden,særlig med tanke på han eldste.

Det er tungt.

Du må ikkje tenke deg sjuk.

Legg forholdene tilrette for at barna dine skal ha det så bra som mulig når de er hos deg, og overlat (stol på) det til skolen fks. når de er der.

Da kan du ta "fri"!

Var forresten på foredrag med han her, forrige dagen:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=370694

Han fortalte om ei (ho var hypokonder) som hadde bekymra seg for "ungene" i 40 år og det hadde godt bra med dem alle...:-)

Sjekk ut noen av bøkene hans om du gidder, den siste skal hete noe med "Kongen osv..."

http://www.uib.no/med/avd/ii/gastro/wilhelms/homep-iw.html

Ps! Drit i de som eventuellt ser ned på deg, det kan tyde på at de er middelmådige sjøl og derfor trenger de å ha noen å se ned på, eller så er det bare du som _tror_ de ser ned på deg.

[frosken]

Du må ikkje tenke deg sjuk.

Legg forholdene tilrette for at barna dine skal ha det så bra som mulig når de er hos deg, og overlat (stol på) det til skolen fks. når de er der.

Da kan du ta "fri"!

Var forresten på foredrag med han her, forrige dagen:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=370694

Han fortalte om ei (ho var hypokonder) som hadde bekymra seg for "ungene" i 40 år og det hadde godt bra med dem alle...:-)

Sjekk ut noen av bøkene hans om du gidder, den siste skal hete noe med "Kongen osv..."

http://www.uib.no/med/avd/ii/gastro/wilhelms/homep-iw.html

Ps! Drit i de som eventuellt ser ned på deg, det kan tyde på at de er middelmådige sjøl og derfor trenger de å ha noen å se ned på, eller så er det bare du som _tror_ de ser ned på deg.

Jeg synes det er feil å si at det ikke er grunn til å bekymre seg når man har barn som har store og omfattende vansker. Hvis man ignorerer alvoret i situasjonen, vil barnet kunne ha små sjanser for å ha et ok voksenliv. Hypokonderen bekymrer seg uten grunn, foreldre til barn med store vansker har grunn til å være bekymret.

En annen ting er at det ikke hjelper å bekymre seg hele tiden.

[Gjest Altea]

Du må ikkje tenke deg sjuk.

Legg forholdene tilrette for at barna dine skal ha det så bra som mulig når de er hos deg, og overlat (stol på) det til skolen fks. når de er der.

Da kan du ta "fri"!

Var forresten på foredrag med han her, forrige dagen:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=370694

Han fortalte om ei (ho var hypokonder) som hadde bekymra seg for "ungene" i 40 år og det hadde godt bra med dem alle...:-)

Sjekk ut noen av bøkene hans om du gidder, den siste skal hete noe med "Kongen osv..."

http://www.uib.no/med/avd/ii/gastro/wilhelms/homep-iw.html

Ps! Drit i de som eventuellt ser ned på deg, det kan tyde på at de er middelmådige sjøl og derfor trenger de å ha noen å se ned på, eller så er det bare du som _tror_ de ser ned på deg.

Takk.

Ja må prøve å bekymre meg mindre,ellers blir det vel som du skriver,at jeg tenker meg syk.

[Gjest Altea]

Du må ikkje tenke deg sjuk.

Legg forholdene tilrette for at barna dine skal ha det så bra som mulig når de er hos deg, og overlat (stol på) det til skolen fks. når de er der.

Da kan du ta "fri"!

Var forresten på foredrag med han her, forrige dagen:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=370694

Han fortalte om ei (ho var hypokonder) som hadde bekymra seg for "ungene" i 40 år og det hadde godt bra med dem alle...:-)

Sjekk ut noen av bøkene hans om du gidder, den siste skal hete noe med "Kongen osv..."

http://www.uib.no/med/avd/ii/gastro/wilhelms/homep-iw.html

Ps! Drit i de som eventuellt ser ned på deg, det kan tyde på at de er middelmådige sjøl og derfor trenger de å ha noen å se ned på, eller så er det bare du som _tror_ de ser ned på deg.

Men jeg er ikke hypokonder...

[Gjest Geir]

Jeg synes det er feil å si at det ikke er grunn til å bekymre seg når man har barn som har store og omfattende vansker. Hvis man ignorerer alvoret i situasjonen, vil barnet kunne ha små sjanser for å ha et ok voksenliv. Hypokonderen bekymrer seg uten grunn, foreldre til barn med store vansker har grunn til å være bekymret.

En annen ting er at det ikke hjelper å bekymre seg hele tiden.

''Jeg synes det er feil å si at det ikke er grunn til å bekymre seg når man har barn som har store og omfattende vansker.''

Det har eg heller ikkje sagt!

''Hvis man ignorerer alvoret i situasjonen, vil barnet kunne ha små sjanser for å ha et ok voksenliv.''

For alt i verden!!

Selvfølgelig skal en ikkje ignorere alvoret i situasjonen, men det eneste som hjelper er handling (og det har "Altea" tydeligvis gjort) ikkje bekymring, det hjelper ikkje en dritt! :-)

Barna "plukker" lett opp dette og kan få det verre, da de kan begynne å bekymre seg for om mo (eller far) har det bra i tilleg til sine egne problemer/utfordinger.

''Hypokonderen bekymrer seg uten grunn, foreldre til barn med store vansker har grunn til å være bekymret.''

Ja, men hjelper det å bekymre seg?

Poenget til professoren var at en må skille tanke fra realitet (tror eg), fks. om _du_ er redd for at ditt fly skal styrte hjelper det da å bekymre seg?

Klarer _du_ å holde flyet på vingene gjennom å bekymre deg?

''En annen ting er at det ikke hjelper å bekymre seg hele tiden.''

Det blir en bare sjuk av.

Eg har også vært alvorlig bekymra for min sønn, men er blitt flinkere til å ikkje bekymre meg der eg ikkje har noen reell påvirkning.

[frosken]

''Jeg synes det er feil å si at det ikke er grunn til å bekymre seg når man har barn som har store og omfattende vansker.''

Det har eg heller ikkje sagt!

''Hvis man ignorerer alvoret i situasjonen, vil barnet kunne ha små sjanser for å ha et ok voksenliv.''

For alt i verden!!

Selvfølgelig skal en ikkje ignorere alvoret i situasjonen, men det eneste som hjelper er handling (og det har "Altea" tydeligvis gjort) ikkje bekymring, det hjelper ikkje en dritt! :-)

Barna "plukker" lett opp dette og kan få det verre, da de kan begynne å bekymre seg for om mo (eller far) har det bra i tilleg til sine egne problemer/utfordinger.

''Hypokonderen bekymrer seg uten grunn, foreldre til barn med store vansker har grunn til å være bekymret.''

Ja, men hjelper det å bekymre seg?

Poenget til professoren var at en må skille tanke fra realitet (tror eg), fks. om _du_ er redd for at ditt fly skal styrte hjelper det da å bekymre seg?

Klarer _du_ å holde flyet på vingene gjennom å bekymre deg?

''En annen ting er at det ikke hjelper å bekymre seg hele tiden.''

Det blir en bare sjuk av.

Eg har også vært alvorlig bekymra for min sønn, men er blitt flinkere til å ikkje bekymre meg der eg ikkje har noen reell påvirkning.

Når man har barn som trenger omfattende oppfølgning og hyppig iverksetting av nye tilbak, så blir det feil både å ikke være opptatt av situasjon og å bekymre seg på en selvdestruktiv måte. En del foreldre stikker hodet i sanden og vil ikke se nødvendigheten av tiltak, mens andre graver seg ned i sine bekymringer. Begge deler hjelper lite :-)

Er forøvrig enig i din påpekning av at en mors stadige bekymring kan innvirke negativt på barnets utvikling.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg lurer på om du har pasienter som er foreldre til barn som sliter,er det vanlig at de selv ender opp i psykiatrien?

S: Psykiske problemer skyldes både gener og psykososiale forhold. Pga dette er det overhyppighet av psykiske lidelser hos barn av psykisk syke.

Sykdommen min er blitt bedre,hva kan jeg gjøre for å renvaske meg?

S: Jeg er vant til at ordet "renvaske" er noe en bruker i forbindelse med straffbare forhold. Du har ingen skyld i at du sliter psykisk. Ditt ansvar er å gjøre så godt du kan.

Barna dine har skoleproblemer. Du sier at det gjør det verre også for din psyke. Da må det være gunstig både for barna og for deg at barna får hjelp.

Kan en psykolog hjelpe meg med dette?

S: En psykolog kan hjelpe deg med din psyke.

[Gjest Altea]

Jeg lurer på om du har pasienter som er foreldre til barn som sliter,er det vanlig at de selv ender opp i psykiatrien?

S: Psykiske problemer skyldes både gener og psykososiale forhold. Pga dette er det overhyppighet av psykiske lidelser hos barn av psykisk syke.

Sykdommen min er blitt bedre,hva kan jeg gjøre for å renvaske meg?

S: Jeg er vant til at ordet "renvaske" er noe en bruker i forbindelse med straffbare forhold. Du har ingen skyld i at du sliter psykisk. Ditt ansvar er å gjøre så godt du kan.

Barna dine har skoleproblemer. Du sier at det gjør det verre også for din psyke. Da må det være gunstig både for barna og for deg at barna får hjelp.

Kan en psykolog hjelpe meg med dette?

S: En psykolog kan hjelpe deg med din psyke.

Takk.

Men jeg føler meg jo som en kriminell,har veldig skyldfølelse for at jeg sliter psykisk,føler meg dømt.

Men det var godt å lese at du mener jeg ikke er skyld i det,fellte noen tårer...

Jeg vil at ungene skal få hjelp og jeg ønsker dem alt godt,men føler at de overvåker dem og henger seg opp i bagateller til og med,så legger de all skylden på hjemmesituasjonen.

Syns at alt er så vanskelig,jeg gleder meg nå for å komme til psykolog,takler ikke dette alene. Skal ta imot all den hjelp jeg kan få.