Sutrete alenemamma

[Gjest heldige meg]

Jeg har en venninne som er alenemamma til en flott gutt på 3 år. Ingen kontakt med pappaen.

Hun har en fin jobb og veldig god inntekt så hun har ingen økonomiske bekymringer, og hennes mor med samboer bor i nabolaget så hun har familie rett i nærheten. De hjelper henne veldig mye, har gutten fast annenhver lørdag til søndag, og i tillegg henter de han ofte i barnehagen og har han midt i uka også. De bidrar virkelig masse og er helt fantastiske for henne, det er jo godt for oss andre som kjenner henne også å vite.

Fordi hun har så god hjelp og støtte rundt seg, så klarer hun å ha et veldig aktivt sosialt liv, hun er på kino, kafe, spa og ute med venner ukentlig og vel så det. Men hvis noen av oss så mye som ymter frempå om hvor heldig hun er med akkurat det, så nærmest freser hun tilbake at hun er alene om alt og får det til å fremstå som om at hun sitter "buret inne" med gutten og aldri har noe hjelp i det hele tatt, og at oss som har en mann og en pappa til ungene ikke vet hva vi snakker om og liksom ikke har noen rett til å være slitne og leie og ønske oss barnevakt innimellom.

Jeg skjønner selvsagt at det er vanskelig å være alene, jeg er faktisk mye alene selv med mine to for selv om jeg har en mann så reiser han mye i jobben og jeg kan være alene i uker om gangen. Men jeg syns bare at hun spiller det "alenemamma-kortet" om og om igjen, jeg syns faktisk ikke at hun har det så ille jeg, og at hun burde heller se på alt som er bra istedet for å fokusere på akkurat det at hun ikke har en pappa til gutten sin (en pappa som egentlig nok hadde vært mer til bry enn til glede om han hadde vært inne i bildet akkurat han hvertfall..).

Er det liksom ikke lov til å være sliten og lei bare fordi man er to voksne i familien? Vi har ingen besteforeldre eller noe i nærheten, og det går måneder mellom hver gang vi kan gå ut sammen uten ungene, men alt det betyr liksom ingenting bare fordi vi er to om ansvaret?

Huff, jeg vet at dette ble et skikkelig sutrete innlegg, høres jo ut som om jeg sutrer mer enn henne, hehe, men jeg blir bare så frustrert innimellom fordi overfor henne så er det aldri lov til å si noe som helst negativt fordi HUN har det til enhver tid MYE verre fordi hun er ALENE, nesten uansett hva det gjelder.

Grrrrr....... :-/

[Lillemus]

Si det til henne i klartekst - at hun har mye mer fritid fra barnet enn det du og mange andre mødre som bor sammen med faren har. Noen må få det med store bokstaver.

[tonie]

Jeg kjenner igjen den mennesketypen. Har møtt mange av slaget, og de er slitsomme i lengden. De skal alltid ha det verst. De er alltid mye sykere enn andre med samme sykdom, de har alltid mest rett til å være slitne og de er påfallende ofte utakknemlige samme hva folk gjør for dem.

Jeg skjønner godt at du blir lei og irritert, men min erfaring med sutrere er at det er vanskelig å få snudd dem. Jeg pleier å unngå for tett kontakt med slike, og så hjelper det litt å tenke på at det faktisk _er_ synd på dem, for de bruker hele livet sitt til å syte og klage og være bitre. Hvor gøy kan det være?

[mariaflyfly]

Jeg kjenner igjen den mennesketypen. Har møtt mange av slaget, og de er slitsomme i lengden. De skal alltid ha det verst. De er alltid mye sykere enn andre med samme sykdom, de har alltid mest rett til å være slitne og de er påfallende ofte utakknemlige samme hva folk gjør for dem.

Jeg skjønner godt at du blir lei og irritert, men min erfaring med sutrere er at det er vanskelig å få snudd dem. Jeg pleier å unngå for tett kontakt med slike, og så hjelper det litt å tenke på at det faktisk _er_ synd på dem, for de bruker hele livet sitt til å syte og klage og være bitre. Hvor gøy kan det være?

''Jeg kjenner igjen den mennesketypen. Har møtt mange av slaget, og de er slitsomme i lengden. De skal alltid ha det verst. De er alltid mye sykere enn andre med samme sykdom, de har alltid mest rett til å være slitne og de er påfallende ofte utakknemlige samme hva folk gjør for dem.

''

Jepp. Det er litt sånn Albert Åberg - "Det er syndest på meg i hele verden".

Utrolig slitsomt.

[trollemor;o)]

Det virker som hun har barnefri mye oftere enn de aller fleste. Sutrete voksne er det verste som finnes!!!

[cizz]

Jeg kjenner igjen den mennesketypen. Har møtt mange av slaget, og de er slitsomme i lengden. De skal alltid ha det verst. De er alltid mye sykere enn andre med samme sykdom, de har alltid mest rett til å være slitne og de er påfallende ofte utakknemlige samme hva folk gjør for dem.

Jeg skjønner godt at du blir lei og irritert, men min erfaring med sutrere er at det er vanskelig å få snudd dem. Jeg pleier å unngå for tett kontakt med slike, og så hjelper det litt å tenke på at det faktisk _er_ synd på dem, for de bruker hele livet sitt til å syte og klage og være bitre. Hvor gøy kan det være?

Takk for svar! Syns det er litt vanskelig situasjon, for jeg skjønner jo at det _er_ vanskelig å ha aleneomsorgen for barnet sitt, men samtidig så blir jeg så lei av den sutringa for jeg syns faktisk ikke at hun har det så ille jeg! Tenker på mange andre som er alene som sliter skikkelig både for å få hverdagen og økonomien til å gå opp, hun er jo ikke i nærheten engang.....

[cizz]

Takk for svar! Syns det er litt vanskelig situasjon, for jeg skjønner jo at det _er_ vanskelig å ha aleneomsorgen for barnet sitt, men samtidig så blir jeg så lei av den sutringa for jeg syns faktisk ikke at hun har det så ille jeg! Tenker på mange andre som er alene som sliter skikkelig både for å få hverdagen og økonomien til å gå opp, hun er jo ikke i nærheten engang.....

Upps, ja det var jo meg som var heldige meg i dag.... kremt.....

[Gjest heldige cizz]

Si det til henne i klartekst - at hun har mye mer fritid fra barnet enn det du og mange andre mødre som bor sammen med faren har. Noen må få det med store bokstaver.

Takk for svar! Det er kanskje sånn at enten må man si fra, eller så blir det bare til at man trekker seg sakte men sikkert bort..... tror nesten jeg er i ferd med å gjøre det siste jeg faktisk...

[Gjest minnah]

Takk for svar! Det er kanskje sånn at enten må man si fra, eller så blir det bare til at man trekker seg sakte men sikkert bort..... tror nesten jeg er i ferd med å gjøre det siste jeg faktisk...

Skjønner godt at du vil trekke deg bort. Vennskap avhenger av at man klarer å se saker fra flere sider, ikke bare fra sin egen navle.

[morsan]

''Jeg kjenner igjen den mennesketypen. Har møtt mange av slaget, og de er slitsomme i lengden. De skal alltid ha det verst. De er alltid mye sykere enn andre med samme sykdom, de har alltid mest rett til å være slitne og de er påfallende ofte utakknemlige samme hva folk gjør for dem.

''

Jepp. Det er litt sånn Albert Åberg - "Det er syndest på meg i hele verden".

Utrolig slitsomt.

Ja, jeg orker ikke å være med på slike "hvem-har-det-verst-konkurranser".

[Gjest mora2]

Jeg hadde også en slik venninne. Men hun hadde mann og to unger da. Bare sutring, alt var så slitsomt...Det til tross for at hennes mor, bror og søster overnattet hos de titt og stadig, for å ta ungene..De sov hos de hver sin gang da.

Og flere ganger i uka hentet en av de ungene, og hadde dem en hel dag. Herregud, hva klager de for???!!

Jaja, vi var hvertfall så dumme å reise på ferie med denne familien. Og det var ikke å annbefale...OMG..Aldri sett maken til surt og sytete kvinnfolk..Mannen var koslig, og sa ikke et ord...

Endte med at vi reiste fra dem, før de ødelagg turen for våre unger. Så turen ble kjempe fin den. :0)

I dag har vi lite kontakt, jeg gidder det ikke.

Null medlidenhet fra meg når de ikke prøver engang..

Sånn "stakkars meg mennesker", martyrer, har jeg ingenting til overs for.

[Gjest lillae]

Det virker ikke som dere har noe godt vennskap akkuratt.

Det går ikke ann å snakke om hvem som har det verst. Det er en subjektiv sak. Mange av de som syter kan ha vanskelige problemer i bånn som de ikke greier å snakke så lett om.

Hvis vennskapet over tid ikke gir deg noe så er det bare å droppe kontakten. Dumt i å kaste bort tid på mennsker som bare tapper en.

[tzatziki1365380058]

Jeg tror ikke det kan sammenliknes å være alenemamma og å ha en å dele ansvaret med, uansett hvor mye støtte hun får fra foreldrene. Og selv om noen også er mye alene med barna sine.

Bare det å ha den tryggheten å være to om ansvaret, beslutningene, økonomien osv er luksus, synes jeg - selv om vi faktisk ikke har noen tilgang til barnevakter overhodet, unntatt ei "småjente" vi helst unngår å bruke dersom det ikke er krise.

Jeg skjønner godt at hun reagerer når dere "prøver å fortelle henne hvor heldig hun er", Hvorfor skal dere det, forresten?

Det er naturligvis lov for alle foreldre å være slitne, men å tro at man har det lettere som alenemor, selv med en del avlastning, enn som del av et felles foreldreansvar under samme tak (vel og merke dersom det fungerer), det er en illusjon i mine ører, i alle fall.

[Gjest heldige meg]

Jeg tror ikke det kan sammenliknes å være alenemamma og å ha en å dele ansvaret med, uansett hvor mye støtte hun får fra foreldrene. Og selv om noen også er mye alene med barna sine.

Bare det å ha den tryggheten å være to om ansvaret, beslutningene, økonomien osv er luksus, synes jeg - selv om vi faktisk ikke har noen tilgang til barnevakter overhodet, unntatt ei "småjente" vi helst unngår å bruke dersom det ikke er krise.

Jeg skjønner godt at hun reagerer når dere "prøver å fortelle henne hvor heldig hun er", Hvorfor skal dere det, forresten?

Det er naturligvis lov for alle foreldre å være slitne, men å tro at man har det lettere som alenemor, selv med en del avlastning, enn som del av et felles foreldreansvar under samme tak (vel og merke dersom det fungerer), det er en illusjon i mine ører, i alle fall.

Jeg mener _absolutt_ ikke at hun er heldig fordi hun er alene, men jeg mener at hun er heldig som tross alt har så mye hjelp og støtte som det hun har! Jeg ville bare egentlig si at det er slitsomt med sånne folk som klager over at de har det verst uansett hva det gjelder, og jeg syns ikke at det er riktig når hun får det til å fremstå som om hun alltid er alene om alt for det er hun faktisk ikke.

Jeg syns at de som har besteforeldre som stiller opp og hjelper til er kjempeheldige jeg, uansett om det er en eller to voksne i familien. Men akkurat overfor henne her så er det liksom ikke lov til å syns det da.

[grot]

Hun hørtes utrolig survete ut ja.

Jeg kjenner vel ingen som har _så_ mye hjelp i det daglige med barna, tror vel heller ikke det er særlig vanlig? Så hun har nok langt mer "fri" enn gjennomsnittet av oss mødre og det tar hun nok ikke skade av at du forteller henne.

Men det er jo mulig hun trives veldig godt i martyrrollen sin da:-)

[Gjest Gulla Wiltersen]

Det er noe med å se etter det som er positivt og ikke stirre seg blind på det som er negativt.

Slik burde det være: "Så heldig du er med de foreldrene dine", "Ja, de er fantastiske. Jeg er jo alene, men med hjelpen fra dem mister jeg mye av den ekstra problematikken det medfører å ikke ha en samværsordning, heldigvis" etterfulgt av "Ja, det er jo ikke bare-bare å være alene likevel, men det er godt foreldrene dine virker ihvertfall"

Da får man anerkjent at det ikke er så greit alltid for henne heller - samtidig som man får rost foreldrene hennes.

Dessverre er det litt for lett å gå i forsvar for mange.

[Gjest tidligere alenemor]

Jeg hadde mye mer "fritid" da jeg var alenemor enn jeg har nå (er gift og har et nytt barn). Nå har jeg "alltid" barn, men s tidligere var jeg uten barn annenhver helg og en ettermiddag i uka. Da nyttet det liksom ikke å ha dårlig samvittighet.

Det var mange positive sider ved alenemortilværelsen, men når alt kommer til alt er man alene om ANSVARET, selv om man får hjelp.

[Gjest en alenemor]

Jeg syns ofte slike samtaler blir en konkurranse i å ha det "værst". Hvorfor skal det på død og liv sammenlignes?

Jeg har venninner i ulike "flokker", og merker stor forskjell fra ene flokken til den andre, og selvsagt individuelt. Det som jeg merker meg, er at det er stor forskjell på dem som klarer å ha empati for andre, og holde seg til saken, og dem som alltid må blande inn andre ting i samtalen. Når JEG forteller hvordan jeg har det, så er det enkelte som faktisk hører hva jeg sier, og kommenterer ut fra den saken. Det mener jeg er empati. Så er det enkelte som bare MÅ trekke inn sin egen livssituasjon og sammenligne. Hva har det med saken å gjøre? Når vedkommende forteller om SIN livssituasjon så lytter jeg og gir henne anerkjennelse for sine problemer. Selv om jeg kan syns de høres bagatellmessige ut.

Men alle går i sine egne sko og har totalt ulike forutsetninger her i livet. For det som kan høres ut som en kjempebagatell for meg, kan være en stor krise for noen andre... Det er vel det vi venninner er til vel? Å få støtte når vi SYNS vi trenger det? Hvis man ikke kan gi det, så bør man se seg om etter venner som ligner mer på seg selv...

Jeg har vært alenemor i mange år, og vært gjennom mange diskusjoner opp gjennom tidene, om alt fra samvær/avlastning til økonomiske fordeler ved å være alenemor. Og jeg har hørt mye rart. Bla. at det lønner seg økonomisk å være alene. Og at jeg ikke har ungen 50% engang, fordi barnet sover jo fra kl 19-7 (det trekker vi fra), og er i barnehagen fra 8-16 (det trekker vi fra)... hehe... osv. Riktignok fra far da men... Det viser jo hvor liten evne enkelte har til å sette seg inn i denne spesielle livssituasjonen (før man er der selv).

Den største belastningen ved å være en, kontra det å være to, har for meg vært det å bære ansvaret alene. Ingen i umiddelbar nærhet å diskutere ulike problemstillinger, vurdere tilstanden ved sykdom og ingen avlastning i hverdagen når det stormer som værst rundt ørene; når husarbeid, økonomi, fritidsaktiviteter, skole/lekseoppfølging og annet tar overhånd.. Det kan umulig sammenlignes 100% med det å ha en mann som er mye borte, selv om man kan det til en viss grad..