Jeg blir kvalm av meg selv.

[Dmitri]

Jeg avskyr meg selv. Jeg hadde muigheten til å være sosial i kveld, men makter det ikke. Jeg har ikke noe å gi i sosiale sammenhenger. Jeg har null å gi. Jeg kan ikke gi noe som helst. Ingen historier, ingen erfaringer, ingen kunnskap, ingen humor...

Er jeg deprimert? Angst? Nei ingenting av det. Bare en kjedelig fyr som bare er så totalt utenfor som det er overhodet mulig å være.

Jeg har hatt null sosialt nettverk siden jeg var ca. 16 år, og nå som muligheten presenterer seg selv? Nei, jeg orker ikke å dra. Har for lite erfaring sosialt sett til å dra.

Jeg er en perifer bekjentskap, som ikke makter å bli inkludert i noe. Har vært ensom for lenge. Ingenting vil noensinne forandre seg. Jeg har vandret inn i en blindgate, nok en gang.

[Dmitri]

Sikker på at dette bare er "eksistensielt"?

Hva mener du?

[Soulshine]

Du ble bedt i et sosialt, det eneste som var forventet var vel at du kanskje ville takke ja? Hvorfor tror du at du ble invitert hvis de rundt deg ikke ser at du har noe å tilby i et sosialt lag? Ble du bedt med tanke på at du skulle være veggpryd?

Jeg tror det er viktig at du på et eller annet vis revurderer synet ditt på deg selv. Man blir ikke invitert med på ting hvis personer ser på deg slik du har karakterisert deg selv i dette innlegget.

Synd du ikke tvang deg avgårde, da hadde du hatt noe å fortelle om i neste sosiale setting du havnet i.

[Dmitri]

Du ble bedt i et sosialt, det eneste som var forventet var vel at du kanskje ville takke ja? Hvorfor tror du at du ble invitert hvis de rundt deg ikke ser at du har noe å tilby i et sosialt lag? Ble du bedt med tanke på at du skulle være veggpryd?

Jeg tror det er viktig at du på et eller annet vis revurderer synet ditt på deg selv. Man blir ikke invitert med på ting hvis personer ser på deg slik du har karakterisert deg selv i dette innlegget.

Synd du ikke tvang deg avgårde, da hadde du hatt noe å fortelle om i neste sosiale setting du havnet i.

Nettopp derfor jeg syns dette var for ille. Jeg var liksom på vei opp. Jeg mente derimot i siste øyeblikk at jeg ikke hadde noe å tilby... Tragisk.

Ja, jeg er i fryktelig dårlig humør i kveld.

[Soulshine]

Nettopp derfor jeg syns dette var for ille. Jeg var liksom på vei opp. Jeg mente derimot i siste øyeblikk at jeg ikke hadde noe å tilby... Tragisk.

Ja, jeg er i fryktelig dårlig humør i kveld.

Det er lov å være i dårlig humør og du har en god grunn til å være det, siden du valgte å la være å gå. Jeg håper du neste gang velger, tross dine tanker, å delta og heller gå hjem hvis det skulle bli en tragisk kveld. Noe jeg neppe tror det blir. Noen ganger er å tvinge seg selv eneste middel for å bryte ut av slike onde sirkler.

[Dmitri]

Det er lov å være i dårlig humør og du har en god grunn til å være det, siden du valgte å la være å gå. Jeg håper du neste gang velger, tross dine tanker, å delta og heller gå hjem hvis det skulle bli en tragisk kveld. Noe jeg neppe tror det blir. Noen ganger er å tvinge seg selv eneste middel for å bryte ut av slike onde sirkler.

Jeg får uheldigvis slike rare tanker i hodet mitt. De har en annen bakgrunn en meg, en annen utdannelse. Hva i helsike skal jeg prate med de om?

Hadde jeg visst hva jeg skulle prate med de om, så hadde jeg gått. Det vet jeg ikke, så jeg gir blaffen. Jeg er her istedenfor...

Netse gang får jeg prøve hardere. Men hvordan forhindre at den samme tanken invaderer hjernen min igjen?

[Soulshine]

Jeg får uheldigvis slike rare tanker i hodet mitt. De har en annen bakgrunn en meg, en annen utdannelse. Hva i helsike skal jeg prate med de om?

Hadde jeg visst hva jeg skulle prate med de om, så hadde jeg gått. Det vet jeg ikke, så jeg gir blaffen. Jeg er her istedenfor...

Netse gang får jeg prøve hardere. Men hvordan forhindre at den samme tanken invaderer hjernen min igjen?

Prat går gjerne av seg selv Dmitri, du skal ikke prestere i sosiale lag, du skal hygge deg. Du var bedt, altså var det faktiske her at de som inviterte deg så en verdi av å ha deg der i egenskap av den du er som person (ikke din cv).

Jeg har gitt opp å forsøke å endre slike tanker. Jeg lar de holde på og trosser dem ved å gjøre en aktiv handling uanvhengig av hva de forteller meg. Slike tanker er gjerne inngrodde gamle "sannheter". Det eneste man kan gjøre er å trosse dem og gang på gang oppleve at de ikke innehar et snev av sannhet

[tommeline81]

Jeg får uheldigvis slike rare tanker i hodet mitt. De har en annen bakgrunn en meg, en annen utdannelse. Hva i helsike skal jeg prate med de om?

Hadde jeg visst hva jeg skulle prate med de om, så hadde jeg gått. Det vet jeg ikke, så jeg gir blaffen. Jeg er her istedenfor...

Netse gang får jeg prøve hardere. Men hvordan forhindre at den samme tanken invaderer hjernen min igjen?

Hei Dmitri, jeg tror jeg skjønner hvor du står, jeg lider av noe av samme problem som deg, tror jeg (bare rett meg hvis jeg tar feil). Jeg går rundt med en forestilling om at jeg ikke er interessant som person, at jeg ikke er god nok for andre mennesker. Jeg takker nei til invitasjoner fordi jeg ikke føler jeg kan bidra med noe, at jeg blir overflødig. Jeg har startet med kognitiv terapi, som skal ha en god effekt på "sånne som oss".

Du sier at du nok må prøve hardere, men jeg tror heller det vil være et spørsmål om å nettopp ikke prøve så hardt. De andre som har invitert deg ser det ikke som en konkurransekveld på hvem som kan mest om hva, men mest sannsynlig som en kveld hvor man skal være sammen med noen venner og kanskje drikke noen øl og ha det hyggelig og snakke om alt annet enn arbeide og utdannelse.

Jeg tror kanskje vi ser på tilværelsen som en slags konkurranse i å være et vellykket menneske, istedetfor å forsøke å akseptere oss som den vi er. Spør deg selv hva det er for noe forferdelig du har gjort for ikke å fortjene en plass i samfunnet, på lik linje med dine venner som har invitert deg.

[Skyer]

Du må trosse de negative tankene og bare tvinge deg til å gå neste gang. Du vet egentlig ikke om du har noe å bidra med før du har vært der ikke sant? Og du har garantert mye høyere krav til hva du skal bidra med, enn de som faktisk har invitert deg.

Selv om du skulle oppleve at du faktisk føler deg utenfor i den sosiale sammenhengen så er jo ikke det verdens undergang heller. Livet går videre som før....og uansett har du kommet et skritt videre

Det verste du kan gjøre mot deg selv i denne settingen er å la være å gå. Fordi da lar du de negative tankene styre deg, og du blir sittende igjen med de følelsene som du beskriver i innlegget ditt....

Legg dette bak deg for denne gang, og bestem deg for å gå neste gang. Lykke til..:-)

[Dmitri]

Hei Dmitri, jeg tror jeg skjønner hvor du står, jeg lider av noe av samme problem som deg, tror jeg (bare rett meg hvis jeg tar feil). Jeg går rundt med en forestilling om at jeg ikke er interessant som person, at jeg ikke er god nok for andre mennesker. Jeg takker nei til invitasjoner fordi jeg ikke føler jeg kan bidra med noe, at jeg blir overflødig. Jeg har startet med kognitiv terapi, som skal ha en god effekt på "sånne som oss".

Du sier at du nok må prøve hardere, men jeg tror heller det vil være et spørsmål om å nettopp ikke prøve så hardt. De andre som har invitert deg ser det ikke som en konkurransekveld på hvem som kan mest om hva, men mest sannsynlig som en kveld hvor man skal være sammen med noen venner og kanskje drikke noen øl og ha det hyggelig og snakke om alt annet enn arbeide og utdannelse.

Jeg tror kanskje vi ser på tilværelsen som en slags konkurranse i å være et vellykket menneske, istedetfor å forsøke å akseptere oss som den vi er. Spør deg selv hva det er for noe forferdelig du har gjort for ikke å fortjene en plass i samfunnet, på lik linje med dine venner som har invitert deg.

Det du skriver om ikke å fortjene en plass i samfunnet treffer veldig godt hos meg. Jeg har stått så lenge utenfor samfunnet, så jeg har et syn på andre mennesker som ”de”. Det er alle dere andre, også er det meg.

Men jeg ser heldigvis ikke på det hele som en konkurranse i å være vellykket. Akkurat den uvanen har jeg lagt bak meg for lenge siden. Problemet er bare at jeg føler meg så utrolig annerledes. Det er der det ligger; Jeg kan ikke, siden jeg er så annerledes, finne min plass i samfunnet.

Hva er det som gjør meg så annerledes? Det har jeg lurt på lenge. Måten jeg prater på? Måten jeg går på? Utseende mitt? Tankene mine? Jeg tenker for mye på dette, og det gjør meg ikke noe godt.

Den eneste måten å utfordre sånne tanker er vel å gjøre noe aktivt i samfunnet. Noe jeg faktisk gjør, men ting tar så vanvittig lang tid. En liten evighet i ensomhet gjør ikke underverker for tålmodigheten.

[tommeline81]

Det du skriver om ikke å fortjene en plass i samfunnet treffer veldig godt hos meg. Jeg har stått så lenge utenfor samfunnet, så jeg har et syn på andre mennesker som ”de”. Det er alle dere andre, også er det meg.

Men jeg ser heldigvis ikke på det hele som en konkurranse i å være vellykket. Akkurat den uvanen har jeg lagt bak meg for lenge siden. Problemet er bare at jeg føler meg så utrolig annerledes. Det er der det ligger; Jeg kan ikke, siden jeg er så annerledes, finne min plass i samfunnet.

Hva er det som gjør meg så annerledes? Det har jeg lurt på lenge. Måten jeg prater på? Måten jeg går på? Utseende mitt? Tankene mine? Jeg tenker for mye på dette, og det gjør meg ikke noe godt.

Den eneste måten å utfordre sånne tanker er vel å gjøre noe aktivt i samfunnet. Noe jeg faktisk gjør, men ting tar så vanvittig lang tid. En liten evighet i ensomhet gjør ikke underverker for tålmodigheten.

Du har rett i at dette med tankespinnet og den konstante selvransakelse, det er utrolig slitsomt, og det er dager som er værre enn andre, hvor tankene kjører på full speed. Det skulle jo gjerne være sånn, at sosialt samvær med andre kunne hjelpe en vekk fra disse tankene for en stund. Men jeg analyserer også meg selv til døde, og da er det jo egentlig ikke så rart at jeg syns jeg selv er uinteressant til sist, for jeg har liksom gått over alle detaljene og feilene om og om igjen. Dette er en veldig god måte å holde seg selv nede på.

Hvordan ser du på tilværelsen idag? Tenker du fortsatt på gårsdagen?

[Dmitri]

Du har rett i at dette med tankespinnet og den konstante selvransakelse, det er utrolig slitsomt, og det er dager som er værre enn andre, hvor tankene kjører på full speed. Det skulle jo gjerne være sånn, at sosialt samvær med andre kunne hjelpe en vekk fra disse tankene for en stund. Men jeg analyserer også meg selv til døde, og da er det jo egentlig ikke så rart at jeg syns jeg selv er uinteressant til sist, for jeg har liksom gått over alle detaljene og feilene om og om igjen. Dette er en veldig god måte å holde seg selv nede på.

Hvordan ser du på tilværelsen idag? Tenker du fortsatt på gårsdagen?

I dag føler jeg meg mye bedre. Det var bare så ufattelig kjipt å være alene hjemme i går når jeg kunne ha gjort noe annet.

Jeg tenker faktisk på å si hvorfor jeg ikke møtte opp i går. Si det som det er. Hvorfor ikke? Han er en fyr som jeg tror vil forstå. Egentlig noe jeg har tenkt på mye i det siste. Være dønn ærlig med meg selv og i forhold til andre.

Ellers risikerer man noe annet: Å bli sett på som overlegen. Mens jeg egentlig bare føler meg underlegen, og derfor ikke alltid makter å bli med på ting.

Men hva slags tanker er det du sliter med?

[tommeline81]

I dag føler jeg meg mye bedre. Det var bare så ufattelig kjipt å være alene hjemme i går når jeg kunne ha gjort noe annet.

Jeg tenker faktisk på å si hvorfor jeg ikke møtte opp i går. Si det som det er. Hvorfor ikke? Han er en fyr som jeg tror vil forstå. Egentlig noe jeg har tenkt på mye i det siste. Være dønn ærlig med meg selv og i forhold til andre.

Ellers risikerer man noe annet: Å bli sett på som overlegen. Mens jeg egentlig bare føler meg underlegen, og derfor ikke alltid makter å bli med på ting.

Men hva slags tanker er det du sliter med?

Det syns jeg høres ut som en god idé, hvis du har tillit til vedkommende, og tror det kan hjelpe deg til å komme over de negative tankene du har om deg selv i forhold til andre, så er det verdt å vurdere. Det er godt å kunne være åpnen omkring ens problemer, de føles ikke så store når man kan dele dem med noen. Det er godt å høre at du har det bedre i dag.

Det er nettopp disse tankene jeg sliter med, at jeg ikke helt syns jeg fortjener en plass blandt alle andre. Jeg har prøvd å gjøre meg selv usynlig i hele mit voksne liv (ja, faktisk så lenge jeg kan huske), har en angst for at andre skal legge merke til meg, og kreve å få noen meninger ut av meg. Det gjør det virkelig vanskelig å fungere i forhold til arbeide og studier. Hvis man ikke vil være synlig, så kan man vel heller ikke "bli til noe". Det ligger visst ett eller annet "flink-jente-syndrom" i det, skal liksom bare behage andre, ikke utfordre med egne meninger og krav.

[Dmitri]

Det syns jeg høres ut som en god idé, hvis du har tillit til vedkommende, og tror det kan hjelpe deg til å komme over de negative tankene du har om deg selv i forhold til andre, så er det verdt å vurdere. Det er godt å kunne være åpnen omkring ens problemer, de føles ikke så store når man kan dele dem med noen. Det er godt å høre at du har det bedre i dag.

Det er nettopp disse tankene jeg sliter med, at jeg ikke helt syns jeg fortjener en plass blandt alle andre. Jeg har prøvd å gjøre meg selv usynlig i hele mit voksne liv (ja, faktisk så lenge jeg kan huske), har en angst for at andre skal legge merke til meg, og kreve å få noen meninger ut av meg. Det gjør det virkelig vanskelig å fungere i forhold til arbeide og studier. Hvis man ikke vil være synlig, så kan man vel heller ikke "bli til noe". Det ligger visst ett eller annet "flink-jente-syndrom" i det, skal liksom bare behage andre, ikke utfordre med egne meninger og krav.

Jeg kjenner så altfor godt igjen de tankene. Det virker umulig å ”bli noe” utenfor det sosiale rom. Den eneste løsningen jeg ser er å faktisk bli sosial. Øve seg på å ta plass, utfordre seg selv litt. Det har jeg holdt på med en liten stund nå, og det har virket overraskende bra. Det er helt klart mulig å bryte ut av denne onde sirkelen. Derfor jeg ble så frustrert i går. Første gang på lenge jeg ikke maktet å ta egen utfordring.

Men prøver du å ta mer plass? Setter deg selv mål? Gir deg selv utfordringer?

[tommeline81]

Jeg kjenner så altfor godt igjen de tankene. Det virker umulig å ”bli noe” utenfor det sosiale rom. Den eneste løsningen jeg ser er å faktisk bli sosial. Øve seg på å ta plass, utfordre seg selv litt. Det har jeg holdt på med en liten stund nå, og det har virket overraskende bra. Det er helt klart mulig å bryte ut av denne onde sirkelen. Derfor jeg ble så frustrert i går. Første gang på lenge jeg ikke maktet å ta egen utfordring.

Men prøver du å ta mer plass? Setter deg selv mål? Gir deg selv utfordringer?

Det høres ut som du er kommet veldig langt, og det må du bare rose deg selv for. Forstår godt at du så blir satt ut når det kommer tilbake sånn en kveld, men jeg går ut i fra at det er en del av prosessen. Det vil sikkert være motgang innimellom uansett hvor langt man er kommet.

Jeg begynte i kognitiv terapi i høst, fordi jeg har begynt på et studie, og tenkte at det nå var et godt tidspunkt å begynne å arbeide aktivt for å komme ut av denne onde sirkelen. Men jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg får oppgaver som å skrive ned konkrete situasjoner som føles vanskelige, hvordan jeg reagerer, føler og tenker i forbindelse med disse episodene. Og så skal jeg tenke ut om det er alternative måter å oppfatte situasjonen på. Det kan være en konkret situasjon hvor jeg syns noen har sagt noe nedverdigende til meg, eller gitt meg et rart blikk eller noe (som bare er bagateller for "normale" mennekser).

Det oppstår mange slike situasjoner nå fordi jeg studerer sammen med folk som er mye yngre enn meg, og ingen av de andre ser ut til å være nervøs overfor de andre. øler meg meget ensom, og syns jeg faller lettere inn i usynlighetsrollen enn den tilstedeværende.

[Dmitri]

Det høres ut som du er kommet veldig langt, og det må du bare rose deg selv for. Forstår godt at du så blir satt ut når det kommer tilbake sånn en kveld, men jeg går ut i fra at det er en del av prosessen. Det vil sikkert være motgang innimellom uansett hvor langt man er kommet.

Jeg begynte i kognitiv terapi i høst, fordi jeg har begynt på et studie, og tenkte at det nå var et godt tidspunkt å begynne å arbeide aktivt for å komme ut av denne onde sirkelen. Men jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg får oppgaver som å skrive ned konkrete situasjoner som føles vanskelige, hvordan jeg reagerer, føler og tenker i forbindelse med disse episodene. Og så skal jeg tenke ut om det er alternative måter å oppfatte situasjonen på. Det kan være en konkret situasjon hvor jeg syns noen har sagt noe nedverdigende til meg, eller gitt meg et rart blikk eller noe (som bare er bagateller for "normale" mennekser).

Det oppstår mange slike situasjoner nå fordi jeg studerer sammen med folk som er mye yngre enn meg, og ingen av de andre ser ut til å være nervøs overfor de andre. øler meg meget ensom, og syns jeg faller lettere inn i usynlighetsrollen enn den tilstedeværende.

Studiehverdagen din virker ensom ja. Kanskje du kunne prøvd deg på sosiale settinger utenfor skolen? Kjenner så sltfor godt igjen det med å være eldre enn alle de andre utadvendte og sprudlende unge menneskene på linja. Er der selv nå faktisk, får inntrykk av at vi er akkurat like gamle ut fra nicket ditt. Jeg har kommet dithen at jeg må forsøke å være sosial utenfor skolen, for den arenaen fungerer rett og slett ikke for meg. Kanskje noe for deg også?

[tommeline81]

Studiehverdagen din virker ensom ja. Kanskje du kunne prøvd deg på sosiale settinger utenfor skolen? Kjenner så sltfor godt igjen det med å være eldre enn alle de andre utadvendte og sprudlende unge menneskene på linja. Er der selv nå faktisk, får inntrykk av at vi er akkurat like gamle ut fra nicket ditt. Jeg har kommet dithen at jeg må forsøke å være sosial utenfor skolen, for den arenaen fungerer rett og slett ikke for meg. Kanskje noe for deg også?

Ja, jeg har vært inne på samme tanke, er bare ikke kommet så langt, skolen tar utrolig mye tid, mye jobbing om ettermiddagen og kvelden, og da er jeg så sliten av å være sammen med folk at jeg kryper inn hos meg selv og blir der til neste morgen...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hei - håper du har en bedre dag i dag.

[Dmitri]

Ja, jeg har vært inne på samme tanke, er bare ikke kommet så langt, skolen tar utrolig mye tid, mye jobbing om ettermiddagen og kvelden, og da er jeg så sliten av å være sammen med folk at jeg kryper inn hos meg selv og blir der til neste morgen...

Uff, jeg kjenner så utrolig godt til det der.Du kan prøve å gjøre det samme som meg. Neste semester, sett deg selv målet å melde deg på en eller annen aktivitet. Det tvinger deg ut, og gir mer overskudd. Snakk med naboer, kursdeltakere osv. Etterhvert så kan det hende at noe skjer. Og hvis noe først skjer, så tving deg for satan til å gå! ;-)

[tommeline81]

Uff, jeg kjenner så utrolig godt til det der.Du kan prøve å gjøre det samme som meg. Neste semester, sett deg selv målet å melde deg på en eller annen aktivitet. Det tvinger deg ut, og gir mer overskudd. Snakk med naboer, kursdeltakere osv. Etterhvert så kan det hende at noe skjer. Og hvis noe først skjer, så tving deg for satan til å gå! ;-)

He he, ja, hvis du går til neste lørdagsfest så...for satan;-)