Til alle; Veien tilbake til livet og jobb

[Gjest anna k]

Hei!

Drister meg på et innlegg med mitt nye nick..

Jeg skal ikke komme med noen lang mimring rundt mitt til nå langt på vei bedrøvelige liv, men nå er det slik at etter å ikke ha vært i jobb siden før gutten min ble født(og han er tolv snart), tenker jeg på å komme meg ut igjen i jobb. Mye har forandret seg de siste par årene. Jeg har vært ubegripelig syk(fortrinnsvis fysisk) i nesten 20 år, men ble frisk når det like lange ekteskapet mitt var over. Jeg var i systemet lenge, og den midlertidige uføretrygden min fikk jeg for under to år siden.

Jeg sliter med søvn, mareritt, PTSD og har mange utfordringer, men fysisk er jeg nå frisk, selv om kroppen min er noe svak etter alle årene med smerter og invaliditet. I mitt tilfelle er halv jobb det som er realistisk å håpe på.

På de to årene etter skilsmissen har jeg blitt et ganske så nytt menneske, og jeg skal tilbake til livet på alle måter. Kanskje med unntak av menn..) Jeg har fått nettverk og venner og er ikke lenger isolert. Jeg styrer med mange ting, og er medisinfri og klarer å være en god mor for min sønn med de utfordringene som er der. Jeg har lav selvfølelse, en del angst, prestasjonsangst, men er ikke lenger deprimert. Så mye av funksjonsgraden min var knyttet opp mot ham og det livet jeg hade med ham. Jeg ble temmelig så ødelagt i ekteskapet mitt og skal jo ikke tilbake dit, så jeg ser det slik at jeg har fått en ny sjanse.

Så til saken. Jeg har impulsivt hoppet i det og bestilt time med NAV og min saksbehandler der over helga. Jeg hadde visst en saksbehandler.. Etter skilsmissen har mye av fremgangen kommet gjennom impulsmetoden, man hopper i ting og evaluerer i etterkant.. Jeg vet slett ikke med sikkerhet om jeg er klar for "noe", og er usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg har en pedagogisk utdannelse(fra en fjern fortid) og noe etterutdannelse tatt i senere tid, i pur smerte og elendighet før jeg kom meg bort eller ble kippet ut fra det ødeleggende samlivet jeg var i. Siden det er mangelvare med vikarer i skolen er det vel en lykke at det er det som er min utdannelse. Mange yrker ville det vært umulig for meg å komme meg tilbake til.

Jeg har vurdert for meg selv hvordan jeg skal gjøre dette, komme meg tilbake til et liv hvor jeg delvis er i jobb og forsørger meg selv. For meg er det en veldig stor ting. Har ingen terapeut for tiden og fastlegen min er nå der, men jeg har ikke bestilt time eller drøftet dette med ham. Ikke kjenner han meg godt nok til å kunne vurdere dette så godt heller, så jeg får vurdere dette selv. Og kanskje få noen innspill. Han ville muligens sagt at jeg skulle vente med dette.

Jeg ser det slik at det er det beste for meg å prøve meg som vikar i skolen i starten. For meg er dette veldig skremmende siden det er så lenge siden jeg jobbet og jeg har mye prestasjonsangst. Men da kan jeg kjenne etter om dette er noe for meg, om jeg trives med det og klarer det. Ikke vits i å ta mer utdannelse rettet mot skolen hvis det ikke er det jeg klarer og bør gjøre fremover. Skal jeg det trenger jeg mer innføring i grunnleggende data. Uansett hva jeg skal gjøre må jeg bli mer trygg der. Jeg tok utdannelsen min en tid når dette så vidt var begynt å komme, og siden har jeg jo ikke vært i jobb. Problemet er at dette kurset i data koster og jeg må vel over på attføring for å få dette dekt.(?) Jeg kjenner en sperre og redsel for å foregripe begivenhetenes gang. Redd for at hvis jeg går over på attføring nå så raskt etter å ha blitt uføretrygdet så begynner hjulene å rulle for fort, og at bordet fanger. Noen ganger er det jo bare å se litt for velstelt ut, så kaster de diagnoser på båten..Jeg er avhengig av trygd for å forsørge meg og gutten min. Jeg vet jo ikke hvordan dette vil gå, eller om jeg er klart for å begynne å jobbe nå. Redd for at hvis jeg kommer til en eller annen mindre smart saksbehandler vil vedkommende da tenke at jeg er klar for jobb med en gang. Men jeg tror at veien tilbake må planlegges nøye skal det gå.

Det jeg har tenkt som en mulighet er å være uføretrygdet litt til mens jeg prøver å ta noen vikartimer opp mot en G. I tillegg tar jeg et datakurs (dekt av NAV siden jeg har den økonomien jeg har.) Etter det kan jeg vurdere om jeg bør ta noe mer utdanning for å spesialisere meg inn mot et felt hvor det ville være realistisk for meg å jobbe og bli jobbede fremover, eller om jeg skal fortsette å jobbe i skolen kanskje i halv stilling. Det siste vet jeg jo ikke før jeg har prøvd meg litt som vikar. Men jeg frykter det er veldig firkantet i NAV. Du får kanskje ikke dekt noe hvis du er uføretrygdet? Jeg vil heller ikke ha råd til å gå ned i inntekt ved attføring. Er det mindre trygdepenger og støtteordninger på attføring i forhold til midlertidig uføretrygd? Nå får jeg barnetillegg fordi jeg har hovedomsorg for sønnen min. Jeg vet ikke om jeg mister noen av trygdeordningene mine om jeg går over på attføring. (?)

Alt dette kan jeg snakke med saksbehandleren om. Men jeg har hørt nok historier til at jeg er litt redd for det. Redd for at hvis jeg kommer med disse tankene vil jeg bli kastet ut i jobb på en slik måte at det til slutt ikke vil gå. Jeg kunne nok være uføretrygdet resten av livet om jeg ville det. Kanskje vil det heller ikke gå. Men jeg vil ikke gi meg før jeg har prøvd. Jeg skal klare det til slutt. Men det må bli i rett tempo, og skrittene må være riktige.

Jeg gruer meg til dette møtet og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Blir glad for noen innspill.

[Gjest anna k]

Jeg har ikke erfaring med å være på uføretrygd og så gå over til attføring, så jeg vet ikke hvordan saksbehandlerene "tar dette". Men jeg har jo vært på attføring en god stund, og vet i alle fall at min saksbehandler ikke presser meg til ting jeg ikke klarer. Hun hører på hva jeg sier, og stoler på det.

Det skal ikke være noe forskjell i satsene mellom midlertidig uføre og attføring. I tilfelle du har tillegget "ung ufør" får du også dette under attføring.

Jeg har vært på attføring før for noen år siden. Det gikk ikke så bra selv om jeg fullførte et av kursene. Jeg var så dårlig på den tiden. Det var i "mitt tidligere liv" mens jeg var syk og gift. Så realismen i mitt attføringsopplegg var nå så som så. Men det satt langt inne hos meg å bli uføretrygdet så jeg prøvde likevel. Det var ikke så mye å tape.

Jeg er så forvirret i forhold til hvordan jeg skal gripe dette an:o( Og er redd for å la en fremmed saksbehandler på Nav være min nærmeste "støttespiller". Hadde jeg nå enda hatt en terapeut som kjente meg godt..

Takk for din tilbakemelding. Det er godt å vite at noen karet seg gjennom det lange innlegget mitt. Setter pris på det.

Mvh

[Onsdag1365380628]

Hei og mange lykkeønskninger på veien tilbake til jobb. Synes det er flott å modig gjort av deg.

Jeg har selv vært sykemeldt lenge og har vel vært innom det meste attføring og rehabilitering og ikke minst kjenner jeg systemet NAV ganske godt både utvendig og innvendig for å si det slik.

Jeg har ingen formell utdannelse og NAV var ikke villig til å gi meg noen heller, først måtte jeg prøve meg i diverse jobber gjennom hospitering. Dvs at NAV betalte attføringspenger mens jeg var på utplassering her og der for å kjenne hvordan det fungerte. Det som skulle gi meg et realistisk bilde av en arbeidsplass ble noe helt annet. Jeg mistet motivasjonen og selvbildet var så lavt at jeg tilslutt trodde at jeg ikke hadde noe i arbeidslivet å gjøre. Å komme inn i en bedrift med NAV-stemplet i pannen og en mappe som sier alt om meg og det som har vært de sister årene ble et stort nederlag.

Ingenting ble gjort med min lave selvfølelse og dette med at jeg ikke ville være på "tiltak" og i "systemet" om du skjønner hva jeg mener. I stedet ble det prøvd kortere timer og mindre krav til meg som arbeidstaker og da jeg ikke greide å møte på jobb i det hele tatt ble jeg anbefalt å søke uføretrygd.

I et anfall av impulsivitet fikk jeg det for meg at jeg ville prøve ordinær jobb uten den bagasjen som NAV hadde utstyrt meg med. Skrev noen jobbsøknader og ble innkalt til intervju og vips hadde jeg jobb. Jeg er vanligvis ærlig om meg selv og min "sykdom" men i denne sammenhengen utelot jeg dette. Ville vise meg som den person jeg er uten at noen kunne dømme meg utifra en jorunal. Jeg var nervøs og kjempespent da jeg begynte i min nye jobb. Greide jo knapt å være på jobb mer en etpar timer under attføringen.

Men det ble noe helt annet. Jeg stortrivdes på jobben og har ikke en dag vært fraværende. Jeg jobber full tid og har ingen problemer med det. Kollegaene er supre og min fortid vet ingen om og dermed er det ikke noe jeg trenger å svare for heller. Min selvfølelse er helt på topp og jeg gleder meg over at jeg er tilbake i livet.

Håper du også finner ut av det og jeg ønsker deg masse lykke til!

[Gjest anna k]

Hei og mange lykkeønskninger på veien tilbake til jobb. Synes det er flott å modig gjort av deg.

Jeg har selv vært sykemeldt lenge og har vel vært innom det meste attføring og rehabilitering og ikke minst kjenner jeg systemet NAV ganske godt både utvendig og innvendig for å si det slik.

Jeg har ingen formell utdannelse og NAV var ikke villig til å gi meg noen heller, først måtte jeg prøve meg i diverse jobber gjennom hospitering. Dvs at NAV betalte attføringspenger mens jeg var på utplassering her og der for å kjenne hvordan det fungerte. Det som skulle gi meg et realistisk bilde av en arbeidsplass ble noe helt annet. Jeg mistet motivasjonen og selvbildet var så lavt at jeg tilslutt trodde at jeg ikke hadde noe i arbeidslivet å gjøre. Å komme inn i en bedrift med NAV-stemplet i pannen og en mappe som sier alt om meg og det som har vært de sister årene ble et stort nederlag.

Ingenting ble gjort med min lave selvfølelse og dette med at jeg ikke ville være på "tiltak" og i "systemet" om du skjønner hva jeg mener. I stedet ble det prøvd kortere timer og mindre krav til meg som arbeidstaker og da jeg ikke greide å møte på jobb i det hele tatt ble jeg anbefalt å søke uføretrygd.

I et anfall av impulsivitet fikk jeg det for meg at jeg ville prøve ordinær jobb uten den bagasjen som NAV hadde utstyrt meg med. Skrev noen jobbsøknader og ble innkalt til intervju og vips hadde jeg jobb. Jeg er vanligvis ærlig om meg selv og min "sykdom" men i denne sammenhengen utelot jeg dette. Ville vise meg som den person jeg er uten at noen kunne dømme meg utifra en jorunal. Jeg var nervøs og kjempespent da jeg begynte i min nye jobb. Greide jo knapt å være på jobb mer en etpar timer under attføringen.

Men det ble noe helt annet. Jeg stortrivdes på jobben og har ikke en dag vært fraværende. Jeg jobber full tid og har ingen problemer med det. Kollegaene er supre og min fortid vet ingen om og dermed er det ikke noe jeg trenger å svare for heller. Min selvfølelse er helt på topp og jeg gleder meg over at jeg er tilbake i livet.

Håper du også finner ut av det og jeg ønsker deg masse lykke til!

Det står jammen respekt av det du greide. Jeg fatter ikke at de på Nav ikke skjønner at slike tiltak som du "ble utsatt for" kan være svært stigmatiserende og ødeleggende for selvfølelsen for mange. Jeg er nok ganske heldig som har en grei grunnutdannelse i bunn. Jeg opplevde egentlig grei behandling for noen år siden med den saksbehandleren jeg hadde da, men jeg tror jeg hadde mye igjen for at jeg hadde en utdannelse i bunn. Det er trist, men jeg tror det blir forskjellsbehandlet i forhold til det. Og da tenker jeg på dette med en "såkalt" respekt. Jeg fikk vel gjennom alt det jeg ville, på den tiden jeg ville.(halve kurs, hel tid) Men da var jeg for syk og måtte gi meg midt i det andre kurset.

Du har i hvert fall min fulle beundring. Jeg håper jeg kommer dit en gang jeg også. Det er veldig skummelt, for jeg har ikke identifisert meg med det "arbeidende" folket på laaang tid. Men denne gangen skal ikke noen som ikke har greie på det få ta hele regien. Jeg vil selv være med på å bestemme hva som er en bra og realistisk måte å komme meg ut i arbeid på. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å reise meg slik du klarte det etter å ha vært gjennom den tiltakskverna der.