NHD/Psykiateren "truer" med å gå til barnevernet

[pus]

Hei

Jeg er ei jente på 35 år, med hovedomsorgen for tvillinger på 5 år.

Da barna var ca 6 mnd, gikk jeg til slutt for å få hjelp, da jeg var bekymret for min morsrolle. Jeg var utslitt, agressiv, frustert og manglende morsfølelse. Jeg gikk til en psykiater 5 ganger, fikk cipralex av han,og sluttet av 2 årsaker: følte meg ikke komferabel med han, ei heller tillitt. Virket som han stemplet meg som alvorlig syk, og ikke oppfattet sykdsombildet på en riktig måte. Jeg følte meg som ei frisk jente, med fødselsdpresjoner før jeg kom til han, men da jeg gikk ut derfra følte jeg meg som en mental veldig syk pasient. Årsak 2 er at tablettene virket godt. Jeg roet meg ned, med stress, og agressive reaksjoner på stress. (Har aldri gått utover barna) De har et stabilt, trygt harmonisk hjem.

Så, nå, 4 år senere,ønsker jeg å prøve å slutte med tablettene ettersom barna er større og stresset og frustrasjonen mindre. Jeg henvendte meg til han. og han ønsker nå en full utredning med EEG osv. "jeg ble aldri ferdig med deg sist" som han sa.

Dette er jo å ta helt av!! Det må være en alvorlig missforståelse siden han sender meg på en slik utredning. Mine symptomer skyldes en tøff oppvekst. Han vet jo minimalt om meg, og har da ingen grunnlag enda, til å holde på sånn.

Så jeg ønsket å avslutte hos han igjen - og nå sender han meg brev om at han er bekymret for barna, og vil ha samtale med meg og fastlegen min i sammen- for å avdekke om han skal sende bekymringsmelding til barnevernet!!

Mellom linjene står det at hvis jeg ikke følger opp , og fortsetter hos han, eller fullfører en utredning så går han til barnevernet!!

Han er altså bekymret rundt dette med min aggresjon. Men han vet jo svært lite, ettersom jeg har vært hos han veldig lite!!

Så jeg sa til faslegen min, at jeg ønsket ålutte hos han, men isteden finne en annen- slik at hun "overtar" ansvaret.

Men dette går altså han ikke med på- og sier at jeg må stille til oppsatte time, ellers går han videre!!!!!!!

Først og fremst- så har jeg ingenting å frykte om han skulle finne på å gå videre- absolutt alle, både naboer, familie, barnehage, venner osv. vet at barna er i de beste hender.

Men jeg synes dette er svært ubehagelig- og føler meg fanget i et mareritt og maktmisbruk!

Jeg er svært lei meg, og føler meg ydmyket og presset.

Jeg angrer veldig på at jeg gikk tilbake til han- for nå virker det som at jeg er tvunget til å fortsette- hvilket jeg overhodet ikke ønsker, eller føler behov for.

Jeg går til coach en gang i uka, og bruker 5 mg cipralex og føler dette er mer enn nok for å bearbeide stress og det som preger meg fra en tøff oppvekst.

Alle rundt meg (som jeg har fortalt dette til) " er i sjokk" for hva han holder på med -og JEG, av alle mødre, som er supermamma de lux- de har trygghet, rammer, stabilitet, kjælighet og er en veldig engasjert og dedikert mor!!

Hvordan skal jeg komme meg ut av dette fangenskapet? Plis, svar fort- jeg er bekymret og lei meg -(

[Gjest Gulla Wiltersen]

Aller først så tror jeg du skal sette deg ned og tenke deg om litt. Se på hva du selv vurderer deg som mor til. Deretter litt om forholdet du er i og har vært i en stund, som du har skrevet om før her inne, og om dette bære preg av stabilitet.

Til sist - hva har du å tape da på å møte opp hos denne fyren og spørre hva han er så bekymret for? Hvis noen hadde bedt meg møte ett sted fordi de var bekymret for barna mine så ville jeg jp møtt opp.

Og kanskje du skal se om du kan ha forbedringspotensiale som mor likevel - det er greit å ha god selvtillit, men slik du beskriver deg selv så sitter jeg nesten igjen med inntrykk av at du kanskje ikke har full selvinnsikt. Dette basert på dette innlegget og innleggene du har skrevet her inne før - ikke bare dette ene altså.

[Gjest bikku]

Denne psykiateren vil både barnas og ditt beste, og han håndterer det på den ansvarsfulle måten han er forpliktet til. For meg som sitter utenfor, så syns jeg det står stor respekt av at han følger så godt opp som han gjør. Særlig med tanke på at du avbrøt behandlingen med han i forrige omgang. Derfor har jeg full forståelse for at han ønsker en mer omfattende avklaring før han lar deg slutte på medisinene du tar.

Det er fint at tablettene har virket og at du og barna har det godt nå. Men du vet ikke hva som kommer til å skje når du slutter med behandlingen. Derfor er det viktig for din del også å få avsluttet det på en kontrollert måte. Du sier du går til coach. Det er for meg et signal på at du ikke har det godt enda, selv om du har valgt alternative måter å håndtere utfordringene på. Det er ikke usannsynlig at psykiateren din også har en oppfatning av at du bærer på mer, og at vedkommende derfor mener det er behov for å følge deg opp. Han er tross alt en fagmann, som har en viss kjennskap til deg og dine problemer.

Mitt beste råd er å ikke være redd for behandleren din. Hvis du er trygg på at alt er greit, så er det jo kjempeflott om du kan få det dokumentert også! Og så er det viktig at hensynet til deg selv også blir ivaretatt i en nedtrappingsperiode.

Lykke til, da.

[pus]

Aller først så tror jeg du skal sette deg ned og tenke deg om litt. Se på hva du selv vurderer deg som mor til. Deretter litt om forholdet du er i og har vært i en stund, som du har skrevet om før her inne, og om dette bære preg av stabilitet.

Til sist - hva har du å tape da på å møte opp hos denne fyren og spørre hva han er så bekymret for? Hvis noen hadde bedt meg møte ett sted fordi de var bekymret for barna mine så ville jeg jp møtt opp.

Og kanskje du skal se om du kan ha forbedringspotensiale som mor likevel - det er greit å ha god selvtillit, men slik du beskriver deg selv så sitter jeg nesten igjen med inntrykk av at du kanskje ikke har full selvinnsikt. Dette basert på dette innlegget og innleggene du har skrevet her inne før - ikke bare dette ene altså.

Hei og takk for svar -)

Skjønner at situasjonen kan virke slik basert på mine innlegg.

Men jeg vil presisere, at slik jeg beskrev meg selv som mor, er hvordan folk rundt meg, opplever meg som mor.(inkludert barna, hehe)

Selv har jeg masse av både selvinnsikt og også selvtillitt når det kommer til morsrollen, og at jeg tar ansvar for de emosjonelle utfordringene jeg har /har hatt.

Jeg skal møte opp på den timen, men jeg må innrømme at jeg missliker sterkt å bli mistenkeliggjort, eller bli satt i en slik situasjon. Det er ikke grunlag for dette!! Og det er poenget her :-)

[Bookworm]

Han gjør vel strengt bare jobben sin, og vil faktisk både ditt og barnas beste.

Dette er jo da bare en ypperlig mulighet for deg å motbevise hans "mistenksomhet" (som du kaller det). Hvis du ikke har noe å frykte mtp BV, så bare la de sjekke da vel?

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hei og takk for svar -)

Skjønner at situasjonen kan virke slik basert på mine innlegg.

Men jeg vil presisere, at slik jeg beskrev meg selv som mor, er hvordan folk rundt meg, opplever meg som mor.(inkludert barna, hehe)

Selv har jeg masse av både selvinnsikt og også selvtillitt når det kommer til morsrollen, og at jeg tar ansvar for de emosjonelle utfordringene jeg har /har hatt.

Jeg skal møte opp på den timen, men jeg må innrømme at jeg missliker sterkt å bli mistenkeliggjort, eller bli satt i en slik situasjon. Det er ikke grunlag for dette!! Og det er poenget her :-)

Da møter du opp og forklarer hvorfor du mener dette. Så er det vel neppe noe problem hvis dine vurderinger er riktige. Og er de ikke det så får du ta det derfra.

[Gjest Josssefine]

Et innlegg noen dager tilbake i tid, tyder på at psykiateren kanskje har grunn til bekymring?

Aggresjon over bagateller vil oppleves som uttrygt for barna.

Kanskje truer han med barnevernet fordi han mener du skal fortsette behandlingen hos han for ditt eget og for barnas beste?

[Glimtipper]

Nå har jeg lest noen av dine tidligere innlegg.

Det første jeg reagerer på er at du ønsker å slutte med medisinene. Du er muligens ikke så stabil som du tror.

Det andre jeg reagerer på er din reaksjon på at noen vil utrede deg.

Det tredje jeg reagerer på er at du beskriver din morsrolle på det viset du gjør. Du er sikkert flott på mange vis, men blant annet forholdet du beskrev for en stund siden er en av de innleggene jeg har reagert mest på her på DOL. Ustabiliteten, reaksjonene dine i forhold til hans mangel på sjalusi osv. Det hørtes dramatisk og umodent ut.

Jeg sier ikke med dette at du er en dårlig mor. Men at du muligens trenger mer hjelp og at psykiateren ønsker det beste for barna dine er noe du absolutt burde vurdere.

[Gjest Louiise.......]

Uff. Synes ikke psykiateren opptrode rett her. Han skremmer deg mer enn at han gir deg tillit. Dette skal ikke skje er min mening. Stakkars deg. Tør ikke tenke på om det hadde vært meg i dine sko. Men det beste du kan gjøre er vel å møte opp og forklare og forklare for psykiaterern og gå på timene likevel.

Spille litt på lag for å redde seg selv.

Så kan du jo senere bytte psykiater eller psykolog.

[Orio]

Hvorfor vil du ikke ha en utredning?

Hva med å si at det er greit med en utredning, men at du vil at en annen skal foreta den?

[Gjest jeg heier på han!]

Synes psykiateren din høres ut som en flink og handlekraftig mann.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om en kun legger til grunn din versjon av saken, synes dette litt merkelig.

[PieLill]

Hva med å gå med på en utredning, men be om/kreve å få en annen behandler?

mvh