Bipolare personer

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har en bipolar venn, som trekker seg unna når han er depressiv.

Det jeg lurer på, er om han selv skjønner hvorfor han trekker seg unna. Vet bipolare at de er depressive, og at det er derfor de vil være alene, eller opplever de det som om alle andre er "slemme"?

[Gjest korreksjon]

Ps! Du har ikke en bipolar venn. Du har en venn med bipolar lidelse.

[Gjest aftenpoften]

http://www.aftenposten.no/debatt/article2754137.ece

[Gjest mien]

Bipolare skjønner at de deppressive og har behov for å skjerme seg selv i dårlige perioder.

[tonie]

De jeg kjenner er veldig klar over om de er på vei opp eller ned, men samtlige har problemer med å innrømme det selv for seg selv. Det er som de prøver å fortrenge det til det ikke lenger går. Alle har i rolige perioder forklart meg tegnene på at det begynner å svinge, så jeg skjønner ganske tidlig at det skjer ting. Jeg tror de aller fleste vet det selv, ja.

[Gjest Ulvinnen]

Ps! Du har ikke en bipolar venn. Du har en venn med bipolar lidelse.

Ok, point taken.

[Gjest Ulvinnen]

Bipolare skjønner at de deppressive og har behov for å skjerme seg selv i dårlige perioder.

Takk for svar.

Så da er det best å la dem være i fred? Jeg spurte en gang NHD hva som var beste måten å hjelpe deprimerte personer, og han svarte at omgang med venner alltid hjelper.

[Gjest Ulvinnen]

De jeg kjenner er veldig klar over om de er på vei opp eller ned, men samtlige har problemer med å innrømme det selv for seg selv. Det er som de prøver å fortrenge det til det ikke lenger går. Alle har i rolige perioder forklart meg tegnene på at det begynner å svinge, så jeg skjønner ganske tidlig at det skjer ting. Jeg tror de aller fleste vet det selv, ja.

Takk for svar.

Jeg får huske på å snakke med ham om problemet i gode perioder, ikke vente til jeg tror at en vanskelig periode er på vei.

[Gjest imzedimze]

folk med bipolar lidelse er vel like forskjellige som alle andre, og mange vet bedre enn behandleren sin tilgomed at de er deprimerte.

[Gjest bastesen]

Har inntrykk av at mange bipolare har liten selvinnsikt, så det kan jo hende hn ikke er helt klar over det selv.

[frosken]

Hvis dette er en person du bryr deg mye om, så synes jeg du skal være på tiludssiden når h*n er depressiv. Depresjon følges ofte av følelsen av å ikke være noe verd som menneske, slik at det blir ganske logisk å sørge for "ikke å trenge seg på noen".

Jeg tilbyr kontakt når min venninne med bipolar lidelse er deprimert, men jeg legger ikke press på henne i forhold til å være sosial.

[Gjest Ulvinnen]

Hvis dette er en person du bryr deg mye om, så synes jeg du skal være på tiludssiden når h*n er depressiv. Depresjon følges ofte av følelsen av å ikke være noe verd som menneske, slik at det blir ganske logisk å sørge for "ikke å trenge seg på noen".

Jeg tilbyr kontakt når min venninne med bipolar lidelse er deprimert, men jeg legger ikke press på henne i forhold til å være sosial.

Ja, dette er en person som jeg er veldig glad i.

[frosken]

Ja, dette er en person som jeg er veldig glad i.

Det er kanskje ikke helt sant at jeg ikke legger noe press på min venninne når hun er deprimert. Det er mer sånn at jeg viser stor forståelse for at hun ikke orker noe særlig, men samtidig insisterer på at hun ikke kan mure seg inne.

Å forholde seg til et menneske som ofte "forandrer seg" som følge av sykdom er en utfordring, synes jeg. Det krever ganske stor tilpasningsevne fra omgivelsene også for at det skal fungere konstruktivt. For meg er det slik at jeg er villig til å være fleksibel når grunnen til at det er vanskelig skyldes sykdom, og ikke noe som personen selv kan styre fullt ut.

Vennskap er kanskje noe av det som i størst grad øker livskvalitet ved kronisk sykdom.

[Gjest Ulvinnen]

Det er kanskje ikke helt sant at jeg ikke legger noe press på min venninne når hun er deprimert. Det er mer sånn at jeg viser stor forståelse for at hun ikke orker noe særlig, men samtidig insisterer på at hun ikke kan mure seg inne.

Å forholde seg til et menneske som ofte "forandrer seg" som følge av sykdom er en utfordring, synes jeg. Det krever ganske stor tilpasningsevne fra omgivelsene også for at det skal fungere konstruktivt. For meg er det slik at jeg er villig til å være fleksibel når grunnen til at det er vanskelig skyldes sykdom, og ikke noe som personen selv kan styre fullt ut.

Vennskap er kanskje noe av det som i størst grad øker livskvalitet ved kronisk sykdom.

Takk for utfyllende kommentar. Jeg får sørge for å vise jeg er en venn som fortsatt er der for ham. Og prøve å få ham med på ting, uten å bli skuffet når han takker nei.