Barnas besteforeldre *sukk*

[Liliaceae]

Vi er to søstre.

Søster 1 har ett barn på 3, "Knerten"

Søster 2 har tre barn på 10, 7 og 3.

Jeg er søster 2.

Etter år med mye om og men de få gangene mine foreldre ble spurt om å sitte barnevakt, har jeg sluttet å spørre. Dette var ikke barnevakt av den krevende sorten, men snakk om å overlappe en halvtime/time pga møter i skole/jobbsammenheng.

Helt siden eldste på 10 ble født har jeg blitt tutet ørene fulle av at besteforeldre som henter barnebarn i bhg, har barn som forventer fast barnevakt er helt tullete. At man foreldre ikke kan hverken forvente eller kreve noe som helst av besteforeldre.

Dette er jeg enig i, og har aldri gitt inntrykk av noe annet.

Men, har dog spurt en gang i blant om de kan passe, noen ganger med overnatting.

Som regel har det vært mye om og men, men etterpå har de hatt det så fint med barnebarnet/barna og kost seg masse.

Dette har fungert rimelig greit så lenge de har hatt bare 2 barnebarn.

Men, etter at søster 1 har fått barn, er det bare "Knerten" som gjelder. Morfar som alltid har vært en tilbaketrukket person i mine barns liv, og knapt hatt de på fanget, henter "Knerten" i barnehagen hver uke, og prater utelukkende om dette barnet.

De sitter fast barnevakt en kveld i uken, min søster og mannen må jo få komme seg ut alene litt, stakkars..

Det har jeg og min mann aldri kunnet gjort.

Mitt yngste barn som er jevngammelt med "Knerten" kjenner de knapt, og har vært på overnatting én gang. Det andre barnet er vant til å overnatte der, og er der mange helger i året.

Kontakten med de to eldste er redusert til familiesammenkomster (bursdag, jul) der alle er samlet, der "Knerten" er midtpunktet, fordi morfar og mormor jo kjenner dette barnet og ikke de andre. Jeg ser jo at det er lettere for "knerten" å ta kontakt med de også, og at mine barn er mer tilbakenholdne, og dermed får de også mindre oppmerksomhet.

Min mor tok opp en episode der hun hadde hjulpet min søster pga akutt sykdom. Da sa hun klart fra at "jeg har hjulpet deg masse opp gjennom årene", underforstått at du har fått det som er tildelt deg og din familie.

Men jeg må si jeg ble temmelig paff. Jeg krever ikke barnevakt eller noen tjenester. Jeg har bare et ønske om at de viser interesse for ALLE barnebarna sine.

Jeg er skikkelig lei meg på mine barns vegne at det har blitt slik.

Vi med tre barn har begge 100% jobber, vi klarer oss selv, og har sluttet å spørre om barnevakt for å ikke være til bry. Min søster med ett barn har barnevakt i ett sett, og har til og med fri en dag i uken.

Men er det virkelig da sånn at de barna som mormor/morfar ikke behøver å sitte barnevakt for, ikke skal få noe oppmerksomhet i det hele tatt?

Jeg snakker da om en telefonsamtale i ny og ne. At de kanskje svipper innom en tur innimellom for å hilse på de.

Vi bor 10 min. kjøring unna, og de kjører forbi huset vårt til/fra jobb.

Jeg tenker mye på et tidligere innlegg om samme tema, da en sa det så treffende:

''Som besteforeldre MÅ man forsøke å balansere litt mellom barnebarna. Det kan ikke være slik at man bruker seg opp på ett barnebarn/en side og ikke har kapasitet til de andre.''

Jeg må si jeg er skikkelig lei meg nå, og har bare lyst til å unngå hele den siden av familien fremover.

Min manns familie er helt annerledes og klarer fint å vise alle 5 barnebarna oppmerksomhet og at de er glade i dem.

[Lotte :o)]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men dette må oppleves som veldig sårt.

Har kanskje søstra di alltid gjennom oppveksten vært "svakere" enn deg, og du alltid den sterke, som har fiksa ting på egen hånd?

Uansett, jeg tror jeg hadde tatt en alvorlig samtale med mine foreldre om dette.

*klem*

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg har ikke noen egne erfaringer på akkurat dette, men jeg synes det er et interessant tema og har lest om mange historier som er slik som denne.

Besteforeldre som er ikke spesielt aktive også kommer dette ene barnebarnet som de faller fullstendig for - med alt det medfører av sjalusi, vonde opplevelser og såre følelser. Splitting mellom søsken kanskje også.

Hva synes dine søsken om dette? Hvis de er enige i dine betraktninger og ser problemet så kan dere jo forsøke å snakke med foreldrene deres sammen.

Hvis du ikke har de på lag med deg her så tror jeg det beste er å ikke sammenligne (jeg regner med at dette høres lettere ut enn det er ja). Ikke måle dine barns forhold til besteforeldrene sine med det nye barnebarnets forhold til de samme besteforeldrene.

Vær mest mulig bevisst på at dette er slik de er mot deg og dine, og forsøk å ikke bli såret over at de forskjellsbehandler. Ikke fordi det er greit at de forskjellsbehandler, men fordi det bare er deg og dine unger det går ut over når du blir lei deg.

Du kan forsøke å snakke med dem hvis du tror det har noen virkning, men kanskje blir det som gir deg den letteste hverdagen i forhold til dette å bare innse at slik er de og slik blir de.

Det er jo ikke sånn at man må ha noe kursbevis for å bli hverken foreldre eller besteforeldre. Dermed er det ikke alle som er like flinke i gamet. Dine barn er heldige som har besteforeldre på den andre siden som virker skikkelig - så får det bare være rett og slett at de ikke virker like bra på din side.

Det jeg har erfaring med er å godta ting man uansett ikke kan endre på - det gjør livet en hel del enklere. Man trenger ikke være enig eller synes at det er greit. Men man kan anerkjenne at disse blir ikke flinkere enn dette, så sånn er det bare. Så får man sette de grenser man trenger for å ikke bli såret av dem.

[Gjest minnah]

Hvis det er sånn du skriver, ville jeg blitt så såret at jeg hadde tatt det opp i klartekst med mine foreldre.

[jonia]

Dette var trist å lese.

Kan det være at foreldrene dine synes det er enklere med det ene barnet, og føler at hvis de skal ha deres barn, så blir det tre barn å passe? Kan hende de synes det er overveldende.

Din yngste og din søsters barn burde jo være glimrende på passe sammen, eller?

Din søster har kanskje en oppfating av situasjonen, eller er hun helt i sin egen verden?

Den situasjonen du beskriver er så påfallende, at det er forståelig at det er svært sårende.

Jeg vet ikke noe annet å gjøre enn å ta det opp på en passende måte i en passende sammenheng. Kanskje "melde på" dine barn hos besteforeldrene, evt invitere foreldrene dine til dere.

Noen klarer å åpne øynene, noen kan ikke eller vil ikke.

Bare du og din familie kan vite hvor mye energi dere skal legge i det.

[Onsdag1365380628]

Dette er kjent for meg, men likevel ubegripelig at besteforeldre kan få seg til å gjøre slikt. Men min egen mor er på samme viset og det har gjort meg utrolig vondt. Min søster barn er prioritert både når det gjelder barnepass og andre bestemorgoder, men mine har et mer anstrengt forhold til henne. Jeg har tatt det opp med mor men det var til liten og ingen nytte. Nå er barna halvvoksne og mor lurer på hvorfor ungene ikke stikker innom feks på tur hjem i fra skolen. Det hadde jo vært hyggelig. Grunnen er selvsagt at de ikke har den kontakten som de kanskje burde hatt.

[Glimtipper]

Jeg har opplevd -litt- av det samme som deg, i forhold til pappa og stemor. Som de fleste vet har jeg vært alene med sønnen min. Stesøsteren har to barn, det ene er nesten voksent (tenåring), pluss et barn som er litt eldre enn mitt barn.

Mens de aldri har sagt nei til barnevakt, så har de aldri tilbudt seg. Jeg har spurt tre ganger i året eller lignende. I mellomtiden har de to andre barnebarna blitt invitert dit tilnærmet annenhver/hver helg.

Det har føltes litt sårt, men i mitt tilfelle tror jeg det er fordi stemoren min gjør all jobben når barna kommer. Hun hadde nok blitt veldig lei seg om jeg poengterte det til henne, men det er nok naturlig for henne å fokusere mest på sine "egne".

Situasjonen er allikevel annerledes fordi de er svært interessert i barnet mitt, kjøper gaver og spør ofte hvordan vi har det. Jeg har aldri følt at de ikke bryr seg, det har bare vært litt sårt for meg når jeg er så sliten og sjeldent får meg en tur ut sammen med venner i helgene. Det kan være vanskelig å alltid spørre, når de tydeligvis tilbyr seg velvillig i forhold til de andre barna.

Slik jeg ser det er det lite man kan gjøre med det. Mine egne besteforeldre på morssiden favoriserte tydelig min eldste bror. Slik jeg husker det plaget det meg aldri noe særlig, så det er mulig slik er sårest for foreldrene?

Du får rett og slett gjøre hva du kan. Invitere de over, oppfordre barna dine til å ringe de, sende tegninger osv. Da vet du i alle fall at du har "gjort ditt" for at barna skal ha et godt forhold til besteforeldrene.

[Snikkersen]

Jeg skjønner godt at dette er sårende. Hvis du har et ok forhold til din søster kan dui kanskje nevne det for henne?

I tillegg bør du ikke slutte å spørre om barnevakt. Kanskje det er det som er "feilen2 her? At det er søsteren din som spør, men ikke du? Og når du spør om barnevakt kan du kanskje spørre om de kan passe en av dine om gangen, altså ikke alle tre på en gang? Mulig de synes det er litt slitsomt...?

Da får ikke dere helt barnefri, men barna får tid sammen med sine besteforeldre og omvendt.

håper ting endrer seg....

[Liliaceae]

Dette var trist å lese.

Kan det være at foreldrene dine synes det er enklere med det ene barnet, og føler at hvis de skal ha deres barn, så blir det tre barn å passe? Kan hende de synes det er overveldende.

Din yngste og din søsters barn burde jo være glimrende på passe sammen, eller?

Din søster har kanskje en oppfating av situasjonen, eller er hun helt i sin egen verden?

Den situasjonen du beskriver er så påfallende, at det er forståelig at det er svært sårende.

Jeg vet ikke noe annet å gjøre enn å ta det opp på en passende måte i en passende sammenheng. Kanskje "melde på" dine barn hos besteforeldrene, evt invitere foreldrene dine til dere.

Noen klarer å åpne øynene, noen kan ikke eller vil ikke.

Bare du og din familie kan vite hvor mye energi dere skal legge i det.

Mine foreldre har aldri passet alle 3 barna samtidig hjemme hos seg selv. Da vi hadde bare to barn gjorde de det en sjelden gang, et par ganger tilsammen.

De har ved tre anledninger i fjor vært hjemme hos oss, men da har pappaen vært på tur med mellomste, og eldste og yngste har da vært hjemme.

Men en toåring og en niåring har jo ikke vært all verdens av jobb i en times tid.

Utenom disse få gangene har jeg bare latt de passe én av gangen, ettersom det er slik de vil ha det.

Men nå som jeg ikke ringer og spør etter b.vakt lenger, er det heller ingen særlig interesse. De spør jo meg hvordan det går med barna, men altså ingen kontakt med barna selv i form av korte besøk eller en telefon el.

[jonia]

Mine foreldre har aldri passet alle 3 barna samtidig hjemme hos seg selv. Da vi hadde bare to barn gjorde de det en sjelden gang, et par ganger tilsammen.

De har ved tre anledninger i fjor vært hjemme hos oss, men da har pappaen vært på tur med mellomste, og eldste og yngste har da vært hjemme.

Men en toåring og en niåring har jo ikke vært all verdens av jobb i en times tid.

Utenom disse få gangene har jeg bare latt de passe én av gangen, ettersom det er slik de vil ha det.

Men nå som jeg ikke ringer og spør etter b.vakt lenger, er det heller ingen særlig interesse. De spør jo meg hvordan det går med barna, men altså ingen kontakt med barna selv i form av korte besøk eller en telefon el.

Så trist for barna dine, og for deg.

Det hadde vel vært bedre hvis du iallfall såg at det var likt for barnet til søsteren din. Den svært tydelige forskjellsbehandlingen må være vanskelig å takle.