Hvordan takle større barns dårlige adferd?

[Gjest trøbbel m.barna]

Har to jenter i 10 til 12 års alderen.

Merker nå at ting begynner å skje og forandre seg i forhold til dårligere adferd.

Mulig det er en tidlig begynnelse på puberteten ,men jeg har problemer med hvordan jeg skal dette.

Det var enklere før når barna var i trassalderen, der det er lettere å følge "boka"med bl.annet "time out ".

Nå er de for store til dette,og jeg føler ikke jeg når frem.

Opplever bl.annet å bli kalt for svært stygge ting, kan bli slått, eller jeg føler en likegyldighet i forhold til hva jeg sier til dem.

Respekten er borte.

Det med at jeg blir slått når de er sint, er ikke så dramatisk som det høres ut, men det er raseriannfall, som ofte ender med den slags kommunikasjon.

Det er ikke holdbart, og jeg merker at det er på tide å gjøre noe helt konkret for å få slutt på dette.

Hvordan bygger jeg opp gjensidig respekt ovenfor barna, og hva må til for at de skal høre på meg?

Tenker på dette med konsekvenser, noe som er svært vanskelig fordi det fører til enda mer sinne.

Jeg må innrømmer mine svakheter innenfor barneoppdragelse, med at jeg ofte er så sliten at jeg gir etter.

Og jeghar en tendens til å svare ja for mye og være for mye venn med barna mine.

Jeg lurer på om noen har råd til hvordan jeg skal gå frem nåfor å snu dette mønsteret før det kanskje blir enda værre.

Har skikkelig problemer nå.

Har tenkt å først ta en alvorlig rolig samtale med begge to, om hvordan jeg føler og har det, og om hva som blir akseptert av div. oppførsel.

Hvordan sette grenser ,og hvordan få dem til å forstå?

Det jeg er ute etter er at ting skal bli hyggeligere rundt her,og at de skal få mer respekt .

Hva gjør jeg f.eks hvis jeg blir kalt stygge ting, og hvis de banner kontinuerlig hjemme?

Håper noen har litt erfaring.

[pekkaline]

Be dem om at de kommer med forslag til hva som er grenser og ev hva de mister ved brudd på grensene de selv har satt.

Du vet hva du vil begrense, be dem delta i løsning. Dette er ikke svaret på hele ditt innlegg. Jeg appelerer alltid til barnas egen fornuft og det har til nå gått greit, men dette er med guttene. Jenter er enda mere hormonstyrt tror jeg, men prøv likevel. Husk at de vil elske deg (og gjør det nå også) stort igjen når de er over perioden....

[fillolin]

Det er fort gjort å gi dårlige råd i kompliserte saker, og det er jo alltid mange ting som spiller inn som en ikke vet noe om, f.eks. vennemiljø, andre voksne i familien, trivsel på skolen m.m. Men prøver med noen tanker likevel, og hvis det blir helt feil, så kan du jo bare se bort fra det.

Det er vondt å kjenne at en ikke blir respektert og det er ikke alltid så lett å se grunnen heller, til at andre behandler en dårlig. Respekt er viktig, men samtidig ikke noe vi kan kreve, men noe vi får eller gjør oss fortjent til. Personlig er jeg veldig glad i Jesper Juul sine bøker. Det kan være vanskelig å få til i praksis det han skriver, men bøkene er lettlest og en har mye igjen for å forsøke. Og så går det jo lettere med litt trening Kanskje vil du også ha glede av å lese dem. Jeg synes det er en god idé det du skriver om å snakke med dem. Pass bare på at du selv har tenkt godt igjennom hva du vil si, og at du ikke bebreider dem, men tar ditt ansvar for situasjonen, sier hvordan du opplever det, hvilke endringer du ønsker og hva du vil gjøre. Bebreidelser og angrep vil bare øke konfliktnivået, tror jeg. Jentene dine har sikkert også sin versjon og sine forslag. Da tror jeg det er bra hvis du ikke uten videre argumenterer imot, men at du gir deg tid til å tenke over det de sier, det kan ligge mye der selv om ordbruken kanskje ikke er slik en skulle ønske. Kanskje trenger dere flere samtaler der dere alle får tid til å tenke igjennom tingene. Selvfølgelig skal du ikke finne deg i nedsettende bemerkninger! Slik du sikkert heller ikke aksepterer at de snakker nedsettende til andre, hverandre eller at noen snakker nedsettende til dem. Det betyr likevel ikke nødvendigvis at du kan få dem til å holde opp, der og da. Som du skriver fungerer det ikke uten videre med "straff og belønning" når barna blir større. Men endringene vil komme hvis du klarer å finne nye innfallsvinkler for din egen del. Hvordan kan du vise dem dine personlige grenser og behandle deg selv med respekt? Kanskje har døtrene dine også andre voksne rundt seg som du kan snakke med dette om, f.eks. en god lærer eller en helsesøster?

Håper dette var noen innspill du kan bruke og at du får flere. Ønsker deg lykke til!