NHD/og andre,noen råd til meg?

[Gjest ErIBarnevernetsKlørSelv]

Takk.

Han er 11 år,det er ikke noe han har sakt de reagerer på,det er oppførselen hans. Før var han alltid blid og snill og gjorde som han ble bedt om,nå er han frekk i munnen og hører ikke etter.

Min elste sønns psykiater sa i går at det er vårt valg om vi skal være sosiale eller ikke,vi må gjøre det vi trives med.

Men for all del,jeg er sosial jeg,det er verre med samboeren min.

''Min elste sønns psykiater sa i går at det er vårt valg om vi skal være sosiale eller ikke,vi må gjøre det vi trives med. Men for all del,jeg er sosial jeg,det er verre med samboeren min.''

Er barnet sosial da?

det hjelper jo ikke om du er sosial om ikke barnet er det.

Nettverk er utrolig viktig- og psykiateren tar feil.. i alle fall i forhold til barnevernet- det vet jeg det aller meste om, siden det var en grunn bv brukte for å "plage" oss ganske mye. Men vi hadde lite nettverk da- annerledes nå. OG de bruker diagnoser mot en- de gjør i alle fall det med meg og samboeren. H*n har AD/HD og jeg har diagnosen Bipolar.

Lykke til i alle fall

[Gjest Altea]

''Min elste sønns psykiater sa i går at det er vårt valg om vi skal være sosiale eller ikke,vi må gjøre det vi trives med. Men for all del,jeg er sosial jeg,det er verre med samboeren min.''

Er barnet sosial da?

det hjelper jo ikke om du er sosial om ikke barnet er det.

Nettverk er utrolig viktig- og psykiateren tar feil.. i alle fall i forhold til barnevernet- det vet jeg det aller meste om, siden det var en grunn bv brukte for å "plage" oss ganske mye. Men vi hadde lite nettverk da- annerledes nå. OG de bruker diagnoser mot en- de gjør i alle fall det med meg og samboeren. H*n har AD/HD og jeg har diagnosen Bipolar.

Lykke til i alle fall

Takk.

Barnet er sosial. Ja diagnoser bruker de mot en,det er sikkert og visst.

[Gjest Altea]

Jeg er vel ikke helt enig med psykiateren din her. Når man har barn, tror jeg det er viktig å ha et nettverk rundt seg

Vi har famile rundt oss da,og jeg har mine veninner men samboeren min har ingen venner da.

[Gjest ros og smil]

''Min elste sønns psykiater sa i går at det er vårt valg om vi skal være sosiale eller ikke,vi må gjøre det vi trives med. Men for all del,jeg er sosial jeg,det er verre med samboeren min.''

Er barnet sosial da?

det hjelper jo ikke om du er sosial om ikke barnet er det.

Nettverk er utrolig viktig- og psykiateren tar feil.. i alle fall i forhold til barnevernet- det vet jeg det aller meste om, siden det var en grunn bv brukte for å "plage" oss ganske mye. Men vi hadde lite nettverk da- annerledes nå. OG de bruker diagnoser mot en- de gjør i alle fall det med meg og samboeren. H*n har AD/HD og jeg har diagnosen Bipolar.

Lykke til i alle fall

Problemet er jo her at gutten er blir plaget av andre barn. Da er det heller ikke rart at barnet får en reaksjon. Det er skolens ansvar og hindre denne mobbingen. En lærer bør forstå at et barn kan få slike reaksjoner når det blir mobbet. Noen blir innesluttet, andre får en utagerende oppførsel. Det er individuelt.

[Gjest ErIBarnevernetsKlørSelv]

Problemet er jo her at gutten er blir plaget av andre barn. Da er det heller ikke rart at barnet får en reaksjon. Det er skolens ansvar og hindre denne mobbingen. En lærer bør forstå at et barn kan få slike reaksjoner når det blir mobbet. Noen blir innesluttet, andre får en utagerende oppførsel. Det er individuelt.

Joda, vet at det i utgangspunktet er skolens ansvar, men det er nesten ingen skoler som tar det ansvaret- og Altea er på en måte heldig som kan få hjelp av noen utenforstående. For Barnevernet gjør ikke bare tiltak i hjemmet, de kan jo også gå inn i barnets situasjon - her skolen, og "forlange" endringer i læringsmiljøet.

Vet at skolene ikke alltid tar ansvar. Jeg har ikke den utagerende type barn- jeg har den innesluttede. H*n blir og plaget masse på skolen for at h*n ikke er helt som de andre. Resultatet for min del er at barnet ikke vil leke med andre, begynt såvidt å ta kontakt med et annet barn nå.

Men dette er vanskelig- for moren/faren og barnet, egentlig hele familien- blir liksom en spent stemning hjemme til alt er avklart osv.

[Gjest anna k]

Det er ikke lett å svare på dette, siden det krever betydelig kompetanse og innsikt i saken. Men på den andre siden er det ikke sikkert de rundt deg har all verdens innsikt og kompetanse heller, så det fine med DOL er at vi kan driste oss til å tenke høyt.

Jeg skjønner dette må være angstskapende for deg. Det kan vel knapt finnes noe verre som mor, bortsett fra å se barnet sitt lide da, enn å få opplevelsen av at noen setter seg på "sin høye hest" og "infiltrerer" i noe som en grunnleggende sett siden tidenens morgen har følt er ens eget domene, nemlig familien sin. Likevel må det være slik, og samfunnet har laget barnevern og barnekonvensjoner slik at en kan gripe inn og beskytte barn og hjelpe foreldre og hele familien når det er nødvendig. Det springende punktet er; Når er det nødvendig?

Det er positivt at de følger opp dette på skolen når de ser forandringer som bekymrer dem. Det betyr at de gjør jobben sin. Likevel er det sikkert slik at din forhistorie med skolen og din andre sønn gjør terskelen deres lav for å be barnevernet om hjelp, og fra ditt synspunkt sett vil du sikkert føle at det skal fint lite til før de er der på dere, og også at de raskt setter fokuset et sted hvor du synes det er feil å sette det. Er en inne i systemet blir det lett slik. Men slik er det og det beste du kan gjøre er å forholde deg til det på en klokest mulig måte.

Jeg har ikke i utgangspunktet hatt med barnevern eller mistanke om omsorgssvikt i forhold til meg og mitt barn, men hver gang et barn lider, noe mitt også gjorde av ulike årsaker, må de inn og se på alt som tenkes kan av hjemmeforhold. Man kommer under lupen, og man må i det lengste håpe på kloke personer som holder lupen. Det irriterende, sett fra mitt synspunkt, er at de til tross for sin formelle og kanskje reelle kompetanse, sjelden har tid i det systemet de jobber inne i, til å få alle kort på bordet. Likevel skal de komme med noen konklusjoner på et tidspunkt, og ofte har de ikke fått med seg vesentlig informasjon.

Jeg har måttet tenke grundig i gjennom hvordan jeg skal forholde meg til disse ulike etatene til beste for både meg selv og min sønn. Når jeg forholder meg til BUP, psykologer og annet "vesen" rundt mitt barn, har jeg muligens ikke vært verdens letteste å ha med å gjøre. Og da tenker jeg på at de muligens synes jeg er en litt hard nøtt å forholde seg til. Jeg har den fordel å ha pedagogisk utdannelse og det bruker jeg for alt hva det er verdt:o) Men jeg prøver det jeg kan å være rolig, saklig og tydelig.(NB! viktig) Jeg tror faktisk at de ser det som positivt at jeg har tenkt gjennom ting og prøver å være reflektert så langt som mulig.

Her kommer noe av det budskapet jeg tror er viktig; Opplevelsen av å ha med noen som er reflektert å gjøre tror jeg er et nøkkelpunkt i forhold til etater. Det er veldig viktig å ikke starte det hele med å gå i forsvar, og jeg er redd for at det er den opplevelsen du kanskje gir dem? Ved å holde hardnakket på at problemet må være på skolen og ikke hjemme, hvis det er deres opplevelse av å snakke med deg, vil de gjerne mene og oppleve at du ikke er reflektert og har innsikt. Lytt først, så kom med det du har på hjertet. Å holde hardnakket på at det må være på skolen det er noe galt fordi alt er bra hjemme er nok ikke lurt. Når et barn ikke har det godt med seg selv kan det utspille dette forskjellige steder, alt etter hva som ligger til bunn for barnets vansker. Noen ganger tar et barn seg sammen hjemme og spiller det ut på skolen. Var jeg deg ville jeg valgt en større undring sammen med dem du snakker med. Skråsikkerhet gjør at de lett tenker du manger innsikt eller vanskelig kan nås inn til med innsikt. Og det skremmer dem naturlig nok. NB! Du kan være skråsikker på det du ser, men ikke skråsikker på hvorfor det er slik. Er du undrende, kan en lettere komme i dialog. Og de vil høre mer på deg.

For: Det er nå slik at har en det vondt hjemme, kan det lett bli slik at en sliter på skolen også. Det vet fagfolka, og de er nødt til å ta høyde for at det kan være slik. Møt dem på dette faktum og det de har å si, men fortell tydelig hvordan du ser han hjemme og sosialt.Ofte er der ingen entydige svar og løsninger på at problemet ligger ett eneste sted. Et barn har det best når det har det godt på alle sine arenaer, hjemme, sosialt og skole. Dere er som detektiver å regne, og alle må undre seg sammen. Få fakta på bordet. Tydelighet er viktig, men ikke skråsikkerhet.

Et barn kan være utsatt av omsorgssvikt selv om foreldrene er glade i barnet, gir det rene klær og sender med matpakke hver dag. Slik er det. Et barn trenger mange forskjellige ting i de ulike fasene i barnealderen for å ha det godt som barn og også utvikle seg til et sunt menneske. Omsorgssvikt kan like gjerne være fravær av ting, som å påføre noen noe skadelig direkte. Jeg liker så godt Finn Skårderud som skriver om den svarte og den hvite sorgen. Enkelt sagt; Å bli slått, mishandlet, ikke få mat, påført direkte smerte kan kalles for den svarte sorgen. Fravær av oppmerksomhet, å ikke bli sett, ikke få bekreftelse, manglende forutsigbarhet, alt det vi trenger fra foreldrene våre men ikke får kan kalles den hvite sorgen. Den tomheten er det mange av oss som bærer på, selv om vi hadde foreldre som gjorde sitt aller beste. Og den kan være svært skadelig. Den forrige generasjonen hadde også et annet utgangspunkt for å se dette, enn det vi har i dag. Jeg skriver dette for å synliggjøre at i mine og andres øyne kan omsorgssvikt være veldig mye.

Hvis de ikke er fornøyd med det sosiale rundt gutten og ellers familien deres, kan det være et område hvor en lett kan diskutere forslag til forandringer. Har han mange kamerater er det bra. Kanskje en aktivitet på ettermiddagen, om han ikke har det? Siden jeg flyttet etter skilsmissen hadde jeg et lite nettverk. Jeg har søkt meg "hit og dit", med tanke på meg selv og gutten min. Men han fant ikke tonen så godt hos mine venner og deres barn. Men de er der og av og til er han med. Fritidskontakt kan være et alternativ for en periode.

Familieroller; Hvilken plass tror du gutten din føler han har og har hatt i familien deres? Er hans rolle tydelig og er den god for han. Har det skjedd ting i det siste som gjør at hans rolle i familien har forandret seg? Er det/har det vært vanskelig for ham å være lillebror til en gutt som sliter så mye? Familieroller er et viktig område.

Noen tanker fra meg.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått et særdeles godt svar fra anna k. Bedre kan det ikke svares.

Jeg vil legge til to ting:

- Barnevernet skal nå undersøke som en følge av en bekymringsmelding. De har ennå ikke konkludert. Jeg opplever at du forholder deg som om de har konkludert.

- Jeg tror den vanligste omsorgssvikten i Norge i 2008 ikke er mangel på mat, klær og ros. Tvert i mot er det mangel på regler, grenser, konsekvenser og fasthet utøvd på en varm og respekterende måte.

Det er ikke uten grunn at National Geographics i sin vurdering sa at det verste ved Skandinavia er barna og deres totele manger på grenser, oppdragelse og folkeskikk.

[Gjest Altea]

Det er ikke lett å svare på dette, siden det krever betydelig kompetanse og innsikt i saken. Men på den andre siden er det ikke sikkert de rundt deg har all verdens innsikt og kompetanse heller, så det fine med DOL er at vi kan driste oss til å tenke høyt.

Jeg skjønner dette må være angstskapende for deg. Det kan vel knapt finnes noe verre som mor, bortsett fra å se barnet sitt lide da, enn å få opplevelsen av at noen setter seg på "sin høye hest" og "infiltrerer" i noe som en grunnleggende sett siden tidenens morgen har følt er ens eget domene, nemlig familien sin. Likevel må det være slik, og samfunnet har laget barnevern og barnekonvensjoner slik at en kan gripe inn og beskytte barn og hjelpe foreldre og hele familien når det er nødvendig. Det springende punktet er; Når er det nødvendig?

Det er positivt at de følger opp dette på skolen når de ser forandringer som bekymrer dem. Det betyr at de gjør jobben sin. Likevel er det sikkert slik at din forhistorie med skolen og din andre sønn gjør terskelen deres lav for å be barnevernet om hjelp, og fra ditt synspunkt sett vil du sikkert føle at det skal fint lite til før de er der på dere, og også at de raskt setter fokuset et sted hvor du synes det er feil å sette det. Er en inne i systemet blir det lett slik. Men slik er det og det beste du kan gjøre er å forholde deg til det på en klokest mulig måte.

Jeg har ikke i utgangspunktet hatt med barnevern eller mistanke om omsorgssvikt i forhold til meg og mitt barn, men hver gang et barn lider, noe mitt også gjorde av ulike årsaker, må de inn og se på alt som tenkes kan av hjemmeforhold. Man kommer under lupen, og man må i det lengste håpe på kloke personer som holder lupen. Det irriterende, sett fra mitt synspunkt, er at de til tross for sin formelle og kanskje reelle kompetanse, sjelden har tid i det systemet de jobber inne i, til å få alle kort på bordet. Likevel skal de komme med noen konklusjoner på et tidspunkt, og ofte har de ikke fått med seg vesentlig informasjon.

Jeg har måttet tenke grundig i gjennom hvordan jeg skal forholde meg til disse ulike etatene til beste for både meg selv og min sønn. Når jeg forholder meg til BUP, psykologer og annet "vesen" rundt mitt barn, har jeg muligens ikke vært verdens letteste å ha med å gjøre. Og da tenker jeg på at de muligens synes jeg er en litt hard nøtt å forholde seg til. Jeg har den fordel å ha pedagogisk utdannelse og det bruker jeg for alt hva det er verdt:o) Men jeg prøver det jeg kan å være rolig, saklig og tydelig.(NB! viktig) Jeg tror faktisk at de ser det som positivt at jeg har tenkt gjennom ting og prøver å være reflektert så langt som mulig.

Her kommer noe av det budskapet jeg tror er viktig; Opplevelsen av å ha med noen som er reflektert å gjøre tror jeg er et nøkkelpunkt i forhold til etater. Det er veldig viktig å ikke starte det hele med å gå i forsvar, og jeg er redd for at det er den opplevelsen du kanskje gir dem? Ved å holde hardnakket på at problemet må være på skolen og ikke hjemme, hvis det er deres opplevelse av å snakke med deg, vil de gjerne mene og oppleve at du ikke er reflektert og har innsikt. Lytt først, så kom med det du har på hjertet. Å holde hardnakket på at det må være på skolen det er noe galt fordi alt er bra hjemme er nok ikke lurt. Når et barn ikke har det godt med seg selv kan det utspille dette forskjellige steder, alt etter hva som ligger til bunn for barnets vansker. Noen ganger tar et barn seg sammen hjemme og spiller det ut på skolen. Var jeg deg ville jeg valgt en større undring sammen med dem du snakker med. Skråsikkerhet gjør at de lett tenker du manger innsikt eller vanskelig kan nås inn til med innsikt. Og det skremmer dem naturlig nok. NB! Du kan være skråsikker på det du ser, men ikke skråsikker på hvorfor det er slik. Er du undrende, kan en lettere komme i dialog. Og de vil høre mer på deg.

For: Det er nå slik at har en det vondt hjemme, kan det lett bli slik at en sliter på skolen også. Det vet fagfolka, og de er nødt til å ta høyde for at det kan være slik. Møt dem på dette faktum og det de har å si, men fortell tydelig hvordan du ser han hjemme og sosialt.Ofte er der ingen entydige svar og løsninger på at problemet ligger ett eneste sted. Et barn har det best når det har det godt på alle sine arenaer, hjemme, sosialt og skole. Dere er som detektiver å regne, og alle må undre seg sammen. Få fakta på bordet. Tydelighet er viktig, men ikke skråsikkerhet.

Et barn kan være utsatt av omsorgssvikt selv om foreldrene er glade i barnet, gir det rene klær og sender med matpakke hver dag. Slik er det. Et barn trenger mange forskjellige ting i de ulike fasene i barnealderen for å ha det godt som barn og også utvikle seg til et sunt menneske. Omsorgssvikt kan like gjerne være fravær av ting, som å påføre noen noe skadelig direkte. Jeg liker så godt Finn Skårderud som skriver om den svarte og den hvite sorgen. Enkelt sagt; Å bli slått, mishandlet, ikke få mat, påført direkte smerte kan kalles for den svarte sorgen. Fravær av oppmerksomhet, å ikke bli sett, ikke få bekreftelse, manglende forutsigbarhet, alt det vi trenger fra foreldrene våre men ikke får kan kalles den hvite sorgen. Den tomheten er det mange av oss som bærer på, selv om vi hadde foreldre som gjorde sitt aller beste. Og den kan være svært skadelig. Den forrige generasjonen hadde også et annet utgangspunkt for å se dette, enn det vi har i dag. Jeg skriver dette for å synliggjøre at i mine og andres øyne kan omsorgssvikt være veldig mye.

Hvis de ikke er fornøyd med det sosiale rundt gutten og ellers familien deres, kan det være et område hvor en lett kan diskutere forslag til forandringer. Har han mange kamerater er det bra. Kanskje en aktivitet på ettermiddagen, om han ikke har det? Siden jeg flyttet etter skilsmissen hadde jeg et lite nettverk. Jeg har søkt meg "hit og dit", med tanke på meg selv og gutten min. Men han fant ikke tonen så godt hos mine venner og deres barn. Men de er der og av og til er han med. Fritidskontakt kan være et alternativ for en periode.

Familieroller; Hvilken plass tror du gutten din føler han har og har hatt i familien deres? Er hans rolle tydelig og er den god for han. Har det skjedd ting i det siste som gjør at hans rolle i familien har forandret seg? Er det/har det vært vanskelig for ham å være lillebror til en gutt som sliter så mye? Familieroller er et viktig område.

Noen tanker fra meg.

Mvh

Takk for godt og langt svar.

Det er klart det har vært slitsomt for han å ha en bror som sliter,og det preger han nok.

Men tidligere hadde han veldig liten selvtillit og tok imot all dritt fra broren og andre,nå tar han igjen så broren plager han ikke lenger. Alt er ikke perfekt mellom dem men når de krangler nå er det mer som "normale" søsken,og de liker å leke sammen.

[Gjest Altea]

Du har fått et særdeles godt svar fra anna k. Bedre kan det ikke svares.

Jeg vil legge til to ting:

- Barnevernet skal nå undersøke som en følge av en bekymringsmelding. De har ennå ikke konkludert. Jeg opplever at du forholder deg som om de har konkludert.

- Jeg tror den vanligste omsorgssvikten i Norge i 2008 ikke er mangel på mat, klær og ros. Tvert i mot er det mangel på regler, grenser, konsekvenser og fasthet utøvd på en varm og respekterende måte.

Det er ikke uten grunn at National Geographics i sin vurdering sa at det verste ved Skandinavia er barna og deres totele manger på grenser, oppdragelse og folkeskikk.

Jeg syns også det var et godt svar.

Men de har grenser og oppdragelse her,men min sønn som sliter selv har problemer med å følge grenser...både hjemme og andre plasser,og klart broren blir påvirket av det. Men det er ikke "ville vesten" her.

Og det med konklusjon,nei de har ikke konkludert med noe enda men når de allerede kan si at ungene er utrygge uten å ha møtt dem blir jeg skeptisk.