NHD/Andre: Dette kan da ikke være lov??

[Gjest overgrep? maktmisbruk?]

Skal prøve å forklare enkel:

Jeg gikk til en psykiater for 5 år siden, på eget initiativ-som følge av at jeg slet med fødselsdepresjoner og dertilhørende agressivt reaksjonsmønster,som blant annet ble trigget av barnegråt ( fikk tvillinger). Jeg innså at jeg måtte ha hjelp til å bearbeide endel ting, samt få medisiner som kunne hjelpe meg til å reagere mer "normalt" Skadet selvfølgelig aldri barna- men jeg kunne smelle i dører og være svært stresset til tider.

Psykiateren var jeg desverre veldig uheldig med.

1. Han skrev ut resept på medisiner, allerede etter 2 korte konsulasjoner- hvor jeg nesten ikke hadde fått fortalt noe som helst om mine symptomer- derfor begynte jeg ikke på de tabletten. Etter flere samtaler, innrømmer behandler at han hadde skrevet ut helt feil, altså tabletter som kunne gjort meg værre. Jeg fikk deretter cipralex- og ble helt fin og uten problemer etter dette.

2. Han hører bare bruddstykker av det jeg sier, og opptrer skremmende- og opplyser til stadighet om sin meldeplikt til barnevernet- når det er grunn for bekymring- men som han sa samtidig- "at det er det jo ikke grunnlag for i dette tilfelle"

- Ettersom jeg både ble bra med tabletter og at han var ubehagelig, skremmende,og ikke hørte på hva jeg sa- så sluttet jeg hos han, etter 5-6 ganger.

Jeg har brukt tablettene nå i 5 år, og ønsket å se på muligheten til å slutte- ettersom barna er større og jeg føler mindre stress nå.

Jeg gjorde den kjempeblemmen at jeg kontaktet han på nytt, for å trappe ned i samråd med han eller fastlegen.

Det som imidlertid skjer er at han går inn i min journal og melder i fra tilfastlegen, at OBS OBS, hun bør utredes, og ikke slutte med medisiner.

Fastlegen anbefaler meg å gå til en samtale med han.

Jeg gjør det, og egentlig lite blir snakket om eller avklart, men jeg forstår på det han sier, at han har missforstått endel ting- og igjen opplyser om sin meldeplikt- men som ikke var aktuelt i dette tilfelle.

3. han overkjører meg i samtalene

4. han sier at jeg " er nødt til" å samarbeide om en utredning og at han skal sende henvisning til EEG

Dette er for meg sjokkerende og vitner om total mangel på innsikt i mine TIDLIGERE problemer

På bakgrunn av dette manglende tillitsforholdet og dårlig kommunikasjon så trekker jeg meg fra neste time, og melder via sms at jeg ønker videre opfølging med fastlegen.

Han svarer tilbake på sms at han er bekymret for barna og ber om at jeg samarbeider. Jeg skriver tilbake at jeg tror hans bekymring må være basert på en misforståelse.

Jeg hører ikke mer fra han på sms

. Men isteden kommer det et brev, hvor han ber meg komme til felles time med fastlegen, ettersom han denne gangen er i tvil hvorvidt han har meldeplikt etter paragraf 33 (tilbarnevernet)- han skriver at han ønsker å drøfte denne saken.

Jeg skriver et utdypende og forklarende brev tilbake, hvor jeg igjen presiserer at det ikke er grunn til eller burde være tvil om denne bekymringen, og ber han om å kontakte meg straks han har lest brevet. Jeg hører ingenting mer fra han.

Jeg tar isteden kontakt med min fastlege ( som er ny, ung og vikarierer for min egentlige fastlege) og ber om å få en annen psykiater.. Hun sier det er greit og skal overta oppfølgingen og ansvaret videre.

Hun ringer meg imidlertid et par dager etterpå og sier at jeg må stille på fellesmøte, ettersom psykiater er bekymret og har selvstendig meldeplikt.

5. Jeg ringer psykiateren, uten å få svar, og uten at han ringer meg tilbake.

Jeg innser at det er best å stille på dette møtet, for å redgjøre og avklare disse misforståelsene. Jeg bruker hele dagen på å forberede meg og skriver et oversiktlig brev og forklaring på oppvekst, symptomer/reaksjonsmønster og at barna blir svært godt ivaretatt på alle måter.

Det som skjer er sjokkerende:

Møtet foregår på fastlegens kontor, og etter hvert kommer psykiater inn. Med en gang så tar han frem avtaleboken, for å booke inn neste samtale. Jeg sier at jeg har kommet for å avklare, forklare at det må være en missforstelse langs veien. Da reiser han seg opp for å gå, og sier at jeg da kan slippe å betale for konsultasjon, og at jeg bare kunne finne meg en annen behandler, men da kom han til å melde meg til barnevernet. Videre så spilte det ingen rolle hva jeg sa, for uansett hadde han konkludert med at han var bekymret. Jeg spurte på hvilket grunnlag han er bekymret- og da kommer han i forsvar, og nærmest kjefter om at denne saken ikke kan ”prosederes” eller diskuteres. Dette er tvang. Du kan enten ta denne utredningen gjennom meg, eller gjennom barnevernet- Det er dine eneste valg.

Jeg følte meg sjokkert, presset, umyndigjort, ikke hørt ( jeg fikk ikke fortalt 5% engang av min historie), truet, ydmyket, krenket.

Så jeg sa at jeg ønsket å gjennomføre den timen og betale han. Men den timen var en traumatisk opplevelse.

For det første, barna har det bra! Jeg gikk frivillig å fikk hjelp, da jeg følte jeg trengte noe for å roe ned reaksjonsmønsteret. Dette fungerte optimalt!! Jeg går fortsatt på tablettene, ettersom jeg ikke tør å slutte i en slik prosess jeg er i nå. Jeg kan gjerne gå til en annen behandler- og hvis HAN/HUN finner grunnlag for det, så kan jeg ta en utredning. Men, jeg må gjenta, at jeg ikke har aggressiv atferd eller reaksonsmønster i det hele tatt- dette gjaldt da barna var spedbarn.

Men gjeldende behandler vet svært lite, bare bruddstykker, og har et svært tynt grunnlag å både være bekymret, og å sende meg på utredning (EEG) osv. !! (Dessuten momlet han til fastlegen noe om bipolar)

: da jeg igjen spør på hvilket grunnlag han er bekymret, så kjefter han fordi jeg stiller samme spørsmål igjen, om sier at det er utifra en faglig vurdering om aggresjonsproblematikk hvor barn er involvert. Og at han er svært bekymret og har meldeplikt som er meget strengt!

6. hvorfor gjorde han ikke noe mer med saken den gangen for 5 år siden- hvis han skal være så bekymret?

7.( han har ikke kommunal avtale)

8. han truer med barnevernet HVIS jeg går til en annen behandler/ikke fullfører en utredning hos han. Men hvis jeg fortsetter hos han, så lar han vær å melde! Hmm, litt merkelig….

9. han bruker imot meg at jeg sluttet hos han 2 ganger, men vil ikke høre på hvorfor jeg sluttet

10. han bruker i mot meg at jeg avbestilte timen på sms, men å bestille time på sms var greit, og det var også greit at han sender meg sms om at han er så bekymret!!!!

11. han sa rett ut i samtalen at det ikke var grunn for bekymringsmelding til barnevernet, men når jeg ønsker å slutte- så truer han med å melde for å få meg tilbake og tvinger meg til å ta en utredning…!!!!!!!!

Konklusjon:

Jeg trenger ingen slik utredning, jeg trenger samtale og oppfølging ang medisiner.

Hans fremgangsmåter har gjort meg fysisk og psykisk utmattet i disse ukene dette har pågått. Jeg føler meg truet og fanget, ydmyket, krenket, og kan på mange måter se på dette som maktmisbruk og overgrep. Han snakker nedlatende og overkjørende, og behandler meg som en ”sinnsyk”. Han ”tillatter” ikke motsigelser, kritiske spørsmål, eller at jeg stiller noen som helst spørsmål rundt noe som helst. Jeg skal bare ”holde kjeft” å høre på han og gjøre som han sier. Han har aldri inkludert meg i noe som helst, og heller aldri oppsummert noe av det jeg har sagt, slik at det ikke skal være missforståelser.

Hjelp! Jeg holder faktisk på å bli gal av dette. Nå er det satt opp ny time med han, i morgen. Men jeg vet ikke om jeg skal jatte med, fullføre utredningen, for å motbevise hans bekymringer og mistanker- i mot min vilje!!!

Eller om jeg skal slutte hos han og begynne hos en annen- så kan han sende så mye bekymringsmeldinger han bare vil- for barnevernet vil oppdage at barna er i de beste hender ..

Noen innspill, please!!!

Takk for du leste, dette ble langt..

Hehe

[Melba1365380968]

Hjelpe meg for en situasjon du har havnet i! Skjønner meget godt din frustrasjon og redsel. Høres helt forferdelig ut!

Jeg har ikke så god peiling på sånt her, men kan man ikke alltid be om en second-opinion fra en annen psykiater? Det tror jeg du er i din fulle rett til! Hør med fastlegen din om dette.

Ellers må jeg si at du skriver utrolig ryddig og konstruktivt, og det er rart at psykiateren din ikke oppfatter din evne til å holde diskusjonen på et saklig nivå som er til din hjelp. Jeg oppfatter det som om psykiateren overhodet ikke leser det du skriver eller hører hva du sier, og da hjelper jo ikke all verdens fornuft...

Håper virkelig det ordner seg for deg!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg husker innleggene dine - og var blant dem som rådet deg til å gå til denne timen.

Jeg kjenner deg ikke - derfor svarer jeg heretter sett helt utenfra (prøver ihvertfall :-))

Denne psykiateren mener altså at du har et problem som for dine barns skyld trengs å utredes. Du nekter ikke å utredes men vil først ha bekreftet fra en annen psykiater at dette er en profesjonelt riktig vurdering.

Jeg støtter din mening i at det er rot fra hans side å føre kommunikasjon per sms for så å bruke mot deg at du gjør det samme. Men sms burde unngås fra begge sider i fremtiden.

Din lege er villig til å henvise deg til en annen spesialist for oppfølging, vurdering og evt nedtrapping av medisiner.

Da skal jo dette være i orden.

Det jeg imidlertid blir sittende og lure på er om du vil få samme problemet med neste spesialist hvis ikke denne heller står til forventningene?

I mitt yrke - som ikke er relatert forøvrig - er det også slik at en kunde vil forsøke å forklare alt kunden mener er relevant at jeg skal vite, mens jeg ofte kan vite hva problemet er etter kort tid - enkelt og greit fordi dette er mitt yrke og jeg har erfaring. Dermed kan det hende at også neste psykiater vil kjenne igjen en sykdom hos deg raskt uten at det er sikkert du er mer enig da heller.

(Det er jo ikke sikkert at du er syk da - men hvis du nå er det likevel)

Forsøk å møte neste behandler med et åpent sinn - denne er der for å hjelpe deg. Avslutt behandlingen hos sms-mannen og la ham nå varsle barnevernet om han ønsker det. Det er ikke noe problem at barnevernet får en bekymringsmelding. Du sier at barna har det fint, og hvis det stemmer så konkluderer bare bv med at alt er vel.

[Gjest Altea]

Er det rart man blir dårlig sier jeg....

Dette er nok et eksempel på at blir dømt når man har hatt psykiske lidelser,hvordan det går i dag bryr de seg ikke om.

[Gjest Mamma_jeg_og]

Dette høres helt forferdelig ut, og jeg føler virkelig med deg.

Og jeg forstår at du ønsker en annen behandler.

Når det er sagt, hvis dette var meg og det gjaldt mine barn.

Jeg hadde sittet på det kontoret hver dag hvis jeg måtte.

Det kan ikke være greit at en psykiater sender bekymringsmelding til barnevernet Og hvis jeg kunne unngå det

hadde jeg nok gjort nesten hva det skulle være.

Jeg er ikke enig i det som skjer her, ut i fra det du forteller, tro ikke noe annet. Synes fremgangsmåten til denne psykiateren er merkelig. Spesielt det at han er så i mot at du får en annen behandler.

Men synes du skal gjenomføre dette. Så kan du når utredningen er ferdig, og evt missforståelser.

(Hva er det du mener er missforståelser forresten?)

ute av verden, be om en annen behandler som kan hjelpe deg. For det kan nok ikke denne psykiateren gjøre, til det trenger du noen du kan få tillit til.

Lykke til

[Gjest anna k]

Hei!

Jeg husker deg godt fra tidligere innlegg. Og respekterer at du ikke vil bruke tidligere nick nå. Likevel er det nødvendig, hvis du skal få tilbakemelding her inne, å komme med så mange relevante opplysninger som mulig.

Jeg forstår at du føler deg invadert. Og tror kanskje ikke jeg heller hadde ønsket en utredning av denne psykiateren. Slik det har blitt nå er det nok lurest at noen andre tar over. La heller saken gå til barnevernet og få en annen til å gå inn. Jeg tror ikke du føler det er mye å tape på det.

Når det gjelder omsorgsevne for barna våre er ikke det en statisk ting. Den kan variere pga. mange omstendigheter. Jeg vil tro at dette er en grunnforståelse hos de fleste som jobber i barnevernet også. Det er ofte ikke svart/hvitt, og at du går i forsvar i forhold til prosessen du har vært i gjennom med denne psykiateren er ikke så rart. Men dette her har slik jeg ser det flere innfallsvinkler eller fokus. Hvis en skal skrelle vekk alt dette tullet som kan oppstå i systemet, sitter en igjen med at nå er det slik at noen, enten denne psykiateren eller en annen, vil vurdere din omsorgsevne og hvordan dere har det som familie. Det er et fakta du må forholde deg til. Jeg tror du må legge vekk indignasjonen over at det kan være mye tull og uforstand i systemet, og at der er premieidioter over alt og i alle yrkesgrupper, men sette fokus mot det som står foran deg. At noen vil nå se på om familieforhold, dynamikken i familien og om kanskje du trenger noe hjelp og støtte.

For ca. et og et halvt år siden skrev du dette innlegget, nick utelatt. Dette har vært et tema flere ganger også, og ikke bare rett etter fødselen.

"NHD: anbefal et alternativ !

Hei igjen , og takk for svar.

Hvilket preparat vil du anbefale mot mine symptomer ? agressiv under stress, kort lunte, utålmodig, . Denne atferden forekommer stort sett ovenfor/ iforbindelse med når barna trigger.. da kan jeg miste kontrollen å skrike, smelle i dører, kaste ting osv.

Jeg bruker 10 mg cipralex, og dette hjelper fint. men som sagt, jeg trenger å finne tilbake livsgnisten, og ikke gi faan i alt.. har du noe å anbefale, som ikke ødelegger sexlyst, og ei heller vektoppgang ??????"

Jeg beklager å trekke inn dette når du sikkert synes det er knalltøft det du står oppe i. Ingen av oss er perfekte mødre, og vi har sikkert alle et stort forbedringspotensiale hver og en. I tillegg til det gode, gjør vi også alle noe som er skadelige mot barna våre, noe annet ville være umulig som levende, uperfekte mennesker. Men vi håper at summen av det vi gjør skal gå opp i noe som er en grei barndom og oppvekst for ungene. Men det du beskriver her og andre steder er etter mitt syn svært skadelig for barn, og det er nå slik at barn trigger og også skal trigge. Så triggerpunktet vil ikke forsvinne og skal ikke forsvinne. Trigger de ikke kan de ikke utvikle seg til sunne voksne, eller være sunne barn. Barn skal styrke sine ego. Og jeg kan ikke se at dette har noe med fødselsdepresjon å gjøre, selv om du kanskje hadde det etter fødselen. Det er ikke så lenge siden du skrev dette innlegget, så jeg har problemer med å se for meg at det har skjedd en enorm forandring på denne tiden. Med andre ord synes jeg det er på sin plass å få skikkelig hjelp. Og jeg synes du skal ta i mot den hjelpen nå, selv om den initieres på en noe rotete og uheldig måte for deg. Jeg ville vært åpen for en utredning av meg selv for en mulig mer nøyaktig diagnose, noe du også tidligere har ytret at du kunne tenke deg. Du har selv lurt på om du kanskje kunne være bipolar. Kanskje er det da andre medisiner enn cipralex som kunne hjulpet, selv om jeg tror du også trenger terapi og oppfølging til de tingene som er vanskelige blir bedre.

Jeg er kanskje streng nå. Men det er slik at jeg synes at barna dine sitt ve og vel kommer først. For du er voksen, de barn. Å ha en mor som stadig smeller med dører, er oppfarende, uforutsigbar og dette du har beskrevet på ulike måter tidligere, er veldig skadelig. At du sikkert gjør en masse bra for barna dine og elsker dem over alt på denne jord, kan dessverre ikke oppveie dette. For det tviler jeg ikke et sekund på at du gjør, elsker ungene dine og gir dem mye bra.

Men; de venner seg ikke til dette og de skal ikke venne seg til det.

De er kanskje evig på vakt, evig på "alerten".

De må kanskje være lynavledere for hverandre.

De må kanskje innta roller i familien de ikke skal innta.

De har kanskje en evig angst inne i seg pga uforutsigbarheten.

De har kanskje en evig følelse av at det må være noe galt med dem når mamma blir så lett sint.

De har kanskje evig en følelse av å måtte balansere moren sin.

De har kanskje ikke muligheten til å styrke sine ego slik barn skal.

Listen kunne fortsatt og fortsatt.

Det er sikkert mange grunner til at det er slik som det er . Som oftes er det det. Men du spør om det kan være lov, dette du nå opplever. Jeg spør tilbake om det er lov å la barna få en slik oppvekst uten å be om mer hjelp. Utredning, medisiner eller terapi.

Likevel er det et fantastisk utgangspunkt for barna at de har en mor som er glad i dem og vil dem vel. Så selv om du kan ergre deg grønn over at denne psykiateren muligens er utålelig og at du har blitt behandlet dårlig og ikke blitt hørt, ville jeg ikke mistet fokus av det det dypest sett handler om. Barna dine og du. Jeg tror bestemt det går an å forandre på disse uheldige mønstrene, spesielt når man har med en mor å gjøre som er glad i barna slik du er, og har den beste motivasjon ved nettopp det. Og dere fortjener å ha det godt, alle sammen.

I beste mening

[Gjest makmisbruk-overgrep?]

Hei!

Jeg husker deg godt fra tidligere innlegg. Og respekterer at du ikke vil bruke tidligere nick nå. Likevel er det nødvendig, hvis du skal få tilbakemelding her inne, å komme med så mange relevante opplysninger som mulig.

Jeg forstår at du føler deg invadert. Og tror kanskje ikke jeg heller hadde ønsket en utredning av denne psykiateren. Slik det har blitt nå er det nok lurest at noen andre tar over. La heller saken gå til barnevernet og få en annen til å gå inn. Jeg tror ikke du føler det er mye å tape på det.

Når det gjelder omsorgsevne for barna våre er ikke det en statisk ting. Den kan variere pga. mange omstendigheter. Jeg vil tro at dette er en grunnforståelse hos de fleste som jobber i barnevernet også. Det er ofte ikke svart/hvitt, og at du går i forsvar i forhold til prosessen du har vært i gjennom med denne psykiateren er ikke så rart. Men dette her har slik jeg ser det flere innfallsvinkler eller fokus. Hvis en skal skrelle vekk alt dette tullet som kan oppstå i systemet, sitter en igjen med at nå er det slik at noen, enten denne psykiateren eller en annen, vil vurdere din omsorgsevne og hvordan dere har det som familie. Det er et fakta du må forholde deg til. Jeg tror du må legge vekk indignasjonen over at det kan være mye tull og uforstand i systemet, og at der er premieidioter over alt og i alle yrkesgrupper, men sette fokus mot det som står foran deg. At noen vil nå se på om familieforhold, dynamikken i familien og om kanskje du trenger noe hjelp og støtte.

For ca. et og et halvt år siden skrev du dette innlegget, nick utelatt. Dette har vært et tema flere ganger også, og ikke bare rett etter fødselen.

"NHD: anbefal et alternativ !

Hei igjen , og takk for svar.

Hvilket preparat vil du anbefale mot mine symptomer ? agressiv under stress, kort lunte, utålmodig, . Denne atferden forekommer stort sett ovenfor/ iforbindelse med når barna trigger.. da kan jeg miste kontrollen å skrike, smelle i dører, kaste ting osv.

Jeg bruker 10 mg cipralex, og dette hjelper fint. men som sagt, jeg trenger å finne tilbake livsgnisten, og ikke gi faan i alt.. har du noe å anbefale, som ikke ødelegger sexlyst, og ei heller vektoppgang ??????"

Jeg beklager å trekke inn dette når du sikkert synes det er knalltøft det du står oppe i. Ingen av oss er perfekte mødre, og vi har sikkert alle et stort forbedringspotensiale hver og en. I tillegg til det gode, gjør vi også alle noe som er skadelige mot barna våre, noe annet ville være umulig som levende, uperfekte mennesker. Men vi håper at summen av det vi gjør skal gå opp i noe som er en grei barndom og oppvekst for ungene. Men det du beskriver her og andre steder er etter mitt syn svært skadelig for barn, og det er nå slik at barn trigger og også skal trigge. Så triggerpunktet vil ikke forsvinne og skal ikke forsvinne. Trigger de ikke kan de ikke utvikle seg til sunne voksne, eller være sunne barn. Barn skal styrke sine ego. Og jeg kan ikke se at dette har noe med fødselsdepresjon å gjøre, selv om du kanskje hadde det etter fødselen. Det er ikke så lenge siden du skrev dette innlegget, så jeg har problemer med å se for meg at det har skjedd en enorm forandring på denne tiden. Med andre ord synes jeg det er på sin plass å få skikkelig hjelp. Og jeg synes du skal ta i mot den hjelpen nå, selv om den initieres på en noe rotete og uheldig måte for deg. Jeg ville vært åpen for en utredning av meg selv for en mulig mer nøyaktig diagnose, noe du også tidligere har ytret at du kunne tenke deg. Du har selv lurt på om du kanskje kunne være bipolar. Kanskje er det da andre medisiner enn cipralex som kunne hjulpet, selv om jeg tror du også trenger terapi og oppfølging til de tingene som er vanskelige blir bedre.

Jeg er kanskje streng nå. Men det er slik at jeg synes at barna dine sitt ve og vel kommer først. For du er voksen, de barn. Å ha en mor som stadig smeller med dører, er oppfarende, uforutsigbar og dette du har beskrevet på ulike måter tidligere, er veldig skadelig. At du sikkert gjør en masse bra for barna dine og elsker dem over alt på denne jord, kan dessverre ikke oppveie dette. For det tviler jeg ikke et sekund på at du gjør, elsker ungene dine og gir dem mye bra.

Men; de venner seg ikke til dette og de skal ikke venne seg til det.

De er kanskje evig på vakt, evig på "alerten".

De må kanskje være lynavledere for hverandre.

De må kanskje innta roller i familien de ikke skal innta.

De har kanskje en evig angst inne i seg pga uforutsigbarheten.

De har kanskje en evig følelse av at det må være noe galt med dem når mamma blir så lett sint.

De har kanskje evig en følelse av å måtte balansere moren sin.

De har kanskje ikke muligheten til å styrke sine ego slik barn skal.

Listen kunne fortsatt og fortsatt.

Det er sikkert mange grunner til at det er slik som det er . Som oftes er det det. Men du spør om det kan være lov, dette du nå opplever. Jeg spør tilbake om det er lov å la barna få en slik oppvekst uten å be om mer hjelp. Utredning, medisiner eller terapi.

Likevel er det et fantastisk utgangspunkt for barna at de har en mor som er glad i dem og vil dem vel. Så selv om du kan ergre deg grønn over at denne psykiateren muligens er utålelig og at du har blitt behandlet dårlig og ikke blitt hørt, ville jeg ikke mistet fokus av det det dypest sett handler om. Barna dine og du. Jeg tror bestemt det går an å forandre på disse uheldige mønstrene, spesielt når man har med en mor å gjøre som er glad i barna slik du er, og har den beste motivasjon ved nettopp det. Og dere fortjener å ha det godt, alle sammen.

I beste mening

Tusen tusen takk for et utrolig engasjert og konstruktivt svar :-)

Jeg har kommet til en beslutning om å la meg utrede og samarbeide med gjeldene psykiater, med fastlegen tilstede i møtene.

Selv om jeg mangler tillitt til han, og er skeptisk og skremt av hans fremgangsmåter, så velger jeg å se bort i fra det- og heller fokusere på "resultatet" i andre enden.

Det er helt klart noe jeg sliter med- og lignende symptomer ligger til familien.

Jeg vil presisere, at jeg ved bruk av medisiner (nå kun 5 mg cipralex) ikke har dette reaksjonsmønstret (aggresiv på stress etc.) Med andre ord, så opplever ikke barna dette. Og har ei heller opplevd dette på de 5 årene.

Det eneste de har fått merke til dette var fra 0-6 mnd- og da oppsøkte jeg hjelp :-)

Bakgrunnen min for innlegget du hentet frem, var basert på hvordan jeg reagerer uten medisiner, fordi jeg følte meg "flat" og ønsket å slutte. Videre er endel tidligere innlegg satt på spissen, for å få frem poengene i saken.

Til syvende og sist, så har jeg i bunn og grunn ønsket en utredning/mulig diagnose- men på frivillig basis, med en behandler jeg kan ha tillitt til, og som ikke trekker forhastede konklusjoner. Nå, blir jeg tvunget til utredning, hos han- på et ugunstig tidspunkt.

Jeg har nemlig i lenger tid vært til og fra i arbeidslivet og ikke klart å finne min hylle. Nå derimot skal jeg i 2 veldig spennende jobbintervjuer og synes derfor det er synd at jeg skal gå i intervju, i en sjokk-skadet tilstand.

Det vil ikke hjelpe meg å utsette utredningen, ettersom jeg vil bli ferdig med saken så fort som mulig.

Jeg kommer nå til å legge inn klage på han, hos helsetilsynet, og jeg kommer til å be om innsyn og gjennomgang av min journal- og i tillegg be om å bli inkludert mer i behandling, utredning og mulige diagnoser. Dessuten skal jeg skrive et brev med redegjørelse for hele prosessen med han, og min versjon av saken, som skal legges i journalen.

Jeg vurderer også å bruke båndopptaker i samtalene- slik at jeg har dokumentasjon på hans ugunstige, skremmende og svært belastende metoder (tvang, trusler, overkjøring, press, maktmisbruk osv.)

Jeg hører svært gjerne i fra deg igjen anna k , og andre som ønsker å komme med innspill.

Kanskje du til og med vet noe om bipolare symptomer (jeg kjenner absolutt igjen symptomene, men i følge en tidligere psykolog jeg gikk til, så har jeg ikke oppe-eller-nede periodene sterkt nok til å ha diagnosen. Men snev av symptomene, som han sa...

Innspill?

Klem fra meg

[Gjest sarat]

Hvorfor i all verden skifter du nick fra innlegg til innlegg??

[Gjest nick-røra ;-)]

Hvorfor i all verden skifter du nick fra innlegg til innlegg??

vil ikke bruk mitt ordinære nick- så rekkefølgen ble byttet om.

er ikke så bevandret her inne...;-)

men spiller det noen rolle?

:-)

[Gjest anna k]

Tusen tusen takk for et utrolig engasjert og konstruktivt svar :-)

Jeg har kommet til en beslutning om å la meg utrede og samarbeide med gjeldene psykiater, med fastlegen tilstede i møtene.

Selv om jeg mangler tillitt til han, og er skeptisk og skremt av hans fremgangsmåter, så velger jeg å se bort i fra det- og heller fokusere på "resultatet" i andre enden.

Det er helt klart noe jeg sliter med- og lignende symptomer ligger til familien.

Jeg vil presisere, at jeg ved bruk av medisiner (nå kun 5 mg cipralex) ikke har dette reaksjonsmønstret (aggresiv på stress etc.) Med andre ord, så opplever ikke barna dette. Og har ei heller opplevd dette på de 5 årene.

Det eneste de har fått merke til dette var fra 0-6 mnd- og da oppsøkte jeg hjelp :-)

Bakgrunnen min for innlegget du hentet frem, var basert på hvordan jeg reagerer uten medisiner, fordi jeg følte meg "flat" og ønsket å slutte. Videre er endel tidligere innlegg satt på spissen, for å få frem poengene i saken.

Til syvende og sist, så har jeg i bunn og grunn ønsket en utredning/mulig diagnose- men på frivillig basis, med en behandler jeg kan ha tillitt til, og som ikke trekker forhastede konklusjoner. Nå, blir jeg tvunget til utredning, hos han- på et ugunstig tidspunkt.

Jeg har nemlig i lenger tid vært til og fra i arbeidslivet og ikke klart å finne min hylle. Nå derimot skal jeg i 2 veldig spennende jobbintervjuer og synes derfor det er synd at jeg skal gå i intervju, i en sjokk-skadet tilstand.

Det vil ikke hjelpe meg å utsette utredningen, ettersom jeg vil bli ferdig med saken så fort som mulig.

Jeg kommer nå til å legge inn klage på han, hos helsetilsynet, og jeg kommer til å be om innsyn og gjennomgang av min journal- og i tillegg be om å bli inkludert mer i behandling, utredning og mulige diagnoser. Dessuten skal jeg skrive et brev med redegjørelse for hele prosessen med han, og min versjon av saken, som skal legges i journalen.

Jeg vurderer også å bruke båndopptaker i samtalene- slik at jeg har dokumentasjon på hans ugunstige, skremmende og svært belastende metoder (tvang, trusler, overkjøring, press, maktmisbruk osv.)

Jeg hører svært gjerne i fra deg igjen anna k , og andre som ønsker å komme med innspill.

Kanskje du til og med vet noe om bipolare symptomer (jeg kjenner absolutt igjen symptomene, men i følge en tidligere psykolog jeg gikk til, så har jeg ikke oppe-eller-nede periodene sterkt nok til å ha diagnosen. Men snev av symptomene, som han sa...

Innspill?

Klem fra meg

Jeg vil svare deg i løpet av kvelden.

Klem så lenge:o)

[Alja]

Ikke gå dit alene!

Ta med deg en med tyngde som både er god til å snakke for seg og til å observere.

Skriv likelydende brev både til fastlege og psykiateren. Be om et skriftlig svar. Still konkrete spørsmål som må gis konkrete svar.

Få _skrftlig_ at han melder deg til barnevernet om du ikke lar deg utrede av nettopp ham.

Et annet alternativ er å rett og slett ta opp konsultasjonen på en MP3 eller lignende.

Poenget er at du må kunne bevise/dokumentere hva psykiateren har sagt og gjort.

Det finnes et pasientombud for psykiatri. Kanskje en idé å kontakte.

mvh

[PieLill]

Tusen tusen takk for et utrolig engasjert og konstruktivt svar :-)

Jeg har kommet til en beslutning om å la meg utrede og samarbeide med gjeldene psykiater, med fastlegen tilstede i møtene.

Selv om jeg mangler tillitt til han, og er skeptisk og skremt av hans fremgangsmåter, så velger jeg å se bort i fra det- og heller fokusere på "resultatet" i andre enden.

Det er helt klart noe jeg sliter med- og lignende symptomer ligger til familien.

Jeg vil presisere, at jeg ved bruk av medisiner (nå kun 5 mg cipralex) ikke har dette reaksjonsmønstret (aggresiv på stress etc.) Med andre ord, så opplever ikke barna dette. Og har ei heller opplevd dette på de 5 årene.

Det eneste de har fått merke til dette var fra 0-6 mnd- og da oppsøkte jeg hjelp :-)

Bakgrunnen min for innlegget du hentet frem, var basert på hvordan jeg reagerer uten medisiner, fordi jeg følte meg "flat" og ønsket å slutte. Videre er endel tidligere innlegg satt på spissen, for å få frem poengene i saken.

Til syvende og sist, så har jeg i bunn og grunn ønsket en utredning/mulig diagnose- men på frivillig basis, med en behandler jeg kan ha tillitt til, og som ikke trekker forhastede konklusjoner. Nå, blir jeg tvunget til utredning, hos han- på et ugunstig tidspunkt.

Jeg har nemlig i lenger tid vært til og fra i arbeidslivet og ikke klart å finne min hylle. Nå derimot skal jeg i 2 veldig spennende jobbintervjuer og synes derfor det er synd at jeg skal gå i intervju, i en sjokk-skadet tilstand.

Det vil ikke hjelpe meg å utsette utredningen, ettersom jeg vil bli ferdig med saken så fort som mulig.

Jeg kommer nå til å legge inn klage på han, hos helsetilsynet, og jeg kommer til å be om innsyn og gjennomgang av min journal- og i tillegg be om å bli inkludert mer i behandling, utredning og mulige diagnoser. Dessuten skal jeg skrive et brev med redegjørelse for hele prosessen med han, og min versjon av saken, som skal legges i journalen.

Jeg vurderer også å bruke båndopptaker i samtalene- slik at jeg har dokumentasjon på hans ugunstige, skremmende og svært belastende metoder (tvang, trusler, overkjøring, press, maktmisbruk osv.)

Jeg hører svært gjerne i fra deg igjen anna k , og andre som ønsker å komme med innspill.

Kanskje du til og med vet noe om bipolare symptomer (jeg kjenner absolutt igjen symptomene, men i følge en tidligere psykolog jeg gikk til, så har jeg ikke oppe-eller-nede periodene sterkt nok til å ha diagnosen. Men snev av symptomene, som han sa...

Innspill?

Klem fra meg

Ta for all del med et til sannhetsvitne ut over fastlegen. Eller lydopptaker. En ung og fersk fastlege, vil neppe stå opp mot en psykiater. Du kan skaffe deg en motpart i fastlegen din på denne måten. (Du må ta høyde for at h*n vi snakke psykiateren etter munnen.)

Første gang kan du ta opp konsultasjonen uten å si at du gjør det. Neste gang kan du si at du gjør det. Få med opptak av at du sier at du gjør det. Blir det da en vesentlig forskjell i psykiaterens fremgangsmåte, har du bevist et viktig poeng.

For øvrig bør du få mest mulig skriftlig.

Om det står ditt ord mot psykiaterens journal, vil psykiateren bli trodd.

mvh

[PieLill]

Hva man enn måtte mene om din psykiske helse og din omsorgsevne for dine barn:

Det er svært alarmerende at en privatpraktiserende psykiater uten refusjonsrett vil nekte deg retten til fritt valg av behandler. Om h*n er bekymret for dine barn, vil jo barnas beste være at du kommer til en behandler du har tillit til.

mvh

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hva man enn måtte mene om din psykiske helse og din omsorgsevne for dine barn:

Det er svært alarmerende at en privatpraktiserende psykiater uten refusjonsrett vil nekte deg retten til fritt valg av behandler. Om h*n er bekymret for dine barn, vil jo barnas beste være at du kommer til en behandler du har tillit til.

mvh

Enig.

[PieLill]

Et argument du kan bruke for å komme deg bort fra denne psykiateren er å be fastlegen henvise deg til en DPS fordi du der vil kunne få et langt bredere faglig tilbud. Altså et jeg-vil-gjøre-dette-ordentlig-argument, framfor et vil-ikke.

Du har også rett til å få en annen allmenleges syn på saken.

mvh

[Gjest nylig bipolar]

Tusen tusen takk for et utrolig engasjert og konstruktivt svar :-)

Jeg har kommet til en beslutning om å la meg utrede og samarbeide med gjeldene psykiater, med fastlegen tilstede i møtene.

Selv om jeg mangler tillitt til han, og er skeptisk og skremt av hans fremgangsmåter, så velger jeg å se bort i fra det- og heller fokusere på "resultatet" i andre enden.

Det er helt klart noe jeg sliter med- og lignende symptomer ligger til familien.

Jeg vil presisere, at jeg ved bruk av medisiner (nå kun 5 mg cipralex) ikke har dette reaksjonsmønstret (aggresiv på stress etc.) Med andre ord, så opplever ikke barna dette. Og har ei heller opplevd dette på de 5 årene.

Det eneste de har fått merke til dette var fra 0-6 mnd- og da oppsøkte jeg hjelp :-)

Bakgrunnen min for innlegget du hentet frem, var basert på hvordan jeg reagerer uten medisiner, fordi jeg følte meg "flat" og ønsket å slutte. Videre er endel tidligere innlegg satt på spissen, for å få frem poengene i saken.

Til syvende og sist, så har jeg i bunn og grunn ønsket en utredning/mulig diagnose- men på frivillig basis, med en behandler jeg kan ha tillitt til, og som ikke trekker forhastede konklusjoner. Nå, blir jeg tvunget til utredning, hos han- på et ugunstig tidspunkt.

Jeg har nemlig i lenger tid vært til og fra i arbeidslivet og ikke klart å finne min hylle. Nå derimot skal jeg i 2 veldig spennende jobbintervjuer og synes derfor det er synd at jeg skal gå i intervju, i en sjokk-skadet tilstand.

Det vil ikke hjelpe meg å utsette utredningen, ettersom jeg vil bli ferdig med saken så fort som mulig.

Jeg kommer nå til å legge inn klage på han, hos helsetilsynet, og jeg kommer til å be om innsyn og gjennomgang av min journal- og i tillegg be om å bli inkludert mer i behandling, utredning og mulige diagnoser. Dessuten skal jeg skrive et brev med redegjørelse for hele prosessen med han, og min versjon av saken, som skal legges i journalen.

Jeg vurderer også å bruke båndopptaker i samtalene- slik at jeg har dokumentasjon på hans ugunstige, skremmende og svært belastende metoder (tvang, trusler, overkjøring, press, maktmisbruk osv.)

Jeg hører svært gjerne i fra deg igjen anna k , og andre som ønsker å komme med innspill.

Kanskje du til og med vet noe om bipolare symptomer (jeg kjenner absolutt igjen symptomene, men i følge en tidligere psykolog jeg gikk til, så har jeg ikke oppe-eller-nede periodene sterkt nok til å ha diagnosen. Men snev av symptomene, som han sa...

Innspill?

Klem fra meg

Hei!

Når det gjelder bipolare lidelser finnes det flere typer, og du trenger ikke ha alle de klassiske signalene. Særlig ved bipolar II og bipolar II 1/2 har du ikke de maniske episodene, men det som kalles hypomani. Dette er gjerne oppstemte perioder der du har mer energi enn ellers, får gjort masse, føler deg på topp og trenger mindre søvn enn ellers. Noen kan oppleve høyere topper der man blir mindre kritisk mtp seksuell adferd, pengebruk etc. Man trenger ikke ha lange dype depresjoner, men en slik hypoman periode følges ofte av en nedtur der man er sliten og tappet, og gjerne lettere deppa. Har selv fått diagnosen, uten at jeg er helt overbevist.. Har alltid vært en person som i perioder har masse energi og tusen jern i ilden, og har oppfattet dette som normalt. Har også hatt noen nedturer, men kun en gang så ille at jeg følte behov for å søke hjelp. Det var da utredningen startet, og ved å gå tilbake i mønstre sammen med behandleren og psykiater ser jeg jo at det er visse ting som stemmer... Og det med irritabilitet og sinne er en del av det!

Synes du skal ta den utredningen, om ikke annet så for å få utelukket endel! Og - be fastlegen om å komme inn i systemet på DPS, som tidligere nevnt. Du vet, både med bipolare lidelser og andre psykiske lidelser, så er det mest merkbart for omgivelsene. Veldig mange opplever ikke selv å være syke.

Lykke til.

[Gjest anna k]

Tusen tusen takk for et utrolig engasjert og konstruktivt svar :-)

Jeg har kommet til en beslutning om å la meg utrede og samarbeide med gjeldene psykiater, med fastlegen tilstede i møtene.

Selv om jeg mangler tillitt til han, og er skeptisk og skremt av hans fremgangsmåter, så velger jeg å se bort i fra det- og heller fokusere på "resultatet" i andre enden.

Det er helt klart noe jeg sliter med- og lignende symptomer ligger til familien.

Jeg vil presisere, at jeg ved bruk av medisiner (nå kun 5 mg cipralex) ikke har dette reaksjonsmønstret (aggresiv på stress etc.) Med andre ord, så opplever ikke barna dette. Og har ei heller opplevd dette på de 5 årene.

Det eneste de har fått merke til dette var fra 0-6 mnd- og da oppsøkte jeg hjelp :-)

Bakgrunnen min for innlegget du hentet frem, var basert på hvordan jeg reagerer uten medisiner, fordi jeg følte meg "flat" og ønsket å slutte. Videre er endel tidligere innlegg satt på spissen, for å få frem poengene i saken.

Til syvende og sist, så har jeg i bunn og grunn ønsket en utredning/mulig diagnose- men på frivillig basis, med en behandler jeg kan ha tillitt til, og som ikke trekker forhastede konklusjoner. Nå, blir jeg tvunget til utredning, hos han- på et ugunstig tidspunkt.

Jeg har nemlig i lenger tid vært til og fra i arbeidslivet og ikke klart å finne min hylle. Nå derimot skal jeg i 2 veldig spennende jobbintervjuer og synes derfor det er synd at jeg skal gå i intervju, i en sjokk-skadet tilstand.

Det vil ikke hjelpe meg å utsette utredningen, ettersom jeg vil bli ferdig med saken så fort som mulig.

Jeg kommer nå til å legge inn klage på han, hos helsetilsynet, og jeg kommer til å be om innsyn og gjennomgang av min journal- og i tillegg be om å bli inkludert mer i behandling, utredning og mulige diagnoser. Dessuten skal jeg skrive et brev med redegjørelse for hele prosessen med han, og min versjon av saken, som skal legges i journalen.

Jeg vurderer også å bruke båndopptaker i samtalene- slik at jeg har dokumentasjon på hans ugunstige, skremmende og svært belastende metoder (tvang, trusler, overkjøring, press, maktmisbruk osv.)

Jeg hører svært gjerne i fra deg igjen anna k , og andre som ønsker å komme med innspill.

Kanskje du til og med vet noe om bipolare symptomer (jeg kjenner absolutt igjen symptomene, men i følge en tidligere psykolog jeg gikk til, så har jeg ikke oppe-eller-nede periodene sterkt nok til å ha diagnosen. Men snev av symptomene, som han sa...

Innspill?

Klem fra meg

Det er en komplisert og vond situasjon dette, og jeg vet ikke om jeg har så mye mer fornuftig å komme med. Jeg synes du har fått mange gode råd her om hvordan du kan forholde deg til dette. Det finnes dessverre ikke noen fasit. Dette er ikke en psykiater jeg ville kommet utfor, for å si det slik. Og jeg vet sannelig ikke hva jeg ville gjort om jeg var deg.

Det er jo også bare du som vet helt hva du har sagt til denne psykiateren, og hva han sitter på av fakta, meninger og inntrykk rundt deg og din situasjon. Du sier at du har satt ting på spissen her inne, eller noe slikt, for å få tydelig frem hva du sliter med/slet med. Kanskje har du gjort det for denne psykiateren også en gang i tiden? Helt fra løse lufta har han ikke tatt sin bekymring, selv om det kanskje er kommet helt ut av proposjoner.

Jeg tror jeg ville gjort det jeg kunne for å få kommet til noen andre for både hjelp og vurdering. Og jeg ville beskyttet meg i alle bauger og kanter mot inkompetanse og makt, noe du har fått mange gode forslag rundt. Det er likevel ingen automatikk i at du ikke trenger hjelp, selv om ikke denne psykiatertypen her må få skalte og valte med deg.

Forslaget om dps synes jeg var godt.

Jeg vil nå uansett ønske deg lykke til. Du er klartenkt og har hatt evne til å søke hjelp før. Det bør ikke brukes mot deg på denne måten. Fortell oss gjerne hvordan det går, om du vil.

Klem

[rose23]

Tror jeg ville ha kontaktet en adovkat til å hjelpe deg ut av dette rotet! Før du vet ordet av det kommer barnevernet og stikker nesen innenfor føren, og da er det et helvete å bli kvitt dem.

Tipper du har rett til fri rettshjelp.

[Gjest hilsen litt grønn]

Et argument du kan bruke for å komme deg bort fra denne psykiateren er å be fastlegen henvise deg til en DPS fordi du der vil kunne få et langt bredere faglig tilbud. Altså et jeg-vil-gjøre-dette-ordentlig-argument, framfor et vil-ikke.

Du har også rett til å få en annen allmenleges syn på saken.

mvh

hmm

hva er DPS?

[Gjest betydning]

hmm

hva er DPS?

distriktpsykiatrisk senter