I ferd med å skape et bortskjemt enebarn?

[Gjest Vil ikke at hun skal være det]

Jeg er redd for at jenta vår på 5 1/2 år begynner å bli litt vel selvsentrert og bortskjemt. Vi er oppegående foreldre som prøver å være bevisste i forhold til oppdragelse av et enebarn (vi vet ikke ennå om hun kommer til å forbli enebarn, men foreløpig er hun det).

Jeg kan først si litt om det jeg pr. nå ser vi har gjort feil. Vi har overlesset henne med leker og klær. Hun har ikke kun fått ting til jul og bursdag, men vi kjøper klær i hytt og pine, og leker kjøper jeg ofte hvis jeg er på handletur, har god råd, og ser noe jeg tror hun blir glad for. Resultatet er et overfylt rom og et overfylt klesskap og et barn som har sluttet å vise særlig glede over nye ting - de blir tatt som en selvfølge.

Når hun er med på handletur, så maser hun selvsagt: "kan jeg få sånn, kan jeg få sånn!" Jeg har sluttet å si ja når hun spør slik, men heller avtalt med henne på forhånd f eks at "i dag kan du få en ting i butikken, ikke noe mer". Men egentlig bør vi kunne ta en handletur uten at hun skal få noe.

Har jeg vært på handletur uten henne, spør hun om jeg har kjøpt noe til henne når jeg kommer hjem. Har jeg da kun kjøpt klær f. eks., så blir hun litt skuffet. Har jeg kjøpt leker, blir hun glad, men jeg ser på henne at hun egentlig ser på det som en selvfølge.

Når det gjelder oppmerksomhet, så får hun så klart 100% siden hun er enebarn. Nå ser jeg at hun blir sjalu når andre får oppmerksomhet av oss. Hun ble til og med sjalu på katta vår som har vært syk og derfor fått litt ekstra oppmerksomhet fra meg.

Nå har snart to jevnaldrende kusiner bursdag, og jeg sa til henne at vi skulle til byen i dag og kjøpe gaver til de. Da ble hun sur og mente at det var urettferdig at vi skulle kjøpe til noen andre og ikke til henne.

Hun høres kanskje ufordragelig ut, utfra dette jeg beskriver, men jeg må si at det er hun jo ikke. Hun er ei nydelig jente, blid og fornøyd, og har omsorg for andre i det daglige. Men disse nykkene må jeg prøve å få henne av med.

Er dette typiske enebarnnykker, eller normale 5-årsnykker?

Råd og erfaringer med tilsvarende, noen?

[trollemor;o)]

Dere har vel bare dere selv å takke... Jenta er akkurat slik dere har gjort henne ved å kjøpe alt hun vil ha og litt til.

Lykke til med "avvenningen"

Jeg mener ikke å være frekk, vet godt at dette er fryktelig lett å falle i den fella. Men det er ikke lett å skulle stramme innigjen.

[caprice]

Sånn kan de godt være selvom det er søsken da.... Men det er ikke særlig lurt å kjøpe saker og ting i tide og utide bare fordi du tror hun blir glad for det. Hvor mange bukser/gensere trenger egentlig en femåring?

Husker forresten min fetter ble møkkasur på faren sidn fordi han et år hadde kjøpt så stort, dyrt juletre... Da ble det jo mindre gaver på ham!!!!

[Gjest du har fortsatt tid til å snu]

Som du sier - når du leser det du skriver, så ser du jo hva som er galt.

Jeg ville benyttet tiden frem til jul til å si om ting hun ønsker seg, eller om "krav om gaver" generelt, at nå må alle vente til jul, gavene kommer på julaften. Vær helt konsekvent.

Pass på at adventskalenderen ikke blir 24 julegaver, kanskje det beste er en ferdig-kalender, eller en kalender du lager som inneholder mest aktiviteter (en peppekakeform den dagen dere skal bake peppekaker osv).

Etter jul ville jeg fortsatt "gave- og klesstopp"et. Involver gjerne familien, hvis hun har bestemødre som alltid har med gave, så bør de høre på deg (uten at de eller du involverer jentungen), når du ber om at dere begrenser dette.

Ha en liten notisbok i vesken, skriv opp det du kommer på som hun virkelig trenger. Når du er i butikker, kjøper du ikke noe annet enn det som står her.

Jeg gjør mange av de samme feilene selv, klær er så billig på H&M osv at jeg slenger med noen klær til barna, som de egentlig ikke trenger. Nå prøver jeg å skrive opp det jeg oppdager hjemme at de trenger ("Lise trenger strømpebukser"), og kjøper bare det som står der og ikke fordi jeg ser noe som ser fint ut.

Jeg gir min versjon av barnas ønskelistet til besteforeldre, slik at de kan få noe fornuftig ved siden av lekene til jul og bursdag. Ikke bare "fornuftig" som ullundertøy osv, men feks "bøker hun kan begynne å lese selv i" og ikke bare pet-shop-dill..

Og forbered deg (og evt endre) på at du ikke vil få en kjempetkakknemlig og høflig datter innen julaften selv om dere er konsekvente de neste fem ukene. Ikke bli sint, det er dere som har lært henne et reaksjonsmønster, og det tar lang tid å endre noe som er opparbeidet over tid.

Og du sier hun er en god jente egentlig, da er jo sjansene veldig store for at hun etterhvert forstår. I stedet for å bli irritert og sint, gi henne gode ord og forklaringer på hva hun føler og hvorfor det ikke kan være slik at alt dreier seg om henne hele tiden. Som for eksempel ang den syke katten.

[Gjest Vil ikke at hun skal være det]

Som du sier - når du leser det du skriver, så ser du jo hva som er galt.

Jeg ville benyttet tiden frem til jul til å si om ting hun ønsker seg, eller om "krav om gaver" generelt, at nå må alle vente til jul, gavene kommer på julaften. Vær helt konsekvent.

Pass på at adventskalenderen ikke blir 24 julegaver, kanskje det beste er en ferdig-kalender, eller en kalender du lager som inneholder mest aktiviteter (en peppekakeform den dagen dere skal bake peppekaker osv).

Etter jul ville jeg fortsatt "gave- og klesstopp"et. Involver gjerne familien, hvis hun har bestemødre som alltid har med gave, så bør de høre på deg (uten at de eller du involverer jentungen), når du ber om at dere begrenser dette.

Ha en liten notisbok i vesken, skriv opp det du kommer på som hun virkelig trenger. Når du er i butikker, kjøper du ikke noe annet enn det som står her.

Jeg gjør mange av de samme feilene selv, klær er så billig på H&M osv at jeg slenger med noen klær til barna, som de egentlig ikke trenger. Nå prøver jeg å skrive opp det jeg oppdager hjemme at de trenger ("Lise trenger strømpebukser"), og kjøper bare det som står der og ikke fordi jeg ser noe som ser fint ut.

Jeg gir min versjon av barnas ønskelistet til besteforeldre, slik at de kan få noe fornuftig ved siden av lekene til jul og bursdag. Ikke bare "fornuftig" som ullundertøy osv, men feks "bøker hun kan begynne å lese selv i" og ikke bare pet-shop-dill..

Og forbered deg (og evt endre) på at du ikke vil få en kjempetkakknemlig og høflig datter innen julaften selv om dere er konsekvente de neste fem ukene. Ikke bli sint, det er dere som har lært henne et reaksjonsmønster, og det tar lang tid å endre noe som er opparbeidet over tid.

Og du sier hun er en god jente egentlig, da er jo sjansene veldig store for at hun etterhvert forstår. I stedet for å bli irritert og sint, gi henne gode ord og forklaringer på hva hun føler og hvorfor det ikke kan være slik at alt dreier seg om henne hele tiden. Som for eksempel ang den syke katten.

Tusen takk for konstruktivt svar!

Mye av det har jeg tenkt på selv, særlig det med julekalender nå frem mot jul. Der har vi også til tider flottet oss litt tidligere, med litt for fine gaver hver dag i desember. Eller, det vil si, noen dager har hun kun fått et viskelær eller eller en nøkkelring, men det har også vanket dvd-filmer eller andre litt større ting. Får tone ned litt i år.

Skal også oppfordre besteforeldre til å begrense seg litt.

[Gjest Vil ikke at hun skal være det]

Dere har vel bare dere selv å takke... Jenta er akkurat slik dere har gjort henne ved å kjøpe alt hun vil ha og litt til.

Lykke til med "avvenningen"

Jeg mener ikke å være frekk, vet godt at dette er fryktelig lett å falle i den fella. Men det er ikke lett å skulle stramme innigjen.

Selvsagt vet jeg at vi har oss selv å takke. Det fremgår jo av hovedinnlegget mitt, så den første kommentaren din var unødvendig.

Men jeg blir takknemlig for andres evt. erfaringer og gode råd for å få vekk "bortskjemt-tendensen" som har kommet litt for langt.

[Åsemor]

Ville definitivt innført handleturer uten at hun får noe som helst. Forbered deg på reaksjoner - kanskje STERKE reaksjoner, men hold ut, ikke la deg stresse, og tenk at det blir bedre. Det er greit å være 2 stk, så sier dere noe sånt som at "hvis du ikke roer deg ned/slutter å hyle/slutter å mase, så bærer en av oss deg ut i bilen så venter vi der til den andre er ferdig." De fleste tar jo den kampen med ungene før eller siden, og jeg mener jo at det er mer fornuftig å gjøre det når ungen er 2, og enda ikke har lagt til seg vanen om at man får noe hver gang man er i butikken. I første omgang ville jeg kjørt på med at hun ikke får noe, annet enn på lørdager, og at hun da kan velge seg en ting. (Men hvis lørdagen er eneste gangen hun er med i butikken ville jeg ikke gjort det sånn, da.)

Ville også sluttet å kjøpe leker uten at det er noe spesielt. Klær nå og da har jeg ingen motforestillinger mot, men det er jo du som må vurdere behovet.

[Gjest Kayia]

Det du beskriver er myten om enebarn, men ikke enebarn slik jeg kjenner det. Min barn er også enebarn, men har aldri hatt slike krav og forventninger, heller ikke som femåring.

Jeg tror prinsessens oppførsel er formet av dem som skaper hennes forventninger - nemlig dere. Var jeg i dine sko ville jeg skiftet fokus, og feks sluttet å gi henne klær og gaver og gitt henne fine opplevelser i stedefor. Jeg ville også prøvd å slutte å dyrke henne, og heller gitt henne positiv bekreftelse på den fine lille jenta hun er i stedefor. Dessutene ville jeg gitt henne _masse_ positiv tilbakemeling når hun var i stand til å dele oppmerksomhet og glans med andre.

Jeg skjønner at dere har ment det godt, men ingen har godt av å bli satt på pidestall, heller ikke barn.

[Gjest anna k]

Selvsagt vet jeg at vi har oss selv å takke. Det fremgår jo av hovedinnlegget mitt, så den første kommentaren din var unødvendig.

Men jeg blir takknemlig for andres evt. erfaringer og gode råd for å få vekk "bortskjemt-tendensen" som har kommet litt for langt.

La henne få se hvordan andre mennesker har det i verden. Hva med et fadderbarn i Plan? Det gjorde inntrykk på mitt barn å se tegningene til den lille gutten vi hadde som fadderbarn, og også å kjøpe de små gavene vi kunne sende pga vekt. Se bilder fra hvordan de levde i Uganda med mer.

Vær med på innsamling til slumsøstrene o.l La henne gi gode leker til noen som trenger det.

[PieLill]

Det er lett å gå i de fellene du beskriver. Særlig når man har bare et barn. Og det er ikke uvanlig at de mindre hyggelige konsekvensene av slike tabber begynner å gnage omkring femårsalderen. Dere er på ingen måte alene om en eller annen variant av disse problemene.

Jeg synes 'du har fortsatt tid til å snu' har mange gode forslag. Om du velger å gjennomføre noe av dette, så la det ikke bli en kortvarig kampanje, men en varig endring. Steng igjen kranene.

Før du/dere går løs på å forandre barnets holdninger, kan det være en god idé å se litt på deres egne. Det er jo ikke bare jenta som har blitt bortskjemt, men også dere!

;-)

Dere har skjemt dere selv bort ved å slippe ubehaget ved å sette grenser på en del områder. Dere har skjemt dere selv bort ved å kjøpe dere ut av en del konflikter.

En av tabbene vi som foreldre kan gjøre er at vi mister syn for hva som gjør barna glade og fornøyde på lang sikt til fordel for akutte ønsker. Vi takler ikke alltid å si nei til noe barna ønsker bare fordi de ikke trenger det, når vi vet at det ikke er noe problem økonomisk.

For meg hjelper det mye å se for meg barnet som ungdom / ung voksen med slunken økonomi. På hvilke måter kan jeg gjøre mine barn i stand til å takle en slik tilværelse. Det er en kjent sak at en del unge lager økonomiske katastrofer for seg selv pga rådyre vaner og manglende evner til å si nei til seg selv og sette tæring etter næring.

Det hjelper også å tenke på hva det vil koste meg å ha en tenåring med rådyre klesvaner i huset...

Jeg synes at argumenter som disse kan være nyttige:

Du har nok slikt.

Du har ikke plass til mer på rommet ditt.

Dette trenger vi ikke.

Vi gidder ikke å bruke penger på noe som vi allerede har for mye av.

Det der gir så lite for pengene at det sløser vi dem ikke bort på.

Det er mye bedre å spare pengene.

Vi har gode erfaringer med ukepenger, mot at det er visse ting barna må kjøpe selv. Beløpet i uken må da være så lavt at ungene blir nødt til å prioritere. At de selv erfarer at ved å velge det ene har de autmatisk utelukket noe annet.

Noe annet man kan gjøre er å kreve at for at barnet skal få XXX må h*n gi bort noe annet, en eller to ting. Det som gis bort må være av tilsvarende verdi som det barnet får. Argumentet er dels å ha plass på rommet, dels at barnet har så mye at det bare er på sin plass å være generøs. Man kan gi til noen barnet kjenner, til Fretex eller andre innsamlinger.

Jeg vil arrestere deg litt på at barnet i egenskap av enebarn selvsagt får 100% oppmerksomhet. Også her går det an å sette sunne grenser. Man kan si at "Nå må jeg først gjøre XXX, så kan jeg YYY for deg." Det kan både være "viktige" ting, eller noe så enkelt som å snakke med en venninne i telefon eller lese ferdig avisa.

Merker man at barnet blir i overkant kravstort i forhold til oppmerksomhet, kan det være en idé å bevisst skape situasjoner der barnet må tre til side.

Dette klarer dere å snu. Men det vil selvsagt kreve en del. Og selvsagt innebære en del hyl og ubehag for alle parter iblant.

mvh

[Gjest Vil ikke la henne bli det]

Det er lett å gå i de fellene du beskriver. Særlig når man har bare et barn. Og det er ikke uvanlig at de mindre hyggelige konsekvensene av slike tabber begynner å gnage omkring femårsalderen. Dere er på ingen måte alene om en eller annen variant av disse problemene.

Jeg synes 'du har fortsatt tid til å snu' har mange gode forslag. Om du velger å gjennomføre noe av dette, så la det ikke bli en kortvarig kampanje, men en varig endring. Steng igjen kranene.

Før du/dere går løs på å forandre barnets holdninger, kan det være en god idé å se litt på deres egne. Det er jo ikke bare jenta som har blitt bortskjemt, men også dere!

;-)

Dere har skjemt dere selv bort ved å slippe ubehaget ved å sette grenser på en del områder. Dere har skjemt dere selv bort ved å kjøpe dere ut av en del konflikter.

En av tabbene vi som foreldre kan gjøre er at vi mister syn for hva som gjør barna glade og fornøyde på lang sikt til fordel for akutte ønsker. Vi takler ikke alltid å si nei til noe barna ønsker bare fordi de ikke trenger det, når vi vet at det ikke er noe problem økonomisk.

For meg hjelper det mye å se for meg barnet som ungdom / ung voksen med slunken økonomi. På hvilke måter kan jeg gjøre mine barn i stand til å takle en slik tilværelse. Det er en kjent sak at en del unge lager økonomiske katastrofer for seg selv pga rådyre vaner og manglende evner til å si nei til seg selv og sette tæring etter næring.

Det hjelper også å tenke på hva det vil koste meg å ha en tenåring med rådyre klesvaner i huset...

Jeg synes at argumenter som disse kan være nyttige:

Du har nok slikt.

Du har ikke plass til mer på rommet ditt.

Dette trenger vi ikke.

Vi gidder ikke å bruke penger på noe som vi allerede har for mye av.

Det der gir så lite for pengene at det sløser vi dem ikke bort på.

Det er mye bedre å spare pengene.

Vi har gode erfaringer med ukepenger, mot at det er visse ting barna må kjøpe selv. Beløpet i uken må da være så lavt at ungene blir nødt til å prioritere. At de selv erfarer at ved å velge det ene har de autmatisk utelukket noe annet.

Noe annet man kan gjøre er å kreve at for at barnet skal få XXX må h*n gi bort noe annet, en eller to ting. Det som gis bort må være av tilsvarende verdi som det barnet får. Argumentet er dels å ha plass på rommet, dels at barnet har så mye at det bare er på sin plass å være generøs. Man kan gi til noen barnet kjenner, til Fretex eller andre innsamlinger.

Jeg vil arrestere deg litt på at barnet i egenskap av enebarn selvsagt får 100% oppmerksomhet. Også her går det an å sette sunne grenser. Man kan si at "Nå må jeg først gjøre XXX, så kan jeg YYY for deg." Det kan både være "viktige" ting, eller noe så enkelt som å snakke med en venninne i telefon eller lese ferdig avisa.

Merker man at barnet blir i overkant kravstort i forhold til oppmerksomhet, kan det være en idé å bevisst skape situasjoner der barnet må tre til side.

Dette klarer dere å snu. Men det vil selvsagt kreve en del. Og selvsagt innebære en del hyl og ubehag for alle parter iblant.

mvh

''Jeg vil arrestere deg litt på at barnet i egenskap av enebarn selvsagt får 100% oppmerksomhet. Også her går det an å sette sunne grenser. Man kan si at "Nå må jeg først gjøre XXX, så kan jeg YYY for deg." Det kan både være "viktige" ting, eller noe så enkelt som å snakke med en venninne i telefon eller lese ferdig avisa.''

Det jeg mente med 100% oppmerksomhet, var at hun som enebarn ikke behøver å dele oppmerksomheten med andre _når_ hun får vår oppmerksomhet. Det er ikke slik at alt dreier seg om henne hele tiden. Hun må stadig vente med sine ting til jeg har gjort ferdig husarbeid, dusja, vært på do, lest litt etc.

Men du kom med veldig mange andre gode råd. Tusen takk for det, det hjelper å prøve å se ting utenfra.

Mange ting er selvfølgeligheter, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

[PieLill]

''Jeg vil arrestere deg litt på at barnet i egenskap av enebarn selvsagt får 100% oppmerksomhet. Også her går det an å sette sunne grenser. Man kan si at "Nå må jeg først gjøre XXX, så kan jeg YYY for deg." Det kan både være "viktige" ting, eller noe så enkelt som å snakke med en venninne i telefon eller lese ferdig avisa.''

Det jeg mente med 100% oppmerksomhet, var at hun som enebarn ikke behøver å dele oppmerksomheten med andre _når_ hun får vår oppmerksomhet. Det er ikke slik at alt dreier seg om henne hele tiden. Hun må stadig vente med sine ting til jeg har gjort ferdig husarbeid, dusja, vært på do, lest litt etc.

Men du kom med veldig mange andre gode råd. Tusen takk for det, det hjelper å prøve å se ting utenfra.

Mange ting er selvfølgeligheter, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Jeg missforsto nok litt det du skrev om 100% oppmerksomhet. Beklager.

Men det kan kanskje være en idé å aktivt oppsøke situasjoner der hun må dele dere med andre barn. F.eks. ta med en venninne i svømmehallen. Vis oppmerksomhet til andre barn når dere henter henne i f.eks. barnehagen. Vis oppmerksomhet til venner som er på besøk osv.

''Mange ting er selvfølgeligheter, men ikke alltid like lett å gjennomføre.''

Derom hersker det ingen tvil.

;-)

mvh

[morsan]

''Er dette typiske enebarnnykker''

Jeg vet ikke hva som er typisk for enebarn flest, men min var ikke slik i 5-årsalderen, og heller ikke nå.

[løvinne71]

Dere er helt klart på vei inn i feil spor. Men det er ennå ikke for sent å snu!

Hun er bare 5 år, og det er fortsatt mulig stoppe "bortskjemt-enebarn-utviklingen" før den etablerer seg enda sterkere. Konsekvensene av å¨sette på bremsene NÅ, er sikkert adskillig mindre enn de ville blitt om 10 år..

Selvom dere har råd til å skjemme henne bort materielt, så gjør dere henne allikevel en stor bjørnetjeneste ved å gi henne alt hun vil ha, og mere til!

Dere frarøver henne erfaringen av å ØNSKE seg noe, og hun mister også evnen til å glede seg over noe hun har fått. Hun lærer heller ikke å sette pris på det hun har.

Hun blir også oppdratt til en "bruk og kast" mentalitet hvor det formidles at alt man blir litt lei av, straks erstattes med nytt og mere spennende.

M.a.o - at ting egentlig ikke har noen verdi, og at man ikke trenger å hverken anstrenge seg for å skaffe dem, eller ta ansvar for å ta vare på dem.

Og ikke minst: Hun lærer ikke å vise takknemlighet eller ydmykhet ovenfor at andre ikke er like "priviligerte" som henne

Det kan skape store problemer for henne når hun etterhvert blir kjent med andre barn som har et annet verdisyn enn henne.

Bortskjemte "drittunger" blir sjelden særlig godt likt av hverken andre barn, eller voksne..

[Gjest mora2]

Ser du har fått mange gode råd!

Så også at kaldenderen ble nevnt, og da fikk jeg lyst å si hvordan det er hos oss.

Her må ungene gi bort en ting hver dag for å få en ting.

Tingene de gir bort blir pakket fint inn i en kasse, også gir vi den til de barna som ikke har så mye. :0)

Kanskje en ide?

[Gjest ja, bortskjemt enebarn]

Dette er typiske enebarns nykker synes jeg. Barn i søskenflokk vet at de ikke alltid får oppmerksomhet og ting og tang når de ønsker det selv. Men venter i kø som regel.

[morsan]

Dette er typiske enebarns nykker synes jeg. Barn i søskenflokk vet at de ikke alltid får oppmerksomhet og ting og tang når de ønsker det selv. Men venter i kø som regel.

"Venter i kø" - LOL!!

[PieLill]

Dette er typiske enebarns nykker synes jeg. Barn i søskenflokk vet at de ikke alltid får oppmerksomhet og ting og tang når de ønsker det selv. Men venter i kø som regel.

Tja,...

Man behøver ikke være enebarn for å lide av ska-ha-ska-ha-nykker. Har foreldrene god nok økonomi, kan man fint klare å gjøre det samme med flere barn.

mvh

[morsan]

Tja,...

Man behøver ikke være enebarn for å lide av ska-ha-ska-ha-nykker. Har foreldrene god nok økonomi, kan man fint klare å gjøre det samme med flere barn.

mvh

Trenger ikke ha god økonomi heller - det holder med å la ungen få lov til å skrike og hyle seg til ting.

Poden har en slik kompis som er en av fire søsken og som har en mor som bare lyser av stolthet ved tanken på at hun har klart kunststykket å oppdra 4 unger.

Gutten lager store scener når han ikke får viljen sin, hva enten det er for å få ting, gjøre ting, slippe å gjøre ting, godteri, for å la være å dele godteriet (selv om min pode har delt sitt godteri likt før) osv osv. Han skjønner jo at etter en stund gir moren seg, og så synes hun at hun har vært riktig så flink med grensesettingen fordi hun ihvertfall sa fra til å begynne med..;-)

Hadde denne gutten vært enebarn, hadde folk sagt "typisk enebarn" og ristet på hodet og tenkt sitt om denslags fysjomfysjom-erier. Ettersom han er en av fire, slipper andre som er en av fire søsken å bli dømt på bakgrunn av hans oppførsel, slik som enebarn hele tiden blir.

[Petrusken]

Ser du har fått mange gode råd!

Så også at kaldenderen ble nevnt, og da fikk jeg lyst å si hvordan det er hos oss.

Her må ungene gi bort en ting hver dag for å få en ting.

Tingene de gir bort blir pakket fint inn i en kasse, også gir vi den til de barna som ikke har så mye. :0)

Kanskje en ide?

Må bare si at det var en utrolig god idé! Den tror jeg vi adopterer her i huset.