Nr 3?

[Pooh]

Jeg er klar for nr 3. De to første er straks 8 og 9 år. De kom vel tett og vi har ikke hatt lyst på flere før nå. Men gubben er ikke enig - overhodet ikke enig! Han vil ikke ha flere og dermed basta. Da tenker jeg - hvorfor skal den som sier nei ha det siste ordet? Vet at en ikke skal tvinges til å få barn - men er det greit å tvinges til ikke å få flere barn? Jeg ønsker en dialog og bli enige om hva som er best men han vil ikke snakke om det engang. Snakker med venninner der mannen sier nei og dermed blir det nei - hvorfor er det sånn? Har dere noen tanker eller overtalelsestips ;o)

[Gjest Geir]

Jo fordi det er masse arbeid og forpliktelser som følger med det å få barn, derfor bør den som _ikkje_ vil ha barn få det siste ordet.

For det følger _ingen_ forpliktelser eller arbeid med det å ikkje få barn.

Kanskje vedkommende ser frem til en tid da barna er så store og uavhengige att han kan begynne å "senke skuldrene" i forhold til ansvar og oppfølging?

[Gjest GA]

Mannen min sier også nei til nr 3, og jeg har omsider forsonet meg med det tror jeg. Nå er jeg enig i at det blir for mye for oss å starte opp igjen med bleier, trassalder etc. Men jeg skulle gjerne vært gravid og hatt baby igjen, det er ordentlig vemodig å ikke skulle oppleve det igjen.

Jeg synes man skal være enig i sånne beslutninger...

[Pooh]

Jo fordi det er masse arbeid og forpliktelser som følger med det å få barn, derfor bør den som _ikkje_ vil ha barn få det siste ordet.

For det følger _ingen_ forpliktelser eller arbeid med det å ikkje få barn.

Kanskje vedkommende ser frem til en tid da barna er så store og uavhengige att han kan begynne å "senke skuldrene" i forhold til ansvar og oppfølging?

Joda jeg ser den. Og er vel til dels enig også faktisk, men håper å få ham på babytanker likevel ;o)

[Gjest Geir]

Joda jeg ser den. Og er vel til dels enig også faktisk, men håper å få ham på babytanker likevel ;o)

Ja bevares det behovet kan også melde seg...:-)

[Onsdag1365380628]

Min nye samboer sier nei til felles barn (vi har begge barn fra tidligere forhold som er ganske store) og begrunner det med at han synes det er for mye ansvar og at han har lite energi igjen etter endt arbeidsdag. Selv kjenner jeg meg veldig klar for en til,men det hjelper lite når han ikke vil..

MEN..noen knep har jeg og jeg har fått han på gli slik at han innimellom kan komme med noen hentydninger om at en baby hadde vært koselig.

Så kanskje.

[Gjest barn ja]

Jeg prøvde å skremme min mann med at jeg kommer raskere i overgangsalderen, og kommer til å miste all sexlyst hvis vi ikke får flere barn men han gikk ikke på den.

Du får bare prøve å overtale han, og snakke om alt som er fint og positivt med å få barn. Jeg hadde kanskje vært så sleip at jeg hadde sluttet med prevansjon, selvfølgelig sagt klart og tydelig ifra om det, og at han fikk sørge for prevansjon heretter. Men det er sikkert bare lurt hvis du tror han har litt lyst på barn innerst inne.

Her er en artikkel om at far ofte ønsker 2, mens mor ønsker 3.

http://www.klikk.no/foreldre/article359504.ece

[Gjest mista-lysta]

Sist jeg begynte å mase litt vel mye om en liten en etter gubbens smak, "lånte" han søstras tre månders kolikkunge over ett døgn. Blei rask kurert. Så hver gsng jeg ymter frempå at vi kanskje burde, spør han om hvem i venneflokken vår som har den minste babyen som vi kanskje kan låne. Og minner meg på at det er jeg som må opp og mate, skifte bleie, bysse, nynne, mate skifte bleie, bysse, mate, skifte,bysse........ Tro jeg egentlig har bestemt meg for at nok er nok. Og du bør iallefall ikke sette igang med babiser uten at mannen din er enig.

[caprice]

Ja bevares det behovet kan også melde seg...:-)

Synes det er litt trist at det som ofte skjer (dersom man har noen litt større barn fra før) at far er ute og farter med de store, går på ski, fisketur, fotball, Tusenfryd, etc etc mens mor er hjemme med baby fordi den uansett er for liten for mange aktiviteter, og det blir for kjipt at de store allitd skal ta hensyn til det. Dermed blir helger - der familien endelig har tid til å være sammen - en oppdelt greie der man likevel ikke er sammen....

[Gjest Geir]

Synes det er litt trist at det som ofte skjer (dersom man har noen litt større barn fra før) at far er ute og farter med de store, går på ski, fisketur, fotball, Tusenfryd, etc etc mens mor er hjemme med baby fordi den uansett er for liten for mange aktiviteter, og det blir for kjipt at de store allitd skal ta hensyn til det. Dermed blir helger - der familien endelig har tid til å være sammen - en oppdelt greie der man likevel ikke er sammen....

Det er mulig det.

[Mrs. Wallace]

Sist jeg begynte å mase litt vel mye om en liten en etter gubbens smak, "lånte" han søstras tre månders kolikkunge over ett døgn. Blei rask kurert. Så hver gsng jeg ymter frempå at vi kanskje burde, spør han om hvem i venneflokken vår som har den minste babyen som vi kanskje kan låne. Og minner meg på at det er jeg som må opp og mate, skifte bleie, bysse, nynne, mate skifte bleie, bysse, mate, skifte,bysse........ Tro jeg egentlig har bestemt meg for at nok er nok. Og du bør iallefall ikke sette igang med babiser uten at mannen din er enig.

Hehe, smart mann! ;o)

[Aggathe]

Ei jeg kjenner hadde samme problemet, og hun løste det på den måten at hun sa i fra at hun sluttet på all prevensjon og om han ikke ville ha flere barn fikk han sterilisere seg, frem til han fikk time fikk han bruke kondom.

Funket greit det, han ble litt sjokkert med det samme, men hun ga seg ikke og han endte opp dem å kutte strengen.

Hun giddet ikke å forholde seg til prevensjon så lenge det var han som ikke ville ha flere barn, og ved at han faktisk gjennomførte det, beviste han at han mente det også!

[hypathia]

Prøv å snu det på hodet. Hva om mannen virkelig ønsket og maste om å få en liten en. Om det var slik at kvinnen ikke ønsket, men ble presset til å gå gravid i 9 månder, føde med smerter, amme både natt og dag og skifte bæsjebleier i eningen. Alt for at mannen ville det. Ville du gjort det for han?

[Onsdag1365380628]

Prøv å snu det på hodet. Hva om mannen virkelig ønsket og maste om å få en liten en. Om det var slik at kvinnen ikke ønsket, men ble presset til å gå gravid i 9 månder, føde med smerter, amme både natt og dag og skifte bæsjebleier i eningen. Alt for at mannen ville det. Ville du gjort det for han?

Jeg tror at de aller fleste som blir gravid og føder barn gleder seg over den voksende magen og påfølgende småbarnstid. Det må være en sjelden tilstand å gjøre dette for å glede mannen. Tror jeg. Instinktet til en kvinne er vel laget slik at vi forbereder oss til mammarollen og det med amming og bærsjebleier gjør vi med glede.

[Gjest lykkelig mamma til tre]

Vil bare gi deg håp - for jeg var i samme situasjon som deg! Jeg tenkte hele tiden på å få et barn til, syns tanken på at jeg skulle ha "bare" to barn var nesten uutholdelig.... jeg var fortvilet og lei meg, men mannen min var urokkelig. Men siden dette virkelig tæret på meg (jeg visste jo at det kom til å gnage meg resten av livet, mens HAN garantert ville komme til å elske det tredje barnet når det først var her), klarte jeg ikke å la være å snakke om det, og etter hvert kom det fram at det egentlig var den slitsomme babytiden han var minst gira på. Han var ikke så gira på tre barn uansett, men vi klarte faktisk å bli enige om at vi skulle adoptere et litt større barn. Noe jeg alltid har tenkt på som en OK måte å få barn på, så for meg var ikke det noe problem.

Papirer ble innhentet, men da mannen min skjønte for et langvarig og intenst og dyrt opplegg adopsjon faktisk er, ombestemte han seg!!! Vi lager ungen sjøl, sa han - og mnd etter ble jeg gravid

Nå er tulla akkurat fylt 1 år, og er verdens nydeligste. Pappan er like glad i henne som i de andre, og søsknene er kjempeglad for å ha fått en lillesøster! Så selv om han av og til, når ungene er på sitt verste sier : Husk at det var det var DU som ville ha tre!, så sies det med glimt i øyet, og mest av alt er vi en lykkelig familie på fem. Jeg kunne aldri lurt mannen min til dette, så jeg er overlykkelig for at det ble som det ble... nå har jeg ikke noe savn i livet lenger, alt føles helt rett

Så ikke gi opp riktig ennå, det er HÅP!

Hilsen