Hva skal jeg gjøre!!!

[Gjest katti123]

Hei! jeg er en jente på 32 år. som sliter enormt....... Å føler at jeg snart mister grepet totalt. Å ville blitt vært glad om Nils H D eller andre lesere om noen råd. Jeg har nå omtrent vært innenfor husets fire vegger i over 2 mnd. å sittet å stura hele natta å sovet hele dagen...... jeg lever sånn forde jeg ikke klarer smerten å stå i livet mitt. Det som er så trist er egentlig ganske naturlig å være trist over... men dette overgår all smerte jeg tidligere har opplevd! Har hatt det mye tøfft i livet mitt..... men er vel egentlig ganske sterk, å få sykdom på sinnet er en styrke hos meg. Jeg har dårlig familie forrhold.... men har hatt gode besteforeldre som har vært en viss trygghet for meg. men nå er det blitt alvorlig sykdom der i gården..... å det er kun en vei det kommer til å ende...... selv om det kanskje ikke skjer på noen mnd ennå. Da jeg fikk høre om dette var jeg i en periode hvor livet mitt begynnte å bli fantastisk bra....omsider...Jeg var rimelig forelska i en . å var veldig innstilt på å ha det veldig fint sammen med denne peronen å kanskje tørre å slippe vedkommende innpå meg, som jeg ikke gjør med letthet! men har ventet mange år på å føle dette igjenn. sånne ting er ikke så enkelt for meg uansett. Men når jeg fikk høre om sykdommen... ga jeg fullstendig opp. Å la meg ned i sengen der har jeg blitt.... har prøvd å ta meg kraftig i sammen et par ganger men opplever et ENORMT sinne hvis jeg er mere i live å har mere energi i kroppen. Jeg er rasende på at dette måtte skje nå som jeg endelig skulle bli lykkelig.... er så sinna at jeg skulle ønske at vedkommende døde så jeg slapp å lide så inmari. Å klarer heller ikke å besøke vedkommede serlig.... jeg er bare fly forbanna.... Det er et vilt kaos inni meg som jeg overhode ikke klarer å håndtere.... for jeg er samtidig veldig forelsket men klarer ikke å leve! Hva i all verden skal jeg gjøre! Er det noe håp for meg..... i tanke på noe forbedring av situasjonen. Jeg klarer ikke komme på noe! Lege klarer jeg heller ikke komme meg til.. i å men at jeg ikke står opp før legekontoret er stengt! Burde jeg ta antidepressiv...... Tviler på at et psykolog kan lette på trykket. Jeg har lyst å dø. orker ikke være vitne til et sånnt vanvittig kaos inni meg! Hvor alvårlig er dette?...... Hva skjer inni meg? Kan man komme over noe sånnt? Jeg er mest fortvila over at mitt liv gikk i stykker..... enn at jeg skal miste noen jeg er forferdelig glad i ...tror jeg? Nei dette ble desverre veldig rotete å mye feil her...men det beste jeg fikk til. Håper veldig på noen gode råd...av litt klarere hjerner en min. Vennelig hilsen kat.

[Gjest bangen]

Ja det ble litt rotete dette her, så jeg fikk ikke helt forståelsen av hva som har skjedd som har gjort det hele så kaotisk. Eneste jeg kan bidra med er å si at til tider har jeg opplevd så mye kaos at jeg har trodd jeg skulle bukke under, men det har ikke skjedd. Jeg har vel og merke trengt tid til bearbeiding av sorg, fortvilelse, sinne, angst osvosv. Time-outer har jeg måttet ta flere av i løpet av livet, men det er det mange som må.

Livet er ikke noen enkel plankekjøring for de fleste av oss.

[Gjest anna k]

Hei!

Jeg skjønner at alt kjennes lammende, kaotisk og håpløst ut. Og at du ikke vet hvordan du skal snu dette. Det er da heller ikke lett å snu noe når en har mistet håpet om at det faktisk går an å snu det. Da må du låne litt håp her inne:o) En tilbakemelding fra noen utenfor kan være bra.

For det første er det slik at dette må du ta tak i selv. Ingen andre kan gjøre det for deg. Du er bare helt nødt til å ta litt grep selv om det kjennes helt umulig ut å gjøre det. For det blir ikke bedre hvis du ikke gjør noe selv. Du kan fortsette å grave deg ned til det bare blir verre å komme seg opp av gjørma. Så det jeg snakker om her i aller første omgang er ikke en indre forvandling, men en ytre forandring. Du kan ikke en gang begynne å forholde deg til det indre kaoset på en fornuftig måte hvis du ikke starter litt med det ytre. Du kan ikke ligge hele dagene lenger, det forsterker kaos, håpløshet og depresjon. Du må få litt rytme inn i hverdagen. Du trenger ikke sette lista veldig høyt, men hadde man gjort et eksperiment på oss alle, hadde de fleste blitt deprimerte og mistet håpet og funksjonsevnen av de ytre rammene du beskriver.

Saken er at du trenger hjelp, og det er tema i innlegget ditt som synes åpenbare at du trenger å ta tak i. Og det er bra det, for da har du stort håp om forbedringspotensiale allerede der. For det første så har ikke livet ditt gått i stykker en gang for alle. Det som kan synes alvorlig, kan en få hjelp med og du kan bli et bedre fungerende menneske med større evne til å stå i livet. Mitt liv har gått i stykker mange ganger det. Det ligger i mennesket å jobbe videre, komme seg videre. Det ligger i deg også. Og nå tror jeg at du har en krise som kan være et springbrett for deg i livet. Det du hadde var et lite luftslott, for det var så skjørt pga alle de tingene i oppveksten din som du beskriver som ganske ubearbeidede. Og det høres ut som om du bærer på mye sinne, det bobler i deg og har gjort det lenge. Så utløses det av dette forestående, at du skal miste noen du har hatt tilknytning til. Og, jeg håper ikke fornærme deg, men nå virker det som om du reagerer litt "infantilt og umodent" på dette, noe jeg synes er helt naturlig og veldig forståelig hvis barndommen din har vært slik jeg får inntrykk av etter din beskrivelse. Ta det fra en som selv har gjort det tidligere, pga min oppvekst, glidd ned i en barnlig tilstand av reaksjonsmønstre som ikke har vært lett å forholde seg til for meg eller omverdenen min. Men terapi, venner og livet har hjulpet meg til en viss personlighetsmodning som gjør det lettere å takle å stå i livet. Selv om jeg vitterligen har nå et godt stykke igjen, og kommer til å jobbe med det i uoverskuelig fremtid. For det er jo det som er utfordringen for oss alle, å stå i livet best mulig med alle dens utfordringer. Barn er litt sånn enten-eller. Og barnet vi bærer med oss som voksne kan være det. Det kaoset synes jeg du beskriver. Når det ikke ble slik kan jeg likeså godt dø. Når ikke dette gikk er livet mitt over. Slik er det ikke. Dette kan jobbes med og forandres.

Jeg tror at med det du beskriver av bakgrunn, har du konflikter inne i deg som har med mange ting fra oppveksten din å gjøre. Og en terapeut kan hjelpe deg til å ikke bare lette trykket, men til å sortere i kaoset og hjelpe deg til å håndtere det bedre. Og det kan du klare slik som så mange før deg har klart det. Tilknytning, tilhørighet, finne sin plass. Sinne og angst er to tilstander som er nært forbundet. Fysiologisk er de det, og de har også en tendens til å henge seg på hverandre. Og de forteller ofte om mye uforløst.

Du skriver du ikke klarer å snakke med lege, men det må du hvis du skal komme deg videre. Skrive et brev om du ikke klarer det selv. Få noen til å bli med deg om det er bedre. Og jeg ville søkt meg inn til DPS eller til annen terapi. Denne depressive reaksjonen, eller hva en kan kalle det, som har blitt utløst i deg trenger kanskje antidepressiva, det må legen din avgjøre, men jeg tror du mest av alt vil ha nytte av terapi.

Så all hjelp starter med fastlegen. Livet ditt er ikke over, det finnes håp.

Mvh