Angst for angsten..

[Gjest maritalin]

Jeg har angst for angsten..

Har opplevd noen forferdelige angst (panikk) anfall. Det er noe jeg er kjempe redd for å oppleve igjen..

Derfor tør jeg lite..

Hva kan jeg gjøre for å bli bedre? Slutte å ha angst for angsten.. Medisiner, finnes det så kanskje jeg kan slappe av når jeg "prøver" meg igjen litt?

Jeg går til psykolog, men syns ikke jeg får så mye ut av det. Jeg har fremdeles angst for angsten..

[Orio]

Jeg har hatt min del panikkanfall, så jeg vet hvordan det er.

Først et spørsmål: vet du at angst ikke er farlig? Er du så sikker på det at du tror på det også når panikken slår ut i full blomst? Panikk er grusomt, helt forferdelig å oppleve, det kan slå deg ut i lang tid etterpå, men det er ikke farlig. Hvis du klarer å tro på det tror jeg det er lettere å ikke være så redd for angsten.

Har noen forklart deg, grundig og forståelig, hva som skjer med kroppen under et panikkanfall? Det er helt naturlige reaksjoner på det som blir oppfattet som en fare. Tenk urtiden, farer var store og fysiske, muligheten var slåss eller løp. Alt blod strømmer ut i armer og ben, det er der det trengs. Det er det som gjør at du kan oppleve prikking. Hyperventilering gjør at du ikke blir kvitt karbondioskyd når du puster ut. Du får for mye oksygen i blodet, det kan gjøre at du føler deg svimmel, men du kommer ikke til å besvime.

Har noen lært deg pusteteknikker? Tren på det når du ikke har angst. Hvis du klarer å puste dypt og rolig vil du slippe unna en del av ubehaget ved hyperventilering.

Trening kan også anbefales (og ikke bare fordi jeg er "nyfrelst" på området). Hvis du trener så du blir svett, får høyere puls og blir anpusten vil du få en positiv opplevelse av at kroppen er i "beredskap", kroppens reaksjoner/symptomene på angsten vil ikke virke like skremmende da.

[AS53]

Angst er ikke farlig, sier de fleste, men det er liten trøst i det når panikkangsten hogger til og man har nok med å eksistere. Mange av rådene til Orio er gode og noe jeg tror man bør prøve. Blant annet det å snakke til seg selv, gjenta gang etter gang at dette er ikke farlig er etter min erfaring noe som kan hjelpe. Pusteøvelser kan være bra, det tvinger en til å tenke på noe annet, og roer ned kroppen. Fysisk trening kan også hjelpe, det utmatter kroppen og tar ofte ut mye av spenningen som ligger i angsten. Dersom man ikke greier å gå ut er det mulig å gjøre øvelser inne, men dette bør planlegges i forkant slik at man vet hva man skal gjøre, og gjerne starte tidlig dersom man får noe forvarsel på angsten.

Selv har jeg hatt god erfaring med gruppesamtaleterapi, selv om det tok lang tid før jeg våget å ta aktivt del i meningsutvekslingen. Men jeg merket at det hjalp meg med selvkontrollen, og positive tilbakemeldinger styrket selvbildet også. Dessuten ble jeg nødt til å fokusere på problemet i en trygg setting hvor jeg ble tatt på alvor og respektert.

Medikamenter er vel noe mange av oss kvier seg for, men jeg har hatt god nytte av Sobril for akutt angst, og Cipralex for depresjoner. Sistnevnte er vel kanskje ikke noe typisk angstmedikament, men for meg har det løftet bunnen i mine følelser slik at jeg ikke lenger går så langt ned i angsten. Og dette gir meg frihet til å utforske angsten og finne ut av hva som trigger den. Ulempen er at det ofte tar seks til åtte uker før medikamentet får virkning, i alle fall har det vært tilfelle hos meg.

Lykke til videre i kampen!