skolefobi?

[Gjest casino]

Hei jeg er sykepleiestuderende og er for tiden i praksis. jeg har tidligere vært i denne praksisen før, for 1år siden, men måtte avslutte fordi jeg fikk en psykotisk depresjon og ble innlagt. Jeg er ikke spesielt sterk faglig. Jeg er veldig nervøs i praksis. Syntes det er vanskelig å konsentrere meg og følge med. Faller ut hele tiden under konferanser, glemmer ting osv. som de andre blir irriterte over. mine tanker er andre steder og klarer ikke følge med. lurer på hva min veileder tenker om meg, om jeg vil bestå osv. Noen ganger under konferanser osv., når de stiller krav, får jeg tårer i øyne, tror det bare er fordi jeg er vettskremt over at det er siste praksis. Føler ingenting av det jeg leser fester seg. Jeg kan bli irritert på min veileder fordi hun ikke veileder så mye. Er veldig redd for å ikke bestå, og er også vettskremt sykepleien og alt ansvaret. jeg får noen ganger gråteanfall hjemme og føler meg litt lettet etterpå. har hatt noe selvmordstanker. vokner om natten. jeg får 2,5mg zyprexa og 2,5 mg cipralex. jeg tenker på praksis hele tiden, og erikke spesielt effektiv i min lesing. tenker bare på at det er vanskelig og får vondt i magen av det. Har ikke så god kontakt med min psykiater. Psykiater sier jeg bare skal stå på med studiene. Er det bare normale eksamensnerver? hva kan jeg selv gjøre?

[Gjest profile]

Slik du beskriver situasjonen så virker det som om du gruer deg til å komme ut i arbeid. Det er jo på en måte ikke rart, på skolen holder en jo på med en masse ting en ikke kan (for å lære det) og når en endelig kan det så går en vidre til neste emne som en kansje ikke kan.

En annen ting å tenke over er hvorfor du vil arbeide som sykepleier, ut fra det du skriver her virker det ikke som om du er komfortabel med arbeidsoppgavene. Jeg tror det kan være ekstra krevende å inneha et slikt yrke når en fra før har problemer (sier ikke at det er umulig). Det er jo et viktig poeng som jeg tror ofte kan bli litt underkommunisert i dagens samfunn (til fordel for status og fortjeneste) at en finner seg noe å gjøre som en kan trives med.

[AS53]

Slik du beskriver situasjonen så virker det som om du gruer deg til å komme ut i arbeid. Det er jo på en måte ikke rart, på skolen holder en jo på med en masse ting en ikke kan (for å lære det) og når en endelig kan det så går en vidre til neste emne som en kansje ikke kan.

En annen ting å tenke over er hvorfor du vil arbeide som sykepleier, ut fra det du skriver her virker det ikke som om du er komfortabel med arbeidsoppgavene. Jeg tror det kan være ekstra krevende å inneha et slikt yrke når en fra før har problemer (sier ikke at det er umulig). Det er jo et viktig poeng som jeg tror ofte kan bli litt underkommunisert i dagens samfunn (til fordel for status og fortjeneste) at en finner seg noe å gjøre som en kan trives med.

Synes det er litt dumt at du har så dårlig kontakt med din psykiater, dette bør være et trygt fundament for deg og da er det ikke gunstig med usikkerhet. I slike sammenhenger er kjemien viktig, og da burde fagpersonen se dette og eventuelt foreslå å bytte psykiater. Jeg har selv god erfaring med psykiatrisk sykepleier i kommunen jeg bor i, men andre fagpersoner kan også være gode å bruke..

Når det gjelder det med jobb så går det kanskje an å spørre en lærer du har tiltro til, eventuelt en rådgiver om hva vedkommende tenker om din yrkeskarriere. Det er ingen tvil om at det trenges mennesker som har erfaring fra problemområdene du sliter med i yrkeslivet, og det går kanskje an å velge en jobb som passer deg og dine evner så godt som mulig?

[Gjest anna k]

Jeg stusser på dosene dine. Kan du kommentere dem? Er det en spesiell grunn til den knøttlille dosen med cipralex f.eks?

Mvh