En morgen med ptsd

[Gjest anna k]

Jeg sitter fast i det igjen. Alle disse morgenene etter alle disse nettene! Hadde jeg nå bare våkna opp om morgenen og så var det over for da. Men det sitter i meg, i hver ei forbanna pore. Jeg er så ufattelig redd, og jeg kan ikke verge meg mot det. Ikke med annet enn forløsende gråt, en kopp med noe varmt, noen å snakke med. Prøve å få det ut av systemet så jeg slutter å skjelve.

Av og til skulle jeg ønske at de rundt meg visste hva det gikk i, å være kronisk traumatisert. De støtter meg, uten at dette er tema i seg selv annet enn en sjelden gang. Skulle ønske at noen rundt meg forstod noe av mekaninsmene. Er det noen her inne som vet noe om hva det går i?

Dette blir en av de dagene da det ikke slipper. Etter å ha levd med det så lenge vet jeg det på forhånd. Disse hersens dagene når det ikke slipper! Det er en egen aktiveringsknapp som er skrudd skikkelig på. Og jeg får ikke skrudd den av. Jeg har vært i det hele i løpet av natta. Dratt gjennom det ene etter det andre av mine traumetema og blitt herset med og kastet rundt. Drømt elendigheter som burde vært fordelt ut over år. Jeg kan ikke beskrive det med ord. Jeg er elendig til å beskrive det med ord. Jeg er så sint. Jeg er så redd. jeg har vært i krigen i natt.

Mine egne "traumehygieniske tiltak" er å stå opp, få på musikk, drikke noe varmt, gråte litt, nå ut til omverdenen. Men jeg belaster ikke vennene min om morgenen med de evige rundene av dritt jeg går gjennom om natta. Så da ble det dol da i dag. Jeg føler meg som et vrak og lurer på om det er noen andre med kronisk ptsd her. Jeg trenger noen som vet, siden jeg føler meg så ensom i det. Og er elendig til å få frem noe som helst fornuftig rundt det. I morgen er den første dagen i ditt liv. Nullstill deg og gå videre. Men når hele innsiden er revet opp av tidligere liv. Hva da?

For et elendig innlegg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil. Jeg er så utafor og alt er kaos.

[Gjest Psyk av alt]

Prøver å tenke på hva jeg kan si som kan trøste deg litt...jeg sitter ihvertfall her og har lest innlegget ditt. Og tenker på deg.

[Gjest anna k]

Prøver å tenke på hva jeg kan si som kan trøste deg litt...jeg sitter ihvertfall her og har lest innlegget ditt. Og tenker på deg.

Tusen takk for det. Jeg prøver å grave hodet ned i ullsokker, ulltrøyer og annet utstyr jeg kanskje kan kjøpe til folk i julegave...

[Glimtipper]

''Jeg trenger noen som vet, siden jeg føler meg så ensom i det. Og er elendig til å få frem noe som helst fornuftig rundt det. I morgen er den første dagen i ditt liv. Nullstill deg og gå videre. Men når hele innsiden er revet opp av tidligere liv. Hva da?''

Jeg vet.

I morgen er ikke den første dagen i resten av ditt liv. I morgen er en dag som alle andre, et sum av nået, framtiden og mest av alt fortiden. I alle fall for de av oss som har PTSD. Du må slå deg til ro med det.

Selv de dagene det slettes ikke føles sånn, så går livet videre. Det gjør hodet ditt også. Hjernen din jobber veldig hardt for deg og gjør det den tror vil hjelpe. Hver gang du skriver ned noen minner, hver gang du snakker med noen om det du husker, hver gang du ikke rømmer fra det - så hjelper du hjernen din å gå videre.

Du er ikke alene, i alle fall. Jeg tenker på deg

Hvordan går det med deg nå?

[Gjest anna k]

''Jeg trenger noen som vet, siden jeg føler meg så ensom i det. Og er elendig til å få frem noe som helst fornuftig rundt det. I morgen er den første dagen i ditt liv. Nullstill deg og gå videre. Men når hele innsiden er revet opp av tidligere liv. Hva da?''

Jeg vet.

I morgen er ikke den første dagen i resten av ditt liv. I morgen er en dag som alle andre, et sum av nået, framtiden og mest av alt fortiden. I alle fall for de av oss som har PTSD. Du må slå deg til ro med det.

Selv de dagene det slettes ikke føles sånn, så går livet videre. Det gjør hodet ditt også. Hjernen din jobber veldig hardt for deg og gjør det den tror vil hjelpe. Hver gang du skriver ned noen minner, hver gang du snakker med noen om det du husker, hver gang du ikke rømmer fra det - så hjelper du hjernen din å gå videre.

Du er ikke alene, i alle fall. Jeg tenker på deg

Hvordan går det med deg nå?

Litt roligere. Prøver å avlede meg selv.

Det er bare det at jeg er ikke så sikker på den bearbeidende kraften i disse gjentakelsene av traumer i drømme og av og til også dette å bearbeide ved ord, gjennomgang av det traumatiske.

Noen ganger bearbeider jeg nok, men ofte er det som et ufruktbart og evig hakk i plata. Jeg bare sitter fast og det bearbeides ikke noe. Det bare torturerer meg. Jeg synes ofte det kjennes slik ut.

[skal]

Jeg vet! Og har vel som deg kommet til at dette er noe jeg må leve med. Alt annet blir jeg friskere og friskere fra, men sånne dager kommer iblant uansett.

Det er akkurat som du sier, en natt i krigen. Og kroppen i kjemisk krig dagen etter. Det hjelper med ørlitegrann å vite en del om de prosessene som er igang i kroppen. Om adrenalin og cortiosol og alle de kjekke brødrene.

Og en ole brum og krype under dynen med og en stor tigergutt til å bokse med.

Og å ha vært igjennom det såpass mange ganger at jeg kan vurdere om det er lurt å presse seg ut, eller om det er best å bli hjemme.

Det er og godt med nettvenner som vet hva det går i. Skrive det ut. Og kontakten med psykologen. Ikke nødvendigvis prate om alt, men få sagt at det skjedde, for tausheten forsterker det gjerne.

Håper neste natt blir snillere - ta vare på deg selv!

[Gjest anna k]

Jeg vet! Og har vel som deg kommet til at dette er noe jeg må leve med. Alt annet blir jeg friskere og friskere fra, men sånne dager kommer iblant uansett.

Det er akkurat som du sier, en natt i krigen. Og kroppen i kjemisk krig dagen etter. Det hjelper med ørlitegrann å vite en del om de prosessene som er igang i kroppen. Om adrenalin og cortiosol og alle de kjekke brødrene.

Og en ole brum og krype under dynen med og en stor tigergutt til å bokse med.

Og å ha vært igjennom det såpass mange ganger at jeg kan vurdere om det er lurt å presse seg ut, eller om det er best å bli hjemme.

Det er og godt med nettvenner som vet hva det går i. Skrive det ut. Og kontakten med psykologen. Ikke nødvendigvis prate om alt, men få sagt at det skjedde, for tausheten forsterker det gjerne.

Håper neste natt blir snillere - ta vare på deg selv!

Takk skal! Så godt med noen ord fra noen som forstår. Du skriver bare noen få ord, og selv om jeg vet at vi har ulike bakgrunner for diagnose og slikt, vet jeg straks at der er noe felles.

I perioder når jeg har det virkelig ille sliter jeg voldsomt med hukommelse, konsentrasjon og er veldig alert i systemet. Skarpe lyder bakfra, stønn. Gjør at jeg skvetter til, og det er som en smerte å oppleve. Skjelver som bare pokker, og lyden gir gjenklang i syatemet fysisk, om du forstår. I det hele tatt er det som om jeg får en litt annen persepsjon. Dette er i perioder hvor det er ille, jeg har sovet fint lite over veldig, veldig lang tid og er veldig hyperalert med mye traumedrømmer og oppvåkning. Jeg føler meg av og til som det mest søvnforstyrra menneske på denne jord..

Dette med persepsjon; kjennes nesten litt som å være på hard avrusing fra sobril, (selv om det har tusen andr bivirkninger i tillegg selvfølgelig), men eneste sammenlikningen jeg kan komme på, for da har jeg også kjent på dette med ubehag med ting som har med persepsjon å gjøre.

Jeg finner ikke de rette ordene. Lyder, bevegelser, farger, lyset. Som om synsfeltet er litt innsnevret. Føler meg svimmel også. Synes forsamlinger blir tøffe da, og jeg har ikke sosial fobi. Og det er ikke angst, for det kjennes annerledes ut. Kjenner du igjen noe av dette? Ps! Jeg har aldri vært borte i psykose. Og selv om jeg har store hukommelseshull fra de mest traumatiske periodene, snakket aldri terapeutene min om at jeg var veldig dissosiativ. Men det må jo gå ut over hukommelsen å sove ufattelig lite over mange mnd til år. Og mennesker som har snakket med meg når jeg har vært veldig traumatisert opplevde meg som veldig tilstede der og da i samtalen, men jeg kan ha glemt mye av det etterpå likevel.

Jeg fikk hjelp med ptsd før, men så ble jeg enda dårligere og verre traumer oppatod, og etter det har jeg ikke fått noe ren traumebehandling. Men har time med dps snart, og er så spent på det.

Slike dager etter slike netter, ja da er det bare å bli hjemme. Jeg gråter mye, men det er mer som tårer som bare renner med jevne mellomrom. jeg kan sitte her og skrive om votter og andre avledende ting og gråte, en fysisk prosess i meg som går sin gang uansett hva jeg gjør.

Jeg har det også slik at det går så bra med så mye i livet mitt nå. Men dette fanger meg. Faren min sier jeg ikke må gå ned i det. Prøve å ikke dvele og slikt. Det kan sikkert se slik ut utenfra .Men jeg sier det er motsatt på en måte. _Det_ grebber tak i meg og drar meg ned. Jeg gjør det jeg kan for å ikke gå ned i det mer enn det som er nødvendig og sunt for bearbeidelse.

Du trenger ikke svare, om du ikke er i modus til å gå inn på denne elendigheten. Glad for det svaret jeg fikk jeg.

[Glimtipper]

Litt roligere. Prøver å avlede meg selv.

Det er bare det at jeg er ikke så sikker på den bearbeidende kraften i disse gjentakelsene av traumer i drømme og av og til også dette å bearbeide ved ord, gjennomgang av det traumatiske.

Noen ganger bearbeider jeg nok, men ofte er det som et ufruktbart og evig hakk i plata. Jeg bare sitter fast og det bearbeides ikke noe. Det bare torturerer meg. Jeg synes ofte det kjennes slik ut.

Ja, jeg føler det også slik. Jeg har fått beskjed om at det er "feil" og prøver å komme videre. Men det føles mange ganger som en kamp jeg ikke kan vinne og jo mer jeg kjemper "med" flashback'ene, jo verre blir det.

Noen ganger må man bare komme igjennom det, tror jeg. Og huske på at det går litt over, etterhvert.