Å slite seg ut

[Gjest snart utslitt]

Hva kan skje om en ikke tar hensyn til rødblinkende lamper? Og terskelen for hva en tåler blir lavere. Kan en kollapse til slutt? På forhånd takk for svar!

[Gjest ViViola]

Ja, selvfølgelig kan - eller rettere sagt vil - man kollapse.

Ingen takker en den dagen man går ned for full telling, ei heller venter noen større belønning for den som stuper.

Det er ingen grunn til å _ikke_ gjøre noe med en slik situasjon.

[mil1365380270]

Ja, du kollapser. Immunforsvaret ditt blir dårlig. Du blir syk. Og det kan ta laaaang tid å komme seg, og da vil det gå ut over andre ting senere. Å slite seg ut er ikke smart, du bør gjøre hva du kan for å unngå det.

[Gjest snart utslitt]

Ja, du kollapser. Immunforsvaret ditt blir dårlig. Du blir syk. Og det kan ta laaaang tid å komme seg, og da vil det gå ut over andre ting senere. Å slite seg ut er ikke smart, du bør gjøre hva du kan for å unngå det.

Jeg begynte å tenke på hva dere legger i ordet kollaps. Utbrenthet? Depresjon? Sammenbrudd? Fysisk sykdom?

[Gjest Noen ganger en straff å være resurssterk]

Jeg lurer på om jeg kan være svaret på akkurat hva du spør om

Jeg har i mange år slitt med ting og tang, og har desverre også de siste fem årene hatt det svært så stritt.

Jeg har aldri før vært så mye syk som nå, jeg har alltid vært frisk og har ikke en gang fått omganssyke eller øyeinfeksjon av ungene.

Men nå er det andre boller.

På fem år har jeg fått problemer med lungene, det har bedret seg og vi vet ikke hva det var

Struma, vet ikke hvorfor

Celleforandringer, grove og ikke slike vanlige

Senebetennelse, begge armer

Hva jeg gjør med det? Desverre altfor lite.

Rett før jul i fjor meldte legen min meg utbrent, men jeg har fortsatt å jobbe og fungere

Nå ble jeg på fredag sykmeldt hundre prosent for å hvile armene og ta behandling for dem

I dag var jeg på jobben og fikk så mye press på å utsette dette til en bedre anledning så nå sitter jeg og venter på at legen min skal ringe meg tilbake og "oppheve" sykmeldingen

Jeg ser dette ikke er lurt, jeg skjønner at dette ikke er lurt, men jeg klarer helt enkelt ikke mer psykisk stress, da er det lettere å håndtere fysisk smerte

Hva jeg kan risikere?

Jeg blir helt opplagt ikke bedre fysisk av dette

Jeg regner med at jeg en dag knekker totalt psykisk også

Men siden jeg har klart meg såpass i så mange år så satser jeg på at jeg holder til livet snur seg litt og at ting begynner å bli bedre slik at jeg og kan få det enklere

Men jeg anbefaler IKKE andre å gjøre som meg

Skulle ønske jeg hadde vært mer egosist og mer opptatt av meg selv i steden for alle andre

[mil1365380270]

Jeg begynte å tenke på hva dere legger i ordet kollaps. Utbrenthet? Depresjon? Sammenbrudd? Fysisk sykdom?

Utbrenthet og depresjon henger vel litt sammen (er det samme?) Sammenbrudd kan man si du har om det er fysisk eller psykisk?

Sannsynlig at du opplever flere plager samtidig, men det kan jo også være at en ting setter deg sånn ut at du bråstopper og "slipper unna" med det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg lurer på om jeg kan være svaret på akkurat hva du spør om

Jeg har i mange år slitt med ting og tang, og har desverre også de siste fem årene hatt det svært så stritt.

Jeg har aldri før vært så mye syk som nå, jeg har alltid vært frisk og har ikke en gang fått omganssyke eller øyeinfeksjon av ungene.

Men nå er det andre boller.

På fem år har jeg fått problemer med lungene, det har bedret seg og vi vet ikke hva det var

Struma, vet ikke hvorfor

Celleforandringer, grove og ikke slike vanlige

Senebetennelse, begge armer

Hva jeg gjør med det? Desverre altfor lite.

Rett før jul i fjor meldte legen min meg utbrent, men jeg har fortsatt å jobbe og fungere

Nå ble jeg på fredag sykmeldt hundre prosent for å hvile armene og ta behandling for dem

I dag var jeg på jobben og fikk så mye press på å utsette dette til en bedre anledning så nå sitter jeg og venter på at legen min skal ringe meg tilbake og "oppheve" sykmeldingen

Jeg ser dette ikke er lurt, jeg skjønner at dette ikke er lurt, men jeg klarer helt enkelt ikke mer psykisk stress, da er det lettere å håndtere fysisk smerte

Hva jeg kan risikere?

Jeg blir helt opplagt ikke bedre fysisk av dette

Jeg regner med at jeg en dag knekker totalt psykisk også

Men siden jeg har klart meg såpass i så mange år så satser jeg på at jeg holder til livet snur seg litt og at ting begynner å bli bedre slik at jeg og kan få det enklere

Men jeg anbefaler IKKE andre å gjøre som meg

Skulle ønske jeg hadde vært mer egosist og mer opptatt av meg selv i steden for alle andre

Den ressurssterke tar ansvar for seg selv og regulerer belastninger og restitusjon.

[frosken]

Jeg får noen assosiasjoner til innlegget ditt som kanskje er "helt på skrå". Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet.

Hvis man har denne type behov, så kan det nærmest være fristende å presse seg selv mer enn hva man tror man tåler. Ved å ikke stoppe opp selv, så kan man på en måte fraskrive seg ansvaret for at man til slutt ikke orker mer. "Snill-pike-syndromet" er en variant av noe av det samme.

[Gjest snart utslitt?]

Jeg får noen assosiasjoner til innlegget ditt som kanskje er "helt på skrå". Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet.

Hvis man har denne type behov, så kan det nærmest være fristende å presse seg selv mer enn hva man tror man tåler. Ved å ikke stoppe opp selv, så kan man på en måte fraskrive seg ansvaret for at man til slutt ikke orker mer. "Snill-pike-syndromet" er en variant av noe av det samme.

Tror det finnes varianter av et slikt ønske. For mitt vedkommede har det dreid seg om et ønske om å få en dødelig sykdom, for på den måten å slippe etterhvert. Det ville vært mer rettferdig enn selvmord feks. Men innerst inne ønsker jeg ikke å dø. Dermed har du helt rett.

[Gjest snart utslitt?]

Den ressurssterke tar ansvar for seg selv og regulerer belastninger og restitusjon.

Du får det til å høres enkelt ut. Er det alltid så enkelt? Hvordan finner en en god balanse?

[Gjest snart utslitt?]

Ja, selvfølgelig kan - eller rettere sagt vil - man kollapse.

Ingen takker en den dagen man går ned for full telling, ei heller venter noen større belønning for den som stuper.

Det er ingen grunn til å _ikke_ gjøre noe med en slik situasjon.

Har du forslag til hvordan en kan roe ned når en er vant til å holde et høyt tempo? For det er ikke så enkelt!

[Gjest Noen ganger er det en straff å være resurssterk]

Den ressurssterke tar ansvar for seg selv og regulerer belastninger og restitusjon.

Noen ganger så fungerer teori bedre enn praksis

Legen min sa til meg en gang: "du er det mest resurssterke menneske jeg kjenner"

Ikke så dårlig sakt av en lege, han kjenner jo mange kan du si

Men det er alikavel ikke alltid like lett å følge det som til enhver tid er best for seg selv når en lever i en verden og en hverddag med andre

Jeg har ringt sjefen min og har sakt fra at jeg prøver meg på jobb igjen i morgen og jeg har bedt om et møte

På det møtet skal jeg fortelle ham hva jeg mener om det som nå har skjedd og jeg skal si at jeg nå prøver men at når jeg føler jeg ikke takler smertene mer så skal jeg forbeholde meg retten til å få lov å være syk, da vil jeg ikke behandles som en kriminell

Jeg har turnuslegen jeg har vært til i ryggen, jeg har legen min i ryggen og jeg har bedrifthelsetjenesten i ryggen

Jeg skal gi det jeg kan nå, da har jeg vist at jeg prøver

Det er det jeg klarte å få til denne gangen

[Gjest snart utslitt?]

Noen ganger så fungerer teori bedre enn praksis

Legen min sa til meg en gang: "du er det mest resurssterke menneske jeg kjenner"

Ikke så dårlig sakt av en lege, han kjenner jo mange kan du si

Men det er alikavel ikke alltid like lett å følge det som til enhver tid er best for seg selv når en lever i en verden og en hverddag med andre

Jeg har ringt sjefen min og har sakt fra at jeg prøver meg på jobb igjen i morgen og jeg har bedt om et møte

På det møtet skal jeg fortelle ham hva jeg mener om det som nå har skjedd og jeg skal si at jeg nå prøver men at når jeg føler jeg ikke takler smertene mer så skal jeg forbeholde meg retten til å få lov å være syk, da vil jeg ikke behandles som en kriminell

Jeg har turnuslegen jeg har vært til i ryggen, jeg har legen min i ryggen og jeg har bedrifthelsetjenesten i ryggen

Jeg skal gi det jeg kan nå, da har jeg vist at jeg prøver

Det er det jeg klarte å få til denne gangen

Kjempebra innlegg!

[frosken]

Tror det finnes varianter av et slikt ønske. For mitt vedkommede har det dreid seg om et ønske om å få en dødelig sykdom, for på den måten å slippe etterhvert. Det ville vært mer rettferdig enn selvmord feks. Men innerst inne ønsker jeg ikke å dø. Dermed har du helt rett.

Har du noen tanker om hvordan du kan få til å gi deg selv litt mer rom for ivaretakelse av deg selv? Finnes det måter du selv kan ta godt vare på den delen av deg selv som lengter sånn etter å slippe krav?

Jeg tror at det er mulig å gradvis lære seg å dekke denne type behov selv, og at behovene derigjennom kan bli litt mindre vanskelige å holde styr på i hverdagen.

Tror forresten du skal se det som en vesentlig ressurs hos deg selv at du kan erkjenne at slike mekanismer er i sving :-)

[frosken]

Noen ganger så fungerer teori bedre enn praksis

Legen min sa til meg en gang: "du er det mest resurssterke menneske jeg kjenner"

Ikke så dårlig sakt av en lege, han kjenner jo mange kan du si

Men det er alikavel ikke alltid like lett å følge det som til enhver tid er best for seg selv når en lever i en verden og en hverddag med andre

Jeg har ringt sjefen min og har sakt fra at jeg prøver meg på jobb igjen i morgen og jeg har bedt om et møte

På det møtet skal jeg fortelle ham hva jeg mener om det som nå har skjedd og jeg skal si at jeg nå prøver men at når jeg føler jeg ikke takler smertene mer så skal jeg forbeholde meg retten til å få lov å være syk, da vil jeg ikke behandles som en kriminell

Jeg har turnuslegen jeg har vært til i ryggen, jeg har legen min i ryggen og jeg har bedrifthelsetjenesten i ryggen

Jeg skal gi det jeg kan nå, da har jeg vist at jeg prøver

Det er det jeg klarte å få til denne gangen

''På det møtet skal jeg fortelle ham hva jeg mener om det som nå har skjedd og jeg skal si at jeg nå prøver men at når jeg føler jeg ikke takler smertene mer så skal jeg forbeholde meg retten til å få lov å være syk, da vil jeg ikke behandles som en kriminell

Jeg har turnuslegen jeg har vært til i ryggen, jeg har legen min i ryggen og jeg har bedrifthelsetjenesten i ryggen

Jeg skal gi det jeg kan nå, da har jeg vist at jeg prøver

''

Hvis du selv mener at dette er helseskadelig for deg, hvorfor må du da først "vise at du prøver"? Hvorfor ikke gå inn i en delvis sykemelding?

[Gjest søtmons]

Dette minner om meg selv en gang. Jeg jobbet vel 150%, så på det som er nederlag å si nei til vakter, stilte opp på kort varsel og alt det der. Fikk så dårlig samvittighet når jeg var syk at det var uutholdelig, jeg klarte som regel å komme meg på jobb. Droppet ferier for å ta ekstravakter. Slik var det mange år. Jeg var "den ressurssterke" som ordnet opp og jeg følte meg vellykket.

Etter 6-7 år ble jeg så trøtt og sliten, jeg sov og sov og var aldri uthvilt. Ble irritabel, mindre og mindre sosial. Fikk lungebetennelse, bronkitt og alskens infeksjoner. Fikk medisiner, jobbet og sov. Til slutt sa det stopp. Jeg kom meg ikke ut av huset, såvidt ut av senga. Å ta en dusj var helt uoverkommelig. Å gå til postkassa kunne jeg kanskje en gang i uka. Jeg ble sykmeldt i 4 år og mistet jobben.

En vil som regel tro at en klarer alt, og når det smeller er det lett å være etterpåklok! Et råd fra meg : sett deg ned, legg et øyeblikk bort alle forventninger fra omverdenen og kjenn etter hvordan du har det. Kjenn etter hva kroppen prøver å si, og sett deg som mål å finne en balanse mellom arbeid og hvile. Jeg kan love deg at ingen kommer til å takke deg for at du sliter deg ut, og den dagen du havner i samme situasjon som meg vil du finne ut at jobben din klarer seg fint uten deg.

Lykke til!

[Gjest snart utslitt?]

Har du noen tanker om hvordan du kan få til å gi deg selv litt mer rom for ivaretakelse av deg selv? Finnes det måter du selv kan ta godt vare på den delen av deg selv som lengter sånn etter å slippe krav?

Jeg tror at det er mulig å gradvis lære seg å dekke denne type behov selv, og at behovene derigjennom kan bli litt mindre vanskelige å holde styr på i hverdagen.

Tror forresten du skal se det som en vesentlig ressurs hos deg selv at du kan erkjenne at slike mekanismer er i sving :-)

Ja, jeg sitter igjen med flere tanker om hva jeg kan gjøre. Dere ga meg optimisme! :-) Dere fikk meg til å snu litt på en destruktiv og selvmedlidende tankegang og`. Takk! :-)

[Gjest Noen ganger er det en straff å være resurssterk]

''På det møtet skal jeg fortelle ham hva jeg mener om det som nå har skjedd og jeg skal si at jeg nå prøver men at når jeg føler jeg ikke takler smertene mer så skal jeg forbeholde meg retten til å få lov å være syk, da vil jeg ikke behandles som en kriminell

Jeg har turnuslegen jeg har vært til i ryggen, jeg har legen min i ryggen og jeg har bedrifthelsetjenesten i ryggen

Jeg skal gi det jeg kan nå, da har jeg vist at jeg prøver

''

Hvis du selv mener at dette er helseskadelig for deg, hvorfor må du da først "vise at du prøver"? Hvorfor ikke gå inn i en delvis sykemelding?

Jeg ble møtt på en veldig uprofesjonell og dårlig måte når jeg kom med sykemeldingen i dag.

Jeg kunne holdt på den men skal altså klare å møte på jobben en gang i uken for å hilse på og levere ny sykemelding

Jeg klarer ikke det nervepresset det er

Når jeg nå prøver så skal jeg si i fra at når jeg ikke klarer mer, og lengst til flere er tilbake på jobb så skal jeg forbeholde meg retten til å være syk, og da vet jeg at jeg har gjort mitt, sakt fra, og at de alle vet hva som gjelder og går

Det har med den psykiske delen av det å være syk og å forholde seg til arbeid og andre mennesker på

Gradvis sykemelding har ingen hensikt

Jeg var sykmeldt 50 prosent i en uke i mai pga dette og det som da skjer er at ingen tar noe av min jobb for "jeg kommer jo i morgen" og så ligger det store hauger og venter på meg, med det resultat at jeg jobber 200 prosent når jeg er på jobb.

Mer stress, mer press og vinning opp i spinning

Som sakt tidligere, teori er ofte enklere en praksis

[Gjest Noen ganger er det en straff å være resurssterk]

Kjempebra innlegg!

Takk

Du får prøve å ta godt vare på deg selv du også, og unngå mine "feller" hvis du kan

[Gjest mogs]

Jeg får noen assosiasjoner til innlegget ditt som kanskje er "helt på skrå". Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet.

Hvis man har denne type behov, så kan det nærmest være fristende å presse seg selv mer enn hva man tror man tåler. Ved å ikke stoppe opp selv, så kan man på en måte fraskrive seg ansvaret for at man til slutt ikke orker mer. "Snill-pike-syndromet" er en variant av noe av det samme.

"Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet."

Her kjente jeg meg igjen. Når jeg var i de dypeste depresjoner og

kaosfølelse og ikke orket mer tenkte jeg faktisk den tanken. Orket ikke

mer. Ønsket å kollapse helt slik at andre kunne ta seg av meg.

Til "snart utslitt" og andre som presser seg for langt vil jeg bare si.

Kjenn din egen grense og stopp opp før det er for sent. Det er lettere

å stoppe før, enn det er å komme seg opp etterpå.