Å slite seg ut

[Gjest asct]

Jeg får noen assosiasjoner til innlegget ditt som kanskje er "helt på skrå". Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet.

Hvis man har denne type behov, så kan det nærmest være fristende å presse seg selv mer enn hva man tror man tåler. Ved å ikke stoppe opp selv, så kan man på en måte fraskrive seg ansvaret for at man til slutt ikke orker mer. "Snill-pike-syndromet" er en variant av noe av det samme.

Hva er nøkkelen til å få bukt med dette ønsket?

[frosken]

Hva er nøkkelen til å få bukt med dette ønsket?

En start er å erkjenne det, og snakke åpent om det i psykoterapi. Ved å være åpen som slike tanker og behov, stenger man litt veien for seg selv i forhold til ulike former for utagering og ansvarsfraskrivelse. I tillegg tror jeg det er viktig å bli møtt på en aksepterende måte når man velger å snakke om det, slik at du og din behandler kan ha en form for allianse både mht å ikke "degradere" den delen av deg som ønsker regresjon, men samtidig med en felles målsetning om å unngå det.

[Gjest asct]

En start er å erkjenne det, og snakke åpent om det i psykoterapi. Ved å være åpen som slike tanker og behov, stenger man litt veien for seg selv i forhold til ulike former for utagering og ansvarsfraskrivelse. I tillegg tror jeg det er viktig å bli møtt på en aksepterende måte når man velger å snakke om det, slik at du og din behandler kan ha en form for allianse både mht å ikke "degradere" den delen av deg som ønsker regresjon, men samtidig med en felles målsetning om å unngå det.

Jeg går ikke i terapi, bør kanskje gjøre det.

Følte meg bare så truffet av den beskrivelsen. Det traff noe jeg lenge har fortrengt.

[Orio]

Den ressurssterke tar ansvar for seg selv og regulerer belastninger og restitusjon.

''Den ressurssterke tar ansvar for seg selv og regulerer belastninger og restitusjon.''

Den som av andre blir sett på som ressurssterk sier ikke nei, men står på til han/hun stuper. Den "ressurssterke" er den som tilsynelatende aldri går tom for krefter, alltid har tid til å gjøre en ekstra innsats og tisynelatende klarer alt.

[Orio]

Du kan kollapse til slutt. Og det kan ta lang tid å komme seg igjen.

Når lampene blinker rødt er det på tide med en "timeout". Hva er viktig i livet mitt akkurat nå? Og ikke minst, hva er mindre viktig, hva kan jeg prioritere bort? Hva tapper meg for energi? Hva gjør at jeg ser lysere på livet igjen? Og så er det bra å trene da, å gå en halvtimes tur kan være nok. Trening bør (etter min mening) alltid prioriteres. Det gjør deg bedre rustet til å takle problemer og motgang.

[Orio]

Jeg får noen assosiasjoner til innlegget ditt som kanskje er "helt på skrå". Noen mennesker har et "hemmelig" og ofte skambelagt ønske om et totalt "kollaps". Et ønske om å kunne ligge til sengs og bli pleiet, å slippe alle former for ansvar, oppleve at noen utenfor tar over styring og ansvar i livet.

Hvis man har denne type behov, så kan det nærmest være fristende å presse seg selv mer enn hva man tror man tåler. Ved å ikke stoppe opp selv, så kan man på en måte fraskrive seg ansvaret for at man til slutt ikke orker mer. "Snill-pike-syndromet" er en variant av noe av det samme.

Min "kollaps" kom da ting rundt meg hadde roet seg litt. Da det stod på som verst ønsket jeg kanskje noen ganger å falle helt sammen og overlate ansvaret til andre. Men jeg visste også at det ikke var mulig. Det var ingen jeg kunne overlate ansvaret til. Det ville bli min jobb å stable meg selv på bena også.

Jeg så tydelig hvilken vei det gikk, men jeg klarte ikke gjøre noe med det. Jeg kunne ikke stoppe, ikke enda. Det var umulig, sånn virket det i alle fall den gangen. Jeg prøvde, prøvde å få andre til å ta over en del av ansvaret, men det gikk ikke. Det var alt for lett å skyve det over på meg. Og jeg var for "feig" til å si stopp på en tydelig nok måte. Jeg var for "feig" til å prioritere meg selv og min egen helse, selv om jeg så hvor det bar. Den samme tabben gjorde jeg igjen i fjor, og flere ganger før. Tør ikke/klarer ikke si tydelig nok fra at nå er det nok, nå tåler jeg ikke mer.

[Gjest ViViola]

Har du forslag til hvordan en kan roe ned når en er vant til å holde et høyt tempo? For det er ikke så enkelt!

Det handler om å planlegge og bestemme - over sitt eget liv.

Jeg har vært der, altså, så jeg vet at det ikke er lett, men for å ikke stupe bare _må_ man.

Planlegg dagene, gi deg selv pauser som ikke skal inneholde annet enn avslapping. Er det jobben som suger all tid - så bestem deg for å slutte på jobb på et klokkeslett, og så bare MÅ du gå. Er det husarbeidet som tar knekken, så lag en plan over hva som skal tas når, og hold deg til den.

Det er ikke lett, men det går. Og du vet jo hva som skjer om du ikke gjør dette...

Lykke til!