NHD: Ingen tar min BED på alvor - hvor få hjelp?

[Bonni]

Blir veldig takknemlig for svar på dette. Jeg har en schizoaffektiv lidelse, depressiv type, som er under kontroll med en enorm haug med medisiner (heldigvis er jeg i en nedtrappingsprosess!). Jeg har en forhistorie med alvorlig anoreksi, og har så lenge jeg husker hatt problemer med mat (har cøliaki også). Jeg har lest og lest på nettet, og kommet til at jeg fremdeles har spiseforstyrrelser. Jeg spiser hele tiden, slanker meg til det rigide, går lange turer på tom mage, overspiser særlig når jeg har det vanskelig psykisk. (Ikke psykose lengre) Hele hverdagen min dreier seg om å spise/ ikke spise/ mat/ vekt. Jeg planlegger alt utfra spiseperspekitivet. Litt overvektig (78 kg, 176 cm) Jeg sliter med angst og depresjon, veien til kjøleskapet er kort, men når jeg står der, så gråter jeg fordi jeg er så redd for å overspise, og for å kompensere for redselen, så spiser jeg masse (høres rart ut, vet jeg). Jeg har god dialog med legen min, men hun gir meg bare slankeråd og sier at jeg ikke må ha overspisingsmat i kjøleskapet. Jeg vet bedre, for jeg vil ikke skade meg eller ta for mye medisiner. Da er en bøtte iskrem billig pris å betale. Jeg går også i psykoterapi, men det finnes ingen som vil jobbe med spiseforstyrrelsene. De mener jeg ikke har noen spiseforstyrrelse, fordi jeg ikke er undervektig eller kaster opp. Jeg mener det motsatte, fordi maten kontrollererer alt i livet mitt. Men behandlerne mine fokuserer kun på psykoselidelsen, som jeg altså ikke har noen problemer med om dagen. Hvor kan jeg få hjelp, og hva kan jeg gjøre?

Takk for svar!

[Gjest theydontIknow.]

De bryr seg ikke som spiseforstyrrelser så lenge man ikke er i somatisk fare. Selv om du hadde kastet opp hver dag ville de ikke brydd seg, om du ikke hadde rævva blodprøver eller var kjempetynn. Jeg spydde hver dag da jeg var tvangsinnlagt for bipolar lidelse, fordi medisinene ga enorm overspising. De ga faen. Ingen brydde selv. Selv om det var en sf-gruppe der masse jenter fikk masse hjelp og behandling mot sin sf, var det ingen som brydde seg om meg. Fikk bare medisiner som gjorde meg verre. Seroquel brukte jeg husker jeg. Rører aldri slike medikamenter igjen. Er vel heldig der som bare er bipolar og ikke schizoaffektv...klarer meg med litium og ble derfor frisk fra sf...