NHD..håper på råd.

[Gjest avoiding]

Hei.

Hatt en laang downperiode på over en måned nå hvor alt har vært ekstra trist og vanskelig. Har unnvikende pf og er for tiden på institusjon (ikke psykiatrisk) for å komme meg litt til igjen.

Nå har tristheten, sorgen og angsten tatt helt over og jeg har fått store problemer med å svelge mat. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å få det i halsen og dø. Dermed blir jeg helt lammet av redsel ved spisebordet, men jeg kan jo ikke si det til noen. Har en kontaktperson der, men jeg har store problemer med tillit, så er i tvil om at jeg i det hele tatt vil si så mye.

Jeg trenger sårt råd. Er inne i et helvete nå og jeg kommer meg liksom ikke ut igjen. Har ikke noen psykotisk lidelse, men føles som jeg er i en slags angstboble som ikke vil sprekke. Bærer så mange triste følelser at jeg ikke tør å gråte en gang.

Går til behandling, men går ikke på noen faste medisiner. Hva råder NHD og evt andre meg å gjøre? Skal jeg holde ut det oppholdet? Er direkte redd andre folk nå. Har knyttet noen kontakter, men lever i et evig angsthelvete fordi jeg har store problemer ift det sosiale og relasjoner..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du må gjøre et valg: Skal du forholde deg til følelse du vet ikke har rot i virkeligheten, eller skal du forholde deg til fornuften?

Ta eksempelet med mat: Er det en tenkt eller en virkelig fare?

[Gjest hold ut!]

Var som å lese om meg selv dette! Har ofte hatt det akkurat som du beskriver. Jeg så all min angst, alle sorger og krav jeg ikke lenger greide å leve opp til på en brødskive eller tallerkenen. Å spise var like farlig som å hoppe fra et fly uten fallskjerm...

Etterhvert som jeg ble tryggere på at jeg skulle klare meg videre med god støtte, greide jeg etterhvert å spise igjen. Men da var problemet som du beskriver at jeg følte at maten skulle sette seg fast i halsen og at jeg skulle bli kvelt. Det føltes ut som svelgemuskelen var svekket. Jeg var på røntgen av spiserøret, men der ble det ikek funnet noe gale. Men etter flere slike perioder fant jeg ut at dette skjedde fordi det var uvant å spise, men det går garantert over etterhvert.

Spis uten å tenk, og spis det som er lett å svelge når du er alene og vanskeligere ting når du er sammen med noen. Legen min fortalte også om lignende tilfeller hos pasienter som fikk problemer med å svelge etter en lang sulteperiode fordi det var uvant å spise igjen.

Å når det gjelder angsten som overvelder deg foran mat. Så spis og ikke tenk, når livet er vanskelig. Det er over to år siden jeg nesten sultet meg. Så ut som en skjelett, mistet alle muskler og har enda ikke fått tilbake den formen jeg var i før dette. Du har ikke noe valg. Mat er livsnødvenig. Og jeg kan garantere deg at det kommer bedre tider for deg igjen!

[Gjest avoiding]

Var som å lese om meg selv dette! Har ofte hatt det akkurat som du beskriver. Jeg så all min angst, alle sorger og krav jeg ikke lenger greide å leve opp til på en brødskive eller tallerkenen. Å spise var like farlig som å hoppe fra et fly uten fallskjerm...

Etterhvert som jeg ble tryggere på at jeg skulle klare meg videre med god støtte, greide jeg etterhvert å spise igjen. Men da var problemet som du beskriver at jeg følte at maten skulle sette seg fast i halsen og at jeg skulle bli kvelt. Det føltes ut som svelgemuskelen var svekket. Jeg var på røntgen av spiserøret, men der ble det ikek funnet noe gale. Men etter flere slike perioder fant jeg ut at dette skjedde fordi det var uvant å spise, men det går garantert over etterhvert.

Spis uten å tenk, og spis det som er lett å svelge når du er alene og vanskeligere ting når du er sammen med noen. Legen min fortalte også om lignende tilfeller hos pasienter som fikk problemer med å svelge etter en lang sulteperiode fordi det var uvant å spise igjen.

Å når det gjelder angsten som overvelder deg foran mat. Så spis og ikke tenk, når livet er vanskelig. Det er over to år siden jeg nesten sultet meg. Så ut som en skjelett, mistet alle muskler og har enda ikke fått tilbake den formen jeg var i før dette. Du har ikke noe valg. Mat er livsnødvenig. Og jeg kan garantere deg at det kommer bedre tider for deg igjen!

Takk for et fint svar, ble så rørt at tårene kom nå, over noen som forstår. Ja jeg kan ikke sulte meg, det kan nok få ganske alvorlig utfall. Men har likevel gjort det og til slutt var jeg helt omtåket av mangel på mat. Begynte å lure på om jeg hadde en spiseforstyrrelse, men saken var jo at jeg hadde lyst på mat, egentlig. Var bare at i all sorg og fortvilelse så ble det vanskelig å spise. Og etterhvert ble det også vanskelig å svelge. Er jo på en institusjon nå og er redd for å bryte sammen. Men må velge om jeg skal fortsette der, eller gi det noen dager til. Tror jeg gir det noen dager til, så får jeg se..der er det også lettere å spise litt vanskelige ting fordi det er sammen med andre. Hjemme spiser jeg bare "lette" ting som yoghurt osv..tusen takk for svar:)

[Gjest avoiding]

Du må gjøre et valg: Skal du forholde deg til følelse du vet ikke har rot i virkeligheten, eller skal du forholde deg til fornuften?

Ta eksempelet med mat: Er det en tenkt eller en virkelig fare?

For meg er det en virkelig fare. En hører jo stadig vekk om folk som får noe i halsen og dør. Har i hvertfall hørt om noen eksempler...men det som er like vanskelig er vel den følelsesmessige sperren som gjør at jeg ikke klarer mat. Men tvinger i meg litt, og så får jeg panikk av og til. .

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg er det en virkelig fare. En hører jo stadig vekk om folk som får noe i halsen og dør. Har i hvertfall hørt om noen eksempler...men det som er like vanskelig er vel den følelsesmessige sperren som gjør at jeg ikke klarer mat. Men tvinger i meg litt, og så får jeg panikk av og til. .

Kan du sjekke ut hvor mange det er? Kan du deretter sammenligne risikoen med andre ting vi utsetter oss for?

Kan du også sjekke hvor mange som skades av å ikke spise?