Fanget - presser tålegrensen.

[Gjest The Loser]

Ufrivillig nyseparert med langt psykiatrisk rulleblad (bipolar 2 rc og ymse annet). Har opplevd mye dritt, senest nå gjennom ting som har kommet frem gjennom denne separasjonen. Har nå delt omsorg - annenhver uke, og sliter vanvittig med å klare hverdagen. De to barna er veldig krevende på hver sin måte, en av dem er i bup-systemet og sliter mye med noen skoleting, masse fortvilelse hver eneste dag.

Selv prøver jeg å bli venn med dette nye livet, men følelsene raser inni meg,- ensomhet, frustrasjon, utilstrekkelighet, mindreverdighet, skam. Masse praktiske ting må ordnes, jeg pendler til jobb, prøver å få trent (veldig viktig for psyken min), løper fra møte til møte (enten det gjelder barna eller meg selv). DET BLIR FOR MYE!

Og snart er det søren meg jul, og vi har lovet ungene å feire jul sammen. Jeg griner bare jeg tenker på det, griner i det hele tatt alt for lett for tiden. Fatter ikke hvordan jeg skal klare julen.

Men - til poenget. Det virker ikke som om terapeuten min skjønner hva som foregår. Hun mener at så lenge jeg klarer å sette mat på bordet til barna mine, vaske klær og få dem på skolen, ja da er det ganske så bra. Men det jeg kjenner inni meg er aldeles ikke bra. Jeg ramler sammen, alt går gal vei.

Jeg spør meg selv om hva som kan gjøres for at det skal bli bedre, men finner ingen svar som er akseptable, kun svar som innebærer feer og trollmenn. Så når folk spør smiler og nikker jeg, sier "jo - det går bra", skynder meg til bilen og bryter sammen der. Ser ikke at jeg har noe valg.

Har vært innlagt 7 av de siste 12mnd, skal ikke inn igjen. Men kan ikke fortsette sånn heller. HVA I SVARTEN SKAL JEG GJØRE????? JEG ER FANGET I MITT EGET LIV!

[hu']

Hei

kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har både somatisk og alvorlig psykisk sykdom og 2 barn som har trengt og trenger mye oppfølging. Er gift med en mann som jobber mye, så det er jeg som har tatt det meste av ansvaret.

Vi har fått hjelp av barnevernet, ved at det kommer en miljøterapeut til oss noen ganger i uken og er sammen med barnet. Det er ikke farlig, de vil bare hjelpe og jeg får god tilbakemelding. Har også jobbet mye med å få samlet alle instanser, som BUP, PPT, barnevern og skole i ansvarsgruppemøter.

Det er knalltøfft å ha barn som krever ekstra ,særlig når man sliter selv. Dette synes jeg behandleren din må se, for du trenger støtte fra h*n.

Prøv å gjøre som meg. Det krever endel initiativ, men er så absolutt verdt det!

Lykke til.

[Gjest The loser]

Hei

kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har både somatisk og alvorlig psykisk sykdom og 2 barn som har trengt og trenger mye oppfølging. Er gift med en mann som jobber mye, så det er jeg som har tatt det meste av ansvaret.

Vi har fått hjelp av barnevernet, ved at det kommer en miljøterapeut til oss noen ganger i uken og er sammen med barnet. Det er ikke farlig, de vil bare hjelpe og jeg får god tilbakemelding. Har også jobbet mye med å få samlet alle instanser, som BUP, PPT, barnevern og skole i ansvarsgruppemøter.

Det er knalltøfft å ha barn som krever ekstra ,særlig når man sliter selv. Dette synes jeg behandleren din må se, for du trenger støtte fra h*n.

Prøv å gjøre som meg. Det krever endel initiativ, men er så absolutt verdt det!

Lykke til.

Barnevernet er koblet inn, skulle bare ønske de var der mer, slik som du skriver. Ansvarsgruppemøter har vi - for barna.

Føler for å ha det for meg selv og nå, det er vel meg som skal ha kontroll på meg selv, som skal holde alle trådene og skal vite hva jeg skal gjøre, men nå er jeg helt på jordet. Fastlegen er sykemeldt og erstattet av en vikar, og behandleren min er fornøyd så lenge jeg klarer å stå opp. Satt på spissen, men allikevel

Vet da pokker hva jeg skal gjøre!

Blir livet noensinne bedre?!