Hvordan gripe dette an?

[Gjest vanskelig å bli klok på]

En god venn av meg har vært langt nede psykisk for noen år tilbake og var innlagt.. Går på medisiner (morgen og kveld, men vet ikke hvilke), men har kommet gradvis tilbake og fungerer i dag ganske greit.

Vi har begynt å knytte tettere bånd vi to. Er ikke kjærester men snakker om å bli det.

Han er redd for hvordan det vil bli i de perioden han sliter og trekker seg vekk og er derfor også redd for å innlede et forhold till meg.

-Dette er jo en del av ham som jeg må lære meg å leve med og takle for det det er.

Det jeg synes er værre nå er at han ikke prioriterer meg i stor grad. Han setter (selvsagt, kanskje) sine behov først. Der jeg vil benytte hver ledige stund sammen med ham for å bli bedre kjent, finner han på andre ting..

Har han vondt et sted, setter han veldig fokus på det, og det er det viktigste i hele verden.

Han gjør meg veldig usikker, selv om jeg godt kunne tenke meg å bli kjæreste med ham. Han er et flott menneske!

Har lyst til å si til ham at han må vie oss litt mer tid dersom det skal bli noe, men er redd for å skremme ham vekk også. Nå er jeg derimot redd han skremmer meg vekk..

Dette er en veldig rotete tråd, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart dette her.

Er det faresignal hos en (tidligere) psykisk syk person jeg bør se etter og ta alvorlig?

Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham?

De som har en psykisk sykdom.. vil de alltid være selvsentrerte?

Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.

Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en psykisk syk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?

[skal]

Tror du må spesifisere litt mer for å få noen meningsfulle svar. Det er forskjell på diabetes og lungekreft, og det er forskjell på bipolar, antisosial personlighetsforstyrrelse og sosial angst for å ta noen.

[Gjest YotoHama]

Enig med skal. Hadde vært fint å få vite hva personen sliter med. Er han bipolar, engstelig eller depressiv osv..

[Gjest vanskelig å bli klok på]

Enig med skal. Hadde vært fint å få vite hva personen sliter med. Er han bipolar, engstelig eller depressiv osv..

Biopolar vet jeg ikke hva er.. men han har vært deprimert. Veldig deprimert.. -er redd han ikke presterer i noe osv...

ellers er det vanskelig for meg å forklare annerledes.. "Faresignalene" kan man vel muligens si noe om likevel?

[Gjest anonym dolerina]

Jeg syns ikke du skal henge deg opp i diagnose eller merkelappen "psykisk syk". Psykisk syke er veldig forskjellige. Mennesker med depresjon er også veldig forskjellige og har forskjellige grader av sykdommen og forskjellige plager og forskjellig funksjonsnivå.

Det er riktig at mange kan ha vanskeligheter med sexlyst når de er deprimerte og noen medisiner påvirker også sexlysten. Dette er imidlertid individuelt.

Høres ut som han du treffer ikke fungerer så godt sosialt sett ettersom han trekker seg unna og er noe selvopptatt i forgold til plagene sine. Det kan hende dette er noe som vil vare lenge, at det er trekk ved personligheten hans og ikke bare symptomer på sykdommen som han kanskje er mer eller mindre frisk av i perioder.

Du kan jo stille litt spørsmål om hvor bra-fungerende han er på en skala fra 1-10 nå og hvor han som regel føler at han befinner seg. Hva han mener han kan jobbe med å bli bedre på og hva som han mener er umulig å endre.

Hvis han mener at han er på et for han bra nivå og du syns han fungerer dårlig sosialt sett så har du en liten pekepinn. Hvis han heller ikke ser at han har noe mulighet til å jobbe for å fungere bedre så vet du hva du har å forholde deg til.

Jeg ville vært skeptisk og forsiktig før jeg hadde involvert meg og jeg vet godt hva depresjon er for det har jeg hatt selv.

[Gjest vanskelig å bli klok på]

Jeg syns ikke du skal henge deg opp i diagnose eller merkelappen "psykisk syk". Psykisk syke er veldig forskjellige. Mennesker med depresjon er også veldig forskjellige og har forskjellige grader av sykdommen og forskjellige plager og forskjellig funksjonsnivå.

Det er riktig at mange kan ha vanskeligheter med sexlyst når de er deprimerte og noen medisiner påvirker også sexlysten. Dette er imidlertid individuelt.

Høres ut som han du treffer ikke fungerer så godt sosialt sett ettersom han trekker seg unna og er noe selvopptatt i forgold til plagene sine. Det kan hende dette er noe som vil vare lenge, at det er trekk ved personligheten hans og ikke bare symptomer på sykdommen som han kanskje er mer eller mindre frisk av i perioder.

Du kan jo stille litt spørsmål om hvor bra-fungerende han er på en skala fra 1-10 nå og hvor han som regel føler at han befinner seg. Hva han mener han kan jobbe med å bli bedre på og hva som han mener er umulig å endre.

Hvis han mener at han er på et for han bra nivå og du syns han fungerer dårlig sosialt sett så har du en liten pekepinn. Hvis han heller ikke ser at han har noe mulighet til å jobbe for å fungere bedre så vet du hva du har å forholde deg til.

Jeg ville vært skeptisk og forsiktig før jeg hadde involvert meg og jeg vet godt hva depresjon er for det har jeg hatt selv.

jeg var veldig optimist tidligere i dette, men nå har tvilen begynt å komme. Hadde trodd han hadde vært mer intressert i å være sammen med meg -og bli kjent med meg, men jeg får hele tiden noen slag i ansiktet i forhold til at han ikke prioriterer meg i det hele tatt.. Hadde han vært intr. hadde han vel valgt meg litt mer enn alt annet i første rekke.

[skal]

''Er det faresignal hos en (tidligere) psykisk syk person jeg bør se etter og ta alvorlig?''

Det beste er nok å spørre han. Hvordan han pleier å bli før han blir dårlig, hva som er de første tegnene. Om han ikke vet det, så er det noe han trenger å sette seg inn i.

''Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham?''

Det er det vanskelig å svare på.

''De som har en psykisk sykdom.. vil de alltid være selvsentrerte?''

Noen blir selvsentrert som en del av en psykisk sykdom. Noen er selvsentrerte uvhengi av psykisk sykdom. Og noen med psykisk sykdom er ikke selvsentrerte.

Om det er en del av sykdommen, så vil han kunne være lite selvsentrert i friske perioder. Om det er en del av han uavhengi av sykdommen, så vil han mest sannsynlig alltid være det.

''Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.''

Igjen - det er ulikt fra person til person.

''Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en psykisk syk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?''

Du skal behandle han som en hvilkensomhelst annen person men samtidig ta de hensyn som trengs, på samme måte som om du ville gjort om en venn satt i rullestol. Hva de er kommer helt an på hvilken sykdom han har, og i hvilken grad og vil kanskje variere ettersom det er friske eller syke perioder.

I tillegg må det være hensyn du er villig til å ta uten å føle at du gir avkall på deg selv, ellers er nok det hele dødfødt.

Må ellers innrømme at jeg blir litt provosert over problemstillingen. Har lyst å snu på det litt:

''

''

En god venn av meg fikk kreft for noen år tilbake og var innlagt. Går på medisiner (morgen og kveld, men vet ikke hvilke), men har kommet gradvis tilbake og fungerer i dag ganske greit.

Vi har begynt å knytte tettere bånd vi to. Er ikke kjærester men snakker om å bli det.

Han er redd for hvordan det vil bli i de perioden han sliter og trekker seg vekkog er derfor også redd for å innlede et forhold till meg. -Dette er jo en del av ham som jeg må lære meg å leve med og takle for det det er.

Det jeg synes er værre nå er at han ikke prioriterer meg i stor grad. Han setter (selvsagt, kanskje) sine behov først. Der jeg vil benytte hver ledige stund sammen med ham for å bli bedre kjent, finner han på andre ting..

Har han vondt et sted, setter han veldig fokus på det, og det er det viktigste i hele verden.

Han gjør meg veldig usikker, selv om jeg godt kunne tenke meg å bli kjæreste med ham. Han er et flott menneske!

Har lyst til å si til ham at han må vie oss litt mer tid dersom det skal bli noe, men er redd for å skremme ham vekk også. Nå er jeg derimot redd han skremmer meg vekk..

Dette er en veldig rotete tråd, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart dette her.

Er det faresignal hos en (tidligere) kreftsyk person jeg bør se etter og ta alvorlig? Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham? De som har kreft.. vil de alltid være selvsentrerte?

Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.

Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en kreftsyk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?

[Gjest vanskelig å bli klok på]

''Er det faresignal hos en (tidligere) psykisk syk person jeg bør se etter og ta alvorlig?''

Det beste er nok å spørre han. Hvordan han pleier å bli før han blir dårlig, hva som er de første tegnene. Om han ikke vet det, så er det noe han trenger å sette seg inn i.

''Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham?''

Det er det vanskelig å svare på.

''De som har en psykisk sykdom.. vil de alltid være selvsentrerte?''

Noen blir selvsentrert som en del av en psykisk sykdom. Noen er selvsentrerte uvhengi av psykisk sykdom. Og noen med psykisk sykdom er ikke selvsentrerte.

Om det er en del av sykdommen, så vil han kunne være lite selvsentrert i friske perioder. Om det er en del av han uavhengi av sykdommen, så vil han mest sannsynlig alltid være det.

''Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.''

Igjen - det er ulikt fra person til person.

''Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en psykisk syk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?''

Du skal behandle han som en hvilkensomhelst annen person men samtidig ta de hensyn som trengs, på samme måte som om du ville gjort om en venn satt i rullestol. Hva de er kommer helt an på hvilken sykdom han har, og i hvilken grad og vil kanskje variere ettersom det er friske eller syke perioder.

I tillegg må det være hensyn du er villig til å ta uten å føle at du gir avkall på deg selv, ellers er nok det hele dødfødt.

Må ellers innrømme at jeg blir litt provosert over problemstillingen. Har lyst å snu på det litt:

''

''

En god venn av meg fikk kreft for noen år tilbake og var innlagt. Går på medisiner (morgen og kveld, men vet ikke hvilke), men har kommet gradvis tilbake og fungerer i dag ganske greit.

Vi har begynt å knytte tettere bånd vi to. Er ikke kjærester men snakker om å bli det.

Han er redd for hvordan det vil bli i de perioden han sliter og trekker seg vekkog er derfor også redd for å innlede et forhold till meg. -Dette er jo en del av ham som jeg må lære meg å leve med og takle for det det er.

Det jeg synes er værre nå er at han ikke prioriterer meg i stor grad. Han setter (selvsagt, kanskje) sine behov først. Der jeg vil benytte hver ledige stund sammen med ham for å bli bedre kjent, finner han på andre ting..

Har han vondt et sted, setter han veldig fokus på det, og det er det viktigste i hele verden.

Han gjør meg veldig usikker, selv om jeg godt kunne tenke meg å bli kjæreste med ham. Han er et flott menneske!

Har lyst til å si til ham at han må vie oss litt mer tid dersom det skal bli noe, men er redd for å skremme ham vekk også. Nå er jeg derimot redd han skremmer meg vekk..

Dette er en veldig rotete tråd, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart dette her.

Er det faresignal hos en (tidligere) kreftsyk person jeg bør se etter og ta alvorlig? Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham? De som har kreft.. vil de alltid være selvsentrerte?

Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.

Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en kreftsyk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?

Ventet på den. Jeg så det da jeg leste gjennom, at dette nok kunne virke provoserende, uten at det er ment sånn. Har selv slitt med mitt, og vet hvordan det kan føles å bli satt i bås av den grunn.

Formuleringer er også vanskelig å tolke svart på hvitt uten at man kan drøfte ansikt til ansikt. Man leser gjerne en setning slik man vil og tolker deretter.

Ikke meningen å støte noen. Vill kun høre litt om hva som kan være relatert til sykdom og ikke, og om det var noe karakteristisk jeg burde være på vakt for. I tillegg, når det gjaldt hvordan jeg skulle oppføre meg; Jeg ofrer meg lett for at en annen skal ha det bra, men hvor går grensen til dumsnillhet og dumskap? Er redd en diagnose fort kan bli en sovepute i forhold til mye, bl.a hensynet til andre osv. Er det jeg synes er vanskelig.. hvor skal jeg sette grensene hen, uten å være urimelig mot den andre part?

Beklager om jeg støter noen, men det er utrolig vanskelig å stille spørsmål på denne måten. Man får ikke drøftet og forklart seg for så å komme frem til det man egentlig mener.

[skal]

Ventet på den. Jeg så det da jeg leste gjennom, at dette nok kunne virke provoserende, uten at det er ment sånn. Har selv slitt med mitt, og vet hvordan det kan føles å bli satt i bås av den grunn.

Formuleringer er også vanskelig å tolke svart på hvitt uten at man kan drøfte ansikt til ansikt. Man leser gjerne en setning slik man vil og tolker deretter.

Ikke meningen å støte noen. Vill kun høre litt om hva som kan være relatert til sykdom og ikke, og om det var noe karakteristisk jeg burde være på vakt for. I tillegg, når det gjaldt hvordan jeg skulle oppføre meg; Jeg ofrer meg lett for at en annen skal ha det bra, men hvor går grensen til dumsnillhet og dumskap? Er redd en diagnose fort kan bli en sovepute i forhold til mye, bl.a hensynet til andre osv. Er det jeg synes er vanskelig.. hvor skal jeg sette grensene hen, uten å være urimelig mot den andre part?

Beklager om jeg støter noen, men det er utrolig vanskelig å stille spørsmål på denne måten. Man får ikke drøftet og forklart seg for så å komme frem til det man egentlig mener.

Godt du ser den selv. Da er det håp for deg og.

Men det er altså like lite fellestrekk blant psykiske sykdommer som det er blant kreftsykdommer, og menneskene bak er enda mer ulike.

Så jeg tror du må begynne med denne mannen. Hvem er han og hva liker du med han? Hvorfor tror du han er bra kjæreste emne?

Liker du svarene må du finne ut mer om hva han sliter med, og hva det vil kreve av deg.

Ikke hvilke genrelle trekk som gjelder for psykisk syke mennesker, for de finnes knapt og er neppe noe særlig interessante. Det er det han som er.

[Gjest vanskelig å bli klok på]

Godt du ser den selv. Da er det håp for deg og.

Men det er altså like lite fellestrekk blant psykiske sykdommer som det er blant kreftsykdommer, og menneskene bak er enda mer ulike.

Så jeg tror du må begynne med denne mannen. Hvem er han og hva liker du med han? Hvorfor tror du han er bra kjæreste emne?

Liker du svarene må du finne ut mer om hva han sliter med, og hva det vil kreve av deg.

Ikke hvilke genrelle trekk som gjelder for psykisk syke mennesker, for de finnes knapt og er neppe noe særlig interessante. Det er det han som er.

da har jeg fått luftet tankene mine og tar jobben herfra. thanks

[Gjest minuma]

Har han hatt noen forhold av varighet i årene etter at han var dårlig? Hvordan fungerer han i forhold til venner? Personlig er jeg enig med deg at det ikke virker lovende at han ikke prioriterer deg, og at han fokuserer mye på "vondtene" sine.

[Gjest xbellax]

''Er det faresignal hos en (tidligere) psykisk syk person jeg bør se etter og ta alvorlig?''

Det beste er nok å spørre han. Hvordan han pleier å bli før han blir dårlig, hva som er de første tegnene. Om han ikke vet det, så er det noe han trenger å sette seg inn i.

''Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham?''

Det er det vanskelig å svare på.

''De som har en psykisk sykdom.. vil de alltid være selvsentrerte?''

Noen blir selvsentrert som en del av en psykisk sykdom. Noen er selvsentrerte uvhengi av psykisk sykdom. Og noen med psykisk sykdom er ikke selvsentrerte.

Om det er en del av sykdommen, så vil han kunne være lite selvsentrert i friske perioder. Om det er en del av han uavhengi av sykdommen, så vil han mest sannsynlig alltid være det.

''Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.''

Igjen - det er ulikt fra person til person.

''Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en psykisk syk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?''

Du skal behandle han som en hvilkensomhelst annen person men samtidig ta de hensyn som trengs, på samme måte som om du ville gjort om en venn satt i rullestol. Hva de er kommer helt an på hvilken sykdom han har, og i hvilken grad og vil kanskje variere ettersom det er friske eller syke perioder.

I tillegg må det være hensyn du er villig til å ta uten å føle at du gir avkall på deg selv, ellers er nok det hele dødfødt.

Må ellers innrømme at jeg blir litt provosert over problemstillingen. Har lyst å snu på det litt:

''

''

En god venn av meg fikk kreft for noen år tilbake og var innlagt. Går på medisiner (morgen og kveld, men vet ikke hvilke), men har kommet gradvis tilbake og fungerer i dag ganske greit.

Vi har begynt å knytte tettere bånd vi to. Er ikke kjærester men snakker om å bli det.

Han er redd for hvordan det vil bli i de perioden han sliter og trekker seg vekkog er derfor også redd for å innlede et forhold till meg. -Dette er jo en del av ham som jeg må lære meg å leve med og takle for det det er.

Det jeg synes er værre nå er at han ikke prioriterer meg i stor grad. Han setter (selvsagt, kanskje) sine behov først. Der jeg vil benytte hver ledige stund sammen med ham for å bli bedre kjent, finner han på andre ting..

Har han vondt et sted, setter han veldig fokus på det, og det er det viktigste i hele verden.

Han gjør meg veldig usikker, selv om jeg godt kunne tenke meg å bli kjæreste med ham. Han er et flott menneske!

Har lyst til å si til ham at han må vie oss litt mer tid dersom det skal bli noe, men er redd for å skremme ham vekk også. Nå er jeg derimot redd han skremmer meg vekk..

Dette er en veldig rotete tråd, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart dette her.

Er det faresignal hos en (tidligere) kreftsyk person jeg bør se etter og ta alvorlig? Er det i det hele tatt dumt å innlede et forhold til ham? De som har kreft.. vil de alltid være selvsentrerte?

Hva med sex? Har hørt at mange ikke klarer å ha et seksuelt forhold og at de heller aldri er i stand til å elske noen.

Kan noen fortelle meg litt om hva det vil si å ha et forhold til en kreftsyk? Hvordan JEG skal være overfor ham? -Har tatt veldig hensyn til ham, men føler det blir feil i lengden, og synes jeg også bør kunne kreve litt... eller?

Nydelig svar.