Hvordan vurdere nytte av terapi

[Gjest takksam]

Hei.

Går i en gruppeterapi og er usikker på om det er på tide å slutte snart eller følge opplegget videre en stund. Er usikker på om det er bra for meg. Derfor lurer jeg på hva man bør spørre seg selv om når man tar en slik vurdering. Så,

Hvilke spørsmål bør man stille seg for å vurdere nytten av terapi?

Og, hvor lang tid bør man prøve å gå i terapien før man gjør en vurdering? Hvor lang tid er lenge nok før man ev. kan slutte å vite ganske sikkert at man har gjort "det rette"? (sikkert vanskelig å si).

Det er litt skummelt å skulle bestemme seg for å slutte, fordi man vil jo ikke gjøre noe dumt. Samtidig så er det usikkert hvor mye det gir, kan f.eks komme dit med godt humør, og dra der fra med angst og være lei meg. Samtidig er en vant med at man skal holde ut ganske lenge, og det er jo ikke bare kjipt. Kanskje er det noe jeg ikke har skjønt ennå. Vil f,eks ikke slutte som en del av unngåelsesadferd. Det er vanskelig å vurdere.

Takk for synspunkter.

[Gjest undrende&ærlig i terapi]

Det du må spørre deg selv om, er hva du ønsker å oppnå med å gå i terapi. Hva du sliter med og trenger hjelp til. Hvordan du tror at terapi kan hjelpe deg - og hva som skal til for at du skal mestre hverdagen bedre.

Du må også spørre deg selv om du er villig til å gjøre en egeninnssats for å få det bedre. Det inkl bl.a:

- å ta opp det du sliter med, samt være ærlig og åpen mot _både_ deg selv og terapeuten. Selv om det er ubegagelig og skamfylt.

- å undre seg over det terapeuten sier mellom timene; hva h*n prøver å fortelle deg. Er du villig til å lytte godt, og gi de tilbakemeldinger du får, en sjanse - ta det innover deg, selv om det kan gi deg mange rare følelser, som sinne, gråt, bli såret og lei deg osv? Gir det terapeuten forteller deg noen mening?

- å feks trene på de teknikker du lærer, mellom timene

''Hvilke spørsmål bør man stille seg for å vurdere nytten av terapi? ''

Mestrer du hverdagen bedre med det du lærer i timene?

''Og, hvor lang tid bør man prøve å gå i terapien før man gjør en vurdering?''

Vet ikke. Det avhenger sikkert av flere ting som feks motivasjon, kjemi med terapeuten osv. Jeg ville ikke gitt meg med det første. Det tar dessuten tid å bli kjent med terapeuten. Jo bedre kjent og tryggere du blir - jo lettere blir det å åpne seg.

''Det er litt skummelt å skulle bestemme seg for å slutte, fordi man vil jo ikke gjøre noe dumt.''

Hvorfor tenker du på å slutte? Hvorfor går du i terapi? Dette kan du spørre deg selv om.

''Samtidig så er det usikkert hvor mye det gir, kan f.eks komme dit med godt humør, og dra der fra med angst og være lei meg.''

Det er helt vanlig i terapi. Spør deg selv hvorfor du reagerer som du gjør. Skriv gjerne ned alt du tenker på når følelser bare stormer i vei. Se på det, gjerne dagen etter når du tenker klarere. Det kan du ha god nytte av.

Dette er mine erfaringer som pasient i individuell psykoterapi. Gruppeterapi har jeg ingen erfaring med.

[Gjest ferdig med 2 år i gruppeterapi]

Jeg tenker at så lenge du ikke er absolutt sikker på at dette ikke er noe for deg, så bør du holde ut litt til. Nå skriver du ikke så mye om grunnen til at du begynte i gruppeterapi, men sist i innlegget ditt skriver du ''Vil f,eks ikke slutte som en del av unngåelsesadferd.''

Jeg gikk i gruppe bl.a pga unnvikenhet og etter ca 6 mnd følte jeg at jeg ikke klarte mer. Etter å ha gått i terapi i 2 år ser jeg at den perioden var et vendepunkt for meg. Jeg ville slutte fordi det var noe i gruppa som trigga noe i meg, og min vante reaksjon var å rømme. Kan du kjenne deg igjen i noe av dette?

I mitt tilfelle gikk det veldig lang tid før jeg fikk noe tilbud om terapi eller annen hjelp, så risikoen for å stå uten tilbud var så stor at jeg vurderte at det i alle fall ikke kunne skade å fortsette i gruppa en stund til. Det er jeg glad for nå. Jeg har blitt kvitt minst 80% av de problemene jeg hadde da jeg begynte i gruppa.

Du må bare vende deg til å bli overrasket på følelsesfronten. Det skjedde ofte at de dagene jeg følte meg i kjempeform kom jeg ut igjen oppløst i tårer, og andre dager hadde jeg det helt forferdelig, men gikk ut kjempelettet. Men det er jo dette man lærer av. :-)

[Gjest bareentanke]

Jeg har forsøkt gruppeterapi. For meg ble det et enkelt valg å slutte. Jeg ble rett og slett ikke bedre av det.

Som deg stillte jeg selvsagt en del spørsmål til meg selv før jeg sluttet. Hva er det som gjør at jeg føler meg dårligere av dette og svaret var at jeg ikke taklet å sitte der og bli nedlesset av andres problemer i tillegg til egne. Jeg ble rett og slett dårlig av hele tiden tilføres nada annet enn sykdom, sykdom og atter sykdom.

Jeg tror på behandling som relativt fort gir en følelse av fremgang selv om det kan gi ubehag underveis. Når det bare er ubehag, er det bortkastet.

[Gjest takksam]

Jeg har forsøkt gruppeterapi. For meg ble det et enkelt valg å slutte. Jeg ble rett og slett ikke bedre av det.

Som deg stillte jeg selvsagt en del spørsmål til meg selv før jeg sluttet. Hva er det som gjør at jeg føler meg dårligere av dette og svaret var at jeg ikke taklet å sitte der og bli nedlesset av andres problemer i tillegg til egne. Jeg ble rett og slett dårlig av hele tiden tilføres nada annet enn sykdom, sykdom og atter sykdom.

Jeg tror på behandling som relativt fort gir en følelse av fremgang selv om det kan gi ubehag underveis. Når det bare er ubehag, er det bortkastet.

Takk for betrakningene.

Jeg savner en eller annen form for trygghet som skulle sagt meg at det er bra selv om jeg blir dårlig, at man er på vei et sted på en måte.

Hvor lenge prøvde du før du sluttet? (Trenger ikke å svare).

[Gjest takksam]

Jeg tenker at så lenge du ikke er absolutt sikker på at dette ikke er noe for deg, så bør du holde ut litt til. Nå skriver du ikke så mye om grunnen til at du begynte i gruppeterapi, men sist i innlegget ditt skriver du ''Vil f,eks ikke slutte som en del av unngåelsesadferd.''

Jeg gikk i gruppe bl.a pga unnvikenhet og etter ca 6 mnd følte jeg at jeg ikke klarte mer. Etter å ha gått i terapi i 2 år ser jeg at den perioden var et vendepunkt for meg. Jeg ville slutte fordi det var noe i gruppa som trigga noe i meg, og min vante reaksjon var å rømme. Kan du kjenne deg igjen i noe av dette?

I mitt tilfelle gikk det veldig lang tid før jeg fikk noe tilbud om terapi eller annen hjelp, så risikoen for å stå uten tilbud var så stor at jeg vurderte at det i alle fall ikke kunne skade å fortsette i gruppa en stund til. Det er jeg glad for nå. Jeg har blitt kvitt minst 80% av de problemene jeg hadde da jeg begynte i gruppa.

Du må bare vende deg til å bli overrasket på følelsesfronten. Det skjedde ofte at de dagene jeg følte meg i kjempeform kom jeg ut igjen oppløst i tårer, og andre dager hadde jeg det helt forferdelig, men gikk ut kjempelettet. Men det er jo dette man lærer av. :-)

2 år i gruppeterapi er imponerende.

Jeg tenker at det er bra å få med seg gruppeerfaring til senere i livet, som man trenger både i studie- og jobbsituasjoner, så sånn sett er det kanskje formålstjenelig.

Vet ikke om jeg unngår noe eller ikke. Er liksom ikke på vei et sted eller blir voldsomt "trigga", bare fort redd og sliten/lei, nå når jeg føler at ting begynner å gå bedre ellers i livet en det har gjort på en stund, så merkes det bedre hva som gjør meg dårlig på et vis.

Takk for at du delte erfaringer. Det var fint å høre.

[Gjest ferdig med 2 år i gruppeterapi]

2 år i gruppeterapi er imponerende.

Jeg tenker at det er bra å få med seg gruppeerfaring til senere i livet, som man trenger både i studie- og jobbsituasjoner, så sånn sett er det kanskje formålstjenelig.

Vet ikke om jeg unngår noe eller ikke. Er liksom ikke på vei et sted eller blir voldsomt "trigga", bare fort redd og sliten/lei, nå når jeg føler at ting begynner å gå bedre ellers i livet en det har gjort på en stund, så merkes det bedre hva som gjør meg dårlig på et vis.

Takk for at du delte erfaringer. Det var fint å høre.

''Er liksom ikke på vei et sted eller blir voldsomt "trigga", bare fort redd og sliten/lei, nå når jeg føler at ting begynner å gå bedre ellers i livet en det har gjort på en stund, så merkes det bedre hva som gjør meg dårlig på et vis. ''

Jeg tenkte også "nå har jeg jo blitt bedre, nå er det bare å slutte" underveis. Men det viste seg (flere ganger) at den bedringen jeg følte var svært ustabil. Det skulle svært lite til for å sende meg i kjelleren igjen. Da var det godt å ha gruppen å støtte seg til for å komme seg opp igjen.

Etter å ha gjort meg ferdig med terapien er jeg mer stabil enn jeg noen gang har vært. Jeg tror det var svært nyttig for meg å fullføre de 2 årene fordi man blir så mye tryggere på gruppa etterhvert, og det vokste i alle fall jeg veldig på. Den tryggheten har jeg med meg i meg selv nå. Jeg har fullført utdanning, tatt opp lån til leilighet (utenkelig når man ikke har nok utdanning til en anstendig lønn, dvs går på trygd i mitt tilfelle) og den sosiale angsten min har nærmest forsvunnet.

Nå begynner du å se hva som gjør deg dårligere, og samtidig hva som gjør deg bedre. Det er jo en fin erfaring å ta med seg videre, slik at du lettere kan flytte fokus over til det som gjør deg bedre. Ta med denne erfaringen inn i gruppa. Jeg ser andre over her forteller at gruppen handlet bare om sykdom, sykdom, sykdom. Da kan jeg skjønne man blir lei. I min gruppe tok vi med alle små gledelige hendelser som skjedde underveis når en av oss tok et steg fremover. Det er jo -det- det handler om!

[gif]

Takk for betrakningene.

Jeg savner en eller annen form for trygghet som skulle sagt meg at det er bra selv om jeg blir dårlig, at man er på vei et sted på en måte.

Hvor lenge prøvde du før du sluttet? (Trenger ikke å svare).

Slik eg tenker mht å slutte eller fortsetje med terapi, er at så lenge ein blir dårleg (som ikkje er særleg kjekt) så blir ein affektert, = det er ein prosess på gang og ein blir påvirka = bør ikkje slutte.

Eg trur det hadde vore meir grunn til å vurdere opplegget om du var uaffektert og kunne kome og gå til møter utan at det gjorde deg nokon verdens ting, då hadde det sansynlegvis vore meir nyttelaust.

Men dette er bare mi synsing mht å halde ut når det ikkje er lett. Fordi - det er vanskeleg for ein grunn..

[Gjest bareentanke]

Takk for betrakningene.

Jeg savner en eller annen form for trygghet som skulle sagt meg at det er bra selv om jeg blir dårlig, at man er på vei et sted på en måte.

Hvor lenge prøvde du før du sluttet? (Trenger ikke å svare).

Jeg gikk i 7 mnd og jeg visste at det var mer enn nok og hadde vært det en stund når jeg kastet inn håndkleet og sa i fra at jeg ikke ønsket å fortsette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For å kunne vurdere nytten av terapi, må en ha satt seg klare og målbare mål for behandlingen før denne begyner.

En må selvsagt ha utgangsverdier enten dette er depresjonsskåre, funksjon i arbeid eller timer sovet om natten.

Etter en tid vil en ny måling kunne si om en er på rett vei eller ikke.