Ok. Nå er det på'n igjen.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min er sjuk igjen. Jeg kjenner at tålmodigheten min er minimal. Han var innlagt i fjor sommer for paranoide vrangforestillinger. Har hatt gode perioder siden, litt snikende tilbakefall i vår-sommer-høst. Nå er det på'n igjen.

Jeg er verdens streiteste person. Har aldri vært utro. Vi har vært gift i mange år, og har to barn. Han tror nå (som tidligere) at jeg har en elsker og at jeg bruker narkotika i smug (!).

Unsett hva jeg sier, så hjelper det ikke.

Han innser forsåvidt at han ikke er helt frisk, men han tror det er fordi han ikke får sove om natten. Derfor har legen hans gitt han sovetbletter. Greit nok det, men det er også det ENESTE tilbudet han får.

Nå sitter jeg og vet inners inne at forholdet vårt ikke har tålt dette. Jeg orker ikke tanken på flere år med dette. Jeg vil leve et godt liv!

Jeg vet at dersom jeg forlater han, går det skeis med han. Han klarer seg ikke uten meg. Han har trøbbel på jobben også, tror at kollegaene går på dop.

Jeg føler meg helt helt alene, og er veldig fortvilet. På en måte har jeg skyldfølelse også, for jeg blir så utrolig irritert! Han brukte medisiner en periode (zyprexa), men hr sagt klart ifra at det vil han ikke bruke mer.

Nå begynner jeg å grine også. Vet ikke hvem jeg kan snakke med annet enn doktor online. Er liksom litt trist det også.

[Gjest Sjokoladeplaten]

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=news&newsid=267&page=1

Alt dette stemmer på min mann. Det er ingen tvil om at det er dette han har. Jeg blir så deppa av å se at utsiktene er dårlige, som det står her. Det er liksom ikke håp! Jeg orker ikke å bruke livet på å bli mistrodd!!!!

[serenity777]

Man kan ikke resonere med en som er paranoid. Paranoia er fiks faste forestillinger. Det du derimot kan kreve er at han tar medisinen sin.

Hvis du vil gå fra han så må du jo gjøre det. Du kan ikke ta på deg hans problemer dersom du ikke vil. Xèn min dumpet meg etter jeg hadde en langvarig psykdom. Jeg kan ikke si jeg er sur på henne for det. Men så var jeg kanskje ikke like intresert i henne lenger heller, noe som det jo høres ut som din man er iom sjalusien.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å være partner i et slikt tilfelle er noe av det nærmeste en kommer helvete.

Han kunne tatt den muligheten han fikk ved å fortsette med medisin. Den tok han ikke.

Nå må du gjøre det du kan for å ta vare på deg og barna. Det er særdeles skadeig også for barna å bli i et slikt forhold.

[Gjest scilla]

Du er ikke alene.

Eksen min har samme diagnose. Jeg kan vel si det sånn at det eneste som kunne vært verre enn de siste fire årene har vært, er om jeg hadde latt ham bli her.

Du må fokusere på barna og på deg selv.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Å være partner i et slikt tilfelle er noe av det nærmeste en kommer helvete.

Han kunne tatt den muligheten han fikk ved å fortsette med medisin. Den tok han ikke.

Nå må du gjøre det du kan for å ta vare på deg og barna. Det er særdeles skadeig også for barna å bli i et slikt forhold.

Men hva gjør jeg? Jeg kan ikke kaste mannen ut?!

Jeg tror ikke barna har merket så mye til dette, det går mest ut over meg. Men jeg regner med at han kommer til å la det gå ut over datteren vår når hun blir tenåring! Tror kanskje du har rett. Og det eneste jeg vil akkurat nå er å komme meg vekk fra han. Men det er dødstrist, vi har vært sammen siden vi var ungdommer.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Du er ikke alene.

Eksen min har samme diagnose. Jeg kan vel si det sånn at det eneste som kunne vært verre enn de siste fire årene har vært, er om jeg hadde latt ham bli her.

Du må fokusere på barna og på deg selv.

Takk for støtten.

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Og nå er det snart jul og greir *panikk*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Man kan ikke resonere med en som er paranoid. Paranoia er fiks faste forestillinger. Det du derimot kan kreve er at han tar medisinen sin.

Hvis du vil gå fra han så må du jo gjøre det. Du kan ikke ta på deg hans problemer dersom du ikke vil. Xèn min dumpet meg etter jeg hadde en langvarig psykdom. Jeg kan ikke si jeg er sur på henne for det. Men så var jeg kanskje ikke like intresert i henne lenger heller, noe som det jo høres ut som din man er iom sjalusien.

"...noe som det jo høres ut som din man er iom sjalusien."

Etter min mening sier sjalusi lite om hvor interessert en er. Det sier mest om hvor viktig det er at ikke en annen får en.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Medisiner kan virke veldig godt det, skal jeg si deg... det er ingen måte å få ovberbevist han til å ta medisiner da?

Han må jo ha det jævlig når han er sånn som det... kanskje du kan prøve å forklare at han får det bedre hvis han tar medisiner?

Jo, takk. Det har jeg prøvd.

[Gjest Sjokoldeplaten]

Man kan ikke resonere med en som er paranoid. Paranoia er fiks faste forestillinger. Det du derimot kan kreve er at han tar medisinen sin.

Hvis du vil gå fra han så må du jo gjøre det. Du kan ikke ta på deg hans problemer dersom du ikke vil. Xèn min dumpet meg etter jeg hadde en langvarig psykdom. Jeg kan ikke si jeg er sur på henne for det. Men så var jeg kanskje ikke like intresert i henne lenger heller, noe som det jo høres ut som din man er iom sjalusien.

Han er avhengig av meg. Vil eie meg og vite hva jeg gjør hvert sekund. Sånn er det nå. Ikke hele tiden,men de siste ukene. Og han var som sagt lagt inn for dette i flere uker, men sluttet med medisinene.

Jeg vil bare bli fri.

[Gjest scilla]

Takk for støtten.

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Og nå er det snart jul og greir *panikk*

Jeg var jo heldigere sånn sett, i at han ikke hadde noen diagnose da jeg fikk nok.

Jeg gav beskjed om at han måtte flytte. Printet ut en haug med bolig-til-leie fra finn.no, og dyttet i hånden hans. Da kom han seg faktisk på visning.

Helvetet startet etterpå, men da er det ihvertfall lettere å sette grenser, og å skjerme barna.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Men hva med et ultimatum; medisiner eller så forlater du han?

Jo da.

Men da må jeg klare å være konsekvent. Dessuten lurte han meg, hansluttet på medisinene uten å si noe til hverken meg eller legen. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet.

[Orio]

Har du snakket med legen hans selv? Vet legen at han har sluttet med medisiner? Hvor lenge er det siden han sluttet med zyprexa?

Det første jeg tenkte da jeg så overskriften på innlegget ditt var "nå har han kuttet ut medisiner". Har vært borti det litt for mange ganger selv, så jeg kan forestille meg hvordan du har det. Han er en voksen mann, og det var hans eget valg å kutte ut medisinene. Det er ikke han som er ditt hovedansvar, det er det barna og du selv som er.

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, dette er en veldig vanskelig situasjon, og mine erfaringer kan ikke uten videre overføres til din situasjon. Jeg ville ringt og snakket med legen hans i morgen, krevd å få snakke med legen. Si at din mann er blitt psykotisk igjen, at han har kuttet ut medisinene. At du er bekymret for din egen og for barnas helse. Si at han må legges inn til han har trappet opp medisinene og psykosen er under kontroll igjen. Om nødvendig må han innlegges med tvang og tvangsmedisinering.

Jeg vet dette høres brutalt ut, og det er absolutt preget av mine egne erfaringer. Jeg har i uker, opp til måneder av gangen, tatt meg av en psykotisk person for å "beskytte" vedkommende mot tvangsinnleggelse. Det har alltid endt med forverring av psykosen og tvangsinnleggelse.

[også en mor]

Føler virkelig med deg.

Har ingen gode råd å komme med, men du _må_ tenke på deg selv og barna! Dine barn er ihvertfall ikke tjent med at du går ned sammen med ham.

Masse gode tanker og en klem til deg fra meg

[Gjest Sjokoladeplaten]

Du er ikke alene.

Eksen min har samme diagnose. Jeg kan vel si det sånn at det eneste som kunne vært verre enn de siste fire årene har vært, er om jeg hadde latt ham bli her.

Du må fokusere på barna og på deg selv.

Kan du fortelle meg litt om hva som skjedde? Sånn at jeg ikke føler meg så ufattelig alene?

[Orio]

Men hva gjør jeg? Jeg kan ikke kaste mannen ut?!

Jeg tror ikke barna har merket så mye til dette, det går mest ut over meg. Men jeg regner med at han kommer til å la det gå ut over datteren vår når hun blir tenåring! Tror kanskje du har rett. Og det eneste jeg vil akkurat nå er å komme meg vekk fra han. Men det er dødstrist, vi har vært sammen siden vi var ungdommer.

Jo, du kan kaste han ut. Men først kan du prøve å få han innlagt. Og du kan hjelpe han med å finne et annet sted å bo, du trenger ikke "sette kofferten på trappa og skifte lås mens han er ute". I verste fall må du velge mellom en voksen mann som har gjort et helt uansvarlig valg og barn som ikke har hatt noen mulighet til å velge.

[Gjest scilla]

Kan du fortelle meg litt om hva som skjedde? Sånn at jeg ikke føler meg så ufattelig alene?

Før eller etter?

Før var han utro og løy for meg. Etter at han flyttet ut, og jeg traff en annen, hadde vi det gående med drapstrusler mot meg, familie, kjæreste, kjærestes barn ogsåvidere ogsåbortetter, noen års tid. Før han fikk diagnosen for noen måneder siden, og samvær med barna under tilsyn.

Historien har spesielle trekk som gjør den gjenkjennelig, så det er vanskelig å være mer detaljert.

Nå får vi ikke male fanden på veggen på forhånd. Men skulle du bestemme deg for at nok er nok, og det blir tøft etterpå, så skriv igjen. Sånt vet jeg dessverre mye om, og det er godt om erfaringen kan komme til nytte.

[Orio]

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=news&newsid=267&page=1

Alt dette stemmer på min mann. Det er ingen tvil om at det er dette han har. Jeg blir så deppa av å se at utsiktene er dårlige, som det står her. Det er liksom ikke håp! Jeg orker ikke å bruke livet på å bli mistrodd!!!!

Hvordan var han i den perioden han brukte medisiner? Jeg har fått inntrykk av at han da fungerte greit. Da er det jo grunn til å tro at medisiner vil hjelpe denne gangen også.

Problemet for deg og barna er jo at han har valgt å kutte ut medisinene, og på den måten selv "påført" seg den nye psykosen.

[Orio]

Jo da.

Men da må jeg klare å være konsekvent. Dessuten lurte han meg, hansluttet på medisinene uten å si noe til hverken meg eller legen. Jeg fant det ut ved en tilfeldighet.

Kort og brutalt: Han har fått sin sjanse. Han kunne tatt medisiner og holdt sykdommen i sjakk, i stedet valgte han å utsette deg og barna for det helvetet dere lever i nå.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Til Nhd: er det muligheter for at han blir "frisk" (symptomfri) dersom han tar zyprexa? Anbefaler du meg da å være hos han mens han tar medisinen? HVIS jeg får han til å gjøre det?

Har jo prøvd dette før, han tok medisin i ca. 2-3 mnd før han sluttet uten å si det til noen....

Men bør jeg gi han en sjanse til?