NHD og andre; Så bekymret for sønnen min

[Gjest mammaen hannes]

Jeg er så bekymret. Litt info: 12åringen min har slitt mye de siste årene med blant annet en "belastende hjemmesituasjon", vært til tider veldig deprimert. Vært innlagt ganske nylig over mange uker, gjennom utredninger, og nå er det bup som har tatt over.

Når det gjelder angst har han uttalt høydeskrekk og sceneskrekk. Jeg jobber med ham i forhold til dette med eksponeringsterapi, og jeg har god kontakt med skole, og vi er som et lite team rundt denne problematikken. Særlig sceneskrekken har det gått litt fremover med, og nå kan han stå foran klassen og ha små oppvisninger og slikt

I dag tar han opp to tema som han setter ord på for første gang.

Jeg vil gjerne sparre litt med dere om dette. Men siden jeg skriver om min sønn og velger et nick ukjent, så ikke kom trekkende med alt mulig som linker dette innlegget for mye til andre innlegg og innleggsskrivere på forumet. Takk.

Han synes det er vanskelig og slitsomt å være på steder med mye folk. Han vegrer seg for å gå til byen, kino osv, og dette har jeg jo merket meg, og i dag sier han at han synes han blir svimmel og uvel, og jeg sliter med å finne ut om han har angst, eller om det er en form for overstimulering av sanser, ting som har med persepsjonen å gjøre. Eller en kombinasjon av dette. Han reagerer som meg på mye lyder og stimuli enten det er mye folk eller ikke. Jeg har hyperakusi og synes jeg kjenner meg igjen i han. Han vegrer seg ikke for å være med, men sier at han ikke orker så ofte og lenge av gangen.

Dette blir en utfordring for meg fremover

Så var det det andre. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Sønnen min forteller meg at han sliter med noe når han spiller dataspill. Han spiller strategispill og de samler opp forskjellige ting og får poeng, slik jeg har skjønt det. Han sier at når han skal gjøre dette må han samle opp i hele tall. Han orker ikke se at der ikke er nuller bakerst i tallet. Så enten i 50 eller hundre, uansett noe som blir et helt tall. Gjør han ikke dette kommer det en smerte i kroppen. Voldsom smerte i kroppen var ordene han brukte.

Men nå er han i en god periode egentlig. Han er ikke deprimert, det går bedre på skolen både sosialt og faglig. Så kommer dette i en periode hvor stresset egentlig begynner å avta litt, for presset de siste årene har vært umenneskelig. Er det rart? Eller er det noe logisk ved det og kanskje?

Han blir fulgt opp av BUP, men jeg opplever det hele som staffasje og nærmest en farse. Fordi de ikke kommer seg videre fra kartleggingen. Og der stopper det. De samler evig informasjon til gudene vet hvem sin nytte. Det var bedre når vi forholdt oss til kommunepsykologen, men nå er det et større og dårligere apparat rundt han, spør du meg, fylt med huller og utskiftinger, og hundre ganger mer belastende for ei mor å forholde seg til.

Å forholde seg til det han sliter med og hjelpe han med det på et eller annet vis er det jeg som må. Mor og barnepsykolog. Så kan de treffe han hver tredje uke og prate med ham om alt mulig og jeg vet ikke hva, men det er nå jeg som må hjelpe han uansett og det er meg han er åpen med.

Jeg har lest noe om tvang og er redd det vil utvikle seg om jeg ikke hjelper han med dette i starten. Sønnen min vet godt hva dette går i og snakket selv om tvangshandlinger. Han har sett om det på tv, blant annet serien om han detektiven Monk.

Det jeg har sagt så langt er;

* Vi snakket om det og rundt det. Han fikk fortelle med egne ord, vi lette etter hva det gikk i. Hva slags følelser det var. Var det sinne, irritasjon. Han mener det mest av alt er tomhet og fysisk smerte i kroppen, frustrasjon kanskje.

*jeg har prøvd å normalisere noe av det vi alle mennesker gjør, rette bilder som er skjeve osv. Snakket om folk rundt oss som har sine griller.

*Likevel har jeg sagt noe om at vi må ta tak i dette og at jeg tror det er lurt. Dette fordi han selv lurte på om det kunne bli værre og værre. Snakket om å prøve å tenke annerledes rundt tallene og betydningen av deres verdi. Jobbe med å verdilegge tallene utifra logikk og det han har mest å hente av.

*Så har jeg snakket med han om at jeg synes at vi skal jobbe med å ta de andre tallene som ikke går opp i null i morgen. Spillmessig er det det som lønner seg. Det kan jo være motivasjon. At vi kan gjøre det "sammen", selv om det blir vondt i kroppen. At vi må gjøre det en stund, tåle å kjenne på uroen, og at jeg tror det vil gi seg mer og mer for hver gang han står i det og velger de smarteste tallene. Jeg har snakket med han om eksponeringsterapi før, og brukt det på han, så det vet han prinsippene rundt. Men hvor lenge skal jeg provosere dette?? Skal jeg være konsekvent? Eller tenke at vi starter i det små. Halv time med eksponering, få hvile seg en tid og spille uten det stresset etterpå. Gud hvor vanskelig å vite dette.

NB!

Vanligvis med eksponeringsterapi kan en ta det litt rolig og øke på, men ved tvang, er det andre teorier rundt hva som leder best frem da?

I morgen er det lesing rundt dette, og kanskje på sidene til ananke. Jeg føler på et enormt ansvar. Blir veldig glad om dere har små betraktinger om det ene eller det andre. Spør om det er noe dere lurer på?

[Skyer]

Jeg skjønner at du er bekymret for sønnen din og at det er vanskelig.

Men det høres helt feil ut i mine ører at du skal drive denne typen terapi med din egen sønn. Kan ikke du bare være mamma og lytte til problemene og gi støtte og omsorg? Så kan hjelpeapparatet vurdere hva som er riktig terapi og utøve denne.

Hvis du mener at sønnen din ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av hjelpeapparatet, kan du kansje gi dem tilbakemelding på dette?

[Gjest Villniss]

Huff, dette virker vanskelig å stå i som mor. Uansett synes jeg du virker ansvarfull, klok og omsorgsfull ovenfor sønnen din.

Lykke til! Håper at en "løsning" snart dukker opp slik at sønnen din og du får hjelp.

[Gjest mammaen hannes]

Jeg skjønner at du er bekymret for sønnen din og at det er vanskelig.

Men det høres helt feil ut i mine ører at du skal drive denne typen terapi med din egen sønn. Kan ikke du bare være mamma og lytte til problemene og gi støtte og omsorg? Så kan hjelpeapparatet vurdere hva som er riktig terapi og utøve denne.

Hvis du mener at sønnen din ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av hjelpeapparatet, kan du kansje gi dem tilbakemelding på dette?

Jeg vil selvfølgelig gi dem tilbakemelding. Og jeg vil være lydhør for all veiledning de skulle gitt. Men de gir ikke store tilbakemeldingen, bare noterer det jeg sier. Enn så lenge har jeg fått tilbakemelding på at det jeg har gjort hittil har vært greit, men det var mest fra kommunepsykologen som jeg hadde et nært samarbeid med. Jeg gir tilbakemelding hele tiden. Men det er mer eller mindre en illusjon den reelle hjelpen barnet får. Det er det som er problemet.

Det er feil at jeg skal være barnepsykolog i tillegg. Det er derfor jeg har søkt mot hjelpeapparatet, og også på mitt vis tvunget en far inn i dette, slik at han skulle få veiledning. Barnet mitt hadde det så vondt hos far og i forhold til sitt forhold til han at han ville selv jeg skulle kontakte barnevernet. Jeg valgte heller alle de andre hjelpekanaler i et håp om at det kunne være en bedre løsning, da konflikten var veldig stor fra før. Men i realiteten får jeg vite at dette ikke heller skjer, veiledningen av far.

Jeg må forholde meg til virkeligheten, og samtidig tyner jeg det jeg kan ut av hjelpeapparatet. Men det er søren meg lite å få igjen. Det har vært mange ting å ta opp og jobbe med, men de kommer ikke i gang. Og han har vært i systemet noen år. Det kommer nye folk inn hele tiden, som igjen skal bli kjent med oss alle.

Jeg sitter ikke her og ser tiden går, mens ting befester seg hos min sønn. Spesielt ikke dette med tvangsproblematikk, hvis det er slik at det er viktig med tidlig inngripen og jobbing på området. Så langt har jeg hjulpet ham i forhold til mang en problemtikk, men det burde ikke vært slik.

Sønnen min snakker ikke om noe av dette med dem. Jeg er den han snakker med. Jeg ønsker han skulle hatt noen utenfor slik at jeg kunne vært bare mamma. Men alt jeg sier kommer mer eller mindre i "faktaoppsamlingsboken" av han. Jeg tviler på at jeg er den eneste moren eller faren som opplever virkeligheten slik. Enn så lenge har de spilt spill med han hele høsten. Jeg ser poenget med det, å bli kjent, men de har anledning til å se han så sjeldent at de sier selv de ikke blir kjent med han. De kommer ikke videre til å gi ham skikkelig hjelp. Den hjelpen fikk vi med kommunepsykologen, men ironien er at når ting ble virkelig ille, sendes han til bup, hvor der er team som ikke snakker skikkelig sammen og ikke koordinerer ting slik at de klarer å gi far og mor samme info, og terapeuter som skifter stillinger og nye som kommer inn, og tidsmangel som gjør at de ikke kan se han nok. Jeg treffer dem jevnlig, men ikke psykologen hans, da han forholder seg til bare far og barn. Jeg snakker med leder for teamet rundt han. Jeg kan love deg at jeg er svært tydelig og direkte når jeg snakker med henne, men jeg prøver å gjøre det på en konstruktiv måte, men opplever at de er tafatte og går rett i forsvar om det er noe.

Jeg har heldigvis gått i terapi i mange herrens år, og er utdannet pedagog og spesialpedagog. Men jeg vil helst være bare mor. Men noen må hjelpe han. Er der ikke andre, får jeg gjøre så godt jeg kan.

[frosken]

Jeg har bare lyst til å si at jeg fra andre situasjoner kjenner igjen din beskrivelse av måten bup jobber på. Kjenner en tolv år gammel gutt som nå har vært utredet hos bup siden han var 6 år gammel; de har fortsatt ikke klart å bestemme seg for hva de skal kalle hans problematikk og han er ikke blitt gitt noen form for behandling...

Kjenner også til situasjon som er helt motsatt. Der har mor fått veiledning av en spesialpsykolog for hvordan hjelpe sin datter som har hatt mye tvangshandlinger. Psykologen har aldri møtt jenta, men har basert seg på en kompetent mors beskrivelser og har sammen med mor funnet måter å jobbe med problematikken som har medført vesentlig bedring i jentas situasjon.

Kan det være et alternativ å få til tettere samarbeid med kommunepsykologen igjen?

Hvis du hadde bodd i Oslo, så ville det ha vært mulig å få behandling hos svært kompetente privatpraktiserende barnepsykiatere. Dette er imidlertid vel nærmest et særfenomen for Oslo; i resten av landet jobber visstnok de mest kompetente behandlerne innenfor bup-systemet.

Tror ikke dette svaret hjelper deg noe særlig i forhold til situasjonen rundt din sønn, men hadde bare lyst til å si at jeg dessverre tror din beskrivelse er dekkende for hvem som ofte blir sittende med belastningen, bekymringen og ansvaret når barn får psykiske lidelser.

[frosken]

Jeg vil selvfølgelig gi dem tilbakemelding. Og jeg vil være lydhør for all veiledning de skulle gitt. Men de gir ikke store tilbakemeldingen, bare noterer det jeg sier. Enn så lenge har jeg fått tilbakemelding på at det jeg har gjort hittil har vært greit, men det var mest fra kommunepsykologen som jeg hadde et nært samarbeid med. Jeg gir tilbakemelding hele tiden. Men det er mer eller mindre en illusjon den reelle hjelpen barnet får. Det er det som er problemet.

Det er feil at jeg skal være barnepsykolog i tillegg. Det er derfor jeg har søkt mot hjelpeapparatet, og også på mitt vis tvunget en far inn i dette, slik at han skulle få veiledning. Barnet mitt hadde det så vondt hos far og i forhold til sitt forhold til han at han ville selv jeg skulle kontakte barnevernet. Jeg valgte heller alle de andre hjelpekanaler i et håp om at det kunne være en bedre løsning, da konflikten var veldig stor fra før. Men i realiteten får jeg vite at dette ikke heller skjer, veiledningen av far.

Jeg må forholde meg til virkeligheten, og samtidig tyner jeg det jeg kan ut av hjelpeapparatet. Men det er søren meg lite å få igjen. Det har vært mange ting å ta opp og jobbe med, men de kommer ikke i gang. Og han har vært i systemet noen år. Det kommer nye folk inn hele tiden, som igjen skal bli kjent med oss alle.

Jeg sitter ikke her og ser tiden går, mens ting befester seg hos min sønn. Spesielt ikke dette med tvangsproblematikk, hvis det er slik at det er viktig med tidlig inngripen og jobbing på området. Så langt har jeg hjulpet ham i forhold til mang en problemtikk, men det burde ikke vært slik.

Sønnen min snakker ikke om noe av dette med dem. Jeg er den han snakker med. Jeg ønsker han skulle hatt noen utenfor slik at jeg kunne vært bare mamma. Men alt jeg sier kommer mer eller mindre i "faktaoppsamlingsboken" av han. Jeg tviler på at jeg er den eneste moren eller faren som opplever virkeligheten slik. Enn så lenge har de spilt spill med han hele høsten. Jeg ser poenget med det, å bli kjent, men de har anledning til å se han så sjeldent at de sier selv de ikke blir kjent med han. De kommer ikke videre til å gi ham skikkelig hjelp. Den hjelpen fikk vi med kommunepsykologen, men ironien er at når ting ble virkelig ille, sendes han til bup, hvor der er team som ikke snakker skikkelig sammen og ikke koordinerer ting slik at de klarer å gi far og mor samme info, og terapeuter som skifter stillinger og nye som kommer inn, og tidsmangel som gjør at de ikke kan se han nok. Jeg treffer dem jevnlig, men ikke psykologen hans, da han forholder seg til bare far og barn. Jeg snakker med leder for teamet rundt han. Jeg kan love deg at jeg er svært tydelig og direkte når jeg snakker med henne, men jeg prøver å gjøre det på en konstruktiv måte, men opplever at de er tafatte og går rett i forsvar om det er noe.

Jeg har heldigvis gått i terapi i mange herrens år, og er utdannet pedagog og spesialpedagog. Men jeg vil helst være bare mor. Men noen må hjelpe han. Er der ikke andre, får jeg gjøre så godt jeg kan.

En liten kommentar til det at din sønn velger å snakke med deg; når man er barn så er det jo foreldrene som skal være de nærmeste. Jeg mener at det er noe av det som skiller situasjonen for barn og voksne som har psykiske vansker. Når man er 40 år gammel vil det vel være mest naturlig at man snakker om det mest kompliserte knyttet til psykiske vansker til andre enn sine foreldre, når man er 12 år gammel så synes jeg det er tegn på sunnhet at det fortsatt er mor som er den man betror seg til.

En annen ting er at dette kan bli ekstremt slitsomt og belastende for deg, og at du hadde trengt å oppleve de som jobber på bup som samarbeidspartnere og ikke bare noen som noterer ned det du rapporterer om...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det første du beskriver vil jeg kalle sosial fobi. Det andre er tvangstanker ved OCD.

Det viktige nå er å komme til kompetente behandlere. Det finner du sjelden i BUP der psykologer og leger er i mindretall.

[Gjest mammaen hannes]

Det første du beskriver vil jeg kalle sosial fobi. Det andre er tvangstanker ved OCD.

Det viktige nå er å komme til kompetente behandlere. Det finner du sjelden i BUP der psykologer og leger er i mindretall.

Takk for svar, det betyr mye.

Kan du eller noen andre anbefale meg noe litteratur på 1)OCD, tvangsproblematikk, og 2)sosial fobi, sosial angst. Jeg ser for eksempel mange forslag på ananke sine sider i forhold til OCD, men jeg vil gjerne gå rett på noe som er bra.

Der er mye å velge i og jeg vil ha noe som er oppdatert og som har med hvordan tilnærme seg dette, altså tiltaksdel. Uendelig lei av alle disse beskrivende bøkene.