Vellykket terapi

[Gjest kill the lights]

Hvordan få terapi til å bli vellykket? Min mening er at man må tåle et langvarig ubehag og bruke jernvilje. En må tåle mye behovsutsettelse og klare å "være i" det vonde og vanskelige. En må altså klare å holde ut og slutte å tro at livet skal være gull og glitter og endeløs rekke av behovstilfredstillelse. Sånn er det ikke, vi er riktignok individer, men det er ingen selvfølge at vi får det vil ønsker i livet. Derfor må vi jobbe for å være fornøyd med det vi har og for å nå viktige mål på lang sikt. Hva mener dere?

[gif]

Eg trur du er inne på noko;

men,

min behandler lanserte moglegheiten for at eg prøver "for godt" og gjer "mitt beste" meir enn det som er hensiktsmessig (i det å vera i det vonde og i å akseptere). At "vellykka" terapi og seriøs innsats i seg sjølv blir delvis fokus/eit poeng, i staden for å bare -vera- det. Vanskeleg å sei kva som er rett og galt. Vegen har vel grøft på begge sider som vanleg.

[Gjest Magna]

Kloke ord fra deg.

Jeg føler at jeg har vært igjennom vellykket terapi. Kluet synes jeg var å stå på kravene. Jeg synes jeg måtte finne ut hva slags behandling jeg trengte selv. Det synes jeg er feil.

For meg var det vanskelig enda jeg har utdannelse som sosionom. Hvordan er det da for andre som ikke har den bakgrunnen som meg?

All behandling synes jeg er altfor verbal. Hva med mennesker som ikke er så verbale? Vi kan nå fram til mennesker på ulike måter, men ord løser opp mye.

Den behandlingsformen som var ekstremt god var psykomotorisk fysioterapi. Det er en unik måte å nå fram til ulike mennesker på.

Jeg hadde først en del år hos psykolog. Det var grusomt hele tiden. Men jeg holdt ut.

I dag kan jeg si at jeg jager negative tanker dit peppern gror. Orker ikke bruke mer tid på smerte. Angsten og depresjonene er borte.

Det jeg jobber med nå er å snakke i forsamlinger og holde foredrag. Og er veldig engasjert i mye...-Og har ikke glemt min egne erfaringer.

[bibben]

Kloke ord fra deg.

Jeg føler at jeg har vært igjennom vellykket terapi. Kluet synes jeg var å stå på kravene. Jeg synes jeg måtte finne ut hva slags behandling jeg trengte selv. Det synes jeg er feil.

For meg var det vanskelig enda jeg har utdannelse som sosionom. Hvordan er det da for andre som ikke har den bakgrunnen som meg?

All behandling synes jeg er altfor verbal. Hva med mennesker som ikke er så verbale? Vi kan nå fram til mennesker på ulike måter, men ord løser opp mye.

Den behandlingsformen som var ekstremt god var psykomotorisk fysioterapi. Det er en unik måte å nå fram til ulike mennesker på.

Jeg hadde først en del år hos psykolog. Det var grusomt hele tiden. Men jeg holdt ut.

I dag kan jeg si at jeg jager negative tanker dit peppern gror. Orker ikke bruke mer tid på smerte. Angsten og depresjonene er borte.

Det jeg jobber med nå er å snakke i forsamlinger og holde foredrag. Og er veldig engasjert i mye...-Og har ikke glemt min egne erfaringer.

Det er skikkelig hyggelig å lese om et slikt utfall av terapi! Nå ble jeg regulært glad og oppløftet. Det nytter altså!

Beste hilsner fra

[Gjest kill the lights]

Eg trur du er inne på noko;

men,

min behandler lanserte moglegheiten for at eg prøver "for godt" og gjer "mitt beste" meir enn det som er hensiktsmessig (i det å vera i det vonde og i å akseptere). At "vellykka" terapi og seriøs innsats i seg sjølv blir delvis fokus/eit poeng, i staden for å bare -vera- det. Vanskeleg å sei kva som er rett og galt. Vegen har vel grøft på begge sider som vanleg.

Tror du er inne på noe der. Og jeg tror det er mye øvelse i å akseptere enkelte ting. En kan ikke gjøre seg til noe en ikke er heller og en må finne en balansegang. Dvs jeg tror en må lære seg å akseptere det en kan og endre det en kan. Noe av det samme som står i AA. Noe vil alltid være der. Vi er jo på en måte gitt som mennesker. En del trekk vil alltid være der. Men mye kan endres. Kan en da "plukke ut" de tinga en vil endre mest og begynne med dem? Og kan en finne ut hvordan elske seg selv samtidig som en innser at der er ting en må forandre? Kanskje det kan hjelpe å innse at ALLE er feilbare og ingen er perfekte..at å prøve for hardt kan være et bomskudd. Men sette seg målbare mål hos behandler på det en vil forandre?

[Gjest kill the lights]

Kloke ord fra deg.

Jeg føler at jeg har vært igjennom vellykket terapi. Kluet synes jeg var å stå på kravene. Jeg synes jeg måtte finne ut hva slags behandling jeg trengte selv. Det synes jeg er feil.

For meg var det vanskelig enda jeg har utdannelse som sosionom. Hvordan er det da for andre som ikke har den bakgrunnen som meg?

All behandling synes jeg er altfor verbal. Hva med mennesker som ikke er så verbale? Vi kan nå fram til mennesker på ulike måter, men ord løser opp mye.

Den behandlingsformen som var ekstremt god var psykomotorisk fysioterapi. Det er en unik måte å nå fram til ulike mennesker på.

Jeg hadde først en del år hos psykolog. Det var grusomt hele tiden. Men jeg holdt ut.

I dag kan jeg si at jeg jager negative tanker dit peppern gror. Orker ikke bruke mer tid på smerte. Angsten og depresjonene er borte.

Det jeg jobber med nå er å snakke i forsamlinger og holde foredrag. Og er veldig engasjert i mye...-Og har ikke glemt min egne erfaringer.

Synes du er kjempemodig som tør å prate i forsamlinger! Håper jeg kommer dit en dag, hvor jeg også har kommet så langt. Det viser at det er mulig Magna ;o)

[gif]

Tror du er inne på noe der. Og jeg tror det er mye øvelse i å akseptere enkelte ting. En kan ikke gjøre seg til noe en ikke er heller og en må finne en balansegang. Dvs jeg tror en må lære seg å akseptere det en kan og endre det en kan. Noe av det samme som står i AA. Noe vil alltid være der. Vi er jo på en måte gitt som mennesker. En del trekk vil alltid være der. Men mye kan endres. Kan en da "plukke ut" de tinga en vil endre mest og begynne med dem? Og kan en finne ut hvordan elske seg selv samtidig som en innser at der er ting en må forandre? Kanskje det kan hjelpe å innse at ALLE er feilbare og ingen er perfekte..at å prøve for hardt kan være et bomskudd. Men sette seg målbare mål hos behandler på det en vil forandre?

Eg veit eigentleg ikkje. Men, det som er lettast å klare fyrst er vel det som er minst viktig? ... mykje av tida.

og, eg er redd at det som verkeleg tel, kjensla som sitt i ryggmargen, ikkje alltid er målbart, - ikkje på eit meiningsfyllt vis. Ikkje for min del i alle fall, og eg er ganske kvantitativt anlagt i andre samanhenger. Kanskje indikatorer som "på ein skala frå 1-7 gå opp eit poeng" er framgang, eller antal timer ein held ut på jobb. men.. tja.

Synest terapi i så måte er litt diffust.

[Gjest kill the lights]

Eg veit eigentleg ikkje. Men, det som er lettast å klare fyrst er vel det som er minst viktig? ... mykje av tida.

og, eg er redd at det som verkeleg tel, kjensla som sitt i ryggmargen, ikkje alltid er målbart, - ikkje på eit meiningsfyllt vis. Ikkje for min del i alle fall, og eg er ganske kvantitativt anlagt i andre samanhenger. Kanskje indikatorer som "på ein skala frå 1-7 gå opp eit poeng" er framgang, eller antal timer ein held ut på jobb. men.. tja.

Synest terapi i så måte er litt diffust.

Ja terapi er ganske diffust fordi det gjelder følelser. Men jeg tror likevel det går an å plukke ut omtrentelige "problemområder" å jobbe med. Så må en ha en dyktig behandler som ser fremskrittene også Det kan nemlig være kjempevanskelig å finne ut selv hvor mye det går fremover..føler du det går fremover i terapi?

[gif]

Ja terapi er ganske diffust fordi det gjelder følelser. Men jeg tror likevel det går an å plukke ut omtrentelige "problemområder" å jobbe med. Så må en ha en dyktig behandler som ser fremskrittene også Det kan nemlig være kjempevanskelig å finne ut selv hvor mye det går fremover..føler du det går fremover i terapi?

Tja. vel.

Eg synest det definitivt går bakover Synest alt blir verre og verre. Noko som behandler synest er positivt..

Men ho har diffuse tilbakemeldinger også, som at ho synest det er eit anna lys i augene mine og anna utstråling, i tillegg til at ho ikkje kjenner det som -impasse- eller stagnert. Så.. Men ho tuller også og seier kanskje det ønsketenkning frå hennar side

Kjennest som ein -kamp- i alle fall, om det er ein kamp eg vinn eller taper veit eg ikkje. Og velg å tru at så lenge ein sloss går det framover. Og håpe ein ikkje går i feil rettning...

Er du ferdig med terapi? vellykka? eller i kaoset du også?