NHD og andre: utroskap

[Gjest på godt&vondt]

Hva synes dere om utroskap, der den utro og sårbare parten lever i et mishandlingsforhold og finner trygghet i en annen? Er det tilgivelig, eller er det god grunn til å klandre seg selv resten av livet, selv etter å ha kommet seg ut av mishandlingsforholdet?

[Gjest xbellax]

Nei det er ikke ok, utroskap er utroskap hvordan man enn vrir og vender på det (i mine øyne). Istede for å gå til køys med, eller "finne trygghet" som du så fint kaller det, hos en annen så bør vedkommende heller komme seg ut av det destruktive forholdet.

Men, når sagt er sagt og gjort er gjort, dersom man har tatt et oppgjør med det man har gjort, lagt alle kortene på bordet og blottlagt seg, så går man videre. Man lærer av sine feil og så gjør man dem ikke en gang til, og så går man videre med livet sitt; man klandrer ikke seg selv resten av livet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet ditt omhandler ikke psykiatri, men etikk. Der har jeg ikke mer kompetanse enn andre.

Generelt har jeg stor forståelse for at personer i vanskelige livssituasjoner kan komme til å tråkke utenfor den smale sti. Så lenge det ikke er kriminelt, går det vanligvis mest ut over dem selv og deres egen selvfølelse.

Det er ikke min oppgave å fordømme eller tilgi. Jeg ville aldri ha klandret deg eller ment at du skulle klandre deg selv. Han som mishandlet deg i utgangspunktet, kan klandre seg selv - om han ønsker det.

Dessverre er jeg redd dette forumets brukere er slik sammensatt at her vil du i hovedsak møte fordømmelse for denne gjerningen. Hadde du derimot først korsfestet han og deretter flådd han levende....

[skal]

Den som mishandler en annen har ikke fortjent trohet fra den mishandlete etter min mening. Så nei, jeg synes ikke det er grunn for dårlig samvittighet!

[Glimtipper]

Sett fra et moralsk synspunkt er utroskap galt, all den tid man har lovet en annen sin trofasthet. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med å mishandle et annet menneske, spesielt ikke partneren din.

Utroskap skjer. Slik er det bare. Enkelte mennesker klarer å unngå slike blundere hele livet og med letthet. Andre har mer kompliserte situasjoner, mer kompliserte forhold og et mer komplisert selvbilde. Da blir det straks vanskeligere.

Generelt sett er det viktig å tilgi seg selv de feil man gjør, så man kommer videre.

[Glimtipper]

Ikke for å være frekk. =P

Men når du sier det er umoralskt så er det jo bare noe du selv synes. =)

Er ikke sikkert alle andre syns det.

Nei, det er nå sikkert riktig. Selv om jeg tror du skal streve med å finne noen som synes at å lyve til, med vilje såre og forlede noen som er glad i deg faller under betegnelsen moralsk riktig.

Men nå var det min mening jeg ga, da

[Glimtipper]

Men er det utroskapet i seg selv eller konsekvensene som er det umoralske? Dette er vel et høyt diskuterbart spørsmål, som gjerne kan anta en mer generell form.

Jeg liker ikke Kant, haha. =P

Men les i vei, for min del, du. =P

Jeg har distansert meg fra Kant og landet på god, gammeldags fornuft ^^

Fornuften min forteller meg at det er konsekvensene av en handling som i utgangspunktet gjør den umoralsk.

[Glimtipper]

=)

Hvilke umoralske konsekvenser er det med å såre sin mishandler?

Med mindre det er nødvendig for ens egen livskvalitet, så burde man ikke såre noen. Jeg setter meg selv først når jeg må.

Med andre ord ville jeg avsluttet et forhold på en redelig måte om jeg hadde behov for det. Jeg ville ikke løyet og bedratt først, fordi jeg ikke ville sett på det som ytterst nødvendig for at jeg skulle ha en akseptabel livskvalitet.

Men livet er mye mer komplisert enn som så... Å komme med en generell, filosofisk retningslinje er komplett umulig for meg.

[Gjest Magna]

Spørsmålet ditt omhandler ikke psykiatri, men etikk. Der har jeg ikke mer kompetanse enn andre.

Generelt har jeg stor forståelse for at personer i vanskelige livssituasjoner kan komme til å tråkke utenfor den smale sti. Så lenge det ikke er kriminelt, går det vanligvis mest ut over dem selv og deres egen selvfølelse.

Det er ikke min oppgave å fordømme eller tilgi. Jeg ville aldri ha klandret deg eller ment at du skulle klandre deg selv. Han som mishandlet deg i utgangspunktet, kan klandre seg selv - om han ønsker det.

Dessverre er jeg redd dette forumets brukere er slik sammensatt at her vil du i hovedsak møte fordømmelse for denne gjerningen. Hadde du derimot først korsfestet han og deretter flådd han levende....

Det er ikke bare her på forumet at utroskap er det verste en kan finne på. Det som er det rare er at det blir fordømt mer enn å banke sin partner halvt fordreva. Slik er det i samfunnet generelt.

Mye derfor kan reaksjonene fra den som bli forsmådd bli forferdelig sterke. Kan ikke det bli en farte i dette tilfelle hvis mishandleren finner ut at dette skjer? Har du tenkt på det?

[Gjest på godt&vondt]

Spørsmålet ditt omhandler ikke psykiatri, men etikk. Der har jeg ikke mer kompetanse enn andre.

Generelt har jeg stor forståelse for at personer i vanskelige livssituasjoner kan komme til å tråkke utenfor den smale sti. Så lenge det ikke er kriminelt, går det vanligvis mest ut over dem selv og deres egen selvfølelse.

Det er ikke min oppgave å fordømme eller tilgi. Jeg ville aldri ha klandret deg eller ment at du skulle klandre deg selv. Han som mishandlet deg i utgangspunktet, kan klandre seg selv - om han ønsker det.

Dessverre er jeg redd dette forumets brukere er slik sammensatt at her vil du i hovedsak møte fordømmelse for denne gjerningen. Hadde du derimot først korsfestet han og deretter flådd han levende....

Takk for svarene, trodde aldri noen ville møte meg med forståelse.

[Gjest njatjatjo]

Jeg har gjort det selv, men i ettertid synes jeg jeg var feig, og mistenkte meg selv for å være delvis motivert av å gjøre det for å hev(n)e meg, og at jeg var litt blendet av offer-rollen. Nå hadde det seg sånn at han, den dominerende parten, også gikk bak ryggen min, så direkte dårlig samvittighet fikk jeg aldri. Jeg kom meg ut av forholdet og begynte et nytt og bedre liv hvor jeg tok kontroll over livet mitt.