Ok. Så ble han lagt inn....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Måtte frakte min usammenhengende og virkelighetsfjerne mann til legevkten og å han lagt inn i kveld. Det vært fælt! Men tvingende nødvendig. Nå håper jeg at jeg og ungene får noen rolige dager sammen fremover. Han ble jo bare dårligere og dårligere, og fantasiene ble mer og mer utrolige.

Jeg har vondt inni meg. Er redd for fremtiden og bekymret for hvordn alt dette vil virke på barna. Veldig lei meg nå. Synes synd på den sjuke mannen, og at jeg ikke hadde mulighet til å hjelpe. At jeg til og med sa at jeg vurderte å gå fra han hvis han ikke holdt opp. Kanskje jeg gjorde han dårligere. Sliter med skyldfølelse.

Heldigvis får jeg hjelp av mine fantastiske foreldre.

[henrikke71]

Oj, det høres voldsomt ut, jeg kjenner ikke bakgrunnshistorien eller vet ikke hva som feiler mannen din, men hvis du har tatt den beslutningen så må du stole på at det er riktig. Sender gode tanker herfra i en vanskelig tid!

[Gjest Sjokoladeplaten]

Oj, det høres voldsomt ut, jeg kjenner ikke bakgrunnshistorien eller vet ikke hva som feiler mannen din, men hvis du har tatt den beslutningen så må du stole på at det er riktig. Sender gode tanker herfra i en vanskelig tid!

Eh...det er ikke JEG som tok den beslutningen, men legene?! Det var måte å legge ansvaret over på pårørende! Sorry, men jeg er ganske sårbar nå.

Har psykostisk, og trenger medisiner. Helt for *j* å leve oppi dette her.....

[henrikke71]

Eh...det er ikke JEG som tok den beslutningen, men legene?! Det var måte å legge ansvaret over på pårørende! Sorry, men jeg er ganske sårbar nå.

Har psykostisk, og trenger medisiner. Helt for *j* å leve oppi dette her.....

Det beklager jeg, jeg leste det som at du hadde tatt beslutningen, jeg mente bare å sende noen gode tanker til deg, det høres ut som du har det tøft.

[frosken]

Jeg synes du skal forsøke å være stolt av at du har håndtert denne situasjonen som best du kunne, akkurat som du ble værende i ekteskapet under forrige sykdomsperiode for å gi ham en ny sjanse.

Tror det er mange av oss her inne som har tenkt på deg disse dagene, i allefall har jeg det.

Det er bra at din mann nå får behandling, at du og barna får en pause og at dine foreldre støtter deg.

Hva du skal gjøre i fremtiden i forhold til dette, har du nå god tid til å tenke gjennom.

Synes du har grunn til å være ganske krass og "krevende" i forhold til sykehuset denne gangen. De bør se sitt ansvar i forhold til oppfølgning i etterkant av utskrivelsen, barna bør gis mulighet til å snakke med personalet hvis de har behov for det og likeledes mener jeg at du bør gis anledning til det.

Håper førjulstiden blir overkommelig for dere alle. Jeg merker at jeg har dyp respekt for hvordan du har håndtert din manns alvorlige sykdom, men håper at du føler at du har rett til å ta beslutninger som er gode for deg (hva nå det måtte være) i fremtiden. Synes det er vondt at barn skal oppleve at far blir så syk. Jeg vet ikke hvor gamle dine barn er, men hvis de kan lese, så kan de kanskje ha glede av å se på https://www.morild.org/

Også synes jeg det er trist at noen skal rammes av alvorlig sykdom slik din mann har har blitt.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg synes du skal forsøke å være stolt av at du har håndtert denne situasjonen som best du kunne, akkurat som du ble værende i ekteskapet under forrige sykdomsperiode for å gi ham en ny sjanse.

Tror det er mange av oss her inne som har tenkt på deg disse dagene, i allefall har jeg det.

Det er bra at din mann nå får behandling, at du og barna får en pause og at dine foreldre støtter deg.

Hva du skal gjøre i fremtiden i forhold til dette, har du nå god tid til å tenke gjennom.

Synes du har grunn til å være ganske krass og "krevende" i forhold til sykehuset denne gangen. De bør se sitt ansvar i forhold til oppfølgning i etterkant av utskrivelsen, barna bør gis mulighet til å snakke med personalet hvis de har behov for det og likeledes mener jeg at du bør gis anledning til det.

Håper førjulstiden blir overkommelig for dere alle. Jeg merker at jeg har dyp respekt for hvordan du har håndtert din manns alvorlige sykdom, men håper at du føler at du har rett til å ta beslutninger som er gode for deg (hva nå det måtte være) i fremtiden. Synes det er vondt at barn skal oppleve at far blir så syk. Jeg vet ikke hvor gamle dine barn er, men hvis de kan lese, så kan de kanskje ha glede av å se på https://www.morild.org/

Også synes jeg det er trist at noen skal rammes av alvorlig sykdom slik din mann har har blitt.

Tusen takk for svaret ditt. Det varmet skikkelig. Jeg håper han får god hjelp, og at jeg klarer å gi barna god hjelp. Alt er bare så trist; jeg trodde i det lengste at han var blitt helt bra igjen, og at vi bare kunne fortsette som om ingenting hadde hendt. Men sånn er det jo ikke. Jeg lurer fælt på hvordan prognosene hans er, er dette noe som kommer til å vare livet ut? I så fall ser jeg ikke for meg at jeg orker.....av og på med psykoser....

Men jeg får ta en dag av gangen og se hva som skjer.....

[Gjest The Loser]

Kjære deg, konsentrer deg om deg selv og barna nå!

Dette høres bare så alvorlig og vanskelig ut, jeg føler veldig med deg kjære deg. Det er fullt forståelig at det er vondt, men jeg håper du kjenner litt lettelse også.

Mannen din trenger hjelp, og det er ikke du som kan hjelpe ham, det er helsevesenet sin oppgave.

Jeg har vært den syke i et forhold (om enn ikke så alvorlig), og ble beskyttet fra sannheten om at mannen min ville forlate meg i mange år. I dag skulle jeg inderlig ønske at jeg hadde blitt spart for denne "beskyttelsen" - den har bare medført en masse smerte i etterkant. Men jeg vet at det ikke går an å sammenligne, din mann er slett ikke som jeg.

Jeg sender deg en masse gode tanker.

[laban]

Jeg vil bare si at jeg føler med dere alle.

Det er psykisk sykdom i min svigerfamilie også, og jeg vet litt om hvor maktesløs man kan føle seg.

Håper du og barna får noen rolige dager, og at helsevesenet velger en annen løsning enn å utnevne dere til å ta støyten.

Klem fra

[Gjest The Loser]

Et par ting til. Ikke ha dårlig samvittighet, du har gjort det eneste riktige for ham, det som kan hjelpe, det som ble anbefalt. Vær stolt fordi du hjelper til.

Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men kanskje trenger de hjelp til å forstå hva som skjer med ham?

Ungene mine kom til meg på sykehuset til et forklaringsmøte.

Der var jeg, faren, "hjelperne mine" (legen min og en "psykepleier") og ei dame fra BUP som forklarte hva sykdommen gikk ut på, hvorfor det var slik og hvem som kunne hjelpe meg.

De formelig slukte ordene, skjønte at det ikke var deres skyld at jeg var slik, at det ikke var deres ansvar å få meg frisk, og at det finnes friske tanker, syke tanker, og tankesykdommer.

Denne samtalen hjalp dem voldsomt, og nå fikk vi et språk vi kunne bruke sammen med barna.

Det var ikke noe vi ble tilbudt, vi ba om det selv, og det ble raskt ordet via legen min på sykehuset.

[mariaflyfly]

Det høres ut som om du håndterte dette på en utmerket måte. Det gjør sterkt inntrykk på en å lese innleggene dine. Jeg håper dette gir dere litt pusterom.

[Gjest axc]

Det beklager jeg, jeg leste det som at du hadde tatt beslutningen, jeg mente bare å sende noen gode tanker til deg, det høres ut som du har det tøft.

Jeg synes det er helt håpløst at legene legger ansvaret for innlegelse over på de pårærende. Dette blir aldri lett for de nærmeste, påkjenningen ved innleggelse versus forsvaligheten ved å øa være. Jeg mener dette er noe legene selv skal bestemme, de pilkter jo dette både i forhold til pasientloven , helsepersonellloven og spesialisttjenesteloven.

Innleggelse skal objektivt vurderes av fagkyndige, dette skal de pårørende slippe. Det finnes nok eksempler på hvor legene overlater besluttningen til de pårørende og resultatet blir fatalt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes det er helt håpløst at legene legger ansvaret for innlegelse over på de pårærende. Dette blir aldri lett for de nærmeste, påkjenningen ved innleggelse versus forsvaligheten ved å øa være. Jeg mener dette er noe legene selv skal bestemme, de pilkter jo dette både i forhold til pasientloven , helsepersonellloven og spesialisttjenesteloven.

Innleggelse skal objektivt vurderes av fagkyndige, dette skal de pårørende slippe. Det finnes nok eksempler på hvor legene overlater besluttningen til de pårørende og resultatet blir fatalt.

Legen er ansvarlig for tvangsinnleggelsen.

Den syke må imidlertid settes i forbindelse med lege. Det blir de pårørendes ansvar. I tillegg står det i loven at de pårørendes ønsker skal høres og tillegges vekt.

[PieLill]

Det står virkelig respekt av måten du har håndtert dette på.

Ikke rart det gjør vondt. Men jeg håper skyldfølelsen etter hvert kan erstattes med en opplevelse av at du gjorde det aller beste, selv når du sto med ryggen mot veggen slik du har gjort.

Jeg håper adventen og julen blir en god opplevelse for dere alle.

Håper også at mannen din kan få medisiner som gjør det de skal uten så problematiske bivirkninger.

mvh