Kjæresten min er syk

[Gjest Hjelp meg noen, vær så snill...]

Jeg har et forhold til en flott mann, men som dessverre har psykiske lidelser. Jeg vet ikke hvilken diagnose han har (men vet han har fått dette). Han har tidligere vært innlagt.

I går sier han at han er "på vei ned i kjelleren", at alt er dritt og at han ikke får til noe i livet sitt. (Joda, han gjør jo det!! -men sykdommen spiser opp det positive). Jeg har merket endring på ham den siste uken, spesielt.. bl.a vil han ikke ha sex og ALT er uff og isj og fælt..

Forsøkte å snakke med ham i går, men han fikk meg fort ut døra (han var trøtt og skulle sove..).

I dag har jeg sendt ham noen meldinger og har gjort forsøk på å ringe ham, men han svarer ikke. Eneste han har sendt er sp.m om jeg har prøvd å ringe ham og at "Jeg liker ikke telefoner når jeg har det sånn, blir gal snart!".

Jeg har i forkant sendt sms om at jeg er glad i ham og vil ha hele ham, fordi han er den han er uansett.. Uten å få respons.

Jeg ba ham om å ikke skyve meg bort i går, og fikk da en sms om at han ikke mener å gjøre det og at han er glad i meg..

Jeg er så fortvilt her nå, fordi jeg vil være hos ham, men han gir meg ikke lov til det. -Vil være alene..

Hva skal jeg gjøre og hva KAN jeg gjøre? Skal jeg la ham være i fred?

Vi er begge godt opp i 30-årene, hvis noen lurer på alder..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han har kombinasjonen av depresjon og kromosomene XY. Da blir en slik.

Det som hjelper er å oppsøke fastlegen.

[Gjest Hjelp meg noen, vær så snill]

Han har kombinasjonen av depresjon og kromosomene XY. Da blir en slik.

Det som hjelper er å oppsøke fastlegen.

..så det du sier er at fordi han er mann trekker han seg vekk når han blir deprimert..

Selvfølgelig vet vel både han og jeg at han burde gå til legen sin, men når han ikke vil snakke med meg er det vanskelig for meg..

-Sånn sett gir ikke svaret ditt meg svar på så mye mer enn det jeg vet..

Det er klart jeg kan sende ham en sms om at han må gå til legen sin, men han liker ikke "mas", naturlig nok, når han har nok med seg selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

..så det du sier er at fordi han er mann trekker han seg vekk når han blir deprimert..

Selvfølgelig vet vel både han og jeg at han burde gå til legen sin, men når han ikke vil snakke med meg er det vanskelig for meg..

-Sånn sett gir ikke svaret ditt meg svar på så mye mer enn det jeg vet..

Det er klart jeg kan sende ham en sms om at han må gå til legen sin, men han liker ikke "mas", naturlig nok, når han har nok med seg selv.

Jeg tror ikke du kan kurere han med prat.

Derimot kan du motivere han til å søke hjelp. Du kan til og med presse han ved å sette krev om at han søker hjelp.

[Gjest skrangle]

Han sier hva han vil - han vil være i fred. Han orker ikke telefoner og sms og han orker neppe nærhet og måtte forholde seg til andre overhodet. Det er garantert vanskelig å forholde seg til, men det er lite eller ingenting du kan gjøre noe med hvis ikke han tillater det.

[Gjest grusomt å stå på sidelinjen]

Han sier hva han vil - han vil være i fred. Han orker ikke telefoner og sms og han orker neppe nærhet og måtte forholde seg til andre overhodet. Det er garantert vanskelig å forholde seg til, men det er lite eller ingenting du kan gjøre noe med hvis ikke han tillater det.

Nei, det er ikke mye annet enn å "akseptere" jeg kan gjøre nå.. Respektere at han vil være i fred.. -Det er derimot ikke lett. Har nesten aldri følt meg så rådvill noen gang. Er livredd for å trå feil og er livredd for at han ikke tar kontakt med meg igjen..

-Og jeg er redd for å miste ham..

Har ikke stått ham så nær i tidligere depresjonsperioder, så dette har jeg ikke opplevd så sterkt før

[Gjest skrangle]

Nei, det er ikke mye annet enn å "akseptere" jeg kan gjøre nå.. Respektere at han vil være i fred.. -Det er derimot ikke lett. Har nesten aldri følt meg så rådvill noen gang. Er livredd for å trå feil og er livredd for at han ikke tar kontakt med meg igjen..

-Og jeg er redd for å miste ham..

Har ikke stått ham så nær i tidligere depresjonsperioder, så dette har jeg ikke opplevd så sterkt før

Jeg forstår, men samtidig får du tenke nøye igjennom om dette er noe du orker å leve med på sikt hvis du takler det så dårlig. For dette er tøffe tak, det vet jeg alt om. Jeg bor sammen med en mann med tilbakevendende depresjoner.

Du vil "miste" han i perioder dessverre...Dette er ikke sykdom man kan "skjerpe seg" ut av.

[Gjest ikke utelukkende?]

Han har kombinasjonen av depresjon og kromosomene XY. Da blir en slik.

Det som hjelper er å oppsøke fastlegen.

Dette gjelder vel ikke utelukkende for menn?

Er sånn selv, og det med angst, ikke depresjoner (isolert og skyver folk unna).

[Gjest grusomt å stå på sidelinjen]

Jeg forstår, men samtidig får du tenke nøye igjennom om dette er noe du orker å leve med på sikt hvis du takler det så dårlig. For dette er tøffe tak, det vet jeg alt om. Jeg bor sammen med en mann med tilbakevendende depresjoner.

Du vil "miste" han i perioder dessverre...Dette er ikke sykdom man kan "skjerpe seg" ut av.

..jeg tenker og jeg tenker.. vet jeg vil "miste" ham i perioder.. Fått ham tilbake nå, forresten.. Vi fikk snakket en del om dette i dag... Jeg er fryktelig glad i ham.. i hele ham..

Vel, tankene mine går til ungene.. da spesielt mine.. hvordan vil det bli for dem, dersom jeg "tar de med" inn i dette forholdet etterhvert.. -og hvis vi en gang i fremtiden flytter sammen..

Skrangle.. har dere barn? Hvordan er dette for dem?

[Gjest skrangle]

..jeg tenker og jeg tenker.. vet jeg vil "miste" ham i perioder.. Fått ham tilbake nå, forresten.. Vi fikk snakket en del om dette i dag... Jeg er fryktelig glad i ham.. i hele ham..

Vel, tankene mine går til ungene.. da spesielt mine.. hvordan vil det bli for dem, dersom jeg "tar de med" inn i dette forholdet etterhvert.. -og hvis vi en gang i fremtiden flytter sammen..

Skrangle.. har dere barn? Hvordan er dette for dem?

Godt at dere har fått snakket litt. Det er en viktig del av det hele. Men helst ikke når han er "nede" hvis han ikke spesifikt ønsker det selv. Si at du er der og at han får signalisere hva som er best for han i de tøffe periodene. Men du skal heller ikke gå på tåhev. Det tar all glede ut av et forhold.

Vi har ikke felles barn, men jeg har en sønn fra et tidl forhold. Han bor hos oss annen hver uke og det fungerer veldig bra. De er de besteste av venner disse 2 Ingenting gjør meg gladere enn å se de 2 i samspill med hverandre. Da smelter hjertet mitt.

Denne mannen jeg er samboer med er på tross av sin sykdom min sjelevenn. Han er simpelthen den flotteste mannen jeg noen gang har vært med. Kanskje nettopp fordi han har en vanvittig innsikt og stor dybde kombinert med en uslåelig humor

Den "andre siden" har jeg lært meg å leve med. Jeg senser når han er "der". Jeg vet hva han trenger og ikke trenger. Jeg tillater han å være seg selv.

Jeg stillte meg mange spm før jeg innledet et forhold til denne mannen. Jeg viste at han slet med ønsket om å leve. Det var tungt. Men samtidig har jeg innsett at hvis han skulle ønske å bli fri fra dette noen gang og velger den veien ut, så vil jeg håpe at hans liv med meg og min sønn har beriket hans liv i likhet med den måten han har beriket vårt. Så dette opptar ikke hodet mitt i noen særlig grad lengre. Når kjærligheten rammer ser man muligheter og ikke begrensninger Og vi må alle ta en dag av gangen, det handler om i gode og onde dager vet du.