Pussig terapi

[Gjest glad for svar]

Jeg går til en psykolog for tredje året... Av og til synes jeg hele opplegget er ganske merkelig. Han møter meg alltid med en stor klem, og vi bli sittendes å prate om alt annet enn meg. I begynnelsen ble timen rundet av tidlig fordi jeg var så taus. Nå blir vi sittendes for lenge å prate om politikk, kjente personer, bøker, dyr, filosofi.. og gudene vet hva. Sist time skravlet han i vei om en kjent figur på TV, og jeg tenkte "kan vi ikke snakke om meg i stedet". Omtrent som et kaffi-besøk. Av og til lurer jeg på om den eldre psykologen min er lei av å høre på syt, og at han derfor vinkler samtalene over på temaer han finner interessant... Hva tror dere?

Så har jeg en psykodynamisk fysioterapeut og en annen psykolog knyttet til sykehuset som jeg bruker timene til å gå turer med! Jeg trenger sårt å få bygget opp kroppen og synes det er lettere å bli kjent og prate da. Men vet det er utradisjonellt.

Den andre psykologen jeg har er rake motsetningen. Han griller meg nærmest, stiller meg mot veggen... og smatidig bruke stadig seg selv som eksempel. Og jeg har forstått såpass at han har hatt en knalltøff barndom.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han første psykologen er totalt ufaglig. Slike burde vi slippe å ha i psykiatrien. Du leste vel om Riksrevisjonen og psykiatrien i går? Du kan like godt slutte først som sist.

Den andre psykologen gjør noe meget klokt som flere burde gjøre. Han går tur i stedet for å sitte på kontoret. Spesielt de som har litt vanskelig for å prate har stor nytte av dette. Det er langt lettere å snakke godt sammen når en går tur sammen. Å bruke seg selv som eksempel er dog en feil det burde være unødvendig å begå.

[Orio]

Hvorfor har du to psykologer du går til samtidig? Det må da gjøre behandlingen vanskelig.

Det å sitte og diskutere politikk og tv-serier med en psykolog kaller ikke jeg behandling.

[Lami1365381152]

Han første psykologen er totalt ufaglig. Slike burde vi slippe å ha i psykiatrien. Du leste vel om Riksrevisjonen og psykiatrien i går? Du kan like godt slutte først som sist.

Den andre psykologen gjør noe meget klokt som flere burde gjøre. Han går tur i stedet for å sitte på kontoret. Spesielt de som har litt vanskelig for å prate har stor nytte av dette. Det er langt lettere å snakke godt sammen når en går tur sammen. Å bruke seg selv som eksempel er dog en feil det burde være unødvendig å begå.

Du er ikke alene om å ha en sånn psykolog. Jeg går til min på fjerde året nå, og siste timen ble brukt til å fortelle vitser. Jeg avbrøt etter en stund, for jeg tenkte at nå må disse timene brukes konstruktivt, men han avbrøt meg og sa; "jeg må bare fortelle en til." Jeg må innrømme at jeg selv er ganske impulsiv i min måte å prate på, og jeg kan lett avledes til å snakke om andre ting. Men jeg mener det er hans ansvar å pensle inn på det som er relevant, ikke mitt. Impulsivitet er en del av problemet mitt. Jeg og har tenkt som deg, at det virker som han ser på disse timene som avlastning fra en ellers tung, sutrete hverdag. Vi har veldig god kjemi, og det er vel det som holder meg der. Problemet er mine følelser for han. Dette er et resultat av den "private" måten vi snakker på. Jeg vet masse fra livet hans, og det blir på en måte et vennskap. Men man vil jo ikke plage en venn med masse sutter? Vil man? Sikkert godt for han å snakke fritt, men jeg har ganske omfattende problematikk, så hadde vært greit å fått hjelp da.

Lykke til!

[Gjest glad for svar]

Han første psykologen er totalt ufaglig. Slike burde vi slippe å ha i psykiatrien. Du leste vel om Riksrevisjonen og psykiatrien i går? Du kan like godt slutte først som sist.

Den andre psykologen gjør noe meget klokt som flere burde gjøre. Han går tur i stedet for å sitte på kontoret. Spesielt de som har litt vanskelig for å prate har stor nytte av dette. Det er langt lettere å snakke godt sammen når en går tur sammen. Å bruke seg selv som eksempel er dog en feil det burde være unødvendig å begå.

Men hva med de gangene jeg møter til time å føler at jeg ikke har noe å snakke om?

Skal jeg da bare snu i døren. Er det psykologen sitt ansvar å få praten i gang... eller

[bibben]

Gjør som NHD sier, og kom deg langt pokker i vold unna den første psykologen.

Den psykologen du beskriver er identisk med en jeg gikk til i over 10 år! Etter all verdens personlig informasjon om denne psykologens liv fikk jeg til slutt inntrykket av at vedkommende ønsket et slags vennskap. Kontakten var helt utenfor skjema. Jeg satt imidlertid hele tiden og ventet på når den egentlige behandlingen skulle begynne. Samtidig med dette ble jeg bare mer og mer knyttet til denne psykologen. Jeg vet at det kan synes underlig at jeg ikke kom meg ut og vekk fra hele "behandlings"-relasjonen, men jeg ble forført av mitt ønske om å bli venn med psykologen min.

Nå sitter jeg igjen med et stort hull etter 10 år med viss vass og small-talk. Jeg er på det nærmeste like langt som da jeg begynte. Skjønt litt klokere er jeg blitt og takknemmelig til de menneskene som hjalp meg med å bryte med dette menneske som jeg underlig nok ble så vannvittig glad i.

Ønsker deg alt godt og at du klarer å si takk og farvel til psykolog nr. 1.

[cabbage]

Men hva med de gangene jeg møter til time å føler at jeg ikke har noe å snakke om?

Skal jeg da bare snu i døren. Er det psykologen sitt ansvar å få praten i gang... eller

de gangene det skjer med meg, spør psykologen om jeg vil velge hva vi skal snakke om eller om h*n skal velge. H*n velger da ut i fra behandlingsmålene og prioriteringene vi har skrevet ned i behandlingsplanen min, og som vi har blitt enige om.

Det er ikke alltid jeg har ord å forklare med i begynnelsen og da er det veldig deilig å få litt hjelp til å begynne å snakke. Ikke bare sitte der i stilllhet som jeg gjorde med den forrige behandleren min.

Nå vet jeg ikke hvorfor du går til psykolog, men av det du forteller om virker det ikke så veldig seriøst. Har du en behandlingsplan? Har dere satt opp hvilke mål behandlingen skal ha? Evaluerer dere hvordan behandlingen går i forhold til målene dere har satt opp?

Om terapi timen blir mer kaffeslaberas tror jeg det er like greit å skygge unna og forsøke å få en seriøs terapaut. Hva med å slutte hos h*n og kun gå hos den du går tur med? Evt. ta op med vedkommende at h*n ikke bruker eksempler fra sitt eget liv, men generaliserer litt mer.

[Gjest glad for svar]

Du er ikke alene om å ha en sånn psykolog. Jeg går til min på fjerde året nå, og siste timen ble brukt til å fortelle vitser. Jeg avbrøt etter en stund, for jeg tenkte at nå må disse timene brukes konstruktivt, men han avbrøt meg og sa; "jeg må bare fortelle en til." Jeg må innrømme at jeg selv er ganske impulsiv i min måte å prate på, og jeg kan lett avledes til å snakke om andre ting. Men jeg mener det er hans ansvar å pensle inn på det som er relevant, ikke mitt. Impulsivitet er en del av problemet mitt. Jeg og har tenkt som deg, at det virker som han ser på disse timene som avlastning fra en ellers tung, sutrete hverdag. Vi har veldig god kjemi, og det er vel det som holder meg der. Problemet er mine følelser for han. Dette er et resultat av den "private" måten vi snakker på. Jeg vet masse fra livet hans, og det blir på en måte et vennskap. Men man vil jo ikke plage en venn med masse sutter? Vil man? Sikkert godt for han å snakke fritt, men jeg har ganske omfattende problematikk, så hadde vært greit å fått hjelp da.

Lykke til!

Ja, min også er glad i å fortelle "gode historier". Og ofte hører jeg dem for tredje eller femte gangen. De er morsomme og underholdne... men jeg kommer liksom ikke så langt av gårde av å delta på slike "slabedras". Den andre psykologen min som jeg går til mer sjeldent reagerte på at vi ikke har satt oss noen mål med terapien, verekn for halvåret eller året. Det liksom bare flyter avgårde.

Kanskje er detrett og slett et godt tegn.. at jeg ikke er så ivrig på å gå til han lengre... ellers så skyldes det at han ikke gir meg noe konstruktivt tilbake.

Jeg er nok en av de få som har 2 psykologer. Grunnen er at de er veldig forskjellig. Den ene har jeg gått fast til i tre år. Den andre engasjerte seg langt mer enn den faste under en lagnvarig innleggelse på psykiatrisk sykehus.

Men en annen sak er at jeg som oftes går til tre behandlere samme dag p.g.a. geografisk beliggenhet. Når en må spytte ut nesten en tusenlapp i transport, ferger og bompenger på en dag blir det vanskelig å spre behandlingen. Denne dagen fører ofte til at jeg ikke husker mer enn 10 prosent av hva vi snakker om....

[Gjest glad for svar]

Gjør som NHD sier, og kom deg langt pokker i vold unna den første psykologen.

Den psykologen du beskriver er identisk med en jeg gikk til i over 10 år! Etter all verdens personlig informasjon om denne psykologens liv fikk jeg til slutt inntrykket av at vedkommende ønsket et slags vennskap. Kontakten var helt utenfor skjema. Jeg satt imidlertid hele tiden og ventet på når den egentlige behandlingen skulle begynne. Samtidig med dette ble jeg bare mer og mer knyttet til denne psykologen. Jeg vet at det kan synes underlig at jeg ikke kom meg ut og vekk fra hele "behandlings"-relasjonen, men jeg ble forført av mitt ønske om å bli venn med psykologen min.

Nå sitter jeg igjen med et stort hull etter 10 år med viss vass og small-talk. Jeg er på det nærmeste like langt som da jeg begynte. Skjønt litt klokere er jeg blitt og takknemmelig til de menneskene som hjalp meg med å bryte med dette menneske som jeg underlig nok ble så vannvittig glad i.

Ønsker deg alt godt og at du klarer å si takk og farvel til psykolog nr. 1.

Takker for svar som kanskje kan gi meg mot. Det er liksom så vanskelig å si fra at "dette blir helt feil". Kjempevanskelig!

Men jeg føler at det ikke er så mye poeng å gå til han, og da er det kanskje på tid eå si fra. Det er kjelt å få klem og chatte med han... men jeg bruker tross alt vanvittig med tid og penger på å komme meg til og fra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men hva med de gangene jeg møter til time å føler at jeg ikke har noe å snakke om?

Skal jeg da bare snu i døren. Er det psykologen sitt ansvar å få praten i gang... eller

Hvis du etter så lang tid opplever at du i løpet av uken ikke finner noe du brenner for å ta opp, er tiden overmoden for avslutning.

[Gjest Risotta]

Jeg går også i terapi. Jeg begynner å bli smårar av hele opplegget. Psykologen jeg går til er så rar og jeg føler emg lite velkommen der. Akkurat som han vil ha meg bort og vekk. Og når vi snakker kan jeg like gjerne snakke til veggen. Så tenker jeg at psykologen kunne da bruke litt av det han har lært i ei lang utdanning. Jeg kan likseså godt prate emd nabokjerringa..

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Har spurt om å få bytte, men det får jeg ikke. Jeg er nødt til å gå der fordi det kreves av meg fordi jeg får rehabiliteringspenger.

[Gjest Risotta]

Men hva med de gangene jeg møter til time å føler at jeg ikke har noe å snakke om?

Skal jeg da bare snu i døren. Er det psykologen sitt ansvar å få praten i gang... eller

Jeg har det mange ganger på samme måten. Egentlig bør jeg slutte hos han, men må gå til psykolog fordi ejg mottar rehabiliteringspenger. Lyst til å gjøre noe annet. Skal drøfte det med han. Jeg orker snart ikke lenger dette. Gir meg ingenting lenger.

Så det kan du jo tenke på at tiden er inne for å gjøre noe annet. Eventuelt bytte til annen psykolog. Hvis du kan. Noe må skje snart i mitt tilfelle iallfall.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg går også i terapi. Jeg begynner å bli smårar av hele opplegget. Psykologen jeg går til er så rar og jeg føler emg lite velkommen der. Akkurat som han vil ha meg bort og vekk. Og når vi snakker kan jeg like gjerne snakke til veggen. Så tenker jeg at psykologen kunne da bruke litt av det han har lært i ei lang utdanning. Jeg kan likseså godt prate emd nabokjerringa..

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Har spurt om å få bytte, men det får jeg ikke. Jeg er nødt til å gå der fordi det kreves av meg fordi jeg får rehabiliteringspenger.

Et mulig tiltak er at du krever at det settes opp en konkret behandlingsplan som sier hva dere skal jobbe med, og hvilken endring som ønskes.

[Gjest Risotta]

Et mulig tiltak er at du krever at det settes opp en konkret behandlingsplan som sier hva dere skal jobbe med, og hvilken endring som ønskes.

Ja jeg må vel bli mer tydelig overfor han. Men jeg har klaget fra første stund og lurt på hvor terapien blir av. Stakkars psykolog;) Han blir jo så sur, tror jeg., at jeg tør nå snart ikke si fra. Det har vært et eventyr hele terapien. Men jeg er jo ganske bra nå. Jeg skal si mer i fra hva som må fokuseres på med meg for å få meg bra..

[Gjest anna k]

Takker for svar som kanskje kan gi meg mot. Det er liksom så vanskelig å si fra at "dette blir helt feil". Kjempevanskelig!

Men jeg føler at det ikke er så mye poeng å gå til han, og da er det kanskje på tid eå si fra. Det er kjelt å få klem og chatte med han... men jeg bruker tross alt vanvittig med tid og penger på å komme meg til og fra.

Du kan si at du har kommet til et punkt i terapien hvor du føler det er nødvendig med en annen type terapiform. Det sa jeg til en kvinne jeg gikk med noen måneder. Det var også som å snakke til veggen. Verre.

Jeg sa at jeg trodde jeg ville ha utbytte av ren kognitiv terapi, siden jeg hadde gått så lenge i denne andre type behandling, (som da slett ikke var noen behandling når alt kom til alt), og at jeg derfor ville ta kontakt med noen som drev rent kognitivt og prøve det.

I tilfelle denne terapeuten her mener at det som skjer i møtet med dere er kognitiv terapi, er det lurt å bruke ordene _ren_ kognitiv terapi:o)

På den andre siden. Kanskje du burde finne noen som driver rent kognitivt..

[Gjest anna k]

Takker for svar som kanskje kan gi meg mot. Det er liksom så vanskelig å si fra at "dette blir helt feil". Kjempevanskelig!

Men jeg føler at det ikke er så mye poeng å gå til han, og da er det kanskje på tid eå si fra. Det er kjelt å få klem og chatte med han... men jeg bruker tross alt vanvittig med tid og penger på å komme meg til og fra.

Ps! Du trenger ikke si noe negativt om det som har vært. Du kan si at det har vært givende og at du har hatt utbytte av det, og du kan sågar takke for all hjelp du har fått om det gjør det lettere, men at du har kommet dit at du synes det høres spennende ut å prøve en annen type terapi med noen som har spesialisert seg på ren kognitiv terapi.

Det er jo helt opplagt at det har ikke denne terapeuten her gjort.

Se på det å si i fra som terapi. Det var det for meg når jeg sa i fra. Tøff terapi.

[Lillemus]

Ps! Du trenger ikke si noe negativt om det som har vært. Du kan si at det har vært givende og at du har hatt utbytte av det, og du kan sågar takke for all hjelp du har fått om det gjør det lettere, men at du har kommet dit at du synes det høres spennende ut å prøve en annen type terapi med noen som har spesialisert seg på ren kognitiv terapi.

Det er jo helt opplagt at det har ikke denne terapeuten her gjort.

Se på det å si i fra som terapi. Det var det for meg når jeg sa i fra. Tøff terapi.

Det er en sånn stålampe som har en større "kuppel" som lyser opp i taket og nede på lampefoten er det en mindre spot som kan justeres litt rundt.

[Gjest VKF]

Det er en sånn stålampe som har en større "kuppel" som lyser opp i taket og nede på lampefoten er det en mindre spot som kan justeres litt rundt.

Er det en ny form for terapi du presenterer her Lillemus;o)

[laban]

Er det en ny form for terapi du presenterer her Lillemus;o)

Det er nok en ny variant av lysterapi...

[Gjest VKF]

Det er nok en ny variant av lysterapi...

Sikkert verd å prøve:-)