Drittsekker og forandring?

[Gjest lurerpaadette]

Da jeg var yngre og sammen med noen som ikke behandlet meg bra (fra daglig nedrakking med den første, til grovere vold av den siste), nektet jeg og gi slipp på de og prøvde på alle mulige måter å få de til å forstå hva de gjorde. Det virket heller dårlig.

Har etter den gang, og en lang pause fra menn generelt, møtt et par stk som omtrent har forgudet meg, bare for å finne ut at de har vært skikkelig drittsekk med eksen (synd det har gått inflasjon i det ordet) og at de etter en stund begynner å behandle meg dårlig også, hvis de f.eks. finner ut at jeg ikke er bra nok eller de blir tatt i løgn eller utroskap. Da har de gått over til å bli ufine, stenger helt av, gi seg f* i meg, virker ikke som om de er lei for å ha såret heller. Jeg har da gått min vei selv istedet for å prøve å få dem til å forstå noe som helst, men det ender opp med at jeg sitter og lurer på hva jeg kunne ha gjort annerledes, hva det er med meg som gjør at det alltid blir sånn.

Jeg er rolig og real, legger ikke opp til krangling eller drama. Har gått flere år i terapi og fått lappet meg sammen, og har egentlig et godt forhold til meg selv nå. Jeg har prøvd ut å være ekstra tydelig på hva jeg tollererer og ikke, vise at jeg forventer respekt (på en hyggelig og rolig måte), men kan ikke se at det har utgjort noen videre forskjell annet enn at de liker meg enda bedre fordi de oppfatter meg som en sterk og respektabel person og blir forelsket, men så går det som det går likevel. Det er snakk om menn som har tilsynelatende orden på livet sitt. De soleklare taperne har jeg alltid styrt unna.

Jeg har i voksen alder innsett at mennene i familien min er av samme sort. Omsorgsfulle fedre, men oppfører seg som bortskjemte, ufordragelige småunger når de ikke opplever at de får det akkurat som de vil med den de er sammen med. Lukker seg, lyger, er egoistiske og utro, skikkelig passiv-agressive. Forskjellige kvinnetyper har vært innom,jeg kan egentlig ikke se noen fellesnevner, men bare de som alltid er søte, gir og gir og gir og tilgir, blir satt pris på av mennene. De andre har fått respekt så lenge han anser henne som perfekt eller hun beundrer han og får han til å føle seg viktig, men ved første tegn til konflikt er det på'n igjen. De er aldri voldelige, direkte dominerende eller sier slemme ting, men det er ved den minste lille normale antydning til konflikt at de lukker seg, og man merker hvor egoistiske og smålige de er, og de så går ut og er utro og lyver om det. Knusende når man først har blitt glad i dem. Jeg sier ikke at alle kvinnene har vært uskyldige, men de fleste av dem er hyggelige mennesker som har en normal måte å forholde seg til andre på. Litt pussig også, og se hvordan hver enkelt mann nesten forandrer hele sin personlighet, iallfall preferanser og væremåte, så drastisk for hver nye dame de setter på pidestallen.

1. Så da lurer jeg på, hvor vanlig er dette, hvor høy prosentandel av den mannlige befolkningen oppfører seg på denne måten, eller er det meg, kan det skyldes på at man ikke passer sammen? Eller er det sånn menn generelt bare er, noe jeg må lære meg å akseptere? Takler ikke menn likeverdige forhold til en de kan se på som et vanlig menneske med feil og mangler og likevel respektere?

2. Hva er det som må til for at en mann med drittsekk-tendenser skal stoppe opp og innse at han ødelegger andre med væremåten sin, hvis det ikke går an å få de til å skjønne det gjennom hverken rolig snakk, vise hvor lei seg man blir, eller det å bare gå og ikke komme tilbake? Jeg skjønner at prognosen er dårlig for menn som slår, men hva med semi-drittsekkene som blir som vrange 5-åringer når de f.eks. tas i løgn, og forholdet var fredelig og harmonisk inntil da?

3. Hva nå, må jeg være en klippe, en harding som aldri viser tegn til svakhet, sånn at mannen alltid føler han forholder seg til en knallsterk, perfekt person? Dette høres skrudd ut, er klar over det, men jeg begynner å lure etter som jeg alltid føler de har mistet respekten for meg når jeg har blitt mistenksom (og det har vært grunn til det, les:utroskap) eller viser det minste tegn til at jeg ikke er en urokkelig skapning de kan se opp til.

Ønsker deres synspunkter på dette.

[PieLill]

''1. Så da lurer jeg på, hvor vanlig er dette, hvor høy prosentandel av den mannlige befolkningen oppfører seg på denne måten, eller er det meg, kan det skyldes på at man ikke passer sammen? Eller er det sånn menn generelt bare er, noe jeg må lære meg å akseptere?''

De fleste menn jeg kjenner / har kjent har oppført seg langt bedre enn dette. Dårlig kjemi kan selvsagt trigge konflikter. Men jeg anser ikke å så utrolig dårlig og selvsentrert konflikthåndtering som det du beskriver som normalt.

'' Takler ikke menn likeverdige forhold til en de kan se på som et vanlig menneske med feil og mangler og likevel respektere?''

Mange menn takler likeverdige forhold. Men på en del områder opplever jeg at jeg som kvinne blir en inntrenger, særlig når mange menn er til stedet samtidig. Forsøk å snakke jakt, biler, våpen eller andre 'manneting' med en gruppe menn. Ikke som en undrende og spørrende kvinne, men som en likeverdig...

Menn kan også fort bli avvisende til en kvinnelig kollega og oppleve henne som et hår i suppa. Hadde hun vært mann, ville det ikke vært noe problem. Dette er ofte svært fordekte ekskluderingsprosesser, som mange menn ikke er bevisst på at de bedriver.

''2. Hva er det som må til for at en mann med drittsekk-tendenser skal stoppe opp og innse at han ødelegger andre med væremåten sin, hvis det ikke går an å få de til å skjønne det gjennom hverken rolig snakk, vise hvor lei seg man blir, eller det å bare gå og ikke komme tilbake? Jeg skjønner at prognosen er dårlig for menn som slår, men hva med semi-drittsekkene som blir som vrange 5-åringer når de f.eks. tas i løgn, og forholdet var fredelig og harmonisk inntil da?''

Det er nok ikke så veldig mye som biter på inngrodde mønster. Iblant kan jordskjelvopplevelser ha effekt. Eller skarpe sosiale sanksjoner fra menn de ønsker å bli akseptert av. Beveger de seg i et sosialt miljø der slik adferd er akseptert, er det nok ikke mye håp.

''3. Hva nå, må jeg være en klippe, en harding som aldri viser tegn til svakhet, sånn at mannen alltid føler han forholder seg til en knallsterk, perfekt person? Dette høres skrudd ut, er klar over det, men jeg begynner å lure etter som jeg alltid føler de har mistet respekten for meg når jeg har blitt mistenksom (og det har vært grunn til det, les:utroskap) eller viser det minste tegn til at jeg ikke er en urokkelig skapning de kan se opp til.''

Ha is i magen til du har fått distansert deg tilstrekkelig fra disse tingene til at både tiltrekkes av menn med hyggeligere egenskaper og tiltrekker deg menn som viser deg respekt. Kan også hende du trenger noen miljøskifter.

mvh

[Gjest lurerpaadette]

''1. Så da lurer jeg på, hvor vanlig er dette, hvor høy prosentandel av den mannlige befolkningen oppfører seg på denne måten, eller er det meg, kan det skyldes på at man ikke passer sammen? Eller er det sånn menn generelt bare er, noe jeg må lære meg å akseptere?''

De fleste menn jeg kjenner / har kjent har oppført seg langt bedre enn dette. Dårlig kjemi kan selvsagt trigge konflikter. Men jeg anser ikke å så utrolig dårlig og selvsentrert konflikthåndtering som det du beskriver som normalt.

'' Takler ikke menn likeverdige forhold til en de kan se på som et vanlig menneske med feil og mangler og likevel respektere?''

Mange menn takler likeverdige forhold. Men på en del områder opplever jeg at jeg som kvinne blir en inntrenger, særlig når mange menn er til stedet samtidig. Forsøk å snakke jakt, biler, våpen eller andre 'manneting' med en gruppe menn. Ikke som en undrende og spørrende kvinne, men som en likeverdig...

Menn kan også fort bli avvisende til en kvinnelig kollega og oppleve henne som et hår i suppa. Hadde hun vært mann, ville det ikke vært noe problem. Dette er ofte svært fordekte ekskluderingsprosesser, som mange menn ikke er bevisst på at de bedriver.

''2. Hva er det som må til for at en mann med drittsekk-tendenser skal stoppe opp og innse at han ødelegger andre med væremåten sin, hvis det ikke går an å få de til å skjønne det gjennom hverken rolig snakk, vise hvor lei seg man blir, eller det å bare gå og ikke komme tilbake? Jeg skjønner at prognosen er dårlig for menn som slår, men hva med semi-drittsekkene som blir som vrange 5-åringer når de f.eks. tas i løgn, og forholdet var fredelig og harmonisk inntil da?''

Det er nok ikke så veldig mye som biter på inngrodde mønster. Iblant kan jordskjelvopplevelser ha effekt. Eller skarpe sosiale sanksjoner fra menn de ønsker å bli akseptert av. Beveger de seg i et sosialt miljø der slik adferd er akseptert, er det nok ikke mye håp.

''3. Hva nå, må jeg være en klippe, en harding som aldri viser tegn til svakhet, sånn at mannen alltid føler han forholder seg til en knallsterk, perfekt person? Dette høres skrudd ut, er klar over det, men jeg begynner å lure etter som jeg alltid føler de har mistet respekten for meg når jeg har blitt mistenksom (og det har vært grunn til det, les:utroskap) eller viser det minste tegn til at jeg ikke er en urokkelig skapning de kan se opp til.''

Ha is i magen til du har fått distansert deg tilstrekkelig fra disse tingene til at både tiltrekkes av menn med hyggeligere egenskaper og tiltrekker deg menn som viser deg respekt. Kan også hende du trenger noen miljøskifter.

mvh

Tusen hjertlig takk for svar!

''selvsentrert konflikthåndtering''

Godt du setter et navn på det. Det er noe av det jeg synes er vanskelig med dette.

'' Mange menn takler likeverdige forhold. Men på en del områder opplever jeg at jeg som kvinne blir en inntrenger, særlig når mange menn er til stedet samtidig. Forsøk å snakke jakt, biler, våpen eller andre 'manneting' med en gruppe menn. Ikke som en undrende og spørrende kvinne, men som en likeverdig...

Menn kan også fort bli avvisende til en kvinnelig kollega og oppleve henne som et hår i suppa. Hadde hun vært mann, ville det ikke vært noe problem. Dette er ofte svært fordekte ekskluderingsprosesser, som mange menn ikke er bevisst på at de bedriver. ''

Litt pussig, dette, for jeg er alltid "en av gutta", ikke at jeg er en Traktor - Guri, da, men jeg går godt over ens med menn i grupper. Jeg har et godt forhold til mennene i min familie og er sjelden i konflikt med dem -så lenge jeg "er som dem".

Jeg har på en måte satt min stolthet, eller hva det heter, i å ikke være en kvinne av (stereo)typen hysterisk, mistolkende og klengete. Ikke misforstå meg, jeg sikter bare til hvordan en del kvinners roller er i konflikt med menn som bare må stenge av til slutt, bare for å utelukke at det er det som går galt.

Det er i kjæresterollen det skjærer seg. Etter litt hobbyanalysering -ikke for moro skyld altså, men når jeg har vært forvirret og såret-, har jeg kommet frem til at de stiller mye høyere krav til meg enn de stiller til seg selv. De vil ha en omsorgsfull morsfigur og perfekt drømmedame i ett, og så blir de så skuffet når jeg også viser meg å ha mine feil. Må jeg være perfekt for at en vanlig mann skal kunne være glad i meg?

''Det er nok ikke så veldig mye som biter på inngrodde mønster. Iblant kan jordskjelvopplevelser ha effekt. Eller skarpe sosiale sanksjoner fra menn de ønsker å bli akseptert av. Beveger de seg i et sosialt miljø der slik adferd er akseptert, er det nok ikke mye håp.''

Noen av dem har tilsynelatende bra holdninger og snakker pent om likestilling, men i praksis skjærer det seg. De er ikke en gjeng med brautende mannsgriser. Jeg skulle ønske andre menn, når de får med seg hva som skjer, turte å bryte inn og si at du, nå skjerper du deg, sånn kan du ikke oppføre deg, -men det er det ingen som gjør.

''Ha is i magen til du har fått distansert deg tilstrekkelig fra disse tingene til at både tiltrekkes av menn med hyggeligere egenskaper og tiltrekker deg menn som viser deg respekt. Kan også hende du trenger noen miljøskifter.''

Det er det som er problemet. De viser meg respekt. Til de ikke gjør det lenger. Hyggelige er de og, til de ikke er det lenger. Det er like vondt hver gang. Jeg har som sagt tatt en lang pause fra menn, miljøskifte inkludert (familien vil jeg ikke kutte ut), nettopp for å distansere meg fra disse tingene. Jeg holder tilbake for ikke å rushe inn i noe, men uansett hvor lang tid jeg bruker -når jeg begynner å knytte meg til dem så tillater de seg å vise andre sider av seg selv, og jeg får følelsen av å bli devaluert brått og brutalt. Jeg må da kjempe hardt mot følelsen av å ikke være bra nok, uansett hva en mann noen gang har gjort mot meg så får jeg meg ikke til å se ned på han eller føle meg bedre enn han.