NHD og andre; vil veldig gjerne ha råd?

[Gjest anna k]

Jeg har et dilemma. Jeg har fått mange svar her inne, men dette er noe jeg veldig gjerne skulle hatt synspunkter på.

Jeg var gift i nesten to tiår, og i hele den tiden var jeg meget fysisk syk, invalidiserende. Han var en meget dominerende mann for å si det kort. Ingen forstod noen gang hvorfor jeg var så syk,og de fleste av sykdommene mine hadde atypiske forløp. Jeg levde et isolert liv uten noe særlig stimuli, nettverk. Jeg søkte til slutt uførepensjon med diagnoser PTSD, kronisk, GAD og tilbakevendende depressive episoder. I tillegg alle de fysiske diagnosene mine. Det ble vel vektlagt ca førti til seksti, med tyngde på PTSDen, ved godkjenning.

Nå er det to år siden jeg gikk gjennom et samlivsbrudd. Jeg prøver nå å lappe sammen meg selv og min sønn etter det vi begge har levd i. Jeg har vært fysisk frisk nå, mer eller mindre siden bruddet skjedde og jeg ble fri, selv om kroppen bærer litt preg av det den har vært igjennom ved å være litt svak. Det går bedre på de fleste områder. Jeg har fått meg nettverk og lever et sosialt nok liv, klarer de praktiske tingene man må klare i livet, følger opp min sønn, bruker ikke medisiner annet enn til å sove på, og er i kontakt med NAV for å starte attføringsopplegg, så smått. Men mange forhold rundt bruddet forverret PTSDen og jeg er rimelig traumatisert, sliter voldsomt med søvn, mareritt og flashback. Alle ting en med PTSD sliter med når den er mye aktivert.

Jeg har tidligere, før bruddet, gått i psykodynamisk terapi i mange år hos to gode terapeuter med godt ry i fagmiljøet. Ingen av de er aktuelle nå. Det var ingen piknik å gå i terapi med dem. Det var tøft og utfordrende, men vi var på nett og jeg følte at det var hardt, men givende.

Jeg har måttet si nei til traumeavdeling på Modum, da det ikke vil være mulig for meg å reise fra min sønn. Systemet rundt barnet mitt har vært opptatt av at jeg får hjelp med traumer, og de har tatt kontakt med senter for krisepsykologi, med dyktige folk, som likevel mener de ikke er de rette til å hjelpe meg. De kunne ikke gi meg så omfattende behandling som jeg trengte, i følge dem.

Som så mange ganger blir en da lett fallende gjennom. Så ble det søkt til dps, hvor jeg nettopp har vært hos en kvinne som skal være spesialist på traumer. Det var veldig nedslående. Jeg vet at en bør gi ting litt en sjanse, men jeg har vært i dette systemet så lenge at jeg vet litt hva som fungerer for meg og ikke, og dette var ikke positivt for meg så langt. Det er mulig hun har kompetanse, men fri meg fra psykologer helt uten mimikk og respons hverken verbalt eller kroppslig, som legger igjen personligheten og alt av emosjoner utenfor terapirommet. Jeg fikk lyst å reise meg opp og riste forsiktig i henne og spørre om der var noe liv! Man trenger slett ikke like terapeuten sin, jeg liket ikke den forrige før det gikk et halvt år, men jeg står i en situasjon hvor jeg forholder meg til en drøss med instanser i forhold til meg selv, og ikke minst min sønn. Dette suger mye energi. Tanken har hele tiden vært at jeg trengte noen som var der for megog hjalp meg, i mitt hjørne, for man blir veldig alene oppe i noe som dette. Det har de som er rundt min sønn vært veldig opptatt av. Det er jo ikke slik at de gir deg støtte, hvis noen skulle komme i den villfarelsen. Men jeg føler jeg trenger en terapeut som er tydelig og direkte nå, som jeg vet hvor jeg har, som er i dialog, som ikke minst utfordrer meg, og som ikke lar meg sitte med monologer. Jeg må ha noen jeg er på nett med, siden jeg også er i en aldri så liten identitetskrise etter bruddet og den manipulasjonen som skjedde der, og jeg følte ikke hennes personlighet var noen match. Jeg må føle meg sett og være på nett, da jeg ikke trenger ennå flere personer å forholde meg til hvor alt bare kjennes ut som en merbelastning.

Så da tok jeg kontakt med noen psykologer, med driftsavtale, som min venninne har anbefalt i lang tid. Jeg tenkte at her må en bare ta skjeen i hånden selv. De driver gruppeterapi, har lang fartstid, og har jobbet mye med kvinner som har vært i destruktive forhold. Dette er grupper som går over uker, intensivt, med to ganger i uken, og noe individuell oppfølging i tillegg. Så er det pause før en kan gå løs på flere runder i nye grupper. Disse er visstnok veldig utfordrende og tydelige, engasjerte, gir oppgaver, og har en tilnærming til det å stå i livet her og nå. Men de gir ikke spesifikk traumebehandling etter en eller annen metode, slik jeg har forstått at hun på dps gjør. Og det foregår fortrinnsvis i gruppe, så det blir ikke mye individuell terapi slik i utgangspunktet. Jeg hår fått time med dem for samtale.

Jeg trenger muligens spesifikk traumebehandling på den ene siden, og ville gjerne hatt det, men jeg trenger helt sikkert også støtte i forhold til det jeg har opplevd og ting som skjer i livet, som det å forholde meg til nettverk/de vennene jeg har fått for første gang i mitt voksne liv(og jeg begynner å bli noen år), systemet rundt min sønn, praktiske ting, attføringsopplegg som jeg såvidt har initiert med mer.

Så hva gjør jeg? Hva skal jeg velge? Man får ikke i pose og sekk alltid.

[Gjest anonymforandledningen]

Hei, anna k. Jeg synes det er dumt at du ikke har fått noen svar på innlegget ditt. Det er velformulert og ryddig. Jeg skulle ønske du fikk noen gode råd, jeg har full forståelse for det du opplever. Har du diskutert induviduell plan med noen i hjelpeapparatet? Og så vet du sikkert at det er fritt sykehusvalg? Hvis du har mulighet til å reise et stykke, kan det finnes gode tilbud andre steder enn sitt eget bosted. Ellers har jeg desverre ikke noen gode råd til deg, men jeg skulle ønske du hadde noen å diskutere dette med.

[Gjest anna k]

Hei, anna k. Jeg synes det er dumt at du ikke har fått noen svar på innlegget ditt. Det er velformulert og ryddig. Jeg skulle ønske du fikk noen gode råd, jeg har full forståelse for det du opplever. Har du diskutert induviduell plan med noen i hjelpeapparatet? Og så vet du sikkert at det er fritt sykehusvalg? Hvis du har mulighet til å reise et stykke, kan det finnes gode tilbud andre steder enn sitt eget bosted. Ellers har jeg desverre ikke noen gode råd til deg, men jeg skulle ønske du hadde noen å diskutere dette med.

Takk for svaret ditt. Jeg ville veldig gjerne ha noen å lufte litt tanker rundt vedrørende dette ja. Jeg synes det er svært vanskelig. Hadde det vært fasitsvar hadde det sannsynligvis vært åpenbart, men det finnes det ikke. Men det hadde vært fint med innspill.

Jeg har bestilt time med fastlege, siden jeg må ha henvisning til de psykologene som driver gruppeterapi, og gruer meg litt til det. For han kommer sikkert til å synes at det er noe tull å blande inn noe annet nå, mens jeg nettopp har fått dørene innenfor på dps. På den annen siden har jeg ikke tenkt å si fra meg noe som helst ennå. Jeg vil ha timen med psykologen på dps som er satt opp og snakke mer med henne om hva hun kan tilby, og jeg vil gå på timen med en av de andre psykologene som driver gruppeterapi og høre hva de sier og hvordan det virker, siden jeg fikk det inntrykket jeg fikk.

Hjelpeapparatet har en uendelig tålmodighet. Det har derimot ikke jeg lenger. Jeg er tålmodig nok med tanke på mine mange år i tøff terapi, men jeg har likevel ikke tålmodighet til noe som jeg misliker og som ikke kjennes rett ut.

Jeg har ingen plan av noe slag, og vil ikke ha det heller. Jeg er dritlei av hele helsevesenet og vil snart stå på egne ben.

[cathlin]

Takk for svaret ditt. Jeg ville veldig gjerne ha noen å lufte litt tanker rundt vedrørende dette ja. Jeg synes det er svært vanskelig. Hadde det vært fasitsvar hadde det sannsynligvis vært åpenbart, men det finnes det ikke. Men det hadde vært fint med innspill.

Jeg har bestilt time med fastlege, siden jeg må ha henvisning til de psykologene som driver gruppeterapi, og gruer meg litt til det. For han kommer sikkert til å synes at det er noe tull å blande inn noe annet nå, mens jeg nettopp har fått dørene innenfor på dps. På den annen siden har jeg ikke tenkt å si fra meg noe som helst ennå. Jeg vil ha timen med psykologen på dps som er satt opp og snakke mer med henne om hva hun kan tilby, og jeg vil gå på timen med en av de andre psykologene som driver gruppeterapi og høre hva de sier og hvordan det virker, siden jeg fikk det inntrykket jeg fikk.

Hjelpeapparatet har en uendelig tålmodighet. Det har derimot ikke jeg lenger. Jeg er tålmodig nok med tanke på mine mange år i tøff terapi, men jeg har likevel ikke tålmodighet til noe som jeg misliker og som ikke kjennes rett ut.

Jeg har ingen plan av noe slag, og vil ikke ha det heller. Jeg er dritlei av hele helsevesenet og vil snart stå på egne ben.

''Jeg har ingen plan av noe slag, og vil ikke ha det heller. Jeg er dritlei av hele helsevesenet og vil snart stå på egne ben.''

Hehe, jeg er også høvelig dritt lei av det meste av helsevenet;-)

Jeg har lest det du skrev og tenker at som du sier det sikkert er lurt å snakke med de som driver med opplegget for å se om det er noe for deg. Siden det er såpass intensivt kan det hende det passer deg?

Det kan være greit å ha en fot innenfor dps så lenge.

[frosken]

Synes det er litt trist at du som skriver så mange gode svar til andre har fått så få kommentarer på ditt spørsmål.

Forøvrig støtter jeg rådet du har fått om å ta kontakt med de som skal stå for gruppeopplegget. Ikke si fra deg kontakten med dps før du vet hva du vil.

Jeg kan uhyre lite om traumebehandling og vet ikke hvor vesentlig det er å gå hos terapeuter som er spesialister på dette. Men behandleren på dps bør være villig til å diskutere dette med deg. Hvis ikke det er mulig å ha en åpen diskusjon om behandlingsopplegget, så er du vel altfor "erfaren" til at en slik terapirelasjon skal kunne fungere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slik jeg ser det, etterspør du to ting, støtte og effektiv behandling for PTSD.

Jeg tror det er best at du får dette på to forskjellige arenaer. Støtte, en som alltid er på din side, i ditt ringhjørne skal være den gode fastlegen.

Mest effektiv behandling av PTSD får du om du greier å finne en psykolog/psykiater som er opplært i metakognitiv terapi for nettopp dette. Jeg vet ikke hvor du bor, men psykologisk institutt på NTNU kan sikkert gi deg svar på hvem som er kompetent i ditt område. Om du mailer meg med omtrentelig bosted, kan jeg høre med prof. H. Nordahl om behandlere i din region.

[Gjest anna k]

Slik jeg ser det, etterspør du to ting, støtte og effektiv behandling for PTSD.

Jeg tror det er best at du får dette på to forskjellige arenaer. Støtte, en som alltid er på din side, i ditt ringhjørne skal være den gode fastlegen.

Mest effektiv behandling av PTSD får du om du greier å finne en psykolog/psykiater som er opplært i metakognitiv terapi for nettopp dette. Jeg vet ikke hvor du bor, men psykologisk institutt på NTNU kan sikkert gi deg svar på hvem som er kompetent i ditt område. Om du mailer meg med omtrentelig bosted, kan jeg høre med prof. H. Nordahl om behandlere i din region.

Det vil jeg svært gjerne, og jeg er interessert i å prøve dette om det lar seg gjøre.

De legene og behandlerne jeg møter rundt meg selv og mitt barn vet ikke hva denne terapien går ut på, da jeg har snakket med dem om muligheten av at dette kan være verdt å prøve. Langt mindre vet de noe om hvem som kan dette. Hva slags mailadresse skal jeg bruke i den anledning?

Takk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det vil jeg svært gjerne, og jeg er interessert i å prøve dette om det lar seg gjøre.

De legene og behandlerne jeg møter rundt meg selv og mitt barn vet ikke hva denne terapien går ut på, da jeg har snakket med dem om muligheten av at dette kan være verdt å prøve. Langt mindre vet de noe om hvem som kan dette. Hva slags mailadresse skal jeg bruke i den anledning?

Takk.

[email protected]