NHD/om selvhevding

[Gjest Milde måne]

Du skrev en gang at det var positivt å ta igjen når noen andre barn plager et annet barn,at det var positiv selvhevding eller noe i den dur.

Har gitt mitt barn beskjed om at det er greit å ta igjen,men aldri plage andre. Men det liker ikke lærerene og de andre voksne rundt han,han må si ifra til læreren hvis noen plager han,så det har jeg også sakt at han må gjøre nå.

Han sliter med lav selvtillit,og da han tok igjen såg han at de sluttet,derfor mener jeg at det må jo være positivt for han å ta igjen,kanskje det øker selvtilliten hans.

Hva er egentlig "det rette" å gjøre her?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er ikke i tvil om at mitt råd er det korrekte. Vi kan ikke forvente at andre skal hevde vår rett hele tiden.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom selv å ikke la seg bli herset med og det å ta systematisk mobbing opp med skolen.

[Gjest Milde måne]

Jeg er ikke i tvil om at mitt råd er det korrekte. Vi kan ikke forvente at andre skal hevde vår rett hele tiden.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom selv å ikke la seg bli herset med og det å ta systematisk mobbing opp med skolen.

Takk,det er jeg veldig enig i.

[frosken]

Hvis sønnen din sliter en del sosialt, så mener jeg at det er en for enkel strategi å bare si "ta igjen". Dersom stadige konflikter med slossing i skoletiden gjør han til en gutt som andre etterhvert tar avstand fra, så er lite oppnådd. Han må også kunne følge skolens regler som de andre.

En helt annen ting er at mindre konflikter bør unger kunne prøve å løse selv.

[Gjest jentaa23]

Jeg er ikke i tvil om at mitt råd er det korrekte. Vi kan ikke forvente at andre skal hevde vår rett hele tiden.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom selv å ikke la seg bli herset med og det å ta systematisk mobbing opp med skolen.

Hvordan kan man bli bedre på dette?

Jeg sliter med å klare å stå for mine egne reaksjoner/meninger i de fleste sammenhenger.

Har kanskje noe å gjøre med at jeg er oppdratt til å alltid se etter "grunnen" til at noen er "slemme" mot meg..

En slags overdriven empati kanskje.

Slitsomt å forstå seg i hjel på andre hele tiden.

Skulle ønske jeg bare kunne reagere uten å tenke.

Dette har for eksempel blitt et problem for meg i personlige relasjoner. (Spesielt i parforhold). Jeg forstår meg i hjel på den andre personen uten å være istand til å si hva JEG egentlig synes.. Det blir aldri krangel feks. Og det er jo en nødvendig het i alle "sunne" forhold fra tid til annen...

[Glimtipper]

Det har undret meg lenge, etter mange års jobbing i barnehager og skoler. Barna får alltid beskjed om å komme til en voksen ved minste tegn til problemer og jeg synes det er direkte feil.

Om et barn kommer til meg og sier at "X og Y tok fra meg sykkelen jeg lekte med", så løper jeg ikke bort til barna for å ordne opp. Jeg spør den "fornærmede" hva som har skjedd, i detalj, og gir de råd for hvordan situasjonen kan løses. Enten ved å si klart i fra til X og Y om at dette ikke var greit eller ved å finne en diplomatisk løsning.

Jeg føler dette har mye bedre effekt i et langtids perspektiv og skaper en sterkere/mer sammensveiset barnegruppe. Barna blir i langt større grad selvstendige.

Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg spesielt om ditt barns skole eller lærer, men til en viss grad burde ungene få veiledning til å ordne opp selv når det er en mulighet.

[Gjest hva er egentlig rett å gjøre?]

Jeg er ikke i tvil om at mitt råd er det korrekte. Vi kan ikke forvente at andre skal hevde vår rett hele tiden.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom selv å ikke la seg bli herset med og det å ta systematisk mobbing opp med skolen.

Jeg har desverre hørt om et tilfelle der skolen har sendt bekymringsmelding til barnevernet for at foreldre har bedt barnet sitt ta igjen med samme mynt, uten at jeg med det vet hva som er sant eller ikke:o(

[Gjest VKF]

Hvis sønnen din sliter en del sosialt, så mener jeg at det er en for enkel strategi å bare si "ta igjen". Dersom stadige konflikter med slossing i skoletiden gjør han til en gutt som andre etterhvert tar avstand fra, så er lite oppnådd. Han må også kunne følge skolens regler som de andre.

En helt annen ting er at mindre konflikter bør unger kunne prøve å løse selv.

Jeg tenkte det samme. Jeg ville ha visst mer om barnet, før jeg ga et slikt råd.

[Gjest sahoda]

Det har undret meg lenge, etter mange års jobbing i barnehager og skoler. Barna får alltid beskjed om å komme til en voksen ved minste tegn til problemer og jeg synes det er direkte feil.

Om et barn kommer til meg og sier at "X og Y tok fra meg sykkelen jeg lekte med", så løper jeg ikke bort til barna for å ordne opp. Jeg spør den "fornærmede" hva som har skjedd, i detalj, og gir de råd for hvordan situasjonen kan løses. Enten ved å si klart i fra til X og Y om at dette ikke var greit eller ved å finne en diplomatisk løsning.

Jeg føler dette har mye bedre effekt i et langtids perspektiv og skaper en sterkere/mer sammensveiset barnegruppe. Barna blir i langt større grad selvstendige.

Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg spesielt om ditt barns skole eller lærer, men til en viss grad burde ungene få veiledning til å ordne opp selv når det er en mulighet.

Til en viss grad er jeg enig, men barn som oppfordres til å ta igjen kan i enkelte situasjoner utsette seg for fare.

Min sønn kom i konflikt med en på skolen og tok igjen, hvorpå dette barnet sa at i morgen skal jeg ta med en kniv å skade deg. Takk og lov for at han sa i fra om dette hjemme. Jeg håpet selvsagt at dette bare var sagt i sinne av denne lille gutten. Men dagen etter fortalte jeg dette til SFO-personalet og ba de ransake han ved ankomst. Det synes de var for drøyt og jeg valgte å bli til han kom og krevde at de sjekket han og ryggsekken hans. Han hadde kniv han! Og da snakker vi ikke kniv til å smøre smør på brødet med! Jeg tørr ikke tenke på konsekvensene av at jeg bare hadde reist på jobb og tatt dette som vås og tøv.

Så hvordan skal man oppfordre barn til å ta igjen og samtidig være sikker på at de klarer å skille mellom ufarlige og potensielt farlige situasjoner?

Jeg synes det er umåtelig viktig at voksne som jobber i barnehage og skole blir informert om konflikter, være seg store eller små. Man aner ikke hvordan slike konflikter påvirker hvert barn og heller ikke hva hevnen kan være feks på skoleveien hjem.

[PieLill]

Det kommer vel litt an på hvor alvorlig "angrepet" barnet er og på hvilken måte barnet må/velger å ta igjen. Om det ender i vill slåsskamp, tror jeg det beste er å heller involvere en lærer.

Det blir litt som i det voksne livet. Om naboens hund skiter på trappen din ordner man opp selv. Om naboen forsøker å tenne på huset ditt utøver man nødvendig akutt selvforsvar og ringer politiet. (Litt spissformulert.)

Det konflikter som er for vanskelige for barn å ordne opp i. Der bør de be om hjelp og får det. Det er andre ting som de absolutt bør ordne opp i selv.

Barn som lett havner i håndgemeng, trenger mye hjelp til å ordne opp i sine konflikter. I slike settinger forstår jeg godt om lærerne ber dem holde seg i skinnet og heller be om hjelp.

Kombinasjonen av å være fysisk større og sterkere enn de fleste rundt seg og i tillegg hissig, kan være ganske skummel.

Så jeg tror det handler om og både kunne forsvare seg, men også vite når "politiet" skal dras inn.

mvh

[PieLill]

Det har undret meg lenge, etter mange års jobbing i barnehager og skoler. Barna får alltid beskjed om å komme til en voksen ved minste tegn til problemer og jeg synes det er direkte feil.

Om et barn kommer til meg og sier at "X og Y tok fra meg sykkelen jeg lekte med", så løper jeg ikke bort til barna for å ordne opp. Jeg spør den "fornærmede" hva som har skjedd, i detalj, og gir de råd for hvordan situasjonen kan løses. Enten ved å si klart i fra til X og Y om at dette ikke var greit eller ved å finne en diplomatisk løsning.

Jeg føler dette har mye bedre effekt i et langtids perspektiv og skaper en sterkere/mer sammensveiset barnegruppe. Barna blir i langt større grad selvstendige.

Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg spesielt om ditt barns skole eller lærer, men til en viss grad burde ungene få veiledning til å ordne opp selv når det er en mulighet.

Jeg gikk på en barneskole som i stor grad var basert på jungelloven. De voksne var alt for passive i forhold til konflikter. Og når det endelig ble gjort noe var det en ganske hjelpeløs og tafatt forestilling.

Jeg tror det du beskriver i mange sammenhenger er det riktige.

Men jeg tror også barn må få erfare at det finnes "høyere makter" og et "rettsvern", og at dette er tilpasset den enkeltes muligheter til å ordne opp selv.

mvh

[PieLill]

Hvis sønnen din sliter en del sosialt, så mener jeg at det er en for enkel strategi å bare si "ta igjen". Dersom stadige konflikter med slossing i skoletiden gjør han til en gutt som andre etterhvert tar avstand fra, så er lite oppnådd. Han må også kunne følge skolens regler som de andre.

En helt annen ting er at mindre konflikter bør unger kunne prøve å løse selv.

Tiltredes.

mvh

[Glimtipper]

Til en viss grad er jeg enig, men barn som oppfordres til å ta igjen kan i enkelte situasjoner utsette seg for fare.

Min sønn kom i konflikt med en på skolen og tok igjen, hvorpå dette barnet sa at i morgen skal jeg ta med en kniv å skade deg. Takk og lov for at han sa i fra om dette hjemme. Jeg håpet selvsagt at dette bare var sagt i sinne av denne lille gutten. Men dagen etter fortalte jeg dette til SFO-personalet og ba de ransake han ved ankomst. Det synes de var for drøyt og jeg valgte å bli til han kom og krevde at de sjekket han og ryggsekken hans. Han hadde kniv han! Og da snakker vi ikke kniv til å smøre smør på brødet med! Jeg tørr ikke tenke på konsekvensene av at jeg bare hadde reist på jobb og tatt dette som vås og tøv.

Så hvordan skal man oppfordre barn til å ta igjen og samtidig være sikker på at de klarer å skille mellom ufarlige og potensielt farlige situasjoner?

Jeg synes det er umåtelig viktig at voksne som jobber i barnehage og skole blir informert om konflikter, være seg store eller små. Man aner ikke hvordan slike konflikter påvirker hvert barn og heller ikke hva hevnen kan være feks på skoleveien hjem.

Ja, herregud. Slike situasjoner må taes på alvor, definitivt.

Jeg snakket ut i fra antakelsen om at dette var svært små konflikter. Hvis det er snakk om mobbing, alvorlige sosiale problemer, gjentagende konflikter, økende konfliktnivå osv. så skal voksne være aktive og proaktive.

[PieLill]

Jeg er ikke i tvil om at mitt råd er det korrekte. Vi kan ikke forvente at andre skal hevde vår rett hele tiden.

Det er selvsagt ingen motsetning mellom selv å ikke la seg bli herset med og det å ta systematisk mobbing opp med skolen.

Og viss et barn har for vane å slå sine medelever halvt fordervet fordi barnet er psykisk underlegent, men fysisk overlegent?

Man får da en situasjon der barnet stadig vekk ender opp som syndebukk i konfliker andre startet, fordi barnets eneste måte å hevde seg på er med nevene.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Og viss et barn har for vane å slå sine medelever halvt fordervet fordi barnet er psykisk underlegent, men fysisk overlegent?

Man får da en situasjon der barnet stadig vekk ender opp som syndebukk i konfliker andre startet, fordi barnets eneste måte å hevde seg på er med nevene.

mvh

Min sønn gikk på ungdomsskolen sammen med et slikt barn. Dette barnet brukte å gå rundt med balltre og slå medelevene. Verken den læreren som var ansatt kun for å ta seg av han eller skolen v/rektor generelt brø seg om at de andre barna regelmessig/daglig ble slått.

Jeg ba min egen sønn og hans venner sette en stopper for dette. Etter et par intervensjoner var balltreet borte og adferden hadde opphørt.

[Gjest sahoda]

Ja, herregud. Slike situasjoner må taes på alvor, definitivt.

Jeg snakket ut i fra antakelsen om at dette var svært små konflikter. Hvis det er snakk om mobbing, alvorlige sosiale problemer, gjentagende konflikter, økende konfliktnivå osv. så skal voksne være aktive og proaktive.

Man vet ikke når det er snakk om små konflikter eller ikke. Denne gutten var en venn av min sønn og jeg kunne ikke i min villeste fantasi egentlig tro at han ville gjøre alvor av noe sagt i en liten krangel mellom de to i skolegården. Vi snakker her om 3.klassinger. Altså ikke noe høyt konfliktnivå, ikke noen signaler/forhold på forhånd som skulle tilsi at dette virkelig behøvde tas på alvor. Men takk og lov så gjorde jeg nettopp det.

[PieLill]

Min sønn gikk på ungdomsskolen sammen med et slikt barn. Dette barnet brukte å gå rundt med balltre og slå medelevene. Verken den læreren som var ansatt kun for å ta seg av han eller skolen v/rektor generelt brø seg om at de andre barna regelmessig/daglig ble slått.

Jeg ba min egen sønn og hans venner sette en stopper for dette. Etter et par intervensjoner var balltreet borte og adferden hadde opphørt.

Ditt eksempel synes jeg er helt kurrant.

Ble vel forresten stor brudulje når noen gutter på Sørlandet ble banket fordi de bedrev grov seksuell trakkasering av et par jenter. Det grusomme da var ikke hvor råtne ganske unge gutter hadde vært, men at noen tok dem en stripe...

Det jeg sikter til den varianten der medelever, langt under ungdomsskolealder, bevisst og utspekulet provoserer et barn som er sårbart og har vanskelig for å ta igjen med kjeften eller på andre "akseptable" måter. Barnet ender i ren desperasjon opp i håndgemeng på nytt og på nytt.

Så blir barnet stående som skyldig i konflikter andre har skapt, fordi det er mer akseptabelt å være infamsk og jævlig enn å bruke nevene.

Vil det ikke da være bedre å oppfordre et barn i en slik situasjon til å be om hjelp til å løse konfliktene? Selvsagt med det mål å gjøre barnet mer psykisk robust til å hamle opp med slikt på mer akseptable måter.

mvh

[Gjest VKF]

Min sønn gikk på ungdomsskolen sammen med et slikt barn. Dette barnet brukte å gå rundt med balltre og slå medelevene. Verken den læreren som var ansatt kun for å ta seg av han eller skolen v/rektor generelt brø seg om at de andre barna regelmessig/daglig ble slått.

Jeg ba min egen sønn og hans venner sette en stopper for dette. Etter et par intervensjoner var balltreet borte og adferden hadde opphørt.

Ja, i en slik situasjon er det riktig.

Men hva om den med balltreet hevder på hjemmebane at han blir mobbet og slått?

Det er jo ikke så usannsynlig at han faktisk vil føle seg mobbet etterhvert som følge av sin egen oppførsel, uten at han skjønner det. Han går hjem og klager og blir bedt om å ta igjen fordi foredrene ikke ser problemet med sitt eget barn.

Vond sirkel.

Har opplevd det også.

[PieLill]

Man vet ikke når det er snakk om små konflikter eller ikke. Denne gutten var en venn av min sønn og jeg kunne ikke i min villeste fantasi egentlig tro at han ville gjøre alvor av noe sagt i en liten krangel mellom de to i skolegården. Vi snakker her om 3.klassinger. Altså ikke noe høyt konfliktnivå, ikke noen signaler/forhold på forhånd som skulle tilsi at dette virkelig behøvde tas på alvor. Men takk og lov så gjorde jeg nettopp det.

Det er nesten så man ikke vil tro at en tredieklassing kan få seg til noe slikt.

Jeg tror noe av årsaken ligger i medias allminneliggjøring av vold.

mvh

[PieLill]

Ja, i en slik situasjon er det riktig.

Men hva om den med balltreet hevder på hjemmebane at han blir mobbet og slått?

Det er jo ikke så usannsynlig at han faktisk vil føle seg mobbet etterhvert som følge av sin egen oppførsel, uten at han skjønner det. Han går hjem og klager og blir bedt om å ta igjen fordi foredrene ikke ser problemet med sitt eget barn.

Vond sirkel.

Har opplevd det også.

Eller hva om den med balltreet ble slik som en respons på fysisk og psykisk mobbing over lang tid der han bare ble bedt om å ta igjen av de voksne...

mvh