På vei utfor igjen...

[Orio]

Sånn føler jeg meg for tiden. Merker tegnene på at en dårligere periode er på vei. Vet en del ting som bidrar til at jeg sliter mer. For mye stress og mas. Ingen tid til å ta det med ro, hente meg inn igjen. Så vet jo egentlig hva jeg bør gjøre, sette ned tempoet og ikke ha så mange ting å gjøre. Men hvordan får jeg det til? Har allerede prioritert bort en del ting, men det er fortsatt for mye. Og det er ting jeg ikke bare kan droppe, bl.a fordi det også involverer andre. Så hva gjør jeg? Finnes det måter jeg kan hente meg inn raskt?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst til å kjøre meg selv i grøfta med åpne øyne enda en gang. Men hvordan kan jeg unngå det?

[Gjest Milde måne]

Bare prøv å ta det rolig en stund,det pleier å hjelpe,unngå alt stress du kan unngå.

[Orio]

Bare prøv å ta det rolig en stund,det pleier å hjelpe,unngå alt stress du kan unngå.

Jeg kan ikke unngå mer stress. Har allerede luket bort det jeg kan.

[frosken]

Hei Orio:-)

Da jeg leste innlegget ditt, så tenkte jeg at det nå er omtrent ett år siden du både slet veldig på forhånd og så ble faren din syk og døde. Det er vanlig i å slite en del rundt årsdagen for når en nær person døde, så jeg tenker at noe av grunnlaget for at du sliter nå faktisk har å gjøre med at vi går inn i desember måned.

Hvis du mener at du trenger å redusere aktivitetsnivået, så mener jeg du skal ta ansvar for å avlyse avtaler selv om de inkluderer andre mennesker. Det er få personer som ikke kan akseptere avlysninger som begrunnes ærlig og ordentlig, og kanskje trenger du bare litt rom rundt det selv til å komme gjennom adventstid og julen.

Jeg ville blitt mer overrasket over om du ikke hadde fått en tung periode gjennom denne perioden.

Ta godt vare på deg selv, sett grenser i forhold til aktivitet, men ikke tro at du er i ferd med å bli alvorlig syk igjen. Mest sannsynlig kommer du deg gjennom denne fasen uten at du blir så dårlig, men det forutsetter sannsynligvis at du setter fornuftige grenser rundt deg selv.

Du vet hva som skal til for at dette skal gå bra, så nå gjenstår det bare å gjøre det.

Viktig å opprettholde trening i denne perioden, men det vet du vel. Du kan godt redusere på intensitet hvis du føler for det, men pass på å få nok doser med fysisk aktivitet til å få litt drahjelp av endorfinene.

[frosken]

Jeg kan ikke unngå mer stress. Har allerede luket bort det jeg kan.

Nå sperrer du for å se muligheter. Det er selvfølgelig bedre å avlyse avtaler enn å måtte legges inn på sykehus, iallefall sett utenifra.

[Orio]

Hei Orio:-)

Da jeg leste innlegget ditt, så tenkte jeg at det nå er omtrent ett år siden du både slet veldig på forhånd og så ble faren din syk og døde. Det er vanlig i å slite en del rundt årsdagen for når en nær person døde, så jeg tenker at noe av grunnlaget for at du sliter nå faktisk har å gjøre med at vi går inn i desember måned.

Hvis du mener at du trenger å redusere aktivitetsnivået, så mener jeg du skal ta ansvar for å avlyse avtaler selv om de inkluderer andre mennesker. Det er få personer som ikke kan akseptere avlysninger som begrunnes ærlig og ordentlig, og kanskje trenger du bare litt rom rundt det selv til å komme gjennom adventstid og julen.

Jeg ville blitt mer overrasket over om du ikke hadde fått en tung periode gjennom denne perioden.

Ta godt vare på deg selv, sett grenser i forhold til aktivitet, men ikke tro at du er i ferd med å bli alvorlig syk igjen. Mest sannsynlig kommer du deg gjennom denne fasen uten at du blir så dårlig, men det forutsetter sannsynligvis at du setter fornuftige grenser rundt deg selv.

Du vet hva som skal til for at dette skal gå bra, så nå gjenstår det bare å gjøre det.

Viktig å opprettholde trening i denne perioden, men det vet du vel. Du kan godt redusere på intensitet hvis du føler for det, men pass på å få nok doser med fysisk aktivitet til å få litt drahjelp av endorfinene.

Jeg vet du har rett i det du skriver. Desember/advent/jul pleier å være en vanskelig tid for meg. Dette blir også den første julen uten pappa, og det må jeg også regne med blir vanskelig, og så er det snart et år siden han døde, noe som også blir vanskelig. Så det er mange "utenforliggende" ting som gjør at dette er/blir en vanskelig periode.

Jeg har ikke lyst til å bli så dårlig som jeg var på denne tiden i fjor, tankene/minnene om fjorårets adventstid/jul er nok også med på å gjøre denne tiden vanskelig. Jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å bli like dårlig som i fjor, det er mange ting som fungerer bedre enn det gjorde da. Nå har jeg blant annet en dyktig behandler, og jeg vet hvilke medisiner som hjelper hvis jeg begynner å få psykotiske symptomer igjen.

Jeg vet hva jeg bør gjøre: redusere stressnivået og listen med ting jeg må gjøre. Men det er ikke så lett. Vet egentlig at de fleste vil godta at jeg avlyser/utsetter avtaler, at jeg ikke stiller opp som planlagt etc. hvis jeg forteller at jeg er på vei inn i en dårlig periode og må ta det litt med ro for å prøve å hindre det. Det er jeg som ikke klarer å gjøre det. Men familien er vant til at jeg aldri sier nei, at jeg alltid stiller opp, tror ikke de er klare for å takle sjokket hvis jeg nå setter på bremsene. Og så vil jeg gjerne stille opp for min mor, det blir jo hennes første jul som enke, og det er vanskelig nok om ikke jeg skal gjøre det verre ved at hun må bekymre seg for meg også.

Tror ikke jeg tenker helt rasjonelt for tiden, er litt fastkjørt i gamle vaner, men vet ikke hvordan jeg skal klare å komme ut av det. Det krever jo også krefter.

[Orio]

Nå sperrer du for å se muligheter. Det er selvfølgelig bedre å avlyse avtaler enn å måtte legges inn på sykehus, iallefall sett utenifra.

Jeg vet du har rett. Jeg har kjørt meg helt fast i gamle vaner, vil gjøre hva som helst, koste hva det vil, for ikke å skuffe andre. Og det å avlyse avtaler og ikke leve opp til andres forventninger er her og nå, en ev. sykehusinnleggelse (hvis det skulle bli så ille) er et stykke frem i tid. Så det blir jo en avveining mellom hva som er lettest å gjøre her og nå og hva som er lurest å gjøre på sikt. Og så er det jo alltid håpet om at det på et eller annet vis løser seg underveis.

[frosken]

Jeg vet du har rett i det du skriver. Desember/advent/jul pleier å være en vanskelig tid for meg. Dette blir også den første julen uten pappa, og det må jeg også regne med blir vanskelig, og så er det snart et år siden han døde, noe som også blir vanskelig. Så det er mange "utenforliggende" ting som gjør at dette er/blir en vanskelig periode.

Jeg har ikke lyst til å bli så dårlig som jeg var på denne tiden i fjor, tankene/minnene om fjorårets adventstid/jul er nok også med på å gjøre denne tiden vanskelig. Jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å bli like dårlig som i fjor, det er mange ting som fungerer bedre enn det gjorde da. Nå har jeg blant annet en dyktig behandler, og jeg vet hvilke medisiner som hjelper hvis jeg begynner å få psykotiske symptomer igjen.

Jeg vet hva jeg bør gjøre: redusere stressnivået og listen med ting jeg må gjøre. Men det er ikke så lett. Vet egentlig at de fleste vil godta at jeg avlyser/utsetter avtaler, at jeg ikke stiller opp som planlagt etc. hvis jeg forteller at jeg er på vei inn i en dårlig periode og må ta det litt med ro for å prøve å hindre det. Det er jeg som ikke klarer å gjøre det. Men familien er vant til at jeg aldri sier nei, at jeg alltid stiller opp, tror ikke de er klare for å takle sjokket hvis jeg nå setter på bremsene. Og så vil jeg gjerne stille opp for min mor, det blir jo hennes første jul som enke, og det er vanskelig nok om ikke jeg skal gjøre det verre ved at hun må bekymre seg for meg også.

Tror ikke jeg tenker helt rasjonelt for tiden, er litt fastkjørt i gamle vaner, men vet ikke hvordan jeg skal klare å komme ut av det. Det krever jo også krefter.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved at det er _du_ som ikke orker tanken på å ikke gjøre det _du tror_ andre vil du skal gjøre.

Er du selv slik at du ikke tåler at andre ikke hopper hver gang du sier hopp?

Hvem er du som menneske dersom du ikke forsøker å tilfredsstille det du oppfatter som familiens behov? Er du noe verdt i egne øyne da?

Jeg er overbevist om at din mor heller vil at du skal unngå å bli sykere, enn at du skal tilfredsstille hennes behov her og nå.

[Gjest Milde måne]

Jeg kan ikke unngå mer stress. Har allerede luket bort det jeg kan.

Da er det ikke lett,da er vel det eneste å ta medisiner som kan minske stress nivået ditt.

[skal]

Hvordan går det med deg i dag?

[Orio]

Hvordan går det med deg i dag?

Hyggelig at du spør. Det går bedre, faktisk, til tross for lite/dårlig søvn. Jeg hadde et par hyggelige timer på lørdag, og en lat søndag og det gjorde at jeg fikk hentet meg litt inn igjen. Så nå gjelder det å greie det samme frem mor jul, gi litt blaffen i alt jeg "må" gjøre så jeg ikke kjører meg selv helt i grøfta. Jula blir tøff nok uten at jeg sliter meg helt ut på forhånd.

Jeg gruer meg til jul i år, det blir den første julen uten pappa, og så er det snart et år siden han døde. Tror det også er derfor jeg har fylt opp med en masse ting jeg "må" gjøre, det gir mindre tid/plass for tankene.

[Orio]

Da er det ikke lett,da er vel det eneste å ta medisiner som kan minske stress nivået ditt.

Jeg er ikke like fastlåst i alt jeg "må" gjøre i dag, har faktisk klart å ta det litt med ro i helga. (Hadde ikke noe valg, kroppen nektet å være med på noe som helst.)

[Orio]

Jeg tror det er viktig å holde fast ved at det er _du_ som ikke orker tanken på å ikke gjøre det _du tror_ andre vil du skal gjøre.

Er du selv slik at du ikke tåler at andre ikke hopper hver gang du sier hopp?

Hvem er du som menneske dersom du ikke forsøker å tilfredsstille det du oppfatter som familiens behov? Er du noe verdt i egne øyne da?

Jeg er overbevist om at din mor heller vil at du skal unngå å bli sykere, enn at du skal tilfredsstille hennes behov her og nå.

''Jeg er overbevist om at din mor heller vil at du skal unngå å bli sykere, enn at du skal tilfredsstille hennes behov her og nå.''

Det har du sikkert rett i. Men hun vet ikke at jeg har det vanskelig for tiden, jeg har skånet henne for det. Vil ikke at hun skal behøve å bekymre seg for meg i tillegg til alt annet. Julen blir tøff nok for henne også.

[Gjest Geir]

Du kutter ut alt untatt mat/drikke, tilstrekkelig med søvn, rikelig med mosjon, kulturelle og sosiale "hoydare".

Klarer du å få sendt en oppmerksomhet til de du er glad i så er det bra.

Nb! Det er INGENTING som er så viktig at det ikkje kan utsettes.

[Gjest Milde måne]

Jeg er ikke like fastlåst i alt jeg "må" gjøre i dag, har faktisk klart å ta det litt med ro i helga. (Hadde ikke noe valg, kroppen nektet å være med på noe som helst.)

Det er veldig bra at du klarte å ta det med ro i helga : )

Ja kroppen sier ifra når den har fått nok.

[skal]

Hyggelig at du spør. Det går bedre, faktisk, til tross for lite/dårlig søvn. Jeg hadde et par hyggelige timer på lørdag, og en lat søndag og det gjorde at jeg fikk hentet meg litt inn igjen. Så nå gjelder det å greie det samme frem mor jul, gi litt blaffen i alt jeg "må" gjøre så jeg ikke kjører meg selv helt i grøfta. Jula blir tøff nok uten at jeg sliter meg helt ut på forhånd.

Jeg gruer meg til jul i år, det blir den første julen uten pappa, og så er det snart et år siden han døde. Tror det også er derfor jeg har fylt opp med en masse ting jeg "må" gjøre, det gir mindre tid/plass for tankene.

Så godt du fikk hentet deg inn igjen! Skjønner du gruer deg til jul, av og til er det beste med julen at den går over. Kanskje blir det noen gode stunder og gode minner og.

[frosken]

''Jeg er overbevist om at din mor heller vil at du skal unngå å bli sykere, enn at du skal tilfredsstille hennes behov her og nå.''

Det har du sikkert rett i. Men hun vet ikke at jeg har det vanskelig for tiden, jeg har skånet henne for det. Vil ikke at hun skal behøve å bekymre seg for meg i tillegg til alt annet. Julen blir tøff nok for henne også.

Du undervurderer sannsynligvis din mor; kanskje trenger du følelsen av å være viktig for familiens fungering.

Jeg vet ikke hva slags grensesetting som vil kunne hjelpe deg akkurat nå, men du beskriver noe som jeg har hørt mange si før deg. All erfaring tyder på at det er fullt mulig å ikke oppfylle behovene til de rundt deg; og at det handler mer om deg enn om dem at du synes det er så vanskelig.