Tvangstanker.

[Gjest Påan igjen nå]

Hva annet enn medisiner kan hjelpe mot tvangstanker?

Har en som ikke tåler å høre om sex,hygiene og sykdommer,da øker hans tvangstanker,burde ikke da skolen skjerme han mot dette?

Han blir jo syk av det.

[Lillemus]

Det går jo ikke an å gå gjennom hele livet som barn, ungdom og voksen og bli skjermet for alt som omhandler sex, hygiene og sykdommer - vedkommende trenger behandling!

Det finnes vel forskjellige terapiformer for tvangstanker. Gå via fastlege?

[Gjest Påan igjen nå]

Det går jo ikke an å gå gjennom hele livet som barn, ungdom og voksen og bli skjermet for alt som omhandler sex, hygiene og sykdommer - vedkommende trenger behandling!

Det finnes vel forskjellige terapiformer for tvangstanker. Gå via fastlege?

Selv når han gikk på medisiner fikk han økt symptomer av å høre om ting han ikke tålte,derfor lurer på om det finnes annen behandling enn medisiner?

Nei det er det da,kan ikke skjermes for alt,men det som går an å skjerme han mot skulle ikke være umulig.

Ikke vits i å gjøre han verre med hensikt,må jo gå an å ta det i hans tempo...

Vet at kognitiv terapi kan hjelpe.

[serenity777]

Å skjerme gjør vondt værre. det er skjermemekanismen som utgjør ocd`n. Det at man blir oversensitiv ovenfor det man har tvangstanker om. Kognitiv terapi går ut på å utholde situasjoner som gir tvang. Feks hvis man har tvang om smitte, så skal man ikke vaske hendene når man føler man må. Men kun vaske hendene da det er vanlig å vaske.

[Gjest Påan igjen nå]

Å skjerme gjør vondt værre. det er skjermemekanismen som utgjør ocd`n. Det at man blir oversensitiv ovenfor det man har tvangstanker om. Kognitiv terapi går ut på å utholde situasjoner som gir tvang. Feks hvis man har tvang om smitte, så skal man ikke vaske hendene når man føler man må. Men kun vaske hendene da det er vanlig å vaske.

Vet hva kognitiv terapi går ut på,men tro meg å eksponere seg for det som gir tvang er ikke løsningen her.

[serenity777]

Vet hva kognitiv terapi går ut på,men tro meg å eksponere seg for det som gir tvang er ikke løsningen her.

Det trodde jeg og, å gikk rundt med invalidiserende tvang i årevis. det er det eneste som hjelper. Det og enkelte medisiner som feks zoloft. Ikke send han til en psykolog som vil ta å psykoanalysere han iallefall, det fører ingen vei henn.

[Gjest anna k]

Selv når han gikk på medisiner fikk han økt symptomer av å høre om ting han ikke tålte,derfor lurer på om det finnes annen behandling enn medisiner?

Nei det er det da,kan ikke skjermes for alt,men det som går an å skjerme han mot skulle ikke være umulig.

Ikke vits i å gjøre han verre med hensikt,må jo gå an å ta det i hans tempo...

Vet at kognitiv terapi kan hjelpe.

Høye doser SSRI, kanskje dobbel dose av det man går på ved depresjon.

Eksponeringsterapi og responsprevensjon. Med andre ord , superkort sagt, å utsette seg for det en er redd for og å tåle og stå i det til angsten, smerten og uroen forhåpentligvis avtar.

Kognitiv terapi. Jobbe med hva de tenker rundt tvangen.

Du kan lese om tvang på ananke sine sider om du vil. Jeg ville igjen prøvd å få et nærmere forhold til de som skal hjelpe han med dette, både i forhold til hjelp for han og egen veiledning som mor, men jeg vet du blir sliten av alt dette "hjelpeapparatgreiene"...

Uansett om det har vært tvil rundt tidligere diagnoser, er dette noe veldig kokret å ta fatt på, selv om de kanskje har mangelfull kompetanse.(?) Du bør likevel ta det opp så det ikke får forverre seg i fred.

Det er tøft når ting forverrer seg igjen, og en aldri kan få puste ut og slappe av.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er helt feil å skjerme noen for det som gir mer tvang. Etterhvert vil det da bli stadig nye ting som trigger tvangen. Verken pasienten og i hvert fall ikke omgivelsene skal tilpasse seg sykdommen.

Store doser SSRI + evt Risperdal 2 mg er det som hjelper.

[Gjest Påan igjen nå]

Det er helt feil å skjerme noen for det som gir mer tvang. Etterhvert vil det da bli stadig nye ting som trigger tvangen. Verken pasienten og i hvert fall ikke omgivelsene skal tilpasse seg sykdommen.

Store doser SSRI + evt Risperdal 2 mg er det som hjelper.

Ok,da er det vel ikke noen vei utenom medisiner,for når han eksponeres er det på grensen til galskap.

[Gjest Påan igjen nå]

Det trodde jeg og, å gikk rundt med invalidiserende tvang i årevis. det er det eneste som hjelper. Det og enkelte medisiner som feks zoloft. Ikke send han til en psykolog som vil ta å psykoanalysere han iallefall, det fører ingen vei henn.

Ja,det hjelper vel på sikt for dem som er innstillt på å jobbe med det. Nei til psykolog skal han ikke.

[Gjest Påan igjen nå]

Høye doser SSRI, kanskje dobbel dose av det man går på ved depresjon.

Eksponeringsterapi og responsprevensjon. Med andre ord , superkort sagt, å utsette seg for det en er redd for og å tåle og stå i det til angsten, smerten og uroen forhåpentligvis avtar.

Kognitiv terapi. Jobbe med hva de tenker rundt tvangen.

Du kan lese om tvang på ananke sine sider om du vil. Jeg ville igjen prøvd å få et nærmere forhold til de som skal hjelpe han med dette, både i forhold til hjelp for han og egen veiledning som mor, men jeg vet du blir sliten av alt dette "hjelpeapparatgreiene"...

Uansett om det har vært tvil rundt tidligere diagnoser, er dette noe veldig kokret å ta fatt på, selv om de kanskje har mangelfull kompetanse.(?) Du bør likevel ta det opp så det ikke får forverre seg i fred.

Det er tøft når ting forverrer seg igjen, og en aldri kan få puste ut og slappe av.

Mvh

Takk,ja hjelpeapparatgreiene er slitsomt,det er slitsomt ikke bare for meg men han selv er ganske lei også nå.

Bare han ikke hører om sykdommer osv klarer han seg bra,men det er nok naivt av meg å tro han kan skjermes mot slikt.

Må ta tak i dette nå...

[Gjest anna k]

Takk,ja hjelpeapparatgreiene er slitsomt,det er slitsomt ikke bare for meg men han selv er ganske lei også nå.

Bare han ikke hører om sykdommer osv klarer han seg bra,men det er nok naivt av meg å tro han kan skjermes mot slikt.

Må ta tak i dette nå...

Det er lov å håpe og tro at en kan skjerme ungen sin for en stakket stund. En liten pause fra å måtte gå løs på alt hele tiden. Vi elsker barna våre, og de er ungene våre selv om de begynner å bli store. Det gjør det nesten enda sårere. En blir så redd for hvordan det kan ende. Men det viktige nå er at du vil ta tak i dette. Dette finnes det hjelp mot. Man vet heldigvis noe om det, selv om det selvsagt er et utfordrende område og smertefullt å oppleve for den som har det og den som ser på.

Livskvalitet finnes og kan komme til å finnes for barna våre selv om de må streve mer enn mange andre. Det må du ikke glemme, og ikke jeg heller. Det er ikke svart-hvitt, enten -eller, leve eller dø. Det har vært en hard nøtt for meg å svelge, å akseptere at jeg ikke kan skjerme barnet mitt fra lidelse, og det faktum at noen barn får så mye mer enn andre, på den måten voksne også gjør. Det er aldri rettferdig fordelt,smerten i livet, ikke for voksne og ikke for barn. Jeg må ha vært en premieidiot av en kommende mamma en gang i tiden(...), for jeg så egentlig ikke for meg i min villeste fantasi hvor tøft livet kunne bli for mitt kjære avkom. Jeg husker for eksempel at jeg oppriktig var bekymret for om det var forsvarlig å ikke å ha annen salve enn zinksalve i hus mot _eventuell_ sår stump fra det øyeblikket vi ankom fra fødeavdelingen, og hadde ikke en anelse om hva som kunne komme av reelle utfordringer. Kanskje like bra og viselig innrettet fra naturens side, da det ellers muligens ville blitt en god del færre barn her i verden.

Du finner styrken underveis slik man alltid må. Styrken kommer ikke dalende til deg før du trenger den.

Klem

[Gjest Påan igjen nå]

Det er helt feil å skjerme noen for det som gir mer tvang. Etterhvert vil det da bli stadig nye ting som trigger tvangen. Verken pasienten og i hvert fall ikke omgivelsene skal tilpasse seg sykdommen.

Store doser SSRI + evt Risperdal 2 mg er det som hjelper.

Jeg likte ikke svaret ditt men du har nok et poeng,men hva med diabetes?

Da må man tilpasse seg sykdommen,og det gjelder jo for endel andre sykdommer også?

[Gjest Påan igjen nå]

Det er lov å håpe og tro at en kan skjerme ungen sin for en stakket stund. En liten pause fra å måtte gå løs på alt hele tiden. Vi elsker barna våre, og de er ungene våre selv om de begynner å bli store. Det gjør det nesten enda sårere. En blir så redd for hvordan det kan ende. Men det viktige nå er at du vil ta tak i dette. Dette finnes det hjelp mot. Man vet heldigvis noe om det, selv om det selvsagt er et utfordrende område og smertefullt å oppleve for den som har det og den som ser på.

Livskvalitet finnes og kan komme til å finnes for barna våre selv om de må streve mer enn mange andre. Det må du ikke glemme, og ikke jeg heller. Det er ikke svart-hvitt, enten -eller, leve eller dø. Det har vært en hard nøtt for meg å svelge, å akseptere at jeg ikke kan skjerme barnet mitt fra lidelse, og det faktum at noen barn får så mye mer enn andre, på den måten voksne også gjør. Det er aldri rettferdig fordelt,smerten i livet, ikke for voksne og ikke for barn. Jeg må ha vært en premieidiot av en kommende mamma en gang i tiden(...), for jeg så egentlig ikke for meg i min villeste fantasi hvor tøft livet kunne bli for mitt kjære avkom. Jeg husker for eksempel at jeg oppriktig var bekymret for om det var forsvarlig å ikke å ha annen salve enn zinksalve i hus mot _eventuell_ sår stump fra det øyeblikket vi ankom fra fødeavdelingen, og hadde ikke en anelse om hva som kunne komme av reelle utfordringer. Kanskje like bra og viselig innrettet fra naturens side, da det ellers muligens ville blitt en god del færre barn her i verden.

Du finner styrken underveis slik man alltid må. Styrken kommer ikke dalende til deg før du trenger den.

Klem

Takk,du har peiling på hva du "snakker" om og vet selv hvordan det er.

Det er tøft,virkeligheten er det og kunne ofte trengt "et pust i bakken" men det er bare å stå på for det tar ikke slutt.

Klem tilbake.

[serenity777]

Jeg likte ikke svaret ditt men du har nok et poeng,men hva med diabetes?

Da må man tilpasse seg sykdommen,og det gjelder jo for endel andre sykdommer også?

Diabetes er en sykdom som skyldes enten at kroppen slutter å produsere insulin, eller ikke tar til seg insulinet som kroppen trenger. Det kan ikke styres med viljen.

OCD derimot kan kraftig påvirkes av rett bruk av vilje. Som som regel er det motsatte av det man får infall om å gjøre. Man kan se det som om hjernen setter seg i alarmtilstand, og blir for ivrig etter å finne ting som pasienten tolker som farlig.

[Gjest Påan igjen nå]

Diabetes er en sykdom som skyldes enten at kroppen slutter å produsere insulin, eller ikke tar til seg insulinet som kroppen trenger. Det kan ikke styres med viljen.

OCD derimot kan kraftig påvirkes av rett bruk av vilje. Som som regel er det motsatte av det man får infall om å gjøre. Man kan se det som om hjernen setter seg i alarmtilstand, og blir for ivrig etter å finne ting som pasienten tolker som farlig.

Vet,jeg har hatt ocd selv men er nesten helt kvitt det,vet du om det er genetisk?

Min sønn har aldri sett meg utføre tvangshandlinger og tanker kan man ikke se. Jeg tror man skal være sterk for å klare å bli kvitt tankene og det det medfører..

[Gjest minuma]

Ja,det hjelper vel på sikt for dem som er innstillt på å jobbe med det. Nei til psykolog skal han ikke.

Så i utgangspunktet er det ikke aktuelt med psykolog, medisiner eller eksponering.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vet,jeg har hatt ocd selv men er nesten helt kvitt det,vet du om det er genetisk?

Min sønn har aldri sett meg utføre tvangshandlinger og tanker kan man ikke se. Jeg tror man skal være sterk for å klare å bli kvitt tankene og det det medfører..

OCD er meget genetisk arvelig.

[Gjest Påan igjen nå]

OCD er meget genetisk arvelig.

Ok,takk da vet jeg det,det er ikke noe han har sett hos meg og tatt til seg,men faktisk arvet det.

[Gjest Påan igjen nå]

Så i utgangspunktet er det ikke aktuelt med psykolog, medisiner eller eksponering.

Jo faktisk,jeg er skeptisk til ting pga tidligere erfaringer men jeg utelukker ikke noe,vil bare at sønnen min skal ha det godt.