Slitsom sosial angst

[TineB]

Hei. Jeg er en kvinne på 24 år som har opplevd mye negativt i livet mitt. Jeg kan ikke ta med alt, men jeg prøver meg på et kortfattet sammendrag. I barndommen hadde jeg det greit, men jeg var veldig flink hvis jeg ikke syntes så mye eller forstyrret de voksne. I ungdommen kunne jeg komme og gå som jeg ville uten å ha faste rammer i det hele tatt. Jeg føler meg som en fugl som må være fri, men uten å vite hvor jeg skal fly. Følelsen av å ikke være til bry for noen eller ta plass sitter fullstendig i meg ennå. Jeg føler meg sårbar hele tiden. Ingen kan si noe som helst til meg uten at jeg tar det negativt eller jeg får vridd det til noe stygt. Jeg har ikke tro på meg selv og jeg skammer meg mye. Jeg er flau over at jeg ikke har noe annet enn utseendet å skryte av. Jeg har alltid vært en streber på skolen, men for ett år siden møtte jeg rett og slett veggen. Jeg klarte ikke å fullføre det første året på høgskolen. Hjernen min stengte for mer informasjon. Det var en grusom opplevelse. Jeg er derfor for tiden arbeidssøkende. Jeg sitter alene hjemme og stirrer i veggen. Timene går uten at jeg merker det. Hver dag er lik. Jeg har så lyst til å gjøre alt mulig, ta fatt i meg selv, men finner på alle slags unnskyldninger for å ikke gjøre det allikevel. Jeg kvier meg til og med for å dra på butikken. Jeg er flink til å fortrenge det meste. Jeg gjemmer meg derfor i kiosklitteratur og såpeserier og fortrenger den virkelige verden. Jeg føler at jeg lever gjennom dette og skulle ønske jeg var alle andre enn meg selv. Jeg har tidligere vært alvorlig deprimert og har hatt perioder med spiseforstyrrelser (både anoreksi og bulimi). Jeg har gått og går fortsatt til behandling i samtale med psykolog. I og med at jeg fremdeles sliter såpass som jeg gjør, har vel ikke det hjulpet meg noe særlig. Jeg klarer ikke å knytte bånd til andre mennesker. Jeg er redd for å bli sviktet og skuffet. Jeg blir gjerne arrogant og overlegen mot andre, slik at de trekker seg unna. Jeg er livredd for å kjøre bilen min. Jeg orker ikke å gå ut for tenk om noen ser meg eller i verstefall prater til meg. Jeg makter ikke å forholde meg til andre mennesker. Jeg vil ikke at de skal se meg så svak og sky. Jeg er så redd for alt. Og jeg er så forbannet for at jeg er fullstendig låst av angsten. Dette ble kanskje litt rotete, men jeg skriver slik som det faller meg. Kan du skrive litt til meg og gi meg noen konkrete råd for hvordan jeg kan komme meg ut av dette?

[Gjest www.socialfear.com]

Virker som du har flere diagnoser, både depressive symptomer og angst lidelser kanskje både sosial og generalisert angst. Det høres ikke ut som psykologen har hjulpet veldig, bytt! Skaff deg en henvisning til en psykiater slik at både samtaleterapi og medisinering kan kombineres. Hvis jeg var deg ville jeg prøvd et ssri eller snri og en liten dose rivotril 1-2 ganger daglig.

Sjekk ut siden: www.socialfear.com

Der står det om anbefalinger i forhold til sosial angst og medisinering.

[tommeline81]

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg på noen måte, men å lese innlegget ditt, var som å lese om meg selv..nesten. Jeg har fått vite av legen min at jeg har sosial angst, og jeg har gått i årevis og trodd at jeg bare var veldig sjenert. I familien min snakket vi aldri om sånne ting, eller vanskelige ting, og jeg var flink til å ikke være i veien, å være høflig og vennlig mot alle. Men jeg lærte aldri at jeg skulle respektere meg selv også, og at jeg har en like viktig plass i samfunnet som alle andre.

Nå begynner en lengre behandlingsprosess for å fungere normalt sammen med folk. Jeg har aldri holdt på en jobb mere enn noen måneder, og grunnen er alle de ting du snakker om. Skam over å ikke være annet enn en søt og snill jente, dårlig samvittighet over ikke å ha nådd så langt i livet som en gjerne skal i slutten av 20-årene, og generelt elendig selvtillit og en følelse av at jeg ikke skal være til bry. Alle andre har rett til å realisere seg selv, men ikke meg.

Jeg biter tennene sammen og ser fram til behandlingen. For meg har det vært en lettelse å sette ord på hva som er galt med meg, at det ikke bare er normal sjenerthet, og få vite at jeg kan få hjelp til å overvinne angsten.

Jeg ville vel bare ønske deg lykke til med den videre kampen, jeg vet hvor utrolig vanskelig og energikrevende det er å oppleve dette, hver dag. Jeg har skrevet litt om det her på forumet, det hjelper å lufte tankene sine når de presser på.

Klem fra meg.

[TineB]

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg på noen måte, men å lese innlegget ditt, var som å lese om meg selv..nesten. Jeg har fått vite av legen min at jeg har sosial angst, og jeg har gått i årevis og trodd at jeg bare var veldig sjenert. I familien min snakket vi aldri om sånne ting, eller vanskelige ting, og jeg var flink til å ikke være i veien, å være høflig og vennlig mot alle. Men jeg lærte aldri at jeg skulle respektere meg selv også, og at jeg har en like viktig plass i samfunnet som alle andre.

Nå begynner en lengre behandlingsprosess for å fungere normalt sammen med folk. Jeg har aldri holdt på en jobb mere enn noen måneder, og grunnen er alle de ting du snakker om. Skam over å ikke være annet enn en søt og snill jente, dårlig samvittighet over ikke å ha nådd så langt i livet som en gjerne skal i slutten av 20-årene, og generelt elendig selvtillit og en følelse av at jeg ikke skal være til bry. Alle andre har rett til å realisere seg selv, men ikke meg.

Jeg biter tennene sammen og ser fram til behandlingen. For meg har det vært en lettelse å sette ord på hva som er galt med meg, at det ikke bare er normal sjenerthet, og få vite at jeg kan få hjelp til å overvinne angsten.

Jeg ville vel bare ønske deg lykke til med den videre kampen, jeg vet hvor utrolig vanskelig og energikrevende det er å oppleve dette, hver dag. Jeg har skrevet litt om det her på forumet, det hjelper å lufte tankene sine når de presser på.

Klem fra meg.

Hei.

Takk for at du svarte på innlegget mitt. Det var hyggelig. Kanskje du vil skrive mail med meg?

[tommeline81]

Hei.

Takk for at du svarte på innlegget mitt. Det var hyggelig. Kanskje du vil skrive mail med meg?

Hei, det er kjempelenge siden jeg var her nå, derfor jeg ikke har svart deg. Jeg vil gjerne være anonym, så tørr ikke sånt med å skrive mail til dem her i forumet. Men jeg håper du har det litt bedre nå?