mistet tillit til behandler

[Gjest føler meg verdiløs]

Jeg var så dum å betro min behandler noe ingen andre vet. For første gang i livet greide jeg også å vise min primitive side til noen andre. Det angrer jeg på. Jeg synes ikke han har møtt meg med like stor respekt etterpå. Det er slik jeg iallfall har følt det i ettertid, det kan jeg ikke noe for og den tillit det tok lang tid å bygge opp er nå revet ned. Hvordan skal jeg greie å stole hundre prosent på en behandler mer? Jeg er nærtaken og har følehornene ute. Men likevel. Det er ikke min sterkeste side å stole på andre:( er ikke noe vits i å ta det opp med han, for det har han ikke tid til. Dessuten skal vi to snart avslute behandlingsforløpet. Men hvordan skal jeg greie å stole på en ny behandler?

[Gjest xbellax]

Når man sliter psykisk vil man i mange tilfeller aldri bli klar eller føle 100% tillit til en behandler, - men man har alltid et valg om å våge ..eller risikere å bli værende syk. Jeg tror at du kanskje må legge listen din lavere, kanskje du må nøye deg med 25% tillit i begynnelsen, til du er mer kjent med vedkommende og omvendt. For min del er tillit noe man gjør seg fortjent til, men når det gjelder sykdom, - dette er for deg, for ditt liv, du åpner ikke opp sjelen din for å invitere din behandler inn..men for å redde deg selv.

[Orio]

Jeg tror ikke det var dumt av deg å betro deg til behandleren din. Det er helt normalt at det kommer en reaksjon etter en så stor betroelse. Du er sikkert også ekstra var for hva slags reaksjon du får etterpå, og da er det lett å feiltolke ord og kroppsspråk.

Hvordan du skal få tillit til en ny behandler? Det er egentlig ganske "enkelt", ta opp med din nåværende behandler at du synes han har behandlet deg annerledes etter at du betrodde deg til han. Det er du som får behandling, det er din tid og opp til deg å ta opp det som er viktig for deg. Og det å ha tillit til en behandler er jo en forutsetning for å komme noen vei, så dette er absolutt et viktig tema.

[Gjest anna k]

Hei!

Nå kommer et kjempelangt innlegg i to deler, så det er opplagt at dette er et emne jeg har behov for å skrive noe om akkurat nå.. Plukk ut om det er noe du kan bruke:o)

Nå har du gjort noe som faktisk var helt nødvendig for deg å gjøre for å komme videre i den type terapi du går i. Og jeg håper du kan komme over angeren og se hvor bra det var at du tok det skrittet. Hadde du gått i terapi og avsluttet uten å ta opp dette her kunne du angret deg da! Terapi er ikke for pyser, og du var modig. Bra!

Slik jeg ser det er det veldig viktig at du tar opp disse følelsene og tankene med behandleren din. Det er meget mulig du projiserer din egen selvforakt over på behandleren din. Det gjør man nesten alltid de første gangene man forteller betente ting til noen. Og det er vanlig med tibaketrekkingsmekanismer, for man misliker så sterkt dette med seg selv at det skal mye til for å føle at den andre synes en fortsatt er like "spiselig". Det kan folk med overgrep, bulimi, ja alt som er skambelagt, og som har fortalt for første gang fortelle deg alt om. Men en viktig del to av terapiprosjektet "å fortelle noe primitivt og ekkelt om seg selv" er å snakke om hva en tenker og føler i etterkant. Vet du, responsen hans er ikke så viktig. Men at du spør og tar det opp er kjempeviktig. Han er bare _ett_ menneske. _En_ terapeut på denne kloden. Han sitter ikke med nøkkelen til din verdi. Han sitter ikke med fasiten over verdens moral og etikk. Han er ikke kommet i din vei for å definere deg som menneske. Han er der for å hjelpe deg med det du sliter med og hjelpe deg slik at du kan utvikle deg til å fungere bedre med deg selv og med de rundt deg.

Det viktigste er faktisk ikke om du kan stole hundre prosent på en behandler igjen. Du kan ikke stole hundre prosent på noen. Det er et håpløst prosjekt. Lag deg et helt annet prosjekt! Det viktige er den treningen du har fått i å lufte ut det du opplever som dine indre "demoner", og å kjenne på at du tåler det, at du får trening i å takle angsten og nærtakenheten i etterkant slik at du ikke går der uten panser, skjør og redd. Jeg sier ikke at andres meninger og opplevelser av deg ikke er viktige. Men du må speile deg i mange, mange speil i løpet av livet, ikke prisgi deg noen få. Og ikke minst må du lete etter menneskelige speil som er gode å se i. Det er de speilene du kan bli værende foran uten å bli syk, uten å bli styggere, uten å bli mindre. Det er de speilene hvor du blir mer komfortabel foran det for hver dag som går.

Enkelt sagt; Jeg ville fortalt at jeg følte meg usikker og nærtaken, og at jeg ikke var sikker på hvor jeg hadde han nå. Jeg ville spurt hva han tenkte. Jeg ville fortalt hva jeg følte og trodde han tenkte. Dette er viktig terapi for deg å gjøre. Har du sagt A må du si B. Fullfør dette "prosjektet", og krev denne tiden det tar, for dette har han tid til. Det tar ikke mange minuttene å si noe oppklarende rundt dette. Og hvis han ikke tar seg tid til det, er han en type behandler du ikke skal legge så mye vekt på spør du meg, og som ikke skal få legge så mye vekt rundt din verdi. Da er han ikke så klok nemlig:o) Da ser han ikke viktigheten av terapien i etterkant av denne for deg betente betroelsen og alt det innebærer, og da skal du nå i hvert fall ikke la han få bære oppgaven med å gi deg troen på menneskeheten tilbake. Det er ikke bare han som skal legge deg på vektskålen vel? Du legger også han og alle andre du møter på _din_ vektskål.

ange av oss vil så gjerne at terapeutene skal bli en motsetningens modell på det vi tidligere har møtt. Og mange opplever det også når de er bant de heldige på det området. Og det er en fin opplevelse. Og en fin gave for en terapeut å gi. Mine mannlige terapeuter viste meg at det fantes en mulig annen mannetype i verden enn de jeg har møtt og gitt betydning(jaja, jeg får jo ikke vite om kona deres ville sagt seg enig...), men troen på det det tar jeg nå med meg. Det er en bonus å ta med seg, men jegkunne jo opplevd at de var samme "manneulla" som jeg før har møtt. Med andre ord, opplevelser en kan håpe på, men ikke legge for mye fokus på.

Er det slik; Jeg forteller dette til min terapeut. Hvis det går bra kan jeg stole på folk igjen. Da kan jeg stole på neste terapeut. Neste ektefelle. Neste venn. Da spør jeg; Hvor mye makt skal menneskene du møter få? Skal du gi dem så mye makt? Skal de få definere deg slik?

Jeg har gjort det. Det ble fatalt.

Del to følger, om du vil.

[Gjest anna k]

Det er ikke derfor du går i terapi. Du er ikke der for å teste ut om terapeutene du tilfeldig treffer på i livet, kan være en modell og vise at de tåler alt og at de aldri kan svikte. Så kan du i neste omgang begynne å tro på menneskene igjen. Det kan jo skje. Det er ikke det. Jeg hadde også et lite indre prosjekt om å teste ut terapeutene mine på flere områder. Jeg tror egentlig at mine terapeuter ville stått løpet ut med meg på min temaområder, da det ikke var mye i verden de ikke klarte å normalisere, akseptere og forstå). Jeg ville for eks gjerne se om de ble lei av meg. Jeg var helt overbevist om at de ville bli lei av meg og forlate meg/kaste meg ut, siden opplevelsen og følelsen av forlatthet var et viktig tema i livet mitt. Vel, den første flyttet, så jeg fikk aldri sett om det ville blitt slik. (heller ikke med den andre fikk jeg muligheten til å sjekke ut den tesen.) Det snakket vi om. Jeg tror, og han trodde, at det er bra at jeg faktisk ikke fant det ut. Ja sågar mente han det kanskje var noe av den viktigste terapigaven han kunne gi meg helt på tampen. At jeg må leve med det spørsmålstegnet. For det spørsmålstegnet eksisterer i alle relasjoner, og terapien ble et møte med det. Ikke et møte med en bekreftelse som jeg i all min barnlige følelsesmessig ønsket å få. Jeg har ikke garanti. Ikke for å ikke bli forlatt, ikke for å ikke bli dømt, ikke for ikke å bli mislikt og tålt. Du/jeg trenger å finne et ståsted inne i oss hvor man kan forholde seg til at tillit er en skjør ting, og mennesker kan komme og gå i livet, de kan støtte deg og de kan avvise deg. Men vi får et problem hvis vi skal være så ytrestyrt. Det er vi som først og fremst skal tåle oss selv. Klarer terapeuten hjelpe deg med det har du fått med deg noe mye mer viktig. Og det er også slik at en terapeuts jobb ikke er å dømme. Men det er slik at mennesker du møter kan miste respekt for deg ved at du viser dem ulike ting. Det må en leve med også. Selv om jeg slett ikke er sikker på at det er slik i dette tilfellet. Men jeg for eksempel, kjenner på en respekt for at du var modig til å ta opp dette med terapeuten din. Så så snudd på hodet kan det bli. Jeg bryr meg ikke så mye om hemmeligheten din som jeg ikke vet noe om. Du var ikke feig når det kom til å ta det opp, og det må ha kostet mye.

Digresjon; Min første psykiater sa en gang at jeg skulle bruke han fritt til det jeg ville i tankene mine, i prosessen min og i årene etter at han ikke var min terapeut lenger. Nå var det _jeg_ som hadde kontrollen. Jeg kunne "ta med meg" de tankene og innspillene han gav meg hvis _jeg_ ville. Jeg kunne bære han på skulderen om _jeg_ ville og fant det positivt. Poenget hans var at _jeg_ kunne skalte og valte med _han_. Bestemme hvilken verdi jeg ville gi han. _Jeg_ styrte showet. Det ble en viktig tanke og lærdom for meg når jeg også møter andre mennesker nå mange år senere i livet. Vi er jo alle ytrestyrt, noe annet ville være en utopi, da vi ikke blir til og sosialiserers i et tomrom, men vi må være oppmerksomme på hva som får styre oss.

Du er menneskelig. Å fortelle alle disse primitive tingene i terapi og ellers er å nærme seg en aksept av det. Terapi er for de primitive vesen. Jeg vet bare at det er mange med slike skjulte hemmeligheter. Kanskje er det noe som ikke er akseptabelt. Da kan du forandre på dette, hvis det er noe som skader deg selv eller andre. Men du er ikke hos en terapeut for at han skal like deg så godt. Det er du som skal utvikle deg i en retning hvor _du_kan begynne å like deg bedre, enten ved aksept av den du er eller ved forandring av den du er. Vi har alle våre demoner. Det ligger mye mørke og drit i oss alle i våre innerste kroker. Men der er ofte godt også, og derfor jobber man med seg selv, tar ansvar når tankene, følelsene og ikke minst handlingene våre ikke er til å leve med, og prøver å finne en best mulig balanse i oss mellom det destruktive og det gode. Finne den veien hvor det gode kan få utvikle seg. Og ellers må vi faktisk lære oss å akseptere at vi også er primitive vesen uten å falle helt i staver av selvforakt. Det primitive deler vi med resten av menneskeheten. Plastikkmennesker er kjedelige. Alle jeg har blitt godt kjent med viser seg å være primitive, og takk og lov for det Jeg selv blir bare mer primitiv og rå for hver dag som går:o)

Noe av det jeg har vært reddest for å fortelle, har forbausende nok åpnet dører for meg i relasjoner. Det ser ut til at mange liker det uperfekte så lenge det ikke skader andre.. Mennesker liker mennesker.

Du skal ikke angre deg. Det var bra det du gjorde. Ta et tak og fullfør.

Mvh

[frosken]

Å stole på noen er ikke et enten-eller prosjekt. Poenget er ikke å overgi seg til den andre, eller ha 100% tillit. Det handler om å kunne stole nok på den andre til å kunne bruke de mulighetene som terapirelasjonen gir. Det kan man gjøre fordi om man ikke føler så mye tillit i øyeblikket. Du kan f.eks. snakke om ting du ikke har lyst til å snakke om.

I terapi kan man snakke om sin relasjon til behandler, og dette vil kunne være svært lærerikt.

Du er sikkert ekstra sårbar i forbindelse med at behandlingsrelasjonen snart skal avsluttes. I tillegg kom det at du tok opp noe som for deg var "tabubelagt". Dette er en vanskelig kombinasjon.