Tanker som går utenfor fatteevne

[Gjest hva ER egentlig ingenting?]

Jeg er en frisk ung gutt på 20 år som har det veldig bra. Jeg har dog et lite "problem" som kommer fra tid til annen:

For en del år siden, tipper jeg var rundt 12-13 år, fikk jeg et slags anfall. Jeg husker fortsatt det som skjedde rett før. Jeg satt hjemme i stua og hørte på musikk. Som vanlig satt jeg og tenkte på alt mulig rart, men så begynte jeg plutselig å tenke på universet, hvor stort alt er og hvor små og "ubetydelige" vi er i forhold. Jeg lurte på hvorfor vi er her, hvordan det hadde vært hvis det ikke fantes liv, og hva er egentlig ingenting? Med ett kjente jeg at jeg mistet kontroll over tankene, og kjente panikken spre seg i hele kroppen veldig plutselig. Jeg husker også et lite glimt av at jeg følte jeg gikk ut av kroppen min og så ned på meg selv. Det siste jeg husker er at jeg gråt og ropte på mamma og så er ting litt uklart fram til jeg ligger i fanget til mamma et par minutter senere.

Hun fortalte meg etterpå at jeg hadde kommet løpende ut på kjøkkenet og klamret meg fast i henne i panikk. Hun prøvde å berolige meg, men det var akkurat som hun ikke fikk kontakt med meg. Det virket som jeg ikke reagerte på noe hun sa og hun fikk ikke blikk kontakt. Hun ble selvsagt bekymret og ringte til lege, men fikk beskjed om at det ikke var noe alvorlig og det ble aldri gjort noe mer.

Jeg har ikke hatt identiske opplevelser siden da, men det har vært veldig mange ganger i ettertid hvor jeg har vært rett ved å havne i samme situasjon på nytt. Når jeg stiller meg de samme spørsmålene jeg gjorde da, kjenner jeg at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg merker panikken komme igjen, og eneste måten jeg kan stoppe det på er å øyeblikkelig gjøre et eller annet. Jeg må ofte reise meg opp og gjøre noe fysisk med en gang slik at jeg tenker på noe annet. Skjer det om kvelden når jeg skal sove, er jeg helt nødt til å stå opp og sette på tven eller noe. Det har også hendt et par ganger at jeg har måttet vekke kjæresten min fordi jeg merker at jeg nesten mister kontrollen over tankene, og det hjelper å bare snakke med henne om noe helt annet.

Hyppigheten på disse nesten-gjentakelsene av episoden jeg hadde for mange år siden, varierer veldig. Noen ganger går det mange måneder mellom hver gang, andre ganger kan det skje daglig eller i hvert fall ukentlig. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg opplevde dette i går kveld for første gang på en stund og nå begynner jeg å lure veldig på hva dette kommer av.

Noen ganger har jeg vurdert å på en måte "la det skje" for å se om kanskje det hjelper. Da må jeg i så fall være sammen med noen, fordi jeg ikke aner hva som kommer til å skje". Men jeg har veldig lite lyst til å gjøre det, fordi hele greia skremmer meg.

Det eneste jeg kan tenke meg at dette er, er at tankene kommer inn på ting som rett og slett er umulig å forstå. Den ekleste tanken er vel "hva er ingenting". Altså hvis det ikke hadde fantes noe liv, hva hadde vært da? Hvis det ikke finnes liv, og det ikek finnes noe annet. Hva er det? Er det noe i det hele tatt? Det er disse tankene som utløser panikken hos meg. Jeg forstår det ikke, og hvis jeg først begynner å tenke ordentlig på dette, mister jeg kontrollen. Jeg merker også at i det panikken kommer, føler jeg på en eller annen merkelig måte at alt rundt meg blir så lite og sakte men sikkert svinner hen. Det er en utrolig guffen opplevelse, og heldigvis har det bare skjedd en gang, men det er slitsomt at det innimellom nesten skjer. Når jeg kjenner det nærmer seg, skjer det veldig fort også. Det kan dukke opp i hodet i løpet av noen sekunder, helt uoppfordret, og da har jeg bare noen sekunder på å styre tankene unna.

Er det noen som har peiling på hva dette er? Er det grunn til å oppsøke proffesjonell hjelp for dette, eller skal jeg fortsette å unngå problemet ved å navigere tankene så langt vekk fra disse spørsmålene som mulig. Det er jo dumt å gå å bekymre seg for at tankene skal ta overhånd...

Takk for svar

[Gjest Det er det]

Ingenti ng er alt og alt er ingenting,du hadde en åndelig opplevelse. Ikke noe sykt og ikke noe skummelt,bare helt naturlig : - )

[Shadow 650]

Heisann!

Dette minner meg om en gang da eg fikk elektrisk støt. Eg "datt ut" av meg selv..eg hørte meg selv snakke, men kjente at det ikke var eg som snakket...

Kanskje dette er kroppens måte å koble ut på ved en presset situasjon?

[Shadow 650]

Heisann!

Dette minner meg om en gang da eg fikk elektrisk støt. Eg "datt ut" av meg selv..eg hørte meg selv snakke, men kjente at det ikke var eg som snakket...

Kanskje dette er kroppens måte å koble ut på ved en presset situasjon?

[Gjest MayLynn]

Jeg har også ofte tenkt slike tanker - og konklusjonen min er at det ikke er så dumt å tro på Gud....

Kan bare ikke tro at alt er "tilfeldig". Det virker for meningsløst.

[Gjest Error: Brain overloaded]

Jeg har også ofte tenkt slike tanker - og konklusjonen min er at det ikke er så dumt å tro på Gud....

Kan bare ikke tro at alt er "tilfeldig". Det virker for meningsløst.

Jeg vet ikke om jeg tror på Gud, men det må være et eller annet der oppe. En slags kraft kanskje.

Uavhengig av tro, man burde ikke få anfall fordi man lurer på slike ting. Det skjer noe ubehagelig med kroppen min hvis jeg lar tankene fly fritt, det kan ikke være normalt? Det virker jo nesten som om hjernen har en grense for hva den klarer å håndtere. Hvis tankene går hinsides fatteevnen så sier den stopp. Er det mulig?

På en måte som dårlig programmert feilhåndtering i en PC

[Gjest bangen]

Jeg tror dette skyldes angst. Hvis du leter litt rundt på nettet vil du finne beskrivelser av angst som følelsen av "at jeg tror jeg er i ferd med å bli gal". Jeg opplever dette selv til tider og det behøver ikke være ved essensielle spørsmål, det kan være tanker som henger seg opp, sanger som ikke slipper taket etc. Alltid følges det av en følelse av redsel/panikk fordi man ikke får stanset det.

[Gjest efexorus]

Ingenti ng er alt og alt er ingenting,du hadde en åndelig opplevelse. Ikke noe sykt og ikke noe skummelt,bare helt naturlig : - )

Eksistensiell ansgt!

Hva er ingenting? Interessant filosofisk spørsmål!

Det bringer assosiasjoner til platons ideverden. Altså alle objekter har en ide, og den fysiske virkelighet er en avspeiling av dette.

I kvantefysikken, eksiterer ikke "ingenting" det er absolutt umulig, vakuum, eller tomt rom eksisterer ikke. Det oppstår alltid det som kalles kvatefluktasjoner, minstepartikler oppstår og utslettes tilfeldig. De oppstår av intet, men forsvinner i det samme pga lånt energi. Utrolig spennende!

Jeg tror ikke på noen gud i religiøs forstand, men universets system er for meg like fasinerende som tanken om en gud- altså tanken om en intervenerende gud. Einstein sitt mål var jo "to read the mind of god". Han var ikke religiøs, men tenkte stadig over systemet i fysikken. Han ble jo dypt opprørt over kvantemekanismens tilfeldighet og uttalte det kjente sitatet" God does not play with dice" som et argument for kausalitet.

I kvantefysikken, har jo som kjent ikke en partikkel noen bestemt posisjon eller hastighet og følgelig eksisterer ingen kausalitet. Dette stridet jo i mot Newtons oppfatning av sjebne bundet virkelighet forutbestemt av årsakssammenheng.

Jeg annbefaler deg til å lese deg grå på kvantefysikk og relativitetsteori!

Husk tiden er også relativ pga lysets konstante hastighet. Det finnes intet noe som "nå". Det at tiden forandres av gravitasjon er noe man feks må¨ta med i lingningen for at gps systemet skal være korrekt. Satelittene i bane rundt jorden er høyere i gravitasjonsfeltet og tiden deres er bitte litt forskjellig fra "vår tid".

Beveger du deg nær lysets hastighet, stopper tiden- alle prosesser eller årsaksrekker opphører.

Hvorfor har tiden en retning? Den har ikke det når man bruker den matematisk, men i praksis går jo alltid tiden "fremover" for å prøve å forstå tidens retning anbefales det å lese om entropi! Universets streben mot uorden. Tidens retning er grunnet i økt uorden- les termodynamikk.

Nå detter jeg nesten ut selv:)

[Gjest efexorus]

Eksistensiell ansgt! Hva er ingenting? Interessant filosofisk spørsmål! Det bringer assosiasjoner til platons ideverden. Altså alle objekter har en ide, og den fysiske virkelighet er en avspeiling av dette. I kvantefysikken, eksiterer ikke "ingenting" det er absolutt umulig, vakuum, eller tomt rom eksisterer ikke. Det oppstår alltid det som kalles kvatefluktasjoner, minstepartikler oppstår og utslettes tilfeldig. De oppstår av intet, men forsvinner i det samme pga lånt energi. Utrolig spennende!

Jeg tror ikke på noen gud i religiøs forstand, men universets system er for meg like fasinerende som tanken om en gud- altså tanken om en intervenerende gud. Einstein sitt mål var jo "to read the mind of god". Han var ikke religiøs, men tenkte stadig over systemet i fysikken. Han ble jo dypt opprørt over kvantemekanismens tilfeldighet og uttalte det kjente sitatet" God does not play with dice" som et argument for kausalitet. I kvantefysikken, har jo som kjent ikke en partikkel noen bestemt posisjon eller hastighet og følgelig eksisterer ingen kausalitet. Dette stridet jo i mot Newtons oppfatning av sjebne bundet virkelighet forutbestemt av årsakssammenheng.

Jeg annbefaler deg til å lese deg grå på kvantefysikk og relativitetsteori! Husk tiden er også relativ pga lysets konstante hastighet. Det finnes intet noe som "nå". Det at tiden forandres av gravitasjon er noe man feks må¨ta med i lingningen for at gps systemet skal være korrekt. Satelittene i bane rundt jorden er høyere i gravitasjonsfeltet og tiden deres er bitte litt forskjellig fra "vår tid".

Beveger du deg nær lysets hastighet, stopper tiden- alle prosesser eller årsaksrekker opphører.

Hvorfor har tiden en retning? Den har ikke det når man bruker den matematisk, men i praksis går jo alltid tiden "fremover" for å prøve å forstå tidens retning anbefales det å lese om entropi! Universets streben mot uorden. Tidens retning er grunnet i økt uorden- les termodynamikk.

Nå detter jeg nesten ut selv:)