Hvem bør vite om min manns sykdom?

[Gjest sjokoladeplaten]

Hvem bør vite om min manns sykdom? Har fortalt det til en god venninnne, veldig nær famili, læreren til ett av barna (fordi det er dette barnet som sliter mest), min nærmeste overordnede og en god tidligere kollega. Jeg jobber som leder for 7 personer. Bør jeg informere disse? Hva med naboer etc? Det andre barnets lærer også?

Han virker bare enda dårligere, så nå ser jeg ikke lyst på situasjonen.....

[Gjest Løveføtter]

Veldig trist å lese hvordan dere alle har det, føler virkelig med deg og dine i denne vanskelige situasjonen.

Jeg syns læreren til begge barna dine burde få vite. Det kan være at dine barn sier noe på skolen, og da er det best at læreren vet, slik at det kanskje er lettere å svare eller takle enkelte situasjoner. Hvis du skjønner...

[Gjest prust]

Begge barnas lærere bør bli informert. Har du andre nære venner, ville jeg informert dem også. Ang naboer, så spørs det hvor nære dere er. Det samme angående de du er leder for - fortell det hvis dere pleier å være åpne om private ting - hvis ikke hodler du det for deg selv.

Ønsker deg alt godt!

[Mirabell]

Jeg syns ikke du skal fortelle det til de du er leder for.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg syns ikke du skal fortelle det til de du er leder for.

Hvorfor ikke....?

[Gjest togli]

Min mening er at det er mye lettere om man er åpen om slike ting, så jeg ville ikke holdt skjul på noe. Dette er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. På tide at folk begynner å forstå det...

Leit å høre at det står slik til fortsatt :-(

*klem*

[Mirabell]

Hvorfor ikke....?

Vel, jeg hverken ønsker eller forventer at min leder skal informere meg om ektefellens sykdommer. Men i konkrete tilfeller, f.eks. for å forklare en hendelse, kan det være riktig, f.eks. "Beklager at jeg er litt fraværende/oppfarende for tiden, men det er nok mest for at min mann er alvorlig syk og kommer til å være det en stund"

[Gjest anna k]

Hvorfor ikke....?

De synes ikke jeg heller du skal gjøre. Du har behov for støtte og forståelse, forståelig nok, men et sted går en grense for privalivets rett for mannen din også. Det ville jeg hatt i mente hver gang jeg snakket om og tok opp dette med de rundt meg.

Til de litt mer perifere; Av og til holder det å si at der er noen utfordringer på familiefronten, hvis det er slik at det er en belastning for deg personlig å stå i jobb på samme måte som før. Og det vil jeg tro det er. Man kan si noe om de utfordringene en selv har, og få forståelse for det, men mindre om de utfordringene din mann også står i. Det gjelder også naboer synes jeg.

Når man står i en krise er det lett å bli grenseløs, er min erfaring fra mine livskriser. Man har et stort behov for å bli sett og få forståelse for hvor vanskelig det er, og jeg plapret selv svært mye om mangt til alt for mange. I ettertid prøver jeg å ikke trekke meg selv ned i alt for stor grad rundt det faktum, da gjort er gjort. Man sier gjerne hele alfabetet når det kan holde med noen få bokstaver.

Men søk støtte rundt deg.

[Gjest anna k]

Min mening er at det er mye lettere om man er åpen om slike ting, så jeg ville ikke holdt skjul på noe. Dette er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. På tide at folk begynner å forstå det...

Leit å høre at det står slik til fortsatt :-(

*klem*

Men synes du ikke at det med åpenhet er et valg for denne mannen som er syk også, ikke bare for de rundt? Hun har en syk mann, men han _er_ en psykisk syk mann. En felles historie, men også to mennesker med hver sin historie og utfordringer

Jeg synes åpenhet er bra, og er enig med deg i det, men man bør først og fremst være åpen på egne vegne, ikke andres i samme slengen. Et ektepar har så mange felles anliggender. Man er så vevd sammen i historie. Derfor må man jobbe med å skille her, selv om det er en vanskelig balanse. Og jeg ser at en må si en del hvor mannens privatlige anliggender også kommer frem, skal en overleve i de vanskelige situasjonene.

Det blir for meg litt assosiasjoner til Mia som velger å være åpen om moren, fordi den problematikken rundt rus bør det være større åpenhet rundt, og det trengs å tas opp som et vanskelig samfunnstema. Og sier videre at moren helt sikkert hadde vært enig i det, hvis hun bare ikke hadde hatt de problemene. Moren hadde sagt hun ikke ønsket det, slik jeg forstod det. Det er noe som skurrer for meg.

[mil1365380270]

Fortell til de du og ungene har utbytte av at vet det. Lærerne deres, folk du har nær deg, de som vil støtte dere i hverdagen om de får vite.

Ikke forvent at alle takler sånn informasjon. Noen vil garantert trekke seg unna. Det kan bli snakk rundt ungene. Tenk gjennom hvem det gavner deg at får informasjon.

Det er godt å slippe katta ut av sekken, men det kan bli en ekstra belastning om du ikke er litt taktisk :-)

[Gjest Sjokoladeplaten]

Min mening er at det er mye lettere om man er åpen om slike ting, så jeg ville ikke holdt skjul på noe. Dette er en sykdom på lik linje med andre sykdommer. På tide at folk begynner å forstå det...

Leit å høre at det står slik til fortsatt :-(

*klem*

Jeg jobber i et veldig gjennomsiktig arbeidsmiljø, der det private ofte blader seg med jobben. I dag var jeg ganske ute av meg når jeg kom hit, og klarte ikke helt å holde tårene unna. Det gikk bra, jeg skylder på forkjølelse.....Derfor synes jeg det er litt vanskelig å la vær å si noe om situasjonen (selv om jeg hittil bare har fortalt det til min leder). Samtidig er det dette med hans personvern og integritet.....

Dessuten vet jeg at dette kommer til å bli kjempevanskelig fremover, fordi jeg er så usikker på ekteskapet vårt.

[Gjest Sjokoladeplaten]

De synes ikke jeg heller du skal gjøre. Du har behov for støtte og forståelse, forståelig nok, men et sted går en grense for privalivets rett for mannen din også. Det ville jeg hatt i mente hver gang jeg snakket om og tok opp dette med de rundt meg.

Til de litt mer perifere; Av og til holder det å si at der er noen utfordringer på familiefronten, hvis det er slik at det er en belastning for deg personlig å stå i jobb på samme måte som før. Og det vil jeg tro det er. Man kan si noe om de utfordringene en selv har, og få forståelse for det, men mindre om de utfordringene din mann også står i. Det gjelder også naboer synes jeg.

Når man står i en krise er det lett å bli grenseløs, er min erfaring fra mine livskriser. Man har et stort behov for å bli sett og få forståelse for hvor vanskelig det er, og jeg plapret selv svært mye om mangt til alt for mange. I ettertid prøver jeg å ikke trekke meg selv ned i alt for stor grad rundt det faktum, da gjort er gjort. Man sier gjerne hele alfabetet når det kan holde med noen få bokstaver.

Men søk støtte rundt deg.

Jeg er helt enig med deg ang privatlivet til mannen min, dette er sensitive greier. Det hadde det vært om han hadde hatt kreft, ms eller noe annet også.

Samtidig er arbeidsmiljøet på min arbeidsplass veldig gjennomsiktig, og vi jobber tett på hverandre og er nære. Privatlivet siver liksom inn i jobb-livet også. Ikke alltid jeg klarer å holde maska på jobb, og da er det litt greit for meg at de vet hva jeg sliter med....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Veldig trist å lese hvordan dere alle har det, føler virkelig med deg og dine i denne vanskelige situasjonen.

Jeg syns læreren til begge barna dine burde få vite. Det kan være at dine barn sier noe på skolen, og da er det best at læreren vet, slik at det kanskje er lettere å svare eller takle enkelte situasjoner. Hvis du skjønner...

Jeg har informert begge lærerene nå. Det føltes riktig i hvert fall. Men jeg har ikke sagt hva slags sykdom, bare at faren er syk. Jeg tror det holder.

[løvinne71]

De som bør vite det, er hovedsakelig folk som vil bli direkte berørt av at han er syk.

Nå vet jeg ikke hva som feiler ham. ( Men regner med at det er noe psykisk siden du skriver i "psykiarti")

Jeg synes altså ikke du skal fortelle det til Gud-og-hvermann, men kun til de som bør vite det av praktiske og følelsesmessige årsaker.

Jeg mener ikke at man skal fortie psykisk sykdom, eller skamme seg over det. Men jeg ser allikevel ingen grunn til å spre dette til folk som ikke er berørt av det.

Det ville vel ikke mannen din synes noe særlig om heller?

[Gjest Kayia]

Huff, jeg skjønner at du ikke har det godt om dagen, og at du trenger noen å prate med. Jeg skjønner også at det er vanskelig å holde masken. Likevel er jeg enig med løvinne71 i at du ikke bør informere alle om din manns sykdom.

I tillegg til det løvinne 71 sier, mener jeg at man skal begrense privat informasjon fordi omgivelsene ofte liker å holde liv i ting som man selv har gjort seg ferdig med. Siden dette gjelder info om din mann - ikke deg selv - syns jeg ikke du skal ta valg som kan få sånne konsekvenser for han.

Det er nok at du informerer de som dette har betydning for, dvs skole, arbeidsgiver og evt kollegaer som kan bli berørt. Og også overfor dem ville jeg valgt mine ord med omhu.

Håper dere får det bedre snart!

*Klem*

[Gjest togli]

Men synes du ikke at det med åpenhet er et valg for denne mannen som er syk også, ikke bare for de rundt? Hun har en syk mann, men han _er_ en psykisk syk mann. En felles historie, men også to mennesker med hver sin historie og utfordringer

Jeg synes åpenhet er bra, og er enig med deg i det, men man bør først og fremst være åpen på egne vegne, ikke andres i samme slengen. Et ektepar har så mange felles anliggender. Man er så vevd sammen i historie. Derfor må man jobbe med å skille her, selv om det er en vanskelig balanse. Og jeg ser at en må si en del hvor mannens privatlige anliggender også kommer frem, skal en overleve i de vanskelige situasjonene.

Det blir for meg litt assosiasjoner til Mia som velger å være åpen om moren, fordi den problematikken rundt rus bør det være større åpenhet rundt, og det trengs å tas opp som et vanskelig samfunnstema. Og sier videre at moren helt sikkert hadde vært enig i det, hvis hun bare ikke hadde hatt de problemene. Moren hadde sagt hun ikke ønsket det, slik jeg forstod det. Det er noe som skurrer for meg.

Den siste historien der har jeg ikke fått med meg, men skjønner hva du mener....

Nå vet jeg ikke _hvor_ syk denne mannen er - om han er i stand til å tenke klart mht åpenhet omkring egen sykdom etc.

Om min mann f.eks. hadde fått kreft, så hadde jeg hatt problemer med å godta det dersom han hadde nekta meg å fortelle dette til folk rundt meg. Jeg ville nok forsøkt å overtale ham til åpenhet omkring sykdommen, til alles beste?

[Gjest togli]

Jeg jobber i et veldig gjennomsiktig arbeidsmiljø, der det private ofte blader seg med jobben. I dag var jeg ganske ute av meg når jeg kom hit, og klarte ikke helt å holde tårene unna. Det gikk bra, jeg skylder på forkjølelse.....Derfor synes jeg det er litt vanskelig å la vær å si noe om situasjonen (selv om jeg hittil bare har fortalt det til min leder). Samtidig er det dette med hans personvern og integritet.....

Dessuten vet jeg at dette kommer til å bli kjempevanskelig fremover, fordi jeg er så usikker på ekteskapet vårt.

Kan du snakke med mannen din om dette? Enig i at han bør kunne være med å bestemme om folk skal vite det eller ikke... På den annen side er det jo ikke sikkert han helt forstår hvordan det er å være deg, sånn som situasjonen er nå? :-/