Hvordan forstå andre mennesker?

[Gjest voksen nå]

Kjenner igjen det du skriver, følte det slik da jeg var yngre, frem til kanskje 20-års alder. Husker det godt fra skolen, jeg følte det som alle andre visste og tenkte ting jeg ikke hadde del i. En slags "kollektiv bevissthet" som jeg ikke var med i. Har etter hvert forstått at slik er det slett ikke, jeg var bare enormt usikker på meg selv og hvem jeg var.

Men på den annen side kommuniserer mennesker ca 80% non verbalt, mener jeg å ha lest, så om man ikke behersker å lese kroppsspråk ligger det nok andre årsaker bak enn (bare) dårlig selvtillit.

[PieLill]

Her er kommet så mange gode svar og jeg har bare lest noen. Men jeg tror du må vri spørsmålet litt også.

Du må forstå deg selv, hvem du er og hvordan du fungerer og tenker, for igjen å forstå andre menneskers oppfatning av deg selv.

Eksempel. Jeg ser på meg selv som et menneske med for lav selvtillit og ikke minst selvfølelse. Dette er noe jeg er klar over rundt min egen person. Jeg jobber med saken.. Når jeg føler meg dum i sosial setting og tenker at andre synes ditt og datt om meg, må jeg ta meg en tur til min egen "selvforståelse" for å få hjelp til korrigering. For noen kan en slik tur også være via ens egen diagnose.

Man må huske på at en ikke alltid har rett selv.

Bedre kan det knapt sies.

mvh

[Lillemus]

Nei, ikke alt. Det er noe som kommer og går. Heldigvis for det.

Klarer du å se det når det kommer? Sånn at du kan ta tak i tankene og overbevise deg selv om at det er bare tull, at det slettes ikke er deg de snakker om og at du kan glemme det?

[Gjest Sylar]

Klarer du å se det når det kommer? Sånn at du kan ta tak i tankene og overbevise deg selv om at det er bare tull, at det slettes ikke er deg de snakker om og at du kan glemme det?

Nei, ikke helt. Det påvirker meg. Gjør at jeg trekker meg unna sosial omgang.

[Gjest Sylar]

Her er kommet så mange gode svar og jeg har bare lest noen. Men jeg tror du må vri spørsmålet litt også.

Du må forstå deg selv, hvem du er og hvordan du fungerer og tenker, for igjen å forstå andre menneskers oppfatning av deg selv.

Eksempel. Jeg ser på meg selv som et menneske med for lav selvtillit og ikke minst selvfølelse. Dette er noe jeg er klar over rundt min egen person. Jeg jobber med saken.. Når jeg føler meg dum i sosial setting og tenker at andre synes ditt og datt om meg, må jeg ta meg en tur til min egen "selvforståelse" for å få hjelp til korrigering. For noen kan en slik tur også være via ens egen diagnose.

Man må huske på at en ikke alltid har rett selv.

Er fint å ha psykiatrisk innsikt man kan korrigere sine tanker med ja, men det er jo alltids mer å lære.

Nå, etter å ha diskutert dette en stund, føler jeg meg mer sikker på at "skjult kommunikasjon" ikke foregår på den måten jeg hadde tenkt meg og som jeg beskrev. Jeg vet ikke helt hvorfor ikke, men det får bli neste spørsmål.

Kanskje det er fordi det da ville være umulig / veldig vanskelig for andre enn den som taler å forstå hva det dreier seg om?

Nei, tror ikke det, hvis jeg stinker så kjenner jo de andre det, og da er det naturlig å koble kommunens renovasjonssystem (som er dårlig) opp mot meg.

Kanskje folk bare rett og slett ikke har såpass med fantasi... jo, sånn må det være. Folk sliter med å si noe vettugt på en en-dimensjonal måte. Hvis alt skal kunne tolkes til å gjelde sak nummer to, blir det jo veldig vanskelig å finne på noe å si. Det er sikkert derfor jeg selv heller ikke klarer det. Jeg er bare over-analyserende i hjernen min, og er troende til å tolke alt til å gjelde meg.

[PieLill]

Er fint å ha psykiatrisk innsikt man kan korrigere sine tanker med ja, men det er jo alltids mer å lære.

Nå, etter å ha diskutert dette en stund, føler jeg meg mer sikker på at "skjult kommunikasjon" ikke foregår på den måten jeg hadde tenkt meg og som jeg beskrev. Jeg vet ikke helt hvorfor ikke, men det får bli neste spørsmål.

Kanskje det er fordi det da ville være umulig / veldig vanskelig for andre enn den som taler å forstå hva det dreier seg om?

Nei, tror ikke det, hvis jeg stinker så kjenner jo de andre det, og da er det naturlig å koble kommunens renovasjonssystem (som er dårlig) opp mot meg.

Kanskje folk bare rett og slett ikke har såpass med fantasi... jo, sånn må det være. Folk sliter med å si noe vettugt på en en-dimensjonal måte. Hvis alt skal kunne tolkes til å gjelde sak nummer to, blir det jo veldig vanskelig å finne på noe å si. Det er sikkert derfor jeg selv heller ikke klarer det. Jeg er bare over-analyserende i hjernen min, og er troende til å tolke alt til å gjelde meg.

Slutt å dissikere dette og gjøre det vanskeligere enn det er!

Man kommuniserer ikke på en slik måte fordi det er en fullstendig tøysete og ubrukelig måte å kommunisere på. Enkelt og greit.

Man trenger heller ikke noen dyp psykologisk kunnskap for å kunne vite at man i visse situasjoner har lett for å ta feil. Kun en smule ærlighet overfor seg selv og erfaring.

En person med dårlig stedssans vil ta sine forhåndsregler i forhold til dette og oftere spørre etter veien.

En som er dårlig til å huske tall, vil notere ned et viktig telefonnummer.

En som vet h*n lett tror at folk tenker mye verre om han/henne enn de egentlig gjør, bør forsøke å korrigere eller ignorere sine tanker om andres negativitet overfor vedkommende. Av erfring vet h*n jo at h*n som oftes gjør ting verre enn de er i slike situasjoner.

mvh

[Gjest Sylar]

Slutt å dissikere dette og gjøre det vanskeligere enn det er!

Man kommuniserer ikke på en slik måte fordi det er en fullstendig tøysete og ubrukelig måte å kommunisere på. Enkelt og greit.

Man trenger heller ikke noen dyp psykologisk kunnskap for å kunne vite at man i visse situasjoner har lett for å ta feil. Kun en smule ærlighet overfor seg selv og erfaring.

En person med dårlig stedssans vil ta sine forhåndsregler i forhold til dette og oftere spørre etter veien.

En som er dårlig til å huske tall, vil notere ned et viktig telefonnummer.

En som vet h*n lett tror at folk tenker mye verre om han/henne enn de egentlig gjør, bør forsøke å korrigere eller ignorere sine tanker om andres negativitet overfor vedkommende. Av erfring vet h*n jo at h*n som oftes gjør ting verre enn de er i slike situasjoner.

mvh

Jeg tør ikke / orker ikke konfrontere dette... det henger sammen med at jeg ikke liker å vise følelser! Hvis jeg velger å ta opp slike ting vil jeg jo vise at jeg er svak og full av følelser!

Jeg klarer det ovenfor mennesker i hjelpeapparatet, og grunnen til at jeg bare gjør det i den sammenhengen er vel at jeg har fått god trening i å åpne meg for folk som har det som jobb å høre på, men altså uten at jeg har klart å overføre denne åpenheten til generelle mennesker.

[tjohei]

Er fint å ha psykiatrisk innsikt man kan korrigere sine tanker med ja, men det er jo alltids mer å lære.

Nå, etter å ha diskutert dette en stund, føler jeg meg mer sikker på at "skjult kommunikasjon" ikke foregår på den måten jeg hadde tenkt meg og som jeg beskrev. Jeg vet ikke helt hvorfor ikke, men det får bli neste spørsmål.

Kanskje det er fordi det da ville være umulig / veldig vanskelig for andre enn den som taler å forstå hva det dreier seg om?

Nei, tror ikke det, hvis jeg stinker så kjenner jo de andre det, og da er det naturlig å koble kommunens renovasjonssystem (som er dårlig) opp mot meg.

Kanskje folk bare rett og slett ikke har såpass med fantasi... jo, sånn må det være. Folk sliter med å si noe vettugt på en en-dimensjonal måte. Hvis alt skal kunne tolkes til å gjelde sak nummer to, blir det jo veldig vanskelig å finne på noe å si. Det er sikkert derfor jeg selv heller ikke klarer det. Jeg er bare over-analyserende i hjernen min, og er troende til å tolke alt til å gjelde meg.

Hva er din diagnose?

[Gjest slippert]

Selv foretrekker jeg direkte kommunikasjon krydret med god ironi.

Iblant kan jeg være helt sikker på at folk ikke mener det de sier. At de f.eks. sier det er greit, når de faktisk mener det er ugreit. Men de har en eller annen forventning om at jeg skal forholde meg til det de mener, og ikke det de sier.

I de fleste slike tilfeller velger jeg da å forholde meg til det de sier. Jeg gidder ikke være med på slike skjulte-budskap-spill. Er det viktig for dem, får de si hva de mener. Blir de sure på meg, sier jeg at de burde sagt hva de mente og ikke det motsatte om det var viktig for dem at jeg forsto det.

En annen ting er de ulike "prosessene" som foregår der flere mennesker er samlet. Det kan dreie seg om konkuranse mellom ulike individer. Inkludering, ekskludering, bekreftelse, posisjonering, oppnå oppmerksomhet etc.

Men det finnes jo sosiale samvær som rett og slett bare er hyggelige og ukompliserte.

Noen er svært sensitive for disse mer skjulte og indirekte tingene. Andre legger mindre merke til dem. Å være sensitiv for slikt, kan gi en mye nyttig informasjon. Men det kan også være forstyrrende og slitsomt fordi man åpenbart får mange flere og langt mer kompliserte ting å forholde seg til.

Om man ikke kan lese dette så godt, vil man tidvis gå glipp av nyttig informasjon. Samtidig kan man få det litt enklere og bli litt mindre sårbar fordi man ikke stadig blir forstyrret og dratt i ulike retninger av alle disse detaljene.

Å være helt blind for slike ting er åpenbart en ulempe. Da er det fort gjort å trampe i klaveret. Er man svært sensitiv, risikerer man å overtolke ting og la seg påvirke for sterkt av dette følelsesmessig. Det er heller ikke gunstig.

Man kan både øve opp bedre forståelse, om det er det man trenger, eller større evne til å ignorere om det er der skoen trykker.

mvh

Jeg er veldig sensitiv på en del ting. Det jeg syns det noe av det verre er når type hjelpearbeidere innen psykiatrien gir meg signaler om at de sliter selv, er slitne, på en måte overkjører seg selv for å ville hjelpe andre når de egentlig trenger hjelp selv. At de sier f.eks "dette fortjener du", når det egentlig er de som fortjener et eller annet, og lignende. Jeg reagerer på det, og syns alltid det har vært vanskelig å forholde meg til dem. Hadde vi vært i andre roller til hverandre hadde det vært enklere, men når jeg er i en "pasientrolle" og de er i hjelperollen blir det problematisk. Jeg tenker: Hvordan kan en som ikke klarer å ta godt nok vare på seg selv skulle hjelpe meg til det? Hvorfor "bruker" de meg til å ikke ta vare på seg selv? (satt på spissen).

Har du vært borte i lignend?. Har du tanker om hvordan man kan forholde seg til disse på en god måte?

[Gjest farvel måne]

Her er kommet så mange gode svar og jeg har bare lest noen. Men jeg tror du må vri spørsmålet litt også.

Du må forstå deg selv, hvem du er og hvordan du fungerer og tenker, for igjen å forstå andre menneskers oppfatning av deg selv.

Eksempel. Jeg ser på meg selv som et menneske med for lav selvtillit og ikke minst selvfølelse. Dette er noe jeg er klar over rundt min egen person. Jeg jobber med saken.. Når jeg føler meg dum i sosial setting og tenker at andre synes ditt og datt om meg, må jeg ta meg en tur til min egen "selvforståelse" for å få hjelp til korrigering. For noen kan en slik tur også være via ens egen diagnose.

Man må huske på at en ikke alltid har rett selv.

''Du må forstå deg selv, hvem du er og hvordan du fungerer og tenker, for igjen å forstå andre menneskers oppfatning av deg selv.''

Veldig godt poeng.

[PieLill]

Jeg er veldig sensitiv på en del ting. Det jeg syns det noe av det verre er når type hjelpearbeidere innen psykiatrien gir meg signaler om at de sliter selv, er slitne, på en måte overkjører seg selv for å ville hjelpe andre når de egentlig trenger hjelp selv. At de sier f.eks "dette fortjener du", når det egentlig er de som fortjener et eller annet, og lignende. Jeg reagerer på det, og syns alltid det har vært vanskelig å forholde meg til dem. Hadde vi vært i andre roller til hverandre hadde det vært enklere, men når jeg er i en "pasientrolle" og de er i hjelperollen blir det problematisk. Jeg tenker: Hvordan kan en som ikke klarer å ta godt nok vare på seg selv skulle hjelpe meg til det? Hvorfor "bruker" de meg til å ikke ta vare på seg selv? (satt på spissen).

Har du vært borte i lignend?. Har du tanker om hvordan man kan forholde seg til disse på en god måte?

Jeg har akkurat det samme som du beskriver. (Helsepersonell bør selvsagt holde sitt privatliv unna sine pasienter av hensyn til begge parter.)

Men jeg har opplevd den klamme følelsen av å få veltet over meg problemer som jeg absolutt ikke ønsket å ha del i. Og jeg har ganske solide antenner.

En av de viktigste lærdommene for meg har vært at jeg hverken kan eller bør prøve å løse alle problemene jeg ser og/eller senser. Ofte er det ikke en gang et ønske fra probleminnehaveren en gang!

I mange tilfeller gjør jeg en langt bedre jobb som medmenneske ved å rett og slett la folk ha sine problemer i og oppføre meg helt som vanlig overfor dem. Å ikke la meg distrahere av at de virker litt nedtrykte i øyeblikke. Og slett ikke kommentere det.

Noe annet som er nyttig å ha i bakhodet er at selv om man har finstilte antenner på type problemer, vil ens egne følelser i stor grad styre hvordan man oppfatter _dimunsjonene_ av problemene. Man kan dermed lett danne seg et bilde av en krise som er mye verre enn den egentlig er for kriseinnehaveren.

På samme måte vil man bli aå blendet av hva man selv ville ønsket at man ikke helt ser de reelle ønskene og behovene.

Lar man seg lett dra ned av andres behov, trenger man som regel å justere egen ansvarsfølelse til et mer nøkternt nivå. Man kan plikte å være allminnelig hyggelig og grei, men ikke å totalrenovere den andres situasjon og følelser.

;-)

Kanskje den aller viktigste ferdigheten i denne sammenhengen er å kunne prioritere og ignorere, også de følelser det man ser og senser vekker i en selv. Da vil man etter hvert kunne bruke informasjonen man får gjennom fintfølende antenner mer nyttig.

Man kan bruke informasjonen, som nærmest siver inn av seg selv, som verktøy til å handle klokt og forutseende - og selvsagt også vennlig og hensynsfult. Dette er ofte et langt bedere og mer effektivt valg både for omgivelsene og en selv.

Om noen mer bevisst velter på en ansvar og skyld, er det kanskje best å bli tilstrekkelig sint på en så råtten adferd at man klarer å blåse i det.

mvh

[Gjest Geir]

Jeg er ensom.

Det er det mange som er, desverre.

[Gjest slippert]

Jeg har akkurat det samme som du beskriver. (Helsepersonell bør selvsagt holde sitt privatliv unna sine pasienter av hensyn til begge parter.)

Men jeg har opplevd den klamme følelsen av å få veltet over meg problemer som jeg absolutt ikke ønsket å ha del i. Og jeg har ganske solide antenner.

En av de viktigste lærdommene for meg har vært at jeg hverken kan eller bør prøve å løse alle problemene jeg ser og/eller senser. Ofte er det ikke en gang et ønske fra probleminnehaveren en gang!

I mange tilfeller gjør jeg en langt bedre jobb som medmenneske ved å rett og slett la folk ha sine problemer i og oppføre meg helt som vanlig overfor dem. Å ikke la meg distrahere av at de virker litt nedtrykte i øyeblikke. Og slett ikke kommentere det.

Noe annet som er nyttig å ha i bakhodet er at selv om man har finstilte antenner på type problemer, vil ens egne følelser i stor grad styre hvordan man oppfatter _dimunsjonene_ av problemene. Man kan dermed lett danne seg et bilde av en krise som er mye verre enn den egentlig er for kriseinnehaveren.

På samme måte vil man bli aå blendet av hva man selv ville ønsket at man ikke helt ser de reelle ønskene og behovene.

Lar man seg lett dra ned av andres behov, trenger man som regel å justere egen ansvarsfølelse til et mer nøkternt nivå. Man kan plikte å være allminnelig hyggelig og grei, men ikke å totalrenovere den andres situasjon og følelser.

;-)

Kanskje den aller viktigste ferdigheten i denne sammenhengen er å kunne prioritere og ignorere, også de følelser det man ser og senser vekker i en selv. Da vil man etter hvert kunne bruke informasjonen man får gjennom fintfølende antenner mer nyttig.

Man kan bruke informasjonen, som nærmest siver inn av seg selv, som verktøy til å handle klokt og forutseende - og selvsagt også vennlig og hensynsfult. Dette er ofte et langt bedere og mer effektivt valg både for omgivelsene og en selv.

Om noen mer bevisst velter på en ansvar og skyld, er det kanskje best å bli tilstrekkelig sint på en så råtten adferd at man klarer å blåse i det.

mvh

Tusen takk for gode og nyttige refleksjoner!:-) Her fikk jeg mye jeg må legge meg bak øret.

Jeg får bli bedre på å tenke at folk må få ha problemene sine i fred. Tenker ofte at de prøver å fortelle meg noe, eller gir meg informasjon som jeg syns det er vanskelig å overse, eller at jeg tenker at de på en måte vil at jeg skal gjøre noe, samtidig som det blir en dobbelt kommunikasjon pga at de er i en hjelperolle.

Ignorering, jeg må lære meg det i større grad;-) Takk skal du ha!

[PieLill]

Tusen takk for gode og nyttige refleksjoner!:-) Her fikk jeg mye jeg må legge meg bak øret.

Jeg får bli bedre på å tenke at folk må få ha problemene sine i fred. Tenker ofte at de prøver å fortelle meg noe, eller gir meg informasjon som jeg syns det er vanskelig å overse, eller at jeg tenker at de på en måte vil at jeg skal gjøre noe, samtidig som det blir en dobbelt kommunikasjon pga at de er i en hjelperolle.

Ignorering, jeg må lære meg det i større grad;-) Takk skal du ha!

Lykke til!

Ha en god helg!

mvh

[Gjest Sylar]

Det er det mange som er, desverre.

Ja, men det betyr vel ikke at jeg ikke skal prøve å unngå å være ensom?

[Gjest Geir]

Ja, men det betyr vel ikke at jeg ikke skal prøve å unngå å være ensom?

Nei selvfølgelig ikkje, om det plager deg så bør du gjøre noe med det.

Lykke til! :-)