Utroskap, kjærlighetssorg og bearbeidelse.

[Gjest betrayed]

Hei! Jeg har det ikke så bra når for tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å komme meg gjennom dette på egenhånd, uten å oppsøke lege/psykiater i egen person. Jeg har lest side opp og side ned om folk som er i lignende situasjon som meg, men det ser bare ut til å lette på problemene mine for en liten stund. Jeg vet at kjærlighetssorg/depresjoner tar tid å gjøre noe med, men jeg trenger sårt noen tips på hvordan jeg skal komme meg ut av dette! Og evt. hvilke hindringer jeg kommer til å møte på i tiden fremover. Sakens kjerne er at jeg og kjæresten har gjort det slutt. Eller, menst jeg var bortreist i noen uker fant hun seg en ny, og var utro. Kommer ikke til å gå i detaljer, men dette hadde visstnok pågått i hvertfall 4 uker før jeg kom hjem. Hun ville ikke innrømme utroskapen, og jeg fant det ut selv dagen etter jeg kom hjem. Jeg pakket sakene mine og reiste hjem til mor og far. Etter 3 år som kjærester, og 6 mnd som samboere har hele hendelsen mildt sagt snudd livet mitt opp ned. Hun vil ikke ha meg tilbake, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det er nå snart 2 uker siden jeg flyttet hjem, og min nye hverdag er sakte men sikkert i ferd med å kvele meg. Jeg finner meg selv i å tenke på eks-kjæresten nesten hele tiden. Fra det øyeblikket jeg våkner, og til de sene nattetimer da jeg prøver å sove. Dette tapper meg for krefter, og jeg føler jeg ikke får noe ut av dagen. Jeg prøver likevel å holde meg i aktivitet, trener hver dag, eller er sammen med venner. Men uansett hvor mye jeg fyller dagen med forskjellige aktiviteter er følelsene mine som en berg- og dalbane, noen timer kan jeg føle meg selvsikker, ha tro på fremtiden, men senere bryter alt sammen og tankene spinner rundt denne jenta. Spesielt dersom jeg er alene, og ikke gjør på noe spesielt. Det følest ut som at jeg sakte men sikkert synker dypere ned i kvikksanden.. Den første uken etter bruddet synest jeg at jeg håndterte hele saken veldig godt! Var vertfall ikke deprimert, eller lei meg. Tror nok at jeg var i en slags form for sjokktilstand, for jeg klarte hverken å gråte, eller å bli lei meg for hva som hadde skjedd, til tross av hva hun har gjort mot meg. Jeg opplevde for ca 1 år siden mitt livs kjærlighetssorg da vi hadde en pause i forholdet = det var slutt, og vet meget godt hvordan en kjærlighetssorg kjennes på kroppen. Den gang gråt jeg flere ganger pr dag, hver natt, og hadde fysisk smerte i brystet. Det som har skremt meg litt hittil er at denne gang har ikke sorgen kommet enda! Jeg er så redd for at jeg holder følelsene under lokk, og frykter at jeg før eller siden kommer til å få et massivt sammenbrudd. Spesielt de siste 2-3 dagene har ting blitt endel verre. Så det jeg lurer på er hvordan jeg skal bearbeide denne hendelsen på best mulig måte? Kan starte med å si noen av de tiltak jeg allerede har iverksatt for å lette på trykket er: Jeg har fortalt til mine nærmeste venner om bruddet, hvorfor det skjedde, og hva hun har gjort. Merket at det hjalp å snakke om det, men føler at dersom jeg nevner det til noen nå, blir det bare mas. Er jo ikke noe vennene mine kan gjøre med det som er skjedd, eller følelsene mine. Jeg er på internett hele tiden og leter etter artikler om kjærlighetssorg, og leser om andre folk som er i samme situasjon. Føler jeg er blitt avhengig av å identifisere meg med andre som har samme smerte som meg. Er det bra for kjærlighetssorgen å hele tiden ha trengsel for å lese om det?? Føler jeg bruker ALT for mye av min tid på å lese om slike ting.. Jeg gjør det spesielt når jeg er nedenfor, og trenger litt trøst. Vil dette med tiden utvikle seg til å bli noe jeg er avhengig av? Bør jeg kutte ned på slik lesing? Jeg har brutt all kontakt med eks-kjæresten. Bare hatt kontakt når det gjelder leiligheten vi har bodd sammen i, og helt praktiske ting som må ordnes i. Jeg har alikevel lyst å ringe til henne hele tiden, selv om jeg ikke vet hva jeg skulle sagt, bare for å høre stemmen hennes. Har så lyst å si at jeg savner henne så mye, og be på mine kne om at vi skal prøve å bli sammen igjen, selv om jeg VET at hun har han nye, og at følelsene for meg ikke er tilstede lenger. Et annet problem er at jeg har henne som "venn" på forskjellige nettsamfunn, og er ofte innom profilen hennes for å se hva som har skjedd de siste timene. Er dette med på å forsterke savnet? Bør jeg slette henne som venn, for å ikke ha mulighet til å "oppsøke" henne? Vi kommer fra samme sted, og i julen er jeg så redd for at jeg kommer til å møte på henne. Og på en merkelig måte gler jeg meg til å se henne igjen! Selv om jeg vet at jeg bare kommer til å bli skuffet...Dette er så vanskelig.. Helt frem til nå har jeg hatt følelsen av at jeg skal klare å tilgi henne for hva hun har gjort. Og på denne måten klare å legge hele hendelsen bak meg, og fortsette livet mitt! Jeg tenker fremdeles på tanken om tilgivelse, godta hva som har skjedd, og det får meg til å føle meg litt bedre. De gangene hun har kontaktet meg har jeg vært hyggelig og latet som ingenting. Bør jeg fortsette med det? Eller skal jeg stenge henne ute av mitt liv, på alle plan? Har du noe å si om prosessen for å tilgi en person? Har også lest på forskjellige nettsider at jeg må kjenne på sorgen, tillate meg å gråte, oppsøke steder vi har hatt gode stunder ilag, høre på sanger som betyr noe for meg følelsesmessig. Hvorfor skal jeg oppsøke disse følelsene? Fjorårets kjærlighetssorg var helt forjævlig, hvorfor framkalle de samme følelsene nå når de ikke er tilstede av seg selv? Jeg er ikke så fryktelig god til å ordlegge meg, hvertfall ikke nå når jeg er så opprevet innvendig, men håper du forstår noen av problemene mine, og klarer å gi meg noen pekepinner på hva jeg skal gjøre. Vi mennesker er vanedyr, og jeg har blitt vant til å ha en kjæreste å kose med, ha sex sammen med, snakke sammen med når jeg føler for det. Noen som elsker meg. Det er så forferdelig vondt å sitte igjen her alene, uten å ha noen spesiell jeg kan være sammen med.. Har lite/ingen jentevenner, de forsvant da jeg ble sammen med eks-kjæresten. Og klarer overhodet ikke å se at jeg noen gang skal bli forelsket i noen andre.. Hun var min første store kjærlighet, og jeg tror ikke hun kommer til å forlate hjertet mitt med det første. Takk for at du tok deg tid til å lese brevet mitt, og for svaret! Hilsen gutt 22

[PieLill]

Hei,

Prøv å legg dette innlegget inn på nytt og bruk da godt med avsnitt. Da vil du sannsynligvis få flere gode svar.

mvh