Krisemaksimerer jeg når jeg har pms?

[Gjest prillarkari]

Takk for et ærlig svar:-)

Noe beroligende eller noe mot depresjon?

Jeg er ganske rolig av meg selv om det ikke ser slik ut her, så kanskje noe mot depresjon en uke i måneden?

Eller tenkte du på annen behandling?

Har du forsøkt p-piller? Jeg krisemaksimerte også bestandig rundt mensen, men er overhodet ikke slik nå som jeg ta p-piller. Jeg tar dem kontinuerlig uten dt normale oppholdet man vanligvis har en gang i måneden.

[Gjest ikkessri]

Takk for et ærlig svar:-)

Noe beroligende eller noe mot depresjon?

Jeg er ganske rolig av meg selv om det ikke ser slik ut her, så kanskje noe mot depresjon en uke i måneden?

Eller tenkte du på annen behandling?

lLes bivirkninger på ssri som du sikkert får før du tar det valget. Du kan blant annet si takk og farvel til noe sexliv. De aller fleste må det i allefall. Og det er jo vel værre for samlivet enn enn uke pms. Pluss alle de andre bivirkningene. Forsøk noe alternativt før ssri iallefall.

[Gjest jaDetHjalp]

Kjenner meg litt igjen. Skjønte ikke alltid at humøret mitt slyldtes pms mens jeg var midt oppi det. Syns B6 vitamin i store doser som 70-100mg daglig i en uke før mensen hjalp. Tok også B6 under mensen.

[alwaysme]

Om det er ting som ikke går helt rett for seg mellom dere, kan frustrasjonen komme sterkere frem når man har PMS og dermed lage mye trøbbel. Er du i tillegg sliten og trøtt, kan dette bli ille de dagene det står på.

Jeg vil anbefale deg å forsøke femal, et produkt som du får kjøpt i helsekosten. Det tar toppen av mine irritasjoner under PMS.

[frosken]

''Om det er det siste,er det alvorlig nok til å starte med medisiner?

''

Spør familien din om de synes temperamentet ditt er en belastning eller ikke. Hvis ikke de opplever det som plagsomt, så tror jeg ikke at jeg hadde valgt medisinering hvis jeg var deg. Men jeg er jo som kjent ikke deg...*s*

Ut i fra mitt dolkjennskap til deg, så synes jeg du innimellom har et heftig temperament, men at du midt oppe i det hele alltid er skvær og tilsnakkendes. Kan godt hende at pms gjør deg eksplosiv, men jeg tenker litt "hva så"?- såfremt verken du eller de rundt deg synes det er mer plagsomt enn rimelig er.

Mannen din er en historie for seg. Tror mange dolere ville blitt adskillig mer hysterisk enn deg over hans tendens til å følge sitt eget hode - men de ser jo som kjent ikke hans gode sider.

[Gjest VKF]

''Om det er det siste,er det alvorlig nok til å starte med medisiner?

''

Spør familien din om de synes temperamentet ditt er en belastning eller ikke. Hvis ikke de opplever det som plagsomt, så tror jeg ikke at jeg hadde valgt medisinering hvis jeg var deg. Men jeg er jo som kjent ikke deg...*s*

Ut i fra mitt dolkjennskap til deg, så synes jeg du innimellom har et heftig temperament, men at du midt oppe i det hele alltid er skvær og tilsnakkendes. Kan godt hende at pms gjør deg eksplosiv, men jeg tenker litt "hva så"?- såfremt verken du eller de rundt deg synes det er mer plagsomt enn rimelig er.

Mannen din er en historie for seg. Tror mange dolere ville blitt adskillig mer hysterisk enn deg over hans tendens til å følge sitt eget hode - men de ser jo som kjent ikke hans gode sider.

''Spør familien din om de synes temperamentet ditt er en belastning eller ikke. Hvis ikke de opplever det som plagsomt, så tror jeg ikke at jeg hadde valgt medisinering hvis jeg var deg. Men jeg er jo som kjent ikke deg...*s*''

Har ikke mulighet til å spørre akkurat nå. Jeg kan bare si hvordan jeg tror det er, men en viss sjangse for at det kan være feil selvsagt:-)

Minstemor: Hun er ei mammajente.Hun oppfatter meg ganske sikkert ikke som temperamentsfull. Hun er så søt og snill og harmonisk og og blid dagen lang, så det er helt umulig å bli sint på henne;o) Det hender en skjelden gang hun er sint, men da synes jeg bare hun er søt. Jeg vet godt hvordan jeg skal takle henne uten å bli sint. Jeg tror nesten jeg aldri kjefter på henne faktisk:-)

Det er kos som fungerer best på henne. Hvis hun er sint så koser jeg med henne og hun blir blid igjen.

Mellomste: Jeg tror ikke han oppfatter meg som temperamentsfull, men han oppfatter helt sikkert som masete ganske ofte, men så er det jo helt nødvendig å mase på han også da:-)

Eldste: Hun er jo selv på lik linje med faren sin den mest temparamentsfulle i familien;o) Det er ikke bare negativt . Hun har masse postiv drivdrakft. Akkurat som faren sin. Det er nok hun av ungene som vil oppfatte meg som mest temperamentsfull. Det går jo på slike banale ting som at klærne mine, sminken min, smykker og annet blir borte for meg og havner inne på hennes rom og når frustrasjonen min blir stor nok, så kan vi krangle som to tenåringer om akkurat dette. Det har blitt langt bedre altså. Vi har hatt noe runder på det der og det har hjulpet betraktelig:-)

Men likevel, er hun av ungene som henter frem temeperamentet i meg, men det skjer jo ikke veldig ofte da. Egentlig ganske skjeden nå for tiden faktisk. Egentlig er det vel normale mor/tenåringsdatter konflikter bare.

Vi har det som regel helt fint og det er meg hun velger å betro seg til.

Mannen min: Jeg tror han på lik linje med venner, kolegaer foreldre og søsken oppfatter meg som en rolig person. Jeg tror også han innimellom oppfatter meg som temperamentsfull også. Jeg sprekker om jeg blir trigget nok og ja helt klart verre når jeg er premenstruell.

I Qatar-diskusjonen sprakk jeg først og hentet frem skrikestemmen den dagen han ringte jobben min. Før det hevet jeg ikke stemmen, men det var veldig kaos inni meg. Jeg gjorde meg utilgjengelig. Jeg rømte unna og ville ikke prate.

Jeg skrev ned alle tankene mine på dol isteden.

''Ut i fra mitt dolkjennskap til deg, så synes jeg du innimellom har et heftig temperament, men at du midt oppe i det hele alltid er skvær og tilsnakkendes. Kan godt hende at pms gjør deg eksplosiv, men jeg tenker litt "hva så"?- såfremt verken du eller de rundt deg synes det er mer plagsomt enn rimelig er''

He he, jeg er ikke veldig overasket over å høre dette. Dette har nok ingeting med pms å gjøre. Jeg synes det er morsomt med litt temperatur i diskusjonen:-)

Jeg tror ikke du kan finne noen sammenheng her.

Nå høres det nesten ut som det ikke er problemer nå, men jo jeg er nok lang lettere å provosere når jeg er premenstruell, men jeg tro den største forandringen foregår inne i meg. Jeg er helt sikker på at ihverfall kolegaene mine ikke merker noen verdens ting.

[frosken]

''Spør familien din om de synes temperamentet ditt er en belastning eller ikke. Hvis ikke de opplever det som plagsomt, så tror jeg ikke at jeg hadde valgt medisinering hvis jeg var deg. Men jeg er jo som kjent ikke deg...*s*''

Har ikke mulighet til å spørre akkurat nå. Jeg kan bare si hvordan jeg tror det er, men en viss sjangse for at det kan være feil selvsagt:-)

Minstemor: Hun er ei mammajente.Hun oppfatter meg ganske sikkert ikke som temperamentsfull. Hun er så søt og snill og harmonisk og og blid dagen lang, så det er helt umulig å bli sint på henne;o) Det hender en skjelden gang hun er sint, men da synes jeg bare hun er søt. Jeg vet godt hvordan jeg skal takle henne uten å bli sint. Jeg tror nesten jeg aldri kjefter på henne faktisk:-)

Det er kos som fungerer best på henne. Hvis hun er sint så koser jeg med henne og hun blir blid igjen.

Mellomste: Jeg tror ikke han oppfatter meg som temperamentsfull, men han oppfatter helt sikkert som masete ganske ofte, men så er det jo helt nødvendig å mase på han også da:-)

Eldste: Hun er jo selv på lik linje med faren sin den mest temparamentsfulle i familien;o) Det er ikke bare negativt . Hun har masse postiv drivdrakft. Akkurat som faren sin. Det er nok hun av ungene som vil oppfatte meg som mest temperamentsfull. Det går jo på slike banale ting som at klærne mine, sminken min, smykker og annet blir borte for meg og havner inne på hennes rom og når frustrasjonen min blir stor nok, så kan vi krangle som to tenåringer om akkurat dette. Det har blitt langt bedre altså. Vi har hatt noe runder på det der og det har hjulpet betraktelig:-)

Men likevel, er hun av ungene som henter frem temeperamentet i meg, men det skjer jo ikke veldig ofte da. Egentlig ganske skjeden nå for tiden faktisk. Egentlig er det vel normale mor/tenåringsdatter konflikter bare.

Vi har det som regel helt fint og det er meg hun velger å betro seg til.

Mannen min: Jeg tror han på lik linje med venner, kolegaer foreldre og søsken oppfatter meg som en rolig person. Jeg tror også han innimellom oppfatter meg som temperamentsfull også. Jeg sprekker om jeg blir trigget nok og ja helt klart verre når jeg er premenstruell.

I Qatar-diskusjonen sprakk jeg først og hentet frem skrikestemmen den dagen han ringte jobben min. Før det hevet jeg ikke stemmen, men det var veldig kaos inni meg. Jeg gjorde meg utilgjengelig. Jeg rømte unna og ville ikke prate.

Jeg skrev ned alle tankene mine på dol isteden.

''Ut i fra mitt dolkjennskap til deg, så synes jeg du innimellom har et heftig temperament, men at du midt oppe i det hele alltid er skvær og tilsnakkendes. Kan godt hende at pms gjør deg eksplosiv, men jeg tenker litt "hva så"?- såfremt verken du eller de rundt deg synes det er mer plagsomt enn rimelig er''

He he, jeg er ikke veldig overasket over å høre dette. Dette har nok ingeting med pms å gjøre. Jeg synes det er morsomt med litt temperatur i diskusjonen:-)

Jeg tror ikke du kan finne noen sammenheng her.

Nå høres det nesten ut som det ikke er problemer nå, men jo jeg er nok lang lettere å provosere når jeg er premenstruell, men jeg tro den største forandringen foregår inne i meg. Jeg er helt sikker på at ihverfall kolegaene mine ikke merker noen verdens ting.

Hvis du synes du har det så ille at du ikke ønsker å gå gjennom det, så kan du jo godt prøve medisiner. Det er vel litt som det å prøve ut østrogen for de som har store overgangsplager. Det er sjelden strengt tatt nødvendig, men kan øke livskvaliteten såpass mye for en del at det kan være verdt det.

[Gjest VKF]

Hvis du synes du har det så ille at du ikke ønsker å gå gjennom det, så kan du jo godt prøve medisiner. Det er vel litt som det å prøve ut østrogen for de som har store overgangsplager. Det er sjelden strengt tatt nødvendig, men kan øke livskvaliteten såpass mye for en del at det kan være verdt det.

Jeg har tenkt meg en tur til bedrifteslegen for jeg vil gjerne prøve det. Men jeg synes ikke det er verd å legge på seg eller miste sexlysten, men som det sies her, så har jeg ingenting å tape på å prøve. Jeg kan jo bare slutte når jeg selv vil.

Det virker i innlegget mitt over her som det ikke er så store problemer, men det er nok det inni meg.

Jeg krisemaksimerer og lager problemene større enn de er når jeg er premenstruell.

Jeg trodde f.eks at mannen min ville lage problemer i lang tid, fordi han ikke fikk det som han ville. For meg virket det som han sto beinhardt på for å få det slik han ville i den uka, mens han i virkeligheten bare var i en undersøkelsesfase og helt på egen hånd kom frem til den konklusjonen at det var best for ungene at de fikk avslutte videregående her hjemme, før de eventuelt begynte å studere i utlandet.

Jeg trodde han ville dra for enhver pris. Slik virket det for meg, men nå har han ingen bitre følelser og det er jeg veldig lettet over.

Det jeg også merker når jeg er premenstruell er nok ikke bare det at jeg er mer temperamentsfull, men jeg går rundt med en følelse av at jeg er på nippet til å begynne å grine, uten at jeg skjønner hvorfor.

Jeg blir så sentimental, jeg tenker mer en vanlig og jeg tenker på alt som er trist og leit, ikke bare på ting som skjer rundt meg selv, men også triste ting som har skjedd andre rundt meg. Jeg lever meg mer inn i deres situasjon i pms-tiden og jeg går rundt og er nesten på griner`n hele tiden. Det har jo skjedd en del ting dette året også forresten som forsterker det.

Jeg har også en følelse av å sprenges. Jeg får mye vann i kroppen og jeg har problemer med nattesøvnen når jeg har pms.

[Gjest VKF]

Jeg har tenkt meg en tur til bedrifteslegen for jeg vil gjerne prøve det. Men jeg synes ikke det er verd å legge på seg eller miste sexlysten, men som det sies her, så har jeg ingenting å tape på å prøve. Jeg kan jo bare slutte når jeg selv vil.

Det virker i innlegget mitt over her som det ikke er så store problemer, men det er nok det inni meg.

Jeg krisemaksimerer og lager problemene større enn de er når jeg er premenstruell.

Jeg trodde f.eks at mannen min ville lage problemer i lang tid, fordi han ikke fikk det som han ville. For meg virket det som han sto beinhardt på for å få det slik han ville i den uka, mens han i virkeligheten bare var i en undersøkelsesfase og helt på egen hånd kom frem til den konklusjonen at det var best for ungene at de fikk avslutte videregående her hjemme, før de eventuelt begynte å studere i utlandet.

Jeg trodde han ville dra for enhver pris. Slik virket det for meg, men nå har han ingen bitre følelser og det er jeg veldig lettet over.

Det jeg også merker når jeg er premenstruell er nok ikke bare det at jeg er mer temperamentsfull, men jeg går rundt med en følelse av at jeg er på nippet til å begynne å grine, uten at jeg skjønner hvorfor.

Jeg blir så sentimental, jeg tenker mer en vanlig og jeg tenker på alt som er trist og leit, ikke bare på ting som skjer rundt meg selv, men også triste ting som har skjedd andre rundt meg. Jeg lever meg mer inn i deres situasjon i pms-tiden og jeg går rundt og er nesten på griner`n hele tiden. Det har jo skjedd en del ting dette året også forresten som forsterker det.

Jeg har også en følelse av å sprenges. Jeg får mye vann i kroppen og jeg har problemer med nattesøvnen når jeg har pms.

Nå skal jeg slutte og snakke om meg selv. Nok syting for denne gang. Jeg har da et bra liv for pokker;o)

Neste måned skal jeg gi meg selv pc`forbud:-)