Psykisk syke venner

[Gjest Vil jerne hjelpe men]

Har en venninde som er veldig grei og pålitelig,problemet er at hun er en "pasient" når hun er med meg så jeg syns det blir slitsomt,må ta hensyn hele tiden og passe meg for hva jeg sier,det er ikke alt hun tåler å høre og å snakke om.

Er det best å holde seg borte fra slike folk?

Vil jo være en god venn men det blir slitsomt å ikke være "likemenn",jeg er ingen sykepleier men hun behandler meg som en. Føler jeg må ta vare på henne,men nå har jeg nok med mitt og mine barn.

[Lillemus]

Kan du snakke med henne om dette? At du synes det er slitsomt å måtte sile samtalemner hele tiden? Og om at du føler hun bruker deg som "lege" og ikke som venninne?

[Gjest farvel måne]

Hvis du liker henne syns jeg du skulle prøve å jobbe med forholdet dere har.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Kan du snakke med henne om dette? At du synes det er slitsomt å måtte sile samtalemner hele tiden? Og om at du føler hun bruker deg som "lege" og ikke som venninne?

Det blir vanskelig å snakke med henne om det for jeg tror ikke hun tåler det,hun er en veldig god person men også veldig skjør.

Hun har vært innlagt i et halvt år nå og har nylig komt hjem,hun surrer mye også og sier ting opp igjen flere ganger.

Syns synd på henne.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Hvis du liker henne syns jeg du skulle prøve å jobbe med forholdet dere har.

Liker henne veldig godt for ingen er så snill og god som henne,men hun er også veldig skjør. Føler bare det blir feil at jeg skal ta vare på henne hele tiden.

[Gjest farvel måne]

Liker henne veldig godt for ingen er så snill og god som henne,men hun er også veldig skjør. Føler bare det blir feil at jeg skal ta vare på henne hele tiden.

Hun har kanskje ikke så mange andre venner? Jeg skjønner at det blir vanskelig når du tar mye ansvar for henne.

Du kan finne ut hvor mye tid og overskudd du har til å være sammen med henne, og begrense samværet der etter.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Hun har kanskje ikke så mange andre venner? Jeg skjønner at det blir vanskelig når du tar mye ansvar for henne.

Du kan finne ut hvor mye tid og overskudd du har til å være sammen med henne, og begrense samværet der etter.

Hun har flere venner,hun er en snill person men det krever endel å være sammen med henne.

Får begrense det litt,trist at hun alltid må være så syk.

[Gjest vil også gjerne hjelpe...]

har det likt ift min søster.jeg har på en måte blitt en mellomting mellom hobby-psykolog og søppelbøtte.

selv ser jeg an formen,og prøver å sette av tid til meg og mitt.når hun har det som verst,er hun ikke interessert i åssen jeg har det e.l....derfor er det ikke et likeverdig forhold.prøver innimellom å si ifra,problemet mitt er at jeg får lett dårlig samvittighet,vil jo gjerne stille opp.

[Gjest jeg er og psyk men..]

Hun har flere venner,hun er en snill person men det krever endel å være sammen med henne.

Får begrense det litt,trist at hun alltid må være så syk.

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men jeg synes du kan sette litt krav og grenser til henne.

Ta henne feks med deg ut å spise en kveld, legg det opp slik at dere er sammen en stund, også etter at du har sagt det. På den måten vil hun kansje ikke føle seg avvist, og dere kan bearbeide det sammen, osv.

Kansje hun tror at du synes det er helt ok at hun bruker deg, sålenge du ikke sier noe om det?

[Gjest farvel måne]

har det likt ift min søster.jeg har på en måte blitt en mellomting mellom hobby-psykolog og søppelbøtte.

selv ser jeg an formen,og prøver å sette av tid til meg og mitt.når hun har det som verst,er hun ikke interessert i åssen jeg har det e.l....derfor er det ikke et likeverdig forhold.prøver innimellom å si ifra,problemet mitt er at jeg får lett dårlig samvittighet,vil jo gjerne stille opp.

Det er fint at du gjerne vil stille opp. Finn ut hva du kan være til hjelp med og hva du ikke kan hjelpe med. Det er hjelper å ta bevisste valg. Du har også et ansvar for deg selv Finn ut hvor grensene dine går, hva som er ok for deg, hvor langt du vil strekke deg.

[Gjest vil også gjerne hjelpe...]

Det er fint at du gjerne vil stille opp. Finn ut hva du kan være til hjelp med og hva du ikke kan hjelpe med. Det er hjelper å ta bevisste valg. Du har også et ansvar for deg selv Finn ut hvor grensene dine går, hva som er ok for deg, hvor langt du vil strekke deg.

jobber med saken:) tror neppe hun bruker meg med vilje,men savner mer gjensidig kontakt,der begge kan komme med sitt...

[songbirdy]

Hvordan var forholdet deres før hun ble syk da?

Har det alltid vært slik mellom dere så skjønner jeg at det er tøft for deg i lengden. At det er slitsomt å ikke være likeverdige, og alltid måtte lytte, gi omsorg og ta hensyn...

Men går ikke "vanlige" vennskap litt i bølgedaler også da? Det er vel oppturer og nedturer for de fleste i løpet av et liv.. En krise eller kjærlighetssorg som en "gnåler" på i det uendelige. kan tære på et vennskap det også. Men når en vet at dette er noe som trolig går over om noen mnd, eller et år, så er det mer "overkommelig" for omgivelsene, som lettere kan se en ende på den tunge tiden. Om det er en sykdom som er mer eller mindre "permanent", så skjønner jeg at motivasjonen for å være til stede for venninnen kan være vanskelig å finne, eller opprettholde over tid.

En psykisk nedtur/sykdom kan jo gjerne ta litt tid! Det som er viktig, er å ikke la seg "oppsluke" og "suge tom" av den som er syk, men klare å sette grenser for seg selv. Da kan det kanskje bli en glede, ikke et ork å være der for en du er glad i.

Om hun feks. kommer på besøk hver dag, må du si hvor ofte hun kan komme, eller spesielle dager. Eller si at du vil komme til henne. Om hun ringer hver dag, må du si hvor ofte hun kan ringe, eller at du skal ringe henne.

En jeg kjenner begrenset samværet med sin psykisk syke venninne på denne måten - i samarbeid med venninnens terapeut. Men de to venninnene var vel og merke _veldig_ nære. Sykdommen ødela dessverre mye av det nære vennskapet - for hun ble sugd tom for alt som het energi og glede, og hadde til slutt ikke noe å gi tilbake. Hun ble også selv lettere psykisk syk av hele greia, ble sykmeldt og måtte gå til psykolog en lengre periode for å bearbeide "separasjonen" fra sin nære venninne. Nå har de et forholdsvis ukomplisert forhold. Hun er fremdeles bestis, selv om hun er en ganske annen enn før (pga tungt medisinert i perioder osv.) Men innimellom kan vi se de gode, hærlige glimtene av den hun engang (alltid) var, og vi er glade i henne alle som kjenner henne.

Så, jeg tror det går an å leve med psykisk sykdom - men det må styres nøye, gjerne med profesjonell hjelp. Dersom du er hennes klippe i livet, så vil det jo være ganske hjerteskjærende å kutte all kontakt, men du kan nok være en god støtte selv om du ikke stiller opp 100% slik hun ønsker det nå. Men det vil nok føles godt for deg å vite at ditt nærvær og din støtte har vært hennes klippe i en tung tid - iallefall senere. Men det er nok viktig at du kjenner på hvor grensene dine går og setter disse.

Håper det går bra for dere begge, lykke til!

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men jeg synes du kan sette litt krav og grenser til henne.

Ta henne feks med deg ut å spise en kveld, legg det opp slik at dere er sammen en stund, også etter at du har sagt det. På den måten vil hun kansje ikke føle seg avvist, og dere kan bearbeide det sammen, osv.

Kansje hun tror at du synes det er helt ok at hun bruker deg, sålenge du ikke sier noe om det?

Får se hvordan jeg griper dette fatt,vanskelig når hun tåler så lite.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

har det likt ift min søster.jeg har på en måte blitt en mellomting mellom hobby-psykolog og søppelbøtte.

selv ser jeg an formen,og prøver å sette av tid til meg og mitt.når hun har det som verst,er hun ikke interessert i åssen jeg har det e.l....derfor er det ikke et likeverdig forhold.prøver innimellom å si ifra,problemet mitt er at jeg får lett dårlig samvittighet,vil jo gjerne stille opp.

Ja klart man vil stille opp,men det blir jo helt feil å være søppelbøtte,vanskelig dette.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Hvordan var forholdet deres før hun ble syk da?

Har det alltid vært slik mellom dere så skjønner jeg at det er tøft for deg i lengden. At det er slitsomt å ikke være likeverdige, og alltid måtte lytte, gi omsorg og ta hensyn...

Men går ikke "vanlige" vennskap litt i bølgedaler også da? Det er vel oppturer og nedturer for de fleste i løpet av et liv.. En krise eller kjærlighetssorg som en "gnåler" på i det uendelige. kan tære på et vennskap det også. Men når en vet at dette er noe som trolig går over om noen mnd, eller et år, så er det mer "overkommelig" for omgivelsene, som lettere kan se en ende på den tunge tiden. Om det er en sykdom som er mer eller mindre "permanent", så skjønner jeg at motivasjonen for å være til stede for venninnen kan være vanskelig å finne, eller opprettholde over tid.

En psykisk nedtur/sykdom kan jo gjerne ta litt tid! Det som er viktig, er å ikke la seg "oppsluke" og "suge tom" av den som er syk, men klare å sette grenser for seg selv. Da kan det kanskje bli en glede, ikke et ork å være der for en du er glad i.

Om hun feks. kommer på besøk hver dag, må du si hvor ofte hun kan komme, eller spesielle dager. Eller si at du vil komme til henne. Om hun ringer hver dag, må du si hvor ofte hun kan ringe, eller at du skal ringe henne.

En jeg kjenner begrenset samværet med sin psykisk syke venninne på denne måten - i samarbeid med venninnens terapeut. Men de to venninnene var vel og merke _veldig_ nære. Sykdommen ødela dessverre mye av det nære vennskapet - for hun ble sugd tom for alt som het energi og glede, og hadde til slutt ikke noe å gi tilbake. Hun ble også selv lettere psykisk syk av hele greia, ble sykmeldt og måtte gå til psykolog en lengre periode for å bearbeide "separasjonen" fra sin nære venninne. Nå har de et forholdsvis ukomplisert forhold. Hun er fremdeles bestis, selv om hun er en ganske annen enn før (pga tungt medisinert i perioder osv.) Men innimellom kan vi se de gode, hærlige glimtene av den hun engang (alltid) var, og vi er glade i henne alle som kjenner henne.

Så, jeg tror det går an å leve med psykisk sykdom - men det må styres nøye, gjerne med profesjonell hjelp. Dersom du er hennes klippe i livet, så vil det jo være ganske hjerteskjærende å kutte all kontakt, men du kan nok være en god støtte selv om du ikke stiller opp 100% slik hun ønsker det nå. Men det vil nok føles godt for deg å vite at ditt nærvær og din støtte har vært hennes klippe i en tung tid - iallefall senere. Men det er nok viktig at du kjenner på hvor grensene dine går og setter disse.

Håper det går bra for dere begge, lykke til!

Tusen takk! Ble kjent med hverandre da begge var psykisk syke,hun har vært inn og ut av sykehus i mange år,ser ikke ut som om hun blir bedre,hun har schizofreni.

[Gjest vil også gjerne hjelpe...]

Tusen takk! Ble kjent med hverandre da begge var psykisk syke,hun har vært inn og ut av sykehus i mange år,ser ikke ut som om hun blir bedre,hun har schizofreni.

hun er heldig som har en så god venn iallefall:)

[songbirdy]

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men jeg synes du kan sette litt krav og grenser til henne.

Ta henne feks med deg ut å spise en kveld, legg det opp slik at dere er sammen en stund, også etter at du har sagt det. På den måten vil hun kansje ikke føle seg avvist, og dere kan bearbeide det sammen, osv.

Kansje hun tror at du synes det er helt ok at hun bruker deg, sålenge du ikke sier noe om det?

Bare en liten kommentar, kanskje litt på siden. Tror du en som er psykisk syk alltid klarer å se selv, at man "bruker" andre? Eller at det er et "bevisst valg"?

Det tror nemlig ikke nødvendigvis jeg alltid er tilfelle. Jeg tror at mange som er så langt nede ikke ser annet enn sin egen fortvilelse og smerte. At det er tungt og mørkt. -Og at man da henvender seg til dem man føler er åpne, som lytter og tar deg under vingen. Er det ikke litt sånn da?

Kanskje de som er "lettere" ser om de kan bruke noen for mye, men jeg tror ikke de som er skikkelig langt nede ser det selv.

[Gjest høstløv]

Jeg tror at psykisk syke mennesker har behov for å høre om andre menneskers små og store sorger, for ellers blir de bare selvopptatte og graver seg ned i sin egen elendighet.

Men jeg tror ikke at det er heldig å bruke en psykisk nedbrutt person til å "lesse" av alle sine bekymringer og sorger på, de har nok med sine egne fortredeligheter.

Men små og store hyggelige historier fra din hverdag, kan kanskje lyse litt opp i din venninnes sinn, slik hun har noe hyggelig å tenke på, når samværet deres er over.

Hvis hun får lov til bare å sitte og øse ut av sine egne sorger, så får hun ingen positive tilbakemeldinger fra deg. Du skal ikke være hennes terapeut, men være venninne, som kan le og fnise og ha det hyggelig sammen med henne.

[Gjest Vil gjerne hjelpe men]

Jeg tror at psykisk syke mennesker har behov for å høre om andre menneskers små og store sorger, for ellers blir de bare selvopptatte og graver seg ned i sin egen elendighet.

Men jeg tror ikke at det er heldig å bruke en psykisk nedbrutt person til å "lesse" av alle sine bekymringer og sorger på, de har nok med sine egne fortredeligheter.

Men små og store hyggelige historier fra din hverdag, kan kanskje lyse litt opp i din venninnes sinn, slik hun har noe hyggelig å tenke på, når samværet deres er over.

Hvis hun får lov til bare å sitte og øse ut av sine egne sorger, så får hun ingen positive tilbakemeldinger fra deg. Du skal ikke være hennes terapeut, men være venninne, som kan le og fnise og ha det hyggelig sammen med henne.

Snakker aldri om mine problemer til hennehun får bare vite de positive tingene,vi kan ikke snakke på et dypere plan for å si det sånn. Får treffe henne nå og da men ikke for ofte,vet jo at hun har store problemer og må ta hensyn til det.

[Gjest jeg er og syk men..]

Bare en liten kommentar, kanskje litt på siden. Tror du en som er psykisk syk alltid klarer å se selv, at man "bruker" andre? Eller at det er et "bevisst valg"?

Det tror nemlig ikke nødvendigvis jeg alltid er tilfelle. Jeg tror at mange som er så langt nede ikke ser annet enn sin egen fortvilelse og smerte. At det er tungt og mørkt. -Og at man da henvender seg til dem man føler er åpne, som lytter og tar deg under vingen. Er det ikke litt sånn da?

Kanskje de som er "lettere" ser om de kan bruke noen for mye, men jeg tror ikke de som er skikkelig langt nede ser det selv.

Nei, jeg tror heller ikke at dette alltid er et bevisst valg fra den psykes side.Tror ikke alle er klar over det, tror det kommer an på personlighet og andre faktorer. Jeg er ikke noe for det med 'dulling' fordi det lett øker symptomene til den psyke. Tror vi er mange som ønsker å leve et så normalt liv som mulig. Det får vi jo ikke til hvis vi skal tas på med silkehansker:)