Alltid har andre det værre...

[Gjest GA]

Jeg jobber på et sted der de fleste kollegene er 5-6 år eldre enn meg og har unger som er eldre enn mine unger (mine er 7 og 9, deres er fra 12 og oppover til voksne).

Hver gang det blir snakk om oppfølging av unger, å måtte være hjemme når ungene skal legges og andre utfordringer i hverdagen så får jeg høre at det er da iiiiingenting, baaare vent til de begynner på ungdomsskolen/videregående/begynner å drikke og feste etc.

Greit at det er en utfordring, men det går da an å tenke seg hvordan det var for noen år siden også? Da de hadde unger på barneskolen og jeg i barnehage var det samme leksa. Det er da iiiingenting, baaare vent til de begynner på skolen og må ha hjelp til lekser/kjøres til aktiviteter/skal i masse bursdager.

Glemmer man så fort utfordringene og idylliserer hvordan det var for 3-4 år siden? -eller er kollegene mine en gjeng med selvsentrerte tullebukker?

(jeg er veldig glad i kollegene, altså, men av og til...)

-og når er egentlig den mest slitsomme perioden med barn? (jeg mener nok mellom 1 og 3 år tror jeg)

[morsan]

''-og når er egentlig den mest slitsomme perioden med barn?''

En venninne av meg mener det er verst de første 18 årene....;-)

Ellers skjønner jeg hva du mener - det er ikke alltid morsomt å bli "irettesatt" av en ku som glemmer at hun selv har vært kalv. Jeg husker jeg følte litt av det samme i barselgruppa mi overfor den eneste i gruppa som var annengangsmor. Hun var litt vel "pytt sann" til våre førstegangsmødres bekymringer om dette og hint.

Hva som er "verst" er jo i aller høyeste grad relativt.

Jeg vil kanskje si at det var mer "fysisk slitsomt" å ha lite barn, fordi man må passe på hele tiden, og det er så mye praktiske gjøremål knyttet til mating og stelling og slikt.

Men selv om det var mer slitsomt i dette henseendet, var det jo likevel relativt "enkelt" - det er mat og stell og helt basale behov som skal ivaretas. Når de blir litt større får man mer sammensatte utfordringer knyttet til slikt som vennskap, skole, osv. Jeg synes oppdragerrollen ble noe vanskeligere etterhvert.

En annen ting ved å få eldre barn, er jo at selv om det ikke er full rulle med stell og mating og påpassing hele ettermiddagen/kvelden, så legger jo disse ungene seg fryktelig sent etterhvert, slik at man ikke får så mye voksentid alene som før. Det kan jo i seg selv føles litt slitsomt.

Og så spiller det helt sikkert inn at dine kolleger har blitt _eldre_ og derfor blir mer sliten av mindre nå enn da de hadde småttiser;-) Dermed _føles_ det kanskje mer slitsomt enn det det egentlig er...;-) (du får hinte innpå om det, så slutter de sikkert å beklage seg så mye *he he*)

[Bookworm]

Man vil vel bestandig sammenligne andres situasjon med sin egen, og utfordringene forandrer seg etter barnas alder.

At 1-3 år var mest slitsom, føler jeg at bekymringene blir større jo eldre barna blir, og de skal mer ut i verden på egenhånd. Man har ikke lenger den samme kontrollen, og det kan være slitsom det også...

[PieLill]

"Alle har et sykjenborn i Gjøvik..."

Jeg er skremt over hvor fort jeg glemmer. Men jeg prøver å huske at jeg glemmer...

;-)

Kan slike utsagn muligens tolkes som en sterk omskrivning av "Tiden går så fort. Plutselig savner du alt dette."

En annen ting er jo at når man endelig har funnet ut hvordan man skal takle barnets alder, er barnet blitt eldre...

;-)

mvh

[Lotte :o)]

Enig med deg! Det er aller mest slitsomt fra ungene begynner å bevege seg rundt, til de får litt vett i panna. ;-)

[Gjest VKF]

Selv om det er andre utfordringer med store barn, så er jeg enig med deg i at småbarnsperioden er den mest slitsomme.

Det eneste som er mer slitsomt med større barn er at det går hardere ut over lommeboka.

[Sepe]

Det travleste alderen var da den yngste var 4-5 og den eldste 8-9... Da var den en i barnehagen og en på skolen, foreldremøter og arrangementer hele tiden! En som skulle hentes og bringes hele tiden, og den yngste som måtte være med fordi hun ikke kunne være alene hjemme.

Nå er de 14 og 18, og livet som mor har aldri vært enklere, de er utelukkende til glede for sine foreldre! Ikke ALLE tenåringer fester og herjer!

mvh

[Katt-ja]

Den mest slitsomme tiden med barn tror jeg - til alle tider - er akkurat NÅ... :-)

[Bookworm]

Den mest slitsomme tiden med barn tror jeg - til alle tider - er akkurat NÅ... :-)

Hehe, godt svart:-)

[Gjest Lærer'n]

Det skrives "verre" - ingen æ:-)

[laban]

Jeg tror det er litt det at det er naturlig å være fokusert på det man står midt oppi, og litt personligheten.

Noen bare ER sånn at deres utfordringer akkurat nå, enten det er graviditet, baby, småbarn, tenåringer eller gamle, syke foreldre, er verst i verden uansett.

Jeg synes den perioden som er mest slitsom, når man tar med i betraktning at den ikke er spesielt givende, er ettårsalderen. Som Lotte beskriver - fra de begynner å bli mobile til de får litt vett og kan snakkes med.

[Helmi]

Jeg er helt enig med deg! Småbarnsperioden er den aller mest slitsomme, synes jeg.

Nå er mine barn 12, 16, 18 og 21.

Men tenker jeg 10 år tilbake i tid, så var det mye mer slitsomt å være deres mor da enn det er nå.

Synes ikke det er slitsomt i det hele tatt med ungdommer....

De er jo ganske så selvstendige vesener nå som fikser mye selv og er ikke totalt avhengige av meg til enhver tid.

[henrikke71]

Den mest slitsomme tiden med barn tror jeg - til alle tider - er akkurat NÅ... :-)

Er det så ille da...?

[Dorthe]

Jeg er helt enig med deg! Småbarnsperioden er den aller mest slitsomme, synes jeg.

Nå er mine barn 12, 16, 18 og 21.

Men tenker jeg 10 år tilbake i tid, så var det mye mer slitsomt å være deres mor da enn det er nå.

Synes ikke det er slitsomt i det hele tatt med ungdommer....

De er jo ganske så selvstendige vesener nå som fikser mye selv og er ikke totalt avhengige av meg til enhver tid.

Bare du klarer å holde dem i ørene så de ikke drikker for mye alkohol og bruker prevensjon og klarer å overhøre alt drittet de forteller deg så ;o)

[Helmi]

Bare du klarer å holde dem i ørene så de ikke drikker for mye alkohol og bruker prevensjon og klarer å overhøre alt drittet de forteller deg så ;o)

Nettopp. Opplever ikke dette som noe problem.

[Dorthe]

''-og når er egentlig den mest slitsomme perioden med barn?''

En venninne av meg mener det er verst de første 18 årene....;-)

Ellers skjønner jeg hva du mener - det er ikke alltid morsomt å bli "irettesatt" av en ku som glemmer at hun selv har vært kalv. Jeg husker jeg følte litt av det samme i barselgruppa mi overfor den eneste i gruppa som var annengangsmor. Hun var litt vel "pytt sann" til våre førstegangsmødres bekymringer om dette og hint.

Hva som er "verst" er jo i aller høyeste grad relativt.

Jeg vil kanskje si at det var mer "fysisk slitsomt" å ha lite barn, fordi man må passe på hele tiden, og det er så mye praktiske gjøremål knyttet til mating og stelling og slikt.

Men selv om det var mer slitsomt i dette henseendet, var det jo likevel relativt "enkelt" - det er mat og stell og helt basale behov som skal ivaretas. Når de blir litt større får man mer sammensatte utfordringer knyttet til slikt som vennskap, skole, osv. Jeg synes oppdragerrollen ble noe vanskeligere etterhvert.

En annen ting ved å få eldre barn, er jo at selv om det ikke er full rulle med stell og mating og påpassing hele ettermiddagen/kvelden, så legger jo disse ungene seg fryktelig sent etterhvert, slik at man ikke får så mye voksentid alene som før. Det kan jo i seg selv føles litt slitsomt.

Og så spiller det helt sikkert inn at dine kolleger har blitt _eldre_ og derfor blir mer sliten av mindre nå enn da de hadde småttiser;-) Dermed _føles_ det kanskje mer slitsomt enn det det egentlig er...;-) (du får hinte innpå om det, så slutter de sikkert å beklage seg så mye *he he*)

Det er jo ikke voksentid igjen til slutt når de er gamle nok. Men når jeg kom dit hadde jeg en liten ved siden av så når han la seg, kom de store hjem.

[Dorthe]

Nettopp. Opplever ikke dette som noe problem.

Jeg husker jeg synes det var slitsomt innimellom. 4 gutter på Nintendo til klokka 11 og så en som ville sove klokka 10.

Men prevensjon og alkohol gikk greit.

[Lillemus]

Man glemmer. ) På samme måte som jeg som har to ikke fatter hva folk som har en unge stønner over når de sier det er så mye jobb. Å ha bare en av dem hjemme er jo rene ferien! ,o)

[morsan]

Det er jo ikke voksentid igjen til slutt når de er gamle nok. Men når jeg kom dit hadde jeg en liten ved siden av så når han la seg, kom de store hjem.

;-)

Sånn sett ganske greit å ha bare én, men i skrivende stund er han jo fortatt våken, da. Blir neppe bysselalle før Thomas & Harald er ferdig...;-)

[tonie]

Ja, vi glemmer så fort. Det er nok derfor vi overlever det meste og verden går videre. Hva med deg, GA? Ikke si at du ikke trekker litt på smilebåndet i skjul når fjortisene er på sitt mest dramatiske og virkelig lider?

Ikke bry deg om dem. Det er akkurat så ille som du opplever det, men det er det bare du og de andre som står midt oppe i det som kan forstå.