Alltid har andre det værre...

[Gjest VKF]

Ikke noe problem at du ikke kunne dy deg, for det er et av de virkelig store fordelene ved å ha bare én: Masse ro i huset - ingen søskenkrangling og -erting, og ingen barn som "trekkes opp" av andre...;-)

Men dette med "ro" var et litt kjapt og upresist svar - det går mer på det at vi da fikk voksentid klokka 8, og kunne f eks sette oss til og se en film sammen og likevel ikke være sene i seng. Nå er det en umulighet å kombinere de to - da må det heller bli en film som passer for 11-åringen...

Ja, vet hva du mener. Derfor har jeg også en lei tendens til å være oppe alt for lenge om kvelden. Jeg må ha litt tid for meg selv, før jeg legger meg.

[morsan]

Ja, vet hva du mener. Derfor har jeg også en lei tendens til å være oppe alt for lenge om kvelden. Jeg må ha litt tid for meg selv, før jeg legger meg.

Gjett om jeg kjenner igjen det der! Så jeg går rundt med konstant søvnunderskudd fordi jeg er for lenge oppe, og stadg vekk sovner jeg på sofaen også...;-)

[Gjest prust]

Det travleste alderen var da den yngste var 4-5 og den eldste 8-9... Da var den en i barnehagen og en på skolen, foreldremøter og arrangementer hele tiden! En som skulle hentes og bringes hele tiden, og den yngste som måtte være med fordi hun ikke kunne være alene hjemme.

Nå er de 14 og 18, og livet som mor har aldri vært enklere, de er utelukkende til glede for sine foreldre! Ikke ALLE tenåringer fester og herjer!

mvh

Jeg synes vi har det så utrolig mye lettere nå, når yngste er 4,5 og eldste er 9,5 (pluss ei på 7 i midten) :-)

De to eldste går til og fra skolen selv, kan være alene hjemme hvis det trengs, de kan hente lillesøster i barnehagen hvis det kniper, eldstemann kan sette på stekeovnen før jeg kommer hjem, de kan gjøre litt oppgaver hjemme osv...

Vi kan til og med bevilge oss en liten tur i skogen med ungene hjemme en gang i mellom!!!

Frem til den yngste var 2 år, hadde vi hatt 7 år i strekk med manlende nattesøvn. Nå er det bare et fjernt minne.....

[org]

Den mest slitsomme perioden med barn, syntes jeg var fra 0 til 1 år (mine fant ut at de ikke skulle sove dupp på dagtid når de var ca 11 mnd gamle... Det kan ta knekken på hvem som helst.).

Nå er de 11 og 9, og jeg synes slett ikke det er slitsomt.

[avidi]

Jeg er helt enig med deg! Småbarnsperioden er den aller mest slitsomme, synes jeg.

Nå er mine barn 12, 16, 18 og 21.

Men tenker jeg 10 år tilbake i tid, så var det mye mer slitsomt å være deres mor da enn det er nå.

Synes ikke det er slitsomt i det hele tatt med ungdommer....

De er jo ganske så selvstendige vesener nå som fikser mye selv og er ikke totalt avhengige av meg til enhver tid.

Ja tenåringer er stort set roligere og lettere å ha med å gjøre. Men de skal jammem ha sin del av oppvartning de også.

Skal fraktes hit og dit, trening, vennebesøk, fest. Foreldre er noen forsteinede fosiler som er helt på jordet og er bare til for å tjene tenåringen.

Den det er minst jobb med her i huset er 10-åringen. Han er stort sett glad og fornøyd, farter ute hele dagen når han har anledning. Er fortsatt mammas lille gutt innimellom men selvstendig og grei å ha med å gjøre.

[morsan]

Denne tråden fikk meg til å tenke på en dame jeg har "snakket" med via et amerikansk nettsted. Hun har en ung, voksen sønn, som for tiden tjenestegjør i Irak. Moren er naturlig nok fra seg av engstelse over dette.

Når hun har fortalt om sin situasjon, har jeg ofte tenkt at jeg jammen meg er heldig som har sønnen min trygt hjemm hos meg.

Men jeg tror aldri denne damen ville drømme om å himle med øynene overfor yngre mødre som snakket om tidsklemma og alt annet man strir med når man har veldig små barn. Situasjonene er jo so utrolig forskjellige, og kan ikke sammenlignes.

Men hennes historie bidrar jo til å understreke at selv om den fysiske jobben/slitet blir adskillig mindre med årene, vil bekymringene ofte øke.

Senest nå i helga - etter å ha sett et nyhetsinnslag om økt vold mot unge menn i Oslos gater, og deretter en avisartikkel om en veritabel fyllefest for en gjeng 17-åringer - tenkte jeg at jeg nesten ikke ønsket at sønnen min skal bli stor! ;-) det er så fint som det er nå - stor nok til å klare veldig mye selv, men liten nok til å ville være hjemme og bli "passet på", og også "litem nok" til å være hengiven og synes mor og far er topp:-) *snufs*

[Gjest VKF]

Denne tråden fikk meg til å tenke på en dame jeg har "snakket" med via et amerikansk nettsted. Hun har en ung, voksen sønn, som for tiden tjenestegjør i Irak. Moren er naturlig nok fra seg av engstelse over dette.

Når hun har fortalt om sin situasjon, har jeg ofte tenkt at jeg jammen meg er heldig som har sønnen min trygt hjemm hos meg.

Men jeg tror aldri denne damen ville drømme om å himle med øynene overfor yngre mødre som snakket om tidsklemma og alt annet man strir med når man har veldig små barn. Situasjonene er jo so utrolig forskjellige, og kan ikke sammenlignes.

Men hennes historie bidrar jo til å understreke at selv om den fysiske jobben/slitet blir adskillig mindre med årene, vil bekymringene ofte øke.

Senest nå i helga - etter å ha sett et nyhetsinnslag om økt vold mot unge menn i Oslos gater, og deretter en avisartikkel om en veritabel fyllefest for en gjeng 17-åringer - tenkte jeg at jeg nesten ikke ønsket at sønnen min skal bli stor! ;-) det er så fint som det er nå - stor nok til å klare veldig mye selv, men liten nok til å ville være hjemme og bli "passet på", og også "litem nok" til å være hengiven og synes mor og far er topp:-) *snufs*

Jeg er så glad jeg har en fornuftig 17-åring jeg.

- Mamma, når jeg kjenner at jeg begynner å få for mye, så drar jeg hjem jeg.

- Jeg er et prakteksemplar, så du trenger ikke å bekymre deg;o)

[morsan]

Jeg er så glad jeg har en fornuftig 17-åring jeg.

- Mamma, når jeg kjenner at jeg begynner å få for mye, så drar jeg hjem jeg.

- Jeg er et prakteksemplar, så du trenger ikke å bekymre deg;o)

Jeg krysser fingrene for at jeg vil få en av det eksemplaret også:-)

Men det som bekymrer meg, er at gutter oftere skal være "tøffere" enn jentene. Jentene er flinkere til å passe på hverandre, ved f eks å gå to og to hjem fra fest, samt at de ikke i samme grad som guttene utsettes for drikkepress (i slike mengder).

Det er ikke bare 17-åringer jeg tenker på, men også unge voksne.

For noen vintre siden var det på et tidspunkt tre unge gutter/menn som var savnet. De dukket opp igjen etterhvert som is og snø forsvant - en av dem lå ihjelfrosset oppe på fjellet et sted (Hemsedal? Han var ihvertfall veldig tynnkledt og full og hadde gått fra en fest), en annen druknet i en elv i Sandvika, og en tredje hadde falt i sjøen i Tønsberg. Disse sakene sitter omtrent brent fast, fordi de alle dreide seg om unge, voksne menn som er litt for fulle og tynkledte og alene skal ta seg hjem fra fest.

[Gjest VKF]

Jeg krysser fingrene for at jeg vil få en av det eksemplaret også:-)

Men det som bekymrer meg, er at gutter oftere skal være "tøffere" enn jentene. Jentene er flinkere til å passe på hverandre, ved f eks å gå to og to hjem fra fest, samt at de ikke i samme grad som guttene utsettes for drikkepress (i slike mengder).

Det er ikke bare 17-åringer jeg tenker på, men også unge voksne.

For noen vintre siden var det på et tidspunkt tre unge gutter/menn som var savnet. De dukket opp igjen etterhvert som is og snø forsvant - en av dem lå ihjelfrosset oppe på fjellet et sted (Hemsedal? Han var ihvertfall veldig tynnkledt og full og hadde gått fra en fest), en annen druknet i en elv i Sandvika, og en tredje hadde falt i sjøen i Tønsberg. Disse sakene sitter omtrent brent fast, fordi de alle dreide seg om unge, voksne menn som er litt for fulle og tynkledte og alene skal ta seg hjem fra fest.

Jeg husker veldig godt den historien du nevner. Det var tragisk.

Når det gjelder min sønn, så føler jeg meg ikke like trygg på at han vil være like fornuftig jeg heller. Han er bare 15 og han har ikke begynt å feste og drikke enda, men det kommer vel etterhvert.

[Katt-ja]

Jeg krysser fingrene for at jeg vil få en av det eksemplaret også:-)

Men det som bekymrer meg, er at gutter oftere skal være "tøffere" enn jentene. Jentene er flinkere til å passe på hverandre, ved f eks å gå to og to hjem fra fest, samt at de ikke i samme grad som guttene utsettes for drikkepress (i slike mengder).

Det er ikke bare 17-åringer jeg tenker på, men også unge voksne.

For noen vintre siden var det på et tidspunkt tre unge gutter/menn som var savnet. De dukket opp igjen etterhvert som is og snø forsvant - en av dem lå ihjelfrosset oppe på fjellet et sted (Hemsedal? Han var ihvertfall veldig tynnkledt og full og hadde gått fra en fest), en annen druknet i en elv i Sandvika, og en tredje hadde falt i sjøen i Tønsberg. Disse sakene sitter omtrent brent fast, fordi de alle dreide seg om unge, voksne menn som er litt for fulle og tynkledte og alene skal ta seg hjem fra fest.

Jeg har også bitt meg merke i guttene som har frosset ihjel på vei hjem fra fest... Det har blitt ganske mange etterhvert.

[Katt-ja]

Denne tråden fikk meg til å tenke på en dame jeg har "snakket" med via et amerikansk nettsted. Hun har en ung, voksen sønn, som for tiden tjenestegjør i Irak. Moren er naturlig nok fra seg av engstelse over dette.

Når hun har fortalt om sin situasjon, har jeg ofte tenkt at jeg jammen meg er heldig som har sønnen min trygt hjemm hos meg.

Men jeg tror aldri denne damen ville drømme om å himle med øynene overfor yngre mødre som snakket om tidsklemma og alt annet man strir med når man har veldig små barn. Situasjonene er jo so utrolig forskjellige, og kan ikke sammenlignes.

Men hennes historie bidrar jo til å understreke at selv om den fysiske jobben/slitet blir adskillig mindre med årene, vil bekymringene ofte øke.

Senest nå i helga - etter å ha sett et nyhetsinnslag om økt vold mot unge menn i Oslos gater, og deretter en avisartikkel om en veritabel fyllefest for en gjeng 17-åringer - tenkte jeg at jeg nesten ikke ønsket at sønnen min skal bli stor! ;-) det er så fint som det er nå - stor nok til å klare veldig mye selv, men liten nok til å ville være hjemme og bli "passet på", og også "litem nok" til å være hengiven og synes mor og far er topp:-) *snufs*

Du får nyte det mens du kan, ja. Min minste har definitivt blitt stor, selv om han jo er den samme gode innimellom. Men ikke alltid lenger

[Gjest GA]

Denne tråden fikk meg til å tenke på en dame jeg har "snakket" med via et amerikansk nettsted. Hun har en ung, voksen sønn, som for tiden tjenestegjør i Irak. Moren er naturlig nok fra seg av engstelse over dette.

Når hun har fortalt om sin situasjon, har jeg ofte tenkt at jeg jammen meg er heldig som har sønnen min trygt hjemm hos meg.

Men jeg tror aldri denne damen ville drømme om å himle med øynene overfor yngre mødre som snakket om tidsklemma og alt annet man strir med når man har veldig små barn. Situasjonene er jo so utrolig forskjellige, og kan ikke sammenlignes.

Men hennes historie bidrar jo til å understreke at selv om den fysiske jobben/slitet blir adskillig mindre med årene, vil bekymringene ofte øke.

Senest nå i helga - etter å ha sett et nyhetsinnslag om økt vold mot unge menn i Oslos gater, og deretter en avisartikkel om en veritabel fyllefest for en gjeng 17-åringer - tenkte jeg at jeg nesten ikke ønsket at sønnen min skal bli stor! ;-) det er så fint som det er nå - stor nok til å klare veldig mye selv, men liten nok til å ville være hjemme og bli "passet på", og også "litem nok" til å være hengiven og synes mor og far er topp:-) *snufs*

Kanskje vi skal kjøpe krummelur-piller i julegave "Kjære lille krummelur, hjelp meg så jeg ei blir stur..."

[morsan]

Kanskje vi skal kjøpe krummelur-piller i julegave "Kjære lille krummelur, hjelp meg så jeg ei blir stur..."

*S* Det tror jeg junior selv ville hatt også! :-) Akkurat nå gleder han seg ikke over tanken på at ungdomstida er rett rundt hjørnet - han vil nok helst være bare barn. :-) Han skjønner ikke hva som er så stas med det ungdommer bedriver tiden med, i motsetning til det barn gjør.

[Gjest VKF]

Jeg krysser fingrene for at jeg vil få en av det eksemplaret også:-)

Men det som bekymrer meg, er at gutter oftere skal være "tøffere" enn jentene. Jentene er flinkere til å passe på hverandre, ved f eks å gå to og to hjem fra fest, samt at de ikke i samme grad som guttene utsettes for drikkepress (i slike mengder).

Det er ikke bare 17-åringer jeg tenker på, men også unge voksne.

For noen vintre siden var det på et tidspunkt tre unge gutter/menn som var savnet. De dukket opp igjen etterhvert som is og snø forsvant - en av dem lå ihjelfrosset oppe på fjellet et sted (Hemsedal? Han var ihvertfall veldig tynnkledt og full og hadde gått fra en fest), en annen druknet i en elv i Sandvika, og en tredje hadde falt i sjøen i Tønsberg. Disse sakene sitter omtrent brent fast, fordi de alle dreide seg om unge, voksne menn som er litt for fulle og tynkledte og alene skal ta seg hjem fra fest.

Det var veldig pussig at jeg skulle nevne dette "prakteksemplaret" mitt som hun selv kalte seg akkurat i dag og det var pussig at du skulle nevne dette med de 3 guttene i dag.

I dag, for en liten stund siden overhører jeg en samtale mellom datteren og sønnen min som absolutt ikke var ment for mine ører.

Hun er inne på rommet hans og hjelper han med spanskleksa og så hører jeg: - "Per" når du begynner å feste, så må du holde deg langt unna sprit. Det er livsfarlig. Drikk bare øl og vin!

Så begynner hun og fortelle om den gangen i sommer hun hadde

drukket sprit, hadde blitt så full at det siste hun husker var at hun ikke greide å gå på bena. Hun våknet ute ikke helt ute i veikanten, men på siden av veien. Det var 2 gutter i fra klassen som fant henne og hjalp henne hjem.

Så naiv jeg har vært. Vi var visst hjeme også, uten å merke noe.

Tenkt hvordan det kunne ha gått om guttene ikke hadde funnet henne. Nå var det sommer da, så hun hadde nok ikke fryst ihjel, men hun kunne ha blitt påkjørt.

Dette er henne som virker så fornuftig på alle mulige måter.

Nå er hun livredd for at jeg skal si noe til faren. Synes du jeg bør det?

[morsan]

Det var veldig pussig at jeg skulle nevne dette "prakteksemplaret" mitt som hun selv kalte seg akkurat i dag og det var pussig at du skulle nevne dette med de 3 guttene i dag.

I dag, for en liten stund siden overhører jeg en samtale mellom datteren og sønnen min som absolutt ikke var ment for mine ører.

Hun er inne på rommet hans og hjelper han med spanskleksa og så hører jeg: - "Per" når du begynner å feste, så må du holde deg langt unna sprit. Det er livsfarlig. Drikk bare øl og vin!

Så begynner hun og fortelle om den gangen i sommer hun hadde

drukket sprit, hadde blitt så full at det siste hun husker var at hun ikke greide å gå på bena. Hun våknet ute ikke helt ute i veikanten, men på siden av veien. Det var 2 gutter i fra klassen som fant henne og hjalp henne hjem.

Så naiv jeg har vært. Vi var visst hjeme også, uten å merke noe.

Tenkt hvordan det kunne ha gått om guttene ikke hadde funnet henne. Nå var det sommer da, så hun hadde nok ikke fryst ihjel, men hun kunne ha blitt påkjørt.

Dette er henne som virker så fornuftig på alle mulige måter.

Nå er hun livredd for at jeg skal si noe til faren. Synes du jeg bør det?

Ja, det er nok ganske vanlig å være naiv når det gjelder ens egne barn!! Enten de er ungdommer eller ikke.

Men når det gjelder spørsmålet om du skal si dette til faren eller ikke: Jeg har jo ingen erfaring som tenåringsmor, og kan nok komme til å bite i meg råd jeg gir når jeg engang kommer dit.

På generelt grunnlag er jeg ganske skeptisk til å fortie viktige ting fra den ene forelderen. Ikke for det - man må kunne f eks betro seg til den ene uten at den må fortelle alt til den andre.

Men jeg husker en av mine klassevenninner hadde en streng og hissig far og en "snill" og ettergivende mor. Det var ikke tall på alle de gangene far sa nei til ting som han mente at hans datter ikke skulle utsettes for, samtidig som mor i neste omgang ga henne tillatelse samtidig som mor og datter fniste om at dette måtte holdes hemmelig for far. Likeså gjaldt dersom det skjedde datteren no i forbindelse med kjærester, fyll eller lignende.

Jeg skjønner jo denne morens ønske om å beskytte jenta mot den hissige faren, for han ble megasint og på grensen til voldelig dersom han oppdaget noe "skummelt" mht alkohol eller gutter. Det ironiske var at denne jenta var den av jentene på klassetrinnet som debuterte seksuelt først, som først var skikkelig dritings og som også var det flere ganger allerede i 13-14 -årsalderen, OG som ble mor først....

Jeg sier absolutt ikke at det går alle slik dersom mor holder ting hemmelig for far, men historien(e) om denne jenta farger mitt syn på dette med at en mor lover å holde en viktig ting hemmelig for far.

[Gjest VKF]

Ja, det er nok ganske vanlig å være naiv når det gjelder ens egne barn!! Enten de er ungdommer eller ikke.

Men når det gjelder spørsmålet om du skal si dette til faren eller ikke: Jeg har jo ingen erfaring som tenåringsmor, og kan nok komme til å bite i meg råd jeg gir når jeg engang kommer dit.

På generelt grunnlag er jeg ganske skeptisk til å fortie viktige ting fra den ene forelderen. Ikke for det - man må kunne f eks betro seg til den ene uten at den må fortelle alt til den andre.

Men jeg husker en av mine klassevenninner hadde en streng og hissig far og en "snill" og ettergivende mor. Det var ikke tall på alle de gangene far sa nei til ting som han mente at hans datter ikke skulle utsettes for, samtidig som mor i neste omgang ga henne tillatelse samtidig som mor og datter fniste om at dette måtte holdes hemmelig for far. Likeså gjaldt dersom det skjedde datteren no i forbindelse med kjærester, fyll eller lignende.

Jeg skjønner jo denne morens ønske om å beskytte jenta mot den hissige faren, for han ble megasint og på grensen til voldelig dersom han oppdaget noe "skummelt" mht alkohol eller gutter. Det ironiske var at denne jenta var den av jentene på klassetrinnet som debuterte seksuelt først, som først var skikkelig dritings og som også var det flere ganger allerede i 13-14 -årsalderen, OG som ble mor først....

Jeg sier absolutt ikke at det går alle slik dersom mor holder ting hemmelig for far, men historien(e) om denne jenta farger mitt syn på dette med at en mor lover å holde en viktig ting hemmelig for far.

Jeg har vanligvis ikke lett for å holde ting hemmelig og normalt ville jeg sagt det. Nå vet jeg ikke helt om det spiller noen rolle fra eller til her. Det virker allerede som dette var en historie som har skremt henne, siden hun holdt en slik moralpreken til broren sin.

[morsan]

Jeg har vanligvis ikke lett for å holde ting hemmelig og normalt ville jeg sagt det. Nå vet jeg ikke helt om det spiller noen rolle fra eller til her. Det virker allerede som dette var en historie som har skremt henne, siden hun holdt en slik moralpreken til broren sin.

Ja, det er jo et poeng.

Som sagt - jeg er veldig usikker på hva som ville vært det rette her.

[Gjest VKF]

Ja, det er jo et poeng.

Som sagt - jeg er veldig usikker på hva som ville vært det rette her.

Jeg også.

[Gjest VKF]

Ja, det er jo et poeng.

Som sagt - jeg er veldig usikker på hva som ville vært det rette her.

Jeg har ikke sagt noe jeg. Jeg tror det er like greit. Det virker jo som hun ble skremt av episoden og at hun lærte noe av det.

[laban]

Det var veldig pussig at jeg skulle nevne dette "prakteksemplaret" mitt som hun selv kalte seg akkurat i dag og det var pussig at du skulle nevne dette med de 3 guttene i dag.

I dag, for en liten stund siden overhører jeg en samtale mellom datteren og sønnen min som absolutt ikke var ment for mine ører.

Hun er inne på rommet hans og hjelper han med spanskleksa og så hører jeg: - "Per" når du begynner å feste, så må du holde deg langt unna sprit. Det er livsfarlig. Drikk bare øl og vin!

Så begynner hun og fortelle om den gangen i sommer hun hadde

drukket sprit, hadde blitt så full at det siste hun husker var at hun ikke greide å gå på bena. Hun våknet ute ikke helt ute i veikanten, men på siden av veien. Det var 2 gutter i fra klassen som fant henne og hjalp henne hjem.

Så naiv jeg har vært. Vi var visst hjeme også, uten å merke noe.

Tenkt hvordan det kunne ha gått om guttene ikke hadde funnet henne. Nå var det sommer da, så hun hadde nok ikke fryst ihjel, men hun kunne ha blitt påkjørt.

Dette er henne som virker så fornuftig på alle mulige måter.

Nå er hun livredd for at jeg skal si noe til faren. Synes du jeg bør det?

Jeg synes ikke det er noen grunn til å ta opp dette nå, så lenge etterpå. Spesielt ikke når du vet hun har tatt skrekken.

Det hadde vært noe annet om du hadde avslørt hendelsen da den skjedde. Da kan slike løfter om hemmelighold smake av allianser, og jeg tror ikke det er så lurt at foreldrene havner "på hver sin side" når det gjelder den typen grenser og reaksjoner.

Datteren min er også indoktrinert (av meg) om at sprit er farlig. Men jeg vet ikke om hun alltid tar hensyn til det...