Forandret

[Orio]

Jeg har forandret meg. Problemene er fortsatt de samme, bare tydeligere, Hvorfor?

[gif]

Fått meir innsikt?

[Orio]

Fått meir innsikt?

Ja.

Men bude ikke det gjøre problemene mindre eller i alle fall lettere å takle?

Nå takler jeg det over hodet ikke, sitter og leter etter "utveier". Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Orio]

Fått meir innsikt?

Sorry.

Slitsom dag. Skal prøve å finne noe mer konstruktivt å gjøre. Rydde kanskje? Det er i alle fall nødvendig.

[cathlin]

Ja.

Men bude ikke det gjøre problemene mindre eller i alle fall lettere å takle?

Nå takler jeg det over hodet ikke, sitter og leter etter "utveier". Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Bare pust. Det ordner seg etter hvert:-)

trøstehilsen

[gif]

Ja.

Men bude ikke det gjøre problemene mindre eller i alle fall lettere å takle?

Nå takler jeg det over hodet ikke, sitter og leter etter "utveier". Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Takle, akseptere? -Akseptere- at du ikkje takler det?

Som cathlin seier er å puste ein god strategi. Overleve ein dag om gongen. Ete fishermans friends å gå tur ute i kjølen =)

[frosken]

Bare pust. Det ordner seg etter hvert:-)

trøstehilsen

Godt poeng:-) Sannsynligvis er det å holde ut underveis noe av det viktigste en kan gjøre.

[Gjest Det lurer jeg på i kveld.]

Godt poeng:-) Sannsynligvis er det å holde ut underveis noe av det viktigste en kan gjøre.

Er det normalt å få skikkelig destruktive følelser, hat, sinne, vet ikke årsak, som om det som kommer frem i lyset er et monster? Vil det si at jeg da egentlig er et monster men har fortrengt det?

[frosken]

Er det normalt å få skikkelig destruktive følelser, hat, sinne, vet ikke årsak, som om det som kommer frem i lyset er et monster? Vil det si at jeg da egentlig er et monster men har fortrengt det?

Neida, du er ikke et monster. Du er bare ikke vant med å kjenne på sterke følelser.

[Orio]

Godt poeng:-) Sannsynligvis er det å holde ut underveis noe av det viktigste en kan gjøre.

Jeg vet det. Men noen ganger bare må jeg "skrike" litt, og prøver å finne måter som ikke er så veldig destruktive.

[Gjest anna k]

Jeg vet det. Men noen ganger bare må jeg "skrike" litt, og prøver å finne måter som ikke er så veldig destruktive.

Jeg har lært meg til å være "sunt" ustabil. Jeg ser på det som et sunnhetstegn og ingen forstyrrelse, da jeg før var jevnt ulykkelig og miserabel, mens nå svinger det mer og jeg kan til tider føle meg ganske lykkelig. Jeg gråter ofte og uhemmet i perioder, men stopper meg selv etter en kort stund. Omtrent som godterispising i små porsjoner... For meg er slike utblåsinger sunne, da det er blanding av sorg og traume og alt mulig, og jeg synes det døyver litt å skrike til veggene. Jeg er ikke redd mine egne stormer lengre. Jeg bestemmer hvor høyt jeg midlertidig vil skrike. Og gjør det. Av og til bestemmer jeg meg for å skrike så høyt jeg bare klarer. Ikke særlig sunt for stemmen, men jeg opplever at en slik utblåsing kan være enormt sunn for hele systemet mitt. Det er ingen som hører det og jeg gjør som jeg vil! Jeg får ut enorm spenning, og etterpå roer det seg i meg. I begynnelsen følte jeg meg så steingalen når jeg slapp kontrollen, men det gjør jeg ikke lenger, og da finner jeg den igjen når det er riktig og sunt å finne den igjen. Det er noe med hvordan en tar det selv, sine egne bunner. Slik er det for meg.