Fortrengning

[Gjest når det blir for vondt]

Er det positivt eller negativ for personlig vekst, på sikt?

[PieLill]

Det kommer an på hva som fortrenges, på hvilken måte, på hvilket tidspunkt og i hvilken situasjon.

Å fortrenge på en måte som gjør at man benekter fakta og erfaringer, bidrar som oftes til redusert selvinnsikt og mindre konstruktive problemløsninger.

Det er tider for å kjenne etter, å møte smerten, snakke om det, granske og reflektere, sørge, være sint.

Så er det tider for å fokusere på andre ting. Hva man kan gjøre i dag. Hvilke muligheter man har. Da må man velge å skyve det vonde til side. Ikke fordi det ikke er viktig eller ikke lengre finnes. Men fordi andre ting er langt viktigere og nærmere.

Denne type 'fortregning' er sunn og konstruktiv. Ved store traumer og/eller tap vil man ofte pendle mellom å kjenne etter det vonde og å strekke seg mot det livet fortsatt har og by på. Dette er sunnt og normalt forutsatt at smerten gradvis kommer i bakgrunnen og 'livet' får større og større plass.

mvh

[Gjest når det blir for vondt]

Det kommer an på hva som fortrenges, på hvilken måte, på hvilket tidspunkt og i hvilken situasjon.

Å fortrenge på en måte som gjør at man benekter fakta og erfaringer, bidrar som oftes til redusert selvinnsikt og mindre konstruktive problemløsninger.

Det er tider for å kjenne etter, å møte smerten, snakke om det, granske og reflektere, sørge, være sint.

Så er det tider for å fokusere på andre ting. Hva man kan gjøre i dag. Hvilke muligheter man har. Da må man velge å skyve det vonde til side. Ikke fordi det ikke er viktig eller ikke lengre finnes. Men fordi andre ting er langt viktigere og nærmere.

Denne type 'fortregning' er sunn og konstruktiv. Ved store traumer og/eller tap vil man ofte pendle mellom å kjenne etter det vonde og å strekke seg mot det livet fortsatt har og by på. Dette er sunnt og normalt forutsatt at smerten gradvis kommer i bakgrunnen og 'livet' får større og større plass.

mvh

Jeg tenkte mer på når man går i terapi og det dukker opp vonde følelser en ikke vet hvordan en skal komme seg gjennom på andre måter. Vet ikke hvorfor det gjør vondt engang. Jeg er bare møkkete inni meg.

[frosken]

Hva mener du med 'fortrengning*?

[Gjest når det blir for vondt]

Hva mener du med 'fortrengning*?

Å Ikke ta innover seg de vonde tankene, følelsene, bare skyve dem unna, bort fra bevissheten. Når du tar det innover deg og det blir så vondt at kroppen kjennes delvis kraftløs/bedøvd/lammet og du ikke vet hvordan du skal komme gjennnom det uten å sove.

[frosken]

Å Ikke ta innover seg de vonde tankene, følelsene, bare skyve dem unna, bort fra bevissheten. Når du tar det innover deg og det blir så vondt at kroppen kjennes delvis kraftløs/bedøvd/lammet og du ikke vet hvordan du skal komme gjennnom det uten å sove.

Jeg tror ikke det er noe poeng å gå inn i følelsene i den grad at det blir overveldende og umuligå fungere. Derimot tror jeg det kan være greit f.eks. å skrive litt om de en dagbok, samt ta de opp i terapitimer. Jeg anser det ikke som fortrengning at du prøver å få hverdagen til å fungere og ikke fokusere på følelsene.

[PieLill]

Jeg tenkte mer på når man går i terapi og det dukker opp vonde følelser en ikke vet hvordan en skal komme seg gjennom på andre måter. Vet ikke hvorfor det gjør vondt engang. Jeg er bare møkkete inni meg.

Tror det blir litt det samme prinsippet der.

mvh

[Gjest når det blir for vondt]

Jeg tror ikke det er noe poeng å gå inn i følelsene i den grad at det blir overveldende og umuligå fungere. Derimot tror jeg det kan være greit f.eks. å skrive litt om de en dagbok, samt ta de opp i terapitimer. Jeg anser det ikke som fortrengning at du prøver å få hverdagen til å fungere og ikke fokusere på følelsene.

Jeg vet ikke hva som skjer og hvorfor jeg er sånn. Det er det verste, å ikke ha kontroll på det. Jeg tror ikke noen kan hjelpe meg mer. Jeg er bare en totalt mislykket person det ikke er mer håp for . Ingen kan knekke en nøtt som dette. Jeg kan ikke hjelpe for det og det at det ikke vises på meg. At jeg automatisk tar meg sammen og ikke slipper noen innpå meg. Det er jo det livet mitt har dreid seg om til nå, skam og det å ta seg sammen. Jeg gjør mitt aller beste men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ødelegger bare for meg selv. Jeg ser ingen hensikt å ta i mot en siste time som jeg maset meg til heller. Unnskyld at jeg syter. Jeg skal ta meg sammen.Jeg bare skriver rett ut hva jeg føler nå. Dessuten skjønner jeg meg ikke på meg selv, at det gjør både vondt og godt at pappa er alvorlig syk. Jeg venter bare på å få beskjed om at han har stupt. Mamma sier han er alvorlig syk. Hendene hans dovner bort, han har ikke kraft igjen. Hun tror han er full av kreft:( og det er vondt å føle det jeg gjør. .

[skal]

Jeg vet ikke hva som skjer og hvorfor jeg er sånn. Det er det verste, å ikke ha kontroll på det. Jeg tror ikke noen kan hjelpe meg mer. Jeg er bare en totalt mislykket person det ikke er mer håp for . Ingen kan knekke en nøtt som dette. Jeg kan ikke hjelpe for det og det at det ikke vises på meg. At jeg automatisk tar meg sammen og ikke slipper noen innpå meg. Det er jo det livet mitt har dreid seg om til nå, skam og det å ta seg sammen. Jeg gjør mitt aller beste men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ødelegger bare for meg selv. Jeg ser ingen hensikt å ta i mot en siste time som jeg maset meg til heller. Unnskyld at jeg syter. Jeg skal ta meg sammen.Jeg bare skriver rett ut hva jeg føler nå. Dessuten skjønner jeg meg ikke på meg selv, at det gjør både vondt og godt at pappa er alvorlig syk. Jeg venter bare på å få beskjed om at han har stupt. Mamma sier han er alvorlig syk. Hendene hans dovner bort, han har ikke kraft igjen. Hun tror han er full av kreft:( og det er vondt å føle det jeg gjør. .

Det ordner seg! Det er jævlig sånn du har det nå, og det kjennes som om det aldri mer blir bra og det farger alt akkurat nå. Men det blir bedre igjen, du finner styrke. Kryper litt, finner en åpning. Gråter litt, henter frem den styrken som skal til for å si til de rette personene at dette trenger jeg hjelp til.

Brøler litt her, kryper inn i et teppe. Lager varm te. Går inn å kikker på ungene når de sover. Litt etter litt så finner du mening igjen.

Det ordner seg! Skulle ønske jeg kunne sittet å gitt deg hånden i rl nå, men du her den her iallfall. Det ordner seg!

[Gjest når det blir for vondt]

Det ordner seg! Det er jævlig sånn du har det nå, og det kjennes som om det aldri mer blir bra og det farger alt akkurat nå. Men det blir bedre igjen, du finner styrke. Kryper litt, finner en åpning. Gråter litt, henter frem den styrken som skal til for å si til de rette personene at dette trenger jeg hjelp til.

Brøler litt her, kryper inn i et teppe. Lager varm te. Går inn å kikker på ungene når de sover. Litt etter litt så finner du mening igjen.

Det ordner seg! Skulle ønske jeg kunne sittet å gitt deg hånden i rl nå, men du her den her iallfall. Det ordner seg!

Tusen tusen takk skal! Det er så godt når noen forstår. Det ufarliggjør det mer. Og det viser at noen fortsatt tror på meg og at jeg ikke gjør dette for moro skyld. Det er ikke bare å forvente og si at NÅ skal du snakke. For hva skal jeg si? Jeg vet det jo ikke selv en gang. Og da kan jeg ikke forvente at en behandler skal forstå meg heller, eller tilvirst av alt,hjelpe meg. Sønnen min så jeg var lei meg i kveld. Jeg klarte ikke holde maska lenger og brøt ut i gråt. Det blir litt feil å gjøre det til et barn. Men behandleren min sa det er lov å vise barna at en er lei seg. Jeg har aldri fått lov til å vise følelser i livet mitt. Vanlige ord som feks kropp, sur, sint, glad i osv var tabu. Pappa skammet seg over det. Og jeg har aldri hørt foreldrene mine si de er glad i meg. Når ord blir så vanskelige å si, og når du ikke har lov til å vise følelser eller være til bry for andre, så er det ikke bare å slå på en bryter. For da tror du automatisk at du må ta deg sammen til behandler også. Det er ikke vilje styrt. Tusen takk for at du forsto og svarte. Det gjorde godt. Mindre skummelt. .

[frosken]

Jeg vet ikke hva som skjer og hvorfor jeg er sånn. Det er det verste, å ikke ha kontroll på det. Jeg tror ikke noen kan hjelpe meg mer. Jeg er bare en totalt mislykket person det ikke er mer håp for . Ingen kan knekke en nøtt som dette. Jeg kan ikke hjelpe for det og det at det ikke vises på meg. At jeg automatisk tar meg sammen og ikke slipper noen innpå meg. Det er jo det livet mitt har dreid seg om til nå, skam og det å ta seg sammen. Jeg gjør mitt aller beste men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ødelegger bare for meg selv. Jeg ser ingen hensikt å ta i mot en siste time som jeg maset meg til heller. Unnskyld at jeg syter. Jeg skal ta meg sammen.Jeg bare skriver rett ut hva jeg føler nå. Dessuten skjønner jeg meg ikke på meg selv, at det gjør både vondt og godt at pappa er alvorlig syk. Jeg venter bare på å få beskjed om at han har stupt. Mamma sier han er alvorlig syk. Hendene hans dovner bort, han har ikke kraft igjen. Hun tror han er full av kreft:( og det er vondt å føle det jeg gjør. .

'' Ingen kan knekke en nøtt som dette. Jeg kan ikke hjelpe for det og det at det ikke vises på meg''

Du beskriver forhold som ikke er så uvanlige blant folk som sliter. Det er ikke meningen at indre tilstander skal kunne sees utenpå folk; en av grunnene til at vi har ord er at vi kan bruke dem til å fortelle hvordan vi har det og hva vi tenker.

Ingen grunn til å anta at du ikke blir trodd. Men det er ikke sikkert du og din nåværende behandler er enige om hva som vil være beste løsningen akkurat nå. I stedet for å forholde seg til at han anbefaler noe annet enn det du ønsker, så kan det være fristende å tenke at han "ikke har forstått". For hva skulle du tenke og føle dersom han faktisk visste hvordan du har det men fortsatt holder fast ved sin oppfatning mht behandlingsopplegg?

Når man er sint på noen man ønsker å ha ubegrenset tillit til, kan det være fristende å tenke nedsettende om seg selv i stedet for å erkjenne at man er sint på den andre.

[skal]

Tusen tusen takk skal! Det er så godt når noen forstår. Det ufarliggjør det mer. Og det viser at noen fortsatt tror på meg og at jeg ikke gjør dette for moro skyld. Det er ikke bare å forvente og si at NÅ skal du snakke. For hva skal jeg si? Jeg vet det jo ikke selv en gang. Og da kan jeg ikke forvente at en behandler skal forstå meg heller, eller tilvirst av alt,hjelpe meg. Sønnen min så jeg var lei meg i kveld. Jeg klarte ikke holde maska lenger og brøt ut i gråt. Det blir litt feil å gjøre det til et barn. Men behandleren min sa det er lov å vise barna at en er lei seg. Jeg har aldri fått lov til å vise følelser i livet mitt. Vanlige ord som feks kropp, sur, sint, glad i osv var tabu. Pappa skammet seg over det. Og jeg har aldri hørt foreldrene mine si de er glad i meg. Når ord blir så vanskelige å si, og når du ikke har lov til å vise følelser eller være til bry for andre, så er det ikke bare å slå på en bryter. For da tror du automatisk at du må ta deg sammen til behandler også. Det er ikke vilje styrt. Tusen takk for at du forsto og svarte. Det gjorde godt. Mindre skummelt. .

Det er mye man har lært var farlig eller galt som viser seg å ikke være det. Jeg tror det er helt greit for barn å se at foreldre eller andre er lei seg.

[Gjest når det blir for vondt]

'' Ingen kan knekke en nøtt som dette. Jeg kan ikke hjelpe for det og det at det ikke vises på meg''

Du beskriver forhold som ikke er så uvanlige blant folk som sliter. Det er ikke meningen at indre tilstander skal kunne sees utenpå folk; en av grunnene til at vi har ord er at vi kan bruke dem til å fortelle hvordan vi har det og hva vi tenker.

Ingen grunn til å anta at du ikke blir trodd. Men det er ikke sikkert du og din nåværende behandler er enige om hva som vil være beste løsningen akkurat nå. I stedet for å forholde seg til at han anbefaler noe annet enn det du ønsker, så kan det være fristende å tenke at han "ikke har forstått". For hva skulle du tenke og føle dersom han faktisk visste hvordan du har det men fortsatt holder fast ved sin oppfatning mht behandlingsopplegg?

Når man er sint på noen man ønsker å ha ubegrenset tillit til, kan det være fristende å tenke nedsettende om seg selv i stedet for å erkjenne at man er sint på den andre.

Om du vil, kan du se det jeg skrev til skal. Når jeg kommer til en terapi time kan alt være borte vekk for meg. Så langt vekk at jeg ikke har sjans til å ta tak i det. Jeg har lekt med tanken om at jeg hadde hatt bedre nytte av en utredning ved å være innlagt noen dager. Da får de se meg på andre tider av døgnet. Derfor har jeg lettere for å åpne meg her også. Her er det døgn åpent, og jeg kan ta det i mitt eget tempo. Jeg gjør mitt aller beste. Men jeg er helt låst. Jeg kan ikke hjelpe for det. Men syntes det gikk bedre sist. Da hadde jeg bestemt meg på forhånd å betro han noe veldig vanskelig. Men tiden fløy til andre ting. Vi snakket om avslutning. Da sa jeg: 'Og jeg som hadde tenkt å ta opp noe,'. Han møtte meg på en utrolig flott måte. Jeg skalv som et aspe løv og dermed brøt jeg sammen i gråt. Det ble en ekstra time over. Men du har rett. Jeg er sint og skuffet. For nå som jeg endelig følte meg så trygg på han som jeg aldri før har gjort i rl, så ville han avslutte. Pause er ok for også meg. Det er vi enige om. Men jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg har unges å ta meg av, og jeg må lære meg å mestre livet. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare uten veiledning. Jeg har hatt mange følelser siden den timen. Hat, sinne, frustrasjon. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg føler som jeg gjør heller. Jeg får ikke tak i det. Jeg har bare følt meg som en skikkelig stink bombe i ettertid. Som om hele meg er full av møkk som vil ut. Men jeg vet ikke hva det er. Tusen takk til deg også.

[Gjest når det blir for vondt]

Det er mye man har lært var farlig eller galt som viser seg å ikke være det. Jeg tror det er helt greit for barn å se at foreldre eller andre er lei seg.

Der satt du spissen på noe logisk..

[skal]

Om du vil, kan du se det jeg skrev til skal. Når jeg kommer til en terapi time kan alt være borte vekk for meg. Så langt vekk at jeg ikke har sjans til å ta tak i det. Jeg har lekt med tanken om at jeg hadde hatt bedre nytte av en utredning ved å være innlagt noen dager. Da får de se meg på andre tider av døgnet. Derfor har jeg lettere for å åpne meg her også. Her er det døgn åpent, og jeg kan ta det i mitt eget tempo. Jeg gjør mitt aller beste. Men jeg er helt låst. Jeg kan ikke hjelpe for det. Men syntes det gikk bedre sist. Da hadde jeg bestemt meg på forhånd å betro han noe veldig vanskelig. Men tiden fløy til andre ting. Vi snakket om avslutning. Da sa jeg: 'Og jeg som hadde tenkt å ta opp noe,'. Han møtte meg på en utrolig flott måte. Jeg skalv som et aspe løv og dermed brøt jeg sammen i gråt. Det ble en ekstra time over. Men du har rett. Jeg er sint og skuffet. For nå som jeg endelig følte meg så trygg på han som jeg aldri før har gjort i rl, så ville han avslutte. Pause er ok for også meg. Det er vi enige om. Men jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg har unges å ta meg av, og jeg må lære meg å mestre livet. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare uten veiledning. Jeg har hatt mange følelser siden den timen. Hat, sinne, frustrasjon. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg føler som jeg gjør heller. Jeg får ikke tak i det. Jeg har bare følt meg som en skikkelig stink bombe i ettertid. Som om hele meg er full av møkk som vil ut. Men jeg vet ikke hva det er. Tusen takk til deg også.

Har du tenkt på å prøve å søke deg til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater med avtale? For meg har det vært redningen, de har større frihet til å følge en så lenge det er nødvendig/gunstig - på godt og vondt.

Ser svakheten med systemet men det har klart sine veldig gode sider og om man kommer til noen som er bra.

[Gjest når det blir for vondt]

Har du tenkt på å prøve å søke deg til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater med avtale? For meg har det vært redningen, de har større frihet til å følge en så lenge det er nødvendig/gunstig - på godt og vondt.

Ser svakheten med systemet men det har klart sine veldig gode sider og om man kommer til noen som er bra.

Nei, har ikke prøvd privat markedet nei.. Men skal kansje overflyttes etter jul. Jeg vet ikke hvordan det er på det nye stedet. Jeg følte jeg ble tatt alvorlig iallfall. Men jeg har også skjønt at de på privat markedet har bedre tid. Bare så synd det er så dyrt! Og de med avtale må man vel vente lenge på? Var du i det offentlige før du søkte deg til privat markedet? Var det du selv som ønsket det? Du ga meg håp nå.

[skal]

Nei, har ikke prøvd privat markedet nei.. Men skal kansje overflyttes etter jul. Jeg vet ikke hvordan det er på det nye stedet. Jeg følte jeg ble tatt alvorlig iallfall. Men jeg har også skjønt at de på privat markedet har bedre tid. Bare så synd det er så dyrt! Og de med avtale må man vel vente lenge på? Var du i det offentlige før du søkte deg til privat markedet? Var det du selv som ønsket det? Du ga meg håp nå.

Nei, jeg kom rett til privat. Var heldig og hadde kontakter så fikk komme til vurderingstime relativt raskt og gikk ikke så lang tid før jeg fikk komme til behandling heller.

Tror det lønner seg å spørre litt rundt, sende brev å ringe å stå litt på.

[Gjest når det blir for vondt]

Nei, jeg kom rett til privat. Var heldig og hadde kontakter så fikk komme til vurderingstime relativt raskt og gikk ikke så lang tid før jeg fikk komme til behandling heller.

Tror det lønner seg å spørre litt rundt, sende brev å ringe å stå litt på.

Ok. Jeg skal ha det i bak handa. Kan sikkert søke og se om jeg får napp selv om jeg ikke vet hvordan det blir med de to andre stedene enda. Takk for råd og håp!! Det betyr mer enn du aner!! En reddende engel er du.

[frosken]

Om du vil, kan du se det jeg skrev til skal. Når jeg kommer til en terapi time kan alt være borte vekk for meg. Så langt vekk at jeg ikke har sjans til å ta tak i det. Jeg har lekt med tanken om at jeg hadde hatt bedre nytte av en utredning ved å være innlagt noen dager. Da får de se meg på andre tider av døgnet. Derfor har jeg lettere for å åpne meg her også. Her er det døgn åpent, og jeg kan ta det i mitt eget tempo. Jeg gjør mitt aller beste. Men jeg er helt låst. Jeg kan ikke hjelpe for det. Men syntes det gikk bedre sist. Da hadde jeg bestemt meg på forhånd å betro han noe veldig vanskelig. Men tiden fløy til andre ting. Vi snakket om avslutning. Da sa jeg: 'Og jeg som hadde tenkt å ta opp noe,'. Han møtte meg på en utrolig flott måte. Jeg skalv som et aspe løv og dermed brøt jeg sammen i gråt. Det ble en ekstra time over. Men du har rett. Jeg er sint og skuffet. For nå som jeg endelig følte meg så trygg på han som jeg aldri før har gjort i rl, så ville han avslutte. Pause er ok for også meg. Det er vi enige om. Men jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg har unges å ta meg av, og jeg må lære meg å mestre livet. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare uten veiledning. Jeg har hatt mange følelser siden den timen. Hat, sinne, frustrasjon. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg føler som jeg gjør heller. Jeg får ikke tak i det. Jeg har bare følt meg som en skikkelig stink bombe i ettertid. Som om hele meg er full av møkk som vil ut. Men jeg vet ikke hva det er. Tusen takk til deg også.

Jeg tror ikke dette handler om at ikke behandleren din har forstått deg. Det handler mer om at enkelte ting ikke endres raskt. Jeg har liten tro på at ting blir noe annerledes om du er innlagt for en utredning - det finnes såvidt meg bekjent ingen kjapp og effektiv behandling for denne typen vansker.

Du må gå ett skritt av gangen, forberede deg til å ta opp vanskelige ting gang på gang. Ingenting kommer til å skje av seg selv, det kommer til å koste mye ubehagelige følelser.

Jeg tror behandleren din tenker riktig mht hvor du bør motta behandling. Du trenger energien din på hjemmefronten.

[frosken]

Nei, har ikke prøvd privat markedet nei.. Men skal kansje overflyttes etter jul. Jeg vet ikke hvordan det er på det nye stedet. Jeg følte jeg ble tatt alvorlig iallfall. Men jeg har også skjønt at de på privat markedet har bedre tid. Bare så synd det er så dyrt! Og de med avtale må man vel vente lenge på? Var du i det offentlige før du søkte deg til privat markedet? Var det du selv som ønsket det? Du ga meg håp nå.

Det er ikke gitt at du må vente lenge for å få komme til en privatpraktiserende med avtale. Det beror mye på tilfeldigheter når den enkelte kommer til. Plutselig avslutter ganske mange sine behandling slik at plasser frigjøres, andre ganger kan det hope seg opp med behandlinger som tar ekstra lang tid slik at få plasser frigjøres.

En god del av de privatpraktiserende fører ikke ventelister, da dette kan føre til at folk står passivt i kø ett sted mens det finnes ledige plasser et annet sted. Dermed er det om å gjøre å orke å ringe rundt jevnlig, inntil en eller annen har ledig kapasitet. Men du kan jo først høre hva dps sier.