NHD:Bli "dømt" for diagnose

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Vel, jeg visste at ikke alle ser positivt på Bipolar diagnose.

Men enkelte ser jo heller ikke at noen kan være fungerende med denne diagnosen heller da.

Lang historie lengre. - Alt tyder nå på at ettersom jeg har vært innlagt 3ganger på kort tid(siden 2005), alle lange innleggelser (1år, 8uker og 9uker) 2 siste for korrigering av medisiner, er jeg dermed uegnet som forelder. Alle innleggelsene har jeg gjort for at barnet skal få det best mulig- har jeg det ok, vil også barnet få nyte godt av det.

De er for usikre på om jeg vil klare å være forelder siden jeg svinger i stemningsleie. Ja jeg svinger og nei, kommer ikke frem til medisiner som demper disse svingningene nevneverdig. MEN. Nå er det også en gang sånn at uansett hvilken form jeg har vært i har jeg aldri hatt problemer med å ta meg av barnet. Kommer ikke til å si så mye om barnefar- håper bare han for en gangs skyld klarer å stå opp om morgenen slik at ungen kommer seg på skolen.

Er det ikke vanlig at bipolare svinger, forsåvidt vanlige mennesker og?selv med godt fungerende medisiner??

Er det vanlig at BP svinger ekstra og raskere når man endrer medisiner og doseringer ofte? (og at det ikke hjelper på det allerede ustabile stemningsleiet(pga meds.endring) at alle andre ting skjer samtidig?)

Er det virkelig sånn i 2008/2009 at folk blir dømt for diagnosen de har - og ikke jobben en faktisk gjør med den og ikke minst det en gjør med barnet(uansett stemning)???

Håper du kan svare!

[Cezzy]

Vel, jeg har det nesten likt som deg.

Jeg har diagnosene atypisk autisme og paranoid psykose.

Og jeg har det slik at folk "dømmer" meg!

Jeg får for eksempel ikke bestemme selv hvilken skole jeg skal gå på, jeg har flere ganger kranglet med lærerne der jeg gir utrykk for at jeg vil gå på en annen skole, men da gir dem et klart utrykk for at det er dem som bestemmer når jeg skal starte på en annen skole.

Jeg får ikke bestemme selv hvor jeg skal bo (bor hjemme hos foreldrene mine fåreløbig), men kommunen har snakket om at jeg skal bo i en omsorgsbolig.

Jeg får ikke bestemme selv hvilken omsorgsbolig, det er det kommunen som bestemmer.

Men de diskuterer så det suser etter, de blir ganske forvirret.

For på grunn av psykosen hører jeg til i psykiatrien, men på grunn av autismen hører jeg til i en bolig for psykisk utviklingshemmede.

Selv om jeg er veldig høytfungerende autist, så mener de at jeg hører mer til i en bolig for psykisk utviklingshemmede, selv om jeg ikke er psykisk utviklingshemmet.

Jeg har fått beskjed om å glemme å få meg barn på en stund, på grunn av at jeg ikke egner meg som mamma når jeg er psykisk syk.

Det virker som om kommunen og staten bestemmer alt over en som er psykisk syk.

Jeg mener at psykisk syke kan være kjempebra foreldre til tross for sykdommen.

Hva er det barnevernet tror?

At alle psykisk syke slår barna sine?

Jeg så på youtube i går, der en mor hadde blitt fratatt omsorgsretten på grunn av at de påstod at hun var psykisk syk 3 år tidligere.

Jeg har en mor som er og har vært psykisk syk, og som når er på sin andre gang som rusmissbruker.

Jeg er enda ikke 18 år, men barnevernet i kommunen gidder ikke gjøre noe.

Moren min påstod etter et møte med barnevernet at barnevernet ikke kunne gjøre noe med saken på grunn av at jeg hadde psykiske diagnoser, da mente de at det var psykiatrien som måtte gripe inn.

Men uansett hvordan dette måtte gå, ønsker jeg deg lykke til:)

[Gjest imzedimze]

Folk blir ikke fratatt foreldreretten over en bipolardiagnose.

Har jeg misforstått noe, eller har du vært innlagt i ett år i strekk mens du har hatt barn, mens mannen din lå og sov slik at barnet ofte ikke kom seg på skolen?

Da har det jo kanskje noe med det å gjøre, og ikke bipolardiagnosen?

[frosken]

Hvem er som har "dømt" deg? Er det du og barnefaren som ikke blir enig om hvor barnet skal bo og omfang av samvær, eller er det barnevernet som griiper inn?

Det er utrolig leit for deg om din kamp for å bli mer stabil og få livet ditt til å fungere, allikevel ikke har gjort at du tidsnok har blitt så stabil at du vurderes som en som kan gi ditt barn en god og stabil oppvekst. Jeg blir allikevel litt betenkt når du ser ut til å tro at din sykdom ikke påvirker ditt barns hverdag. Undervurderer du ikke da barnets følsomhet?

Dersom situasjonen er at dere skal bli enige om barnefordeling, så vil fokus være på hvor barnet vil få det best, men selv om barnet da evt. skal bo mesteparten av tiden hos faren sin, så innebærer ikke det at du diskvalifiseres som mor. Hvor mye samvær er det snakk om at du skal ha?

Det er heller ikke slik at det som avgjøres på nåværende tidspunkt nødvendigvis skal være slik hele barnets oppvekst. Dere kan endre opplegget etter en tid.

Ikke gi opp kampen din for å bli mer stabil og dermed også en bedre foreldre. Både du og ditt barn senere kunne være glade for at du har kjempet.

[frosken]

Vel, jeg har det nesten likt som deg.

Jeg har diagnosene atypisk autisme og paranoid psykose.

Og jeg har det slik at folk "dømmer" meg!

Jeg får for eksempel ikke bestemme selv hvilken skole jeg skal gå på, jeg har flere ganger kranglet med lærerne der jeg gir utrykk for at jeg vil gå på en annen skole, men da gir dem et klart utrykk for at det er dem som bestemmer når jeg skal starte på en annen skole.

Jeg får ikke bestemme selv hvor jeg skal bo (bor hjemme hos foreldrene mine fåreløbig), men kommunen har snakket om at jeg skal bo i en omsorgsbolig.

Jeg får ikke bestemme selv hvilken omsorgsbolig, det er det kommunen som bestemmer.

Men de diskuterer så det suser etter, de blir ganske forvirret.

For på grunn av psykosen hører jeg til i psykiatrien, men på grunn av autismen hører jeg til i en bolig for psykisk utviklingshemmede.

Selv om jeg er veldig høytfungerende autist, så mener de at jeg hører mer til i en bolig for psykisk utviklingshemmede, selv om jeg ikke er psykisk utviklingshemmet.

Jeg har fått beskjed om å glemme å få meg barn på en stund, på grunn av at jeg ikke egner meg som mamma når jeg er psykisk syk.

Det virker som om kommunen og staten bestemmer alt over en som er psykisk syk.

Jeg mener at psykisk syke kan være kjempebra foreldre til tross for sykdommen.

Hva er det barnevernet tror?

At alle psykisk syke slår barna sine?

Jeg så på youtube i går, der en mor hadde blitt fratatt omsorgsretten på grunn av at de påstod at hun var psykisk syk 3 år tidligere.

Jeg har en mor som er og har vært psykisk syk, og som når er på sin andre gang som rusmissbruker.

Jeg er enda ikke 18 år, men barnevernet i kommunen gidder ikke gjøre noe.

Moren min påstod etter et møte med barnevernet at barnevernet ikke kunne gjøre noe med saken på grunn av at jeg hadde psykiske diagnoser, da mente de at det var psykiatrien som måtte gripe inn.

Men uansett hvordan dette måtte gå, ønsker jeg deg lykke til:)

'' Jeg har fått beskjed om å glemme å få meg barn på en stund, på grunn av at jeg ikke egner meg som mamma når jeg er psykisk syk. Det virker som om kommunen og staten bestemmer alt over en som er psykisk syk. Jeg mener at psykisk syke kan være kjempebra foreldre til tross for sykdommen''

Kjære cezzy,

Jeg håper for din egen del at du sørger for å ikke få barn innen overskuelig fremtid. Når noen er så syke som deg, så vil de normalt ikke få beholde omsorgen for sine barn. Ofte vil barnet bli flyttet i fosterhjem allerede rett etter fødsel. Det å gå gjennom et svangerskap for så umiddelbart å miste omsorgen for sitt barn, tror jeg er noe av det tøffeste man kan oppleve.

Barn trenger friske foreldre. Du har også sykdommer som til en viss grad vil kunne arves av barn, slik at et barn i enda større grad enn normalt vil trenge optimal omsorg under oppveksten.

Bruk tiden din på å samarbeide med foreldre. lærere og andre slik at du kan få etablert deg som voksen på en god måte.

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Folk blir ikke fratatt foreldreretten over en bipolardiagnose.

Har jeg misforstått noe, eller har du vært innlagt i ett år i strekk mens du har hatt barn, mens mannen din lå og sov slik at barnet ofte ikke kom seg på skolen?

Da har det jo kanskje noe med det å gjøre, og ikke bipolardiagnosen?

Vel, du har tydeligvis ikke greie på hvordan mennesker endel steder opptrer ovenfor oss som er Bipolare. For det om du ikke har opplevd det eller noe, så betyr ikke det automatisk at det da ikke kan være sånn og foregå andre steder!

For sånn er det faktisk enkelte steder, blant annet her!

Uansett på hvilket tidspunkt jeg var innlagt har ikke det noe å si i den saken!OG jeg har da ikke ansvar for barnefaren- at han ikke står opp eller følger opp er ikke mitt ansvar(selv om jeg måtte gjøre det den første delen av innleggelsen) Den innleggelsen hadde heller absolutt ingenting med diagnosen min å gjøre(den fikk jeg først for litt over 1år siden)

Uansett- det er veldig mange som ikke er enige i dette med bipolare og omsorgsevne, så siste ord er ikke sagt enda! Barnets beste i fokus - hadde bare barnets beste etter deres øyne vært forklart(annet enn at jeg svinger) så hadde jeg vært fornøyd jeg :-)

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Hvem er som har "dømt" deg? Er det du og barnefaren som ikke blir enig om hvor barnet skal bo og omfang av samvær, eller er det barnevernet som griiper inn?

Det er utrolig leit for deg om din kamp for å bli mer stabil og få livet ditt til å fungere, allikevel ikke har gjort at du tidsnok har blitt så stabil at du vurderes som en som kan gi ditt barn en god og stabil oppvekst. Jeg blir allikevel litt betenkt når du ser ut til å tro at din sykdom ikke påvirker ditt barns hverdag. Undervurderer du ikke da barnets følsomhet?

Dersom situasjonen er at dere skal bli enige om barnefordeling, så vil fokus være på hvor barnet vil få det best, men selv om barnet da evt. skal bo mesteparten av tiden hos faren sin, så innebærer ikke det at du diskvalifiseres som mor. Hvor mye samvær er det snakk om at du skal ha?

Det er heller ikke slik at det som avgjøres på nåværende tidspunkt nødvendigvis skal være slik hele barnets oppvekst. Dere kan endre opplegget etter en tid.

Ikke gi opp kampen din for å bli mer stabil og dermed også en bedre foreldre. Både du og ditt barn senere kunne være glade for at du har kjempet.

Takk for svar frosken!

Joda jeg og barnefaren er enige! Og JO jeg er smertelig klar over at barnet kan bli negativt påvirka av mine svingninger- det har jeg aldri nekta på.

Jeg bare ser ikke HVORFOR de bruker det at jeg svinger/at jeg er bipolar gjør at jeg ikke er en god nok omsorgsperson! Jeg har alltid kunnet ta meg av barnet - oppe eller nede. Det de kunne "ta" meg på TIDLIGERE var angsten jeg slet med(som gjorde at jeg ikke klarte det mange andre klarte)

Men de bruker faktisk ordene :"siden du er bipolar kan vi aldri vite hvilken form du er i når barnet evt. kommer til deg" Nei, ingen vet jo det-noen som har vært stabile i 10år kan plutselig få svingninger igjen.

Jeg orker ikke denne kampen nå- ingenting er avgjort riktig enda, men - det fine er jo at barnet kanskje har det best uten meg.

Takk for svar igjen :-)

[frosken]

Takk for svar frosken!

Joda jeg og barnefaren er enige! Og JO jeg er smertelig klar over at barnet kan bli negativt påvirka av mine svingninger- det har jeg aldri nekta på.

Jeg bare ser ikke HVORFOR de bruker det at jeg svinger/at jeg er bipolar gjør at jeg ikke er en god nok omsorgsperson! Jeg har alltid kunnet ta meg av barnet - oppe eller nede. Det de kunne "ta" meg på TIDLIGERE var angsten jeg slet med(som gjorde at jeg ikke klarte det mange andre klarte)

Men de bruker faktisk ordene :"siden du er bipolar kan vi aldri vite hvilken form du er i når barnet evt. kommer til deg" Nei, ingen vet jo det-noen som har vært stabile i 10år kan plutselig få svingninger igjen.

Jeg orker ikke denne kampen nå- ingenting er avgjort riktig enda, men - det fine er jo at barnet kanskje har det best uten meg.

Takk for svar igjen :-)

Jeg håper dere får hjelp og at du fortsatt jobbe med deg selv om din rolle som mor.

Jeg tror at det som kanskje også gjør evt. fagfolk rundt dere betenkte, nettopp er dine påstander om at du alltid har vært i stand til å ta deg av barnet - enten du har vært oppe eller nede. Ja, du har sikkert både gitt barnet mat, og ikke gjort slemme ting. Men det virker usannsynlig at du har vært i stand til sensitivt å tune deg inn på barnets behov, slik at du og barnet har deltatt i den type samspill som man vet er avgjørende for barnets videre utvikling på alle områder.

Jeg tror som sagt at det er dine påstander om at din sykdom ikke har påvirket din omsorgsevne, som gir størst grunnlag for bekymring hos de rundt deg.

Trenger det å bli et enten-eller prosjekt? Jeg vet ikke hva som nå foreslås, og hva du er så opprørt over. Men for å miste omsorgen for barnet fullstendig, så skal det som regel ganske mye til.

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Jeg håper dere får hjelp og at du fortsatt jobbe med deg selv om din rolle som mor.

Jeg tror at det som kanskje også gjør evt. fagfolk rundt dere betenkte, nettopp er dine påstander om at du alltid har vært i stand til å ta deg av barnet - enten du har vært oppe eller nede. Ja, du har sikkert både gitt barnet mat, og ikke gjort slemme ting. Men det virker usannsynlig at du har vært i stand til sensitivt å tune deg inn på barnets behov, slik at du og barnet har deltatt i den type samspill som man vet er avgjørende for barnets videre utvikling på alle områder.

Jeg tror som sagt at det er dine påstander om at din sykdom ikke har påvirket din omsorgsevne, som gir størst grunnlag for bekymring hos de rundt deg.

Trenger det å bli et enten-eller prosjekt? Jeg vet ikke hva som nå foreslås, og hva du er så opprørt over. Men for å miste omsorgen for barnet fullstendig, så skal det som regel ganske mye til.

Det er vel kanskje der vi er uenige også :-)

Det er ikke såå lett å formidle og uttrykke seg på en ordentlig måte her som i RL.

Ja, jeg har alltid kunnet tatt meg av ungen, men jeg har ikke nevnt noe om at jeg ikke har sett barnets behov!! For det har jeg og jeg har sett mine begrensninger ift det å geleide barnet fysisk og følelsmessig på den måten det bør og må ha. Men dette var jo i hovedsak FØR diagnosen kom på bordet. Alt ble jo mye bedre når angsten ble borte og jeg turte være mer ute med barnet. Derfor synes jeg det er rart de bruker diagnosen som "unnskyldning". (og det er ikke bare jeg som mener denne saken er rar og henger lite sammen- advokaten min også)

Og at du mener at jeg kanskje ikke ser barnets behov osv. så vil jeg bare si at det faktisk var jeg som ba om hjelp til at ting skulle kunne bli bedre - fordi jeg så problemene.

Men som sagt- bare ting skjer til Barnets beste er jeg egentlig fornøyd jeg- jeg liker bare ikke at de bruker diagnosen og ikke noe evt. annet som grunn.

Ha en strålende aften :-)

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Det er vel kanskje der vi er uenige også :-)

Det er ikke såå lett å formidle og uttrykke seg på en ordentlig måte her som i RL.

Ja, jeg har alltid kunnet tatt meg av ungen, men jeg har ikke nevnt noe om at jeg ikke har sett barnets behov!! For det har jeg og jeg har sett mine begrensninger ift det å geleide barnet fysisk og følelsmessig på den måten det bør og må ha. Men dette var jo i hovedsak FØR diagnosen kom på bordet. Alt ble jo mye bedre når angsten ble borte og jeg turte være mer ute med barnet. Derfor synes jeg det er rart de bruker diagnosen som "unnskyldning". (og det er ikke bare jeg som mener denne saken er rar og henger lite sammen- advokaten min også)

Og at du mener at jeg kanskje ikke ser barnets behov osv. så vil jeg bare si at det faktisk var jeg som ba om hjelp til at ting skulle kunne bli bedre - fordi jeg så problemene.

Men som sagt- bare ting skjer til Barnets beste er jeg egentlig fornøyd jeg- jeg liker bare ikke at de bruker diagnosen og ikke noe evt. annet som grunn.

Ha en strålende aften :-)

jeg ser også denne gangen at ordvalget blir helt på trynet.

Jeg ser jo det at jeg har skrevet at jeg alltid har kunnet tatt meg av ungen..Ja, jeg har det, men som jeg skrev i den forrige posten..som også gjør at jeg må korrigere. jeg har jo ikke gjort det problemfritt da..barnet har ikke akkurat fått de beste foreldrene. Men der kommer resten av det andre innlegget inn- at jeg så begrensninger og ba om hjelp-- sorry feil opplysninger

[frosken]

Det er vel kanskje der vi er uenige også :-)

Det er ikke såå lett å formidle og uttrykke seg på en ordentlig måte her som i RL.

Ja, jeg har alltid kunnet tatt meg av ungen, men jeg har ikke nevnt noe om at jeg ikke har sett barnets behov!! For det har jeg og jeg har sett mine begrensninger ift det å geleide barnet fysisk og følelsmessig på den måten det bør og må ha. Men dette var jo i hovedsak FØR diagnosen kom på bordet. Alt ble jo mye bedre når angsten ble borte og jeg turte være mer ute med barnet. Derfor synes jeg det er rart de bruker diagnosen som "unnskyldning". (og det er ikke bare jeg som mener denne saken er rar og henger lite sammen- advokaten min også)

Og at du mener at jeg kanskje ikke ser barnets behov osv. så vil jeg bare si at det faktisk var jeg som ba om hjelp til at ting skulle kunne bli bedre - fordi jeg så problemene.

Men som sagt- bare ting skjer til Barnets beste er jeg egentlig fornøyd jeg- jeg liker bare ikke at de bruker diagnosen og ikke noe evt. annet som grunn.

Ha en strålende aften :-)

Jeg tror nok du ser barnets behov, og du har jo selv påpekt at dette er en av grunnene til at du har gjennomgått langvarige innleggelser.

Men det er forskjell på det å se barnets behov i større trekk, og det å klare å tune seg inn på de små nyansene i forhold til barnets behov.

Kanskje er du nå så frisk at de sakkyndiges bekymringer ikke lenger har grunnlag, men de har et ansvar også i forhold til ditt barn, og det er viktige at sakkyndige faktisk tar dette på alvor.

Det er en stund siden jeg oppdaterte meg faglig innen akkurat dette, men for noen år siden var det grundig dokumentert at stemningslidelser med store svingninger hos foreldre så ut til å påvirke små barns utvikling negativt på de fleste områder. Stemningslidlelser var en av de sykdommene som så ut til å ha størst negativ effekt.

Jeg har forholdt meg til en voksen med bipolar lidelse gjennom svært mange år nå. Jeg har all respekt for hennes kamp for å håndtere sykdommen best mulig. Det er allikevel ingen tvil om at hennes sykdom påvirker hennes samspillsferdigheter med andre i dårlige faser. Hun kan ikke noe for det - men det er allikevel et faktum.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det virkelig sånn i 2008/2009 at folk blir dømt for diagnosen de har - og ikke jobben en faktisk gjør med den og ikke minst det en gjør med barnet(uansett stemning)?

S: Det er den faktiske omsorgsfunksjon som skal vurderes. Diagnose i seg selv skal verken være et argument for dårlig omsorgsevne eller på den andre siden en unnskyldning for dårlig omsorgsevne.

[Gjest Elendige BPdiagnose]

Er det virkelig sånn i 2008/2009 at folk blir dømt for diagnosen de har - og ikke jobben en faktisk gjør med den og ikke minst det en gjør med barnet(uansett stemning)?

S: Det er den faktiske omsorgsfunksjon som skal vurderes. Diagnose i seg selv skal verken være et argument for dårlig omsorgsevne eller på den andre siden en unnskyldning for dårlig omsorgsevne.

Takk for svar!

(siden jeg ordlegger meg som en klovn blir jeg selvfølgelig flau, mest for mine elendige forklaringer ol. , men mye er pga. situasjonen som er oppstått)

Når BP(svingningene) blir satt som årsak, da setter jeg selvfølgelig spørsmålstegn ved dette - Men uansett er det viktigste at barnet får det bra!!! (ikke disse "bagatellene" og argumentene rundt ellers(nei, jeg snakker ikke om dere andres kommentarer e.l.) )