NHD,problemstilling fosterbarn.

[Gjest anonym for anledningen]

Er mamma til et nydelig fosterbarn på 3 år. Skal feire 3 jula her i år. Er plassert med tanke på adopsjon/langtidsplassering.

Problemstillingen er den at barnet vil bli store"søsken", og jeg kan ikke få barn selv. Barnet tror at jeg har født det, dette er nok tema i barnehagen for tiden, siden barnet trekker dette frem daglig.

Barnet har noe, men liten kontakt med biologiske familie.

Jeg kjenner at jeg sitter igjen med litt dårlig samvittighet siden jeg ikke forteller barnet at det ikke er jeg som har født det, men jeg har fortalt at det ikke er sikkert at h*n kan bli storesøsken..dette førte til at h*n ble lei seg, men det er jo ingen garantier for noen, så det var lettere å fortelle det.

Når mener du at det kan være på sin plass å fortelle barnet at det ikke har vært i min mage? Jeg er jo mammaen uansett, men jeg føler at jeg kanskje kan sjokkere barnet ved å vente for lenge med å fortelle det, h*n vil jo sannsynligvis etterhvert spørre hvem det er som kommer på besøk med ujevne mellomrom og som overøser h*n med pakker.

Takker på forhånd for svar, og vet at det er en vanskelig problemstilling, men jeg er så redd for å tenke for mye på meg selv nå ved å unngå temaet, fremfor å begynne å fortelle ting litt og litt..sannheten kommer jo uansett frem en dag.

[Gjest anna k]

Dette har jeg ikke personlig erfaring med, annet enn at jeg har nært på meg mennesker som har adoptert.

Jeg mener dere må være fullstendig åpne om alle disse forholdene med en eneste gang. Slik adopterte barn forholder seg til det som er deres virkelighet må dette barnet forholde seg til sin. Det gjelder hvem som er biologiske foreldre og hvem som er mamma. Her trenger dere veiledning og innspill fra de som kjenner barnet, samt helsesøster, barnehage, kontakt på sosialkontor, primærlege. Alt etter hva som kan være til nytte og fruktbart.

Barnet bør snarest få vite at det ikke lå i din mage, og det lenge før det til det fulle kan forstå hva dette innebærer. Dette er en prosess for barnet å gå og den bør starte så tidlig som bare mulig. Hvis det er slik at biologiske foreldre skal fortsatt ha en rolle i barnets liv må det få vite hvilken rolle denne har også. Modenhetsnivået til barnet vil styre mye av hvordan en slik samtale/-r vil utvikle seg og hvor mye som skal gies av informasjon på en gang etc. Er barnet stort nok til å lure og spørre er det viktig å gi rett informasjon.

Jeg stiller meg litt undrende til at dere ikke har fått og får råd og veiledning rundt dette, for dere skal da følges opp som fosterfamilie, og spesielt når dere har kontakt med biologiske foreldre. Jeg tenker at det er utfordrende og jeg ville trengt veiledning fra første stund.

Barnet er så stort at disse forholdene bør komme frem så raskt som bare mulig tilpaset barnets nivå, og ideelt sett kunne det vært tatt opp allerede, tenker jeg. Siden barnet har kommet i en alder hvor det er så opptatt av dette selv. Men før du tar det opp ville jeg snakket med barnehage, helsesøster, ev. kontakt på sosialkontoret som har deres sak, for å få innspilll på hvordan det kan kommuniseres rundt temaet. Kanskje også adoptivforum kan gi innspill.

Lykke til!

[Adriana]

Jeg er enig med anna k her. Barnet burde få vite dette så snart som mulig. Jeg tenker at det er lettere å få barnet til å få dette som en naturlig del av sin identitet når det får vite det tidlig. Hvis det får vite det senere vil det være noe du har holdt skjult og tilliten til deg kan bli mindre. Det vil også føles som et større sjokk, noe du er inne på selv. Nå kan det gjøres som en naturlig forklaring, mens når det er 6-7 år gammelt vil det komme som et sjokk fordi det da har "visst" i flere år at det er født av deg.

Jeg synes at barnet bør få vite sannheten så snart som mulig, men selvfølgelig i forhold til sin alder. Det bør få vite at NN fødte barnet, men at NN ikke klarte å ta vare på det og derfor ga barnet til deg. Eller noe lignende hvis noe annet passer. Så kan detaljer komme etter hvert som barnet blir større.

Lykke til!

[frosken]

Hei,

Jeg er litt overrasket over at barnet ikke har fått kjennskap til deler av sin historie. Kjenner barn i tilsvarende situasjon, og de har album med bilder av biologisk mor, og vet at de lå i maven hennes men etter det har vært hos sine fosterforeldre. Det som derimot er lite aktuelt å innvie et så lite barn i, er akkurat hva det vil si å være fosterbarn.

Hvis du ikke allerede har kontakt med fosterhjemsforeningen, så ville jeg vurdert å blitt med i f.eks. samtalegruppe med andre fosterforeldre.

Når det gjelder det å ikke få søsken, så er jo det noe mange barn ikke kommer til å få. Kan du ikke bare si at du ikke tror det blir noen søsken, men at det jo kunne vært fint om dere hadde fått en til?

[Mrs. Wallace]

Dette skulle du ideelt sett ha fortalt for lenge siden, gjerne allerede fra før barnet ble stort nok til å forstå det.

Hvordan har det seg at barnet tror at det har ligget i magen din? Det må vel bety at barnet har snakket om sånt uten at du har korrigert det? Hvorfor har du ikke klart å si noe, tror du?

Hvis du synes det er vanskelig å snakke om, kan du øve deg for deg selv først. Gjenta ting til de ligger greit i munnen. Det finnes flere gode bildebøker for barn som du kan bruke som et utgangspunkt for samtaler.

Disse handler om utenlandsadopsjon, men kan fungere som et utgangspunkt allikevel, ved å snakke om at det er mange måter å bli familie på, og mange måter man blir noens barn/noens foreldre på:

http://www.adopsjonsforum.no/litteratur/info.aspx?mid=3&kat=2196553

[Gjest anonym for anledningen]

Vil legge til at barnet nå er rett over 3 år...har tidligere fått beskjed om at vi ikke skal omtale biologiske foreldre som mamma og pappa osv. Temaet har oppstått nokså nylig, derfor har det ikke blitt tatt opp før heller.

[Orio]

Mitt syn har alltid vært at "riktig tidspunkt" for å fortelle sånne ting er når barnet spør/tar det opp selv. Da slipper du, som du selv er inne på, at " avsløringen" kommer som et sjokk, og barnet føler seg ført bak lyset. Samtidig får barnet sjansen til å styre tempoet selv, ved å stille spørsmål, i stedet for å måtte ta alt inn over seg på en gang.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ingen kompetanse på dette. Jeg vet at andre soom har svart deg har slik kompetanse og synes de har gitt gode råd.

Det er en myte at det er så viktig å ha søsken. Forskning viser at det går klart best med enebarn :-)

[Bookworm]

Jeg har ingen kompetanse på dette. Jeg vet at andre soom har svart deg har slik kompetanse og synes de har gitt gode råd.

Det er en myte at det er så viktig å ha søsken. Forskning viser at det går klart best med enebarn :-)

''Det er en myte at det er så viktig å ha søsken. Foskning viser at det går klart best med enebar :-)''

Tusen takk for den opplysningen:-)

*Bookworm puster lettet ut*

[Gjest VKF]

Jeg har ingen kompetanse på dette. Jeg vet at andre soom har svart deg har slik kompetanse og synes de har gitt gode råd.

Det er en myte at det er så viktig å ha søsken. Forskning viser at det går klart best med enebarn :-)

På hvilken måte går det best med enebarn?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

På hvilken måte går det best med enebarn?

Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt.

[Gjest Pontiac]

Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt.

Du bør lære deg til å legge ved linker som kan støtte de uttalelser du kommer med her inne, så langt det lar seg gjøre.

Ikke at jeg - eller andre - nødvendigvis har grunn til å tvile på det du skriver, men at du er fagperson har ingen vekt på om dine uttalelser stemmer så det er ønskelig med linker når temaene er såpass viktige som f.eks. dette.

[Gjest anonym for anledningen]

Dette har jeg ikke personlig erfaring med, annet enn at jeg har nært på meg mennesker som har adoptert.

Jeg mener dere må være fullstendig åpne om alle disse forholdene med en eneste gang. Slik adopterte barn forholder seg til det som er deres virkelighet må dette barnet forholde seg til sin. Det gjelder hvem som er biologiske foreldre og hvem som er mamma. Her trenger dere veiledning og innspill fra de som kjenner barnet, samt helsesøster, barnehage, kontakt på sosialkontor, primærlege. Alt etter hva som kan være til nytte og fruktbart.

Barnet bør snarest få vite at det ikke lå i din mage, og det lenge før det til det fulle kan forstå hva dette innebærer. Dette er en prosess for barnet å gå og den bør starte så tidlig som bare mulig. Hvis det er slik at biologiske foreldre skal fortsatt ha en rolle i barnets liv må det få vite hvilken rolle denne har også. Modenhetsnivået til barnet vil styre mye av hvordan en slik samtale/-r vil utvikle seg og hvor mye som skal gies av informasjon på en gang etc. Er barnet stort nok til å lure og spørre er det viktig å gi rett informasjon.

Jeg stiller meg litt undrende til at dere ikke har fått og får råd og veiledning rundt dette, for dere skal da følges opp som fosterfamilie, og spesielt når dere har kontakt med biologiske foreldre. Jeg tenker at det er utfordrende og jeg ville trengt veiledning fra første stund.

Barnet er så stort at disse forholdene bør komme frem så raskt som bare mulig tilpaset barnets nivå, og ideelt sett kunne det vært tatt opp allerede, tenker jeg. Siden barnet har kommet i en alder hvor det er så opptatt av dette selv. Men før du tar det opp ville jeg snakket med barnehage, helsesøster, ev. kontakt på sosialkontoret som har deres sak, for å få innspilll på hvordan det kan kommuniseres rundt temaet. Kanskje også adoptivforum kan gi innspill.

Lykke til!

Vi får/har fått oppfølging fra BV. Men i starten gikk det mer på det å få barnet inkludert i familien, h*n var 14 mnd og hadde vært i beredskapshjem i 7 mnd. Det var en lang prosess. Mange ting som måtte følges opp og korrigeres. Språket kom sent, men nå er det på nivå med andres på samme alder.

Har møte igjen med BV snart og vil høre hva vi burde gjøre videre nå. Kan ha barnet i barnehagen når BV er her. Det har vært besøk med tilsyn her, og da er det ikke så lett å ta opp problemstillingen.

Har ikke tenkt å legge skjul på noe ovenfor barnet, men greit å få litt "myldring" rundt temaet. Som sagt så er det ikke for meg det er viktigst, men for barnets del.

Litt vanskelig å sette seg inn i hvor mye en 3 åring forstår, og når vi ikke vet helt hva veien videre bringer, så vil jeg være forsiktig med å "love ting" jeg ikke kan holde, dvs å lage en falsk trygghetsboble for barnet...eller i motsatt fall, gjøre barnet mer usikker. Hvis h*n ikke skjønner forskjell på magemamma og meg som hjertemamma, så kan jo barnet tro at "magemammaen" kommer for å hente det f.eks...

Takker for innspill.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør lære deg til å legge ved linker som kan støtte de uttalelser du kommer med her inne, så langt det lar seg gjøre.

Ikke at jeg - eller andre - nødvendigvis har grunn til å tvile på det du skriver, men at du er fagperson har ingen vekt på om dine uttalelser stemmer så det er ønskelig med linker når temaene er såpass viktige som f.eks. dette.

Hvis jeg skulle legge ved linker ved hvert utsagn, ville det forbruke 4ggr så lang tid for hvert svar, og antallet svar bli redusert tilsvarende.

Du trenger ikke ha tillit til mine svar om du ikke ønsker det. Det er bare å hoppe over dem :-)

[pusi]

Vi får/har fått oppfølging fra BV. Men i starten gikk det mer på det å få barnet inkludert i familien, h*n var 14 mnd og hadde vært i beredskapshjem i 7 mnd. Det var en lang prosess. Mange ting som måtte følges opp og korrigeres. Språket kom sent, men nå er det på nivå med andres på samme alder.

Har møte igjen med BV snart og vil høre hva vi burde gjøre videre nå. Kan ha barnet i barnehagen når BV er her. Det har vært besøk med tilsyn her, og da er det ikke så lett å ta opp problemstillingen.

Har ikke tenkt å legge skjul på noe ovenfor barnet, men greit å få litt "myldring" rundt temaet. Som sagt så er det ikke for meg det er viktigst, men for barnets del.

Litt vanskelig å sette seg inn i hvor mye en 3 åring forstår, og når vi ikke vet helt hva veien videre bringer, så vil jeg være forsiktig med å "love ting" jeg ikke kan holde, dvs å lage en falsk trygghetsboble for barnet...eller i motsatt fall, gjøre barnet mer usikker. Hvis h*n ikke skjønner forskjell på magemamma og meg som hjertemamma, så kan jo barnet tro at "magemammaen" kommer for å hente det f.eks...

Takker for innspill.

Jeg tror ikke et barn som har det bra i hverdagen vil komme til å tenke slike skumle tanker.

Det er ikke alle damer som klarer å få til barn i magen. Dere hadde så kjempelyst på en gutt, og så var dere så heldige at nettopp denne gutten fikk komme å være deres barn.

Om biologisk mor kan dere vel si at hun er syk (det er vel ikke så langt fra sannheten) og ikke klarer å passe på et barn slik som barn trenger. Snakk gjerne om hva barn trenger: Mat, klær, kos, tannpuss, hjelp til å knytte sko og andre hverdagsting.

Vi har fortalt en slik historie om et fosterbarn i barnehagen. Det spesielle med dette barnet er at det har to fostermødre, slik at barna lett skjønner at de ikke er hans ordentlige mor og far.

Unger har ingen problemer med å akseptere denne situasjonen. Jeg regner med at barnehagen kjenner situasjonen, slik at de kan snakke om det hvis det blir nødvendig.

[Gjest VKF]

Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt.

"Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt"

Jeg forstår de to første iom. at foreldre vil bruke alle sine ressurser på dette ene barnet.

Men trivsel skulle vel ha mye og si for funksjonsnivået også. Søsken betyr mye spesielt i voksen alder og videre tror jeg det betyr mye for mine barn og ha kusiner og fettere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt"

Jeg forstår de to første iom. at foreldre vil bruke alle sine ressurser på dette ene barnet.

Men trivsel skulle vel ha mye og si for funksjonsnivået også. Søsken betyr mye spesielt i voksen alder og videre tror jeg det betyr mye for mine barn og ha kusiner og fettere.

Poenget her var at trådstarter ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at hun ikke kan gi sitt barn et søsken.

[Gjest VKF]

Poenget her var at trådstarter ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at hun ikke kan gi sitt barn et søsken.

Nei, det er jeg jo helt enig i:-)

[Løvemamma]

Dette burde dere fortalt om for lenge siden. En slik fundamental sannhet bør være en del av livet helt fra begynnelsen. Prinsippet blir det sammen som med adopterte barn; deres biologiske opphav er en viktig del av deres identitet og ved at dere ikke snakker om det fratar dere barnet muligheten til å forstå seg selv.

Hva sier dere når barnet har samvært med bio-familien da? Det må jo nødvendisgvis bli mange løgner av dette.

Hvordan dere snakker om det avhenger selvfølgelig av barets alder, men dette er en sannhet som det burde visst om "hele tiden". Denne samtalen blir jo vanskeliger og vanskeligere å ta jo lengre dere venter. Jeg klarer heller ikke å forstå at dere ikke har sagt noe om dette til barnet. Hvorfor?

[Gjest stoltmor og selv et håpløst tilfelle]

Skoleprestasjoner, jobbkarriere, funksjonsnivå generelt.

Det der tror jeg på. Jeg har en sønn og makan til oppegående fyr skal man lete lenge etter hehe.

Det er verre med meg, jeg har 3 søsken. Det har blitt som det har blitt for å si det sånn